NO164738B - Varmepumpe. - Google Patents

Description

Fremgangsmåte for fremstilling av titan ved elektrolyse.

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte for fremstilling av titan ved elektrolyse av et titanhalogenid i en celle som har en anode og en katode som er forsynt med en gjennomhullet flate som vender mot anoden, idet den gjennomhullete flate skiller en smeltet halogenidsalt-elektrolytt i cellen i en katolytt og en anolytt.

Ved fremgangsmåter av denne art kan det for eksempel benyttes en celle med en sentral anodestang omgitt i en avstand av en sy.lin-drisk katode av gjennomhullet metall. I dette tilfelle er elektrolytten inne i katoden hvor anoden er plassert anolytt og elektrolytten utenfor katodesylinderen katolytt. Alternativt kan en anode-plate eller flere anodeplater være anbrakt ved en eller flere sider av cellen og en hul, rektangelformet katode være anbrakt med en gjennomhullet side eller gjennomhullete sider vendt mot anoden eller anodene. I dette tilfelle er elektrolytten utenfor den hule katode, hvor anoden eller anodene er plassert, anolytt, og elektrolytten inne i den hule katode katolytt. I begge tilfeller blir titan, for eksempel titantetraklorid, tilført katolytten og det blir ført elektrisk strøm mellom anoden eller anodene og katoden. En konsentrasjon av lavere titanklorider, enten titantriklorid, titan-diklorid eller begge, blir opprettholdt i katolytten, og den slik tilførte TiCl^ blir redusert ved elektrolyse til metallisk titan som blir avsatt på katodens overflate. Klor blir frigjort ved anoden og cellen er innvendig slik oppbygget at produktet fra anoden og TiCl^ som tilføres katoden er gjensidig atskilt;

I en slik celles første driftsstadium avsettes titan på

den gjennomhullete katodeoverflate og det bygges opp et porøst titan-skall som hindrer lekkasje av lavere titanklorider fra katolytten til anolytten. Anolytten må nemlig' være fri for lavere titanklorider siden disse, dersom de er tilstede i denne del av elektrolytten, vil reagere med klor. som blir frigjort ved anoden og gjendanne TiCl^ som vil gå tapt i klorbiproduktet. Reduksjonens virkningsgrad vil derved bli redusert. Etter dannelsen av sjiktet på den gjennomhullete katodeoverflate i begynnelsen, vil titan avsette seg på den tidligere dannete og andre mottakelige deler av katode-oppbygningen.

Ved kjente fremgangsmåter er det blitt benyttet tilførsels-programmer for TiCl^ med et strøm-TiCl^-forhold på for eksempel 2,0 faraday/mol i en begynnelsesperiode og i et annet eksempel opp til 5,0 faraday/mol.

Det er oppdaget at karakteren av begynnelsesavsetningen inn-virker merkbart på cellens virkningsgrad og typen av avsetning som en får i senere stadier av elektrolyseperioden. Kjente fremgangsmåter har imidlertid vist seg å gi en begynnelsesavsetning av titan med lav tetthet og uten den nødvendige porøse struktur.

Hensikten med oppfinnelsen er således å oppnå en porøs,men samtidig fast titanavsetning i begynnelsesperioden,: for derved å hindre lavere titanklorider fra å trenge fra katolytten inn i anolytten og senke cellens virkningsgrad.

Ifølge oppfinnelsen kan dette oppnås ved at det i en begynnelsesperiode tilføres TiCl^ til katolytten med en hastighet som gir et strøm-TiCl^-forhold som overstiger 9 faraday/mol TiCl^ i et tidsrom som er tilstrekkelig til å avsette porøst titan på katoden, hvoretter tilførselshastigheten for Tici^ og/eller strømmen gjennom cellen innstilles til å gi en gradvis økning i strøm-TiCl^-forholdet fra 4,5 til 7 faraday/mol TiCl^ uten at det forårsakes merkbar forekomst av TiCl^ i klorproduktet fra cellen.

Ved å tilføre katolytten TiCl^ i begynnelsesperioden med en hastighet som gir et strøm-TiCl^-forhold som på ethvert tidspunkt er større enn 9 faraday/mol TiCl^, oppnås den nødvendige begynnel-sestetthet, men også den porøse struktur som man har funnet å være nødvendig for at cellen skal få en høy virkningsgrad. Senere til-føres TiCl^ med gradvis synkende hastighet eller strømmen innstilles inntil likevektsforhold i driften oppnås, ved hvilket TiCl^-tilfør-selen har et mer normalt forhold til den reduserende effekt av strømmen som blir anvendt, slik at nær 10O> av det tilførte TiCl^ blir omdannet til titan.

Halogenidsaltsmelten som utgjør elektrolytten kan inneholde hvilket som helst alkalimetall eller jordalkalimetall eller kombi-nasjon av slike halogenider. Natriumklorid er funnet å være billig og er forholdsvis lett tilgjengelig og kan lagres tørt, men det har et relativt høyt smeltepunkt. Eutektiske blandinger av natrium- og kaliumklorid såvel som forbindelser med litium, rubidium, cesium, kalsium, strontium, barium eller magnesium kan benyttes, og slike forbindelser kan gi blandinger med lavere smeltepunkt.

Prosessens begynnelsesperiode utgjør en liten del, fortrinnsvis mellom 5 -og 10$ av den totale driftsperiode fra begynnelsen av TiCl^-tilførsel til katolytten, til avstengningen av TiCl^-tilfør-sel, som forberedelse til at strømtilførselen avbrytes og det ut-vinnes titan fra katoden. I begynnelsesperioden blir TiCl^ og elektrisk strøm tilført cellen slik at det gjennomsnittlige strøm-TiCl^-forhold er høyt, med fordel mellom 20 og 4-0 faraday/mol TiCl^, og hele tiden større enn ca. 9 faraday/mol og helst utørre enn 14 faraday/raol. På denne måten vil strømmen som tilføres i denne perioden hele tiden være betraktelig, fortrinnsvis minst 3-g- ganger større enn de 4 faraday/mol som teoretisk er nødvendig for å redusere Ti++++ til Ti-metall, og minst dobbelt så stor som forholdet ved vanlig drift (tap i cellen etc. tatt i betraktning) på mellom 4,5 og 7 faradåy/mol. Det gjennomsnittlige forhold i begynnelsesperioden på mellom 20 og 40 faraday/mol TiCl^, tillater at TiCl^ i en periode ikke blir tilført katolytten i det hele. Man har funnet at det er fordelaktig å tilføre TiCl^ i den første del svarende til 50 til 70$ av begynnelsesperioden i et forhold på ca. 14 til 30 faraday/mol og i den siste del .drive cellen uten TiCl^-tilførsel, idet de forholdsvise tider for tilførsel og ikke-tilførsel av TiCl^ og mengden som tilføres blir innstilt slik at gjennomsnittsforhol-det over hele begynnelsesperioden blir mellom 20 og 40 faraday/mol TiCl4.

Lengden av begynnelsesperioden bør fortrinnsvis være 5 til 10$ av den totale tid med TiCl^-tilførsel fordi dette gir tilstrekkelig tid til å avsette den nødvendige mengde titan på den gjennomhullete katodeflaten uten å forlenge begynnelsesperioden for meget og derved redusere prosessens totale virkningsgrad tidsmessig. På liknende måte vil strøra-TiCl^-forholdet som foreskrives for begynnelsesperioden gi tilstrekkelig TiCl^-tilførsel til på en rimelig tid å danne den metallavsetningen som kreves uten 'å forårsake tap av Ti-verdier ved rekombinasjon på anoden.

Etter fullførelse av begynnelsesperioden, senkes tilfør-selshastigheten av TiCl^, som tidligere angitt, gradvis idet til-førselsmengden blir regulert under hensyntagen til TiCl^ i cellens klorbiprodukt. Forekomst av TiCl^ i klorbiproduktet viser at an-vendbar titan i form av lavere klorider lekker fra katolytten og forbinder seg med klor for å gjendanne TiCl^. Tilførselshastighe-ten av TiCl^ bør derfor innstilles slik at ingen merkbar mengde TiCl^ er påvisbar i klorbiproduktet og fortrinnsvis like under mengden som vil resultere i utslag. Man har funnet at mengden av tilført TiCl^ gradvis kan økes til et punkt hvor et strøm-TiCl^-forhold på mellom 4,5 og 7 faraday/mol TiCl^ kan opprettholdes konstant uten tegn til TiCl^-forekomst i klorbiproduktet. I denne beskrivelse er dette av hensiktsmessighetshensyn betegnet som jevn drift, under hvilken hovedparten av titan vil avlegges på en kato-deflate som krystaller av ønsket type og med høy renhet.

Etter en periode med jevn drift vil det vise seg at tilfør-selshastigheten av TiCl^ må reduseres for å hindre at TiCl^ forekom-mer i klorbiproduktet. Dette viser at avsetningen på katoden har minsket i mengde og tetthet til et punkt hvor jevnt opptak . av TiCl^ ikke kan opprettholdes. På dette tidspunkt kan tilførselen av TiCl^, dersom det ønskes, avbrytes og prosessen avsluttes eller driften kan fortsettes en rimelig tid med lavere TiCl^-tilførael. Tilførselshastigheten kan tilsvarende reduseres gradvis, men like-vel holdes på et nivå like under den mengde som forårsaker tilstede-værelse av TiCl^ i klorbiproduktet. Når tilførselshastigheten av TiCl^ er blitt redusert, idet man retter seg etter opptaks-

evnen, og strøm-TiCl^-forholdet derved øker til mellom 9 og 14 faraday/mol TiCl^, eller omkring halvparten av hastigheten under

jevn drift, blir TiCl^-tilførselen avbrutt. Strømgjennomgangen kan om det ønskes opprettholdes en kort tid for å trekke ut enhver rest av redusert Ti fra katolytten, og deretter blir strømmen slått av og katoden tatt ut av cellen for gjenvinning av titanproduktet.

Det vil sees at celledrift ifølge den foreliggende oppfinnelse er blitt beskrevet hovedsakelig som en fremgangsmåte i hvilken varierende tilførselshastighet av TiCT^ blir nyttet for å oppnå de kritiske strøm-TiCl^-forhold som er angitt. Med unntak av en periode da TiCl^ ikke blir tilført, som i den foretrukne fremgangsmåte, kan selvsagt størrelsen av strømmen som nyttes varieres, med varierende eller konstant tilførselshastighet av TiCl^ for å oppnå de ønskete forhold. Av hensyn til normale begrensninger i regule-ringer av krafttilførselen og for å utnytte den tilførte strømmen best mulig, har det imidlertid i praksis vist .seg å være mer hensiktsmessig og effektivt å opprettholde en konstant tilførsel av strøm til cellen og å variere tilførselshastigheten av TiCl^.

Det vil også være innlysende for fagfolk at størrelsen av strømmen og mengden av TiCl^ som blir tilført, lengden av driftsperioden, mengden av titan som blir produsert pr. driftsperiode og andre faktorer som er innbyrdes avhengige av hverandre vil være gitt i virkelige størrelser som vil virke avgjørende på cellens form og størrelse.

Drift i begynnelsesperioden med ekstremt høye faraday/mol-forhold resulterer i avsetning av en tett, men porøs titan krystallstruktur på den gjennomhullete katodeflaten. Mens en slik struktur

ikke er ønsket for storparten av titanproduktet, gir dens dannelse i begynnelsen av driftsperioden den ønskete porøse avsetning over

katodeåpningene som trenges for å holde de lavere titankloridene i katolytten og samtidig tillate gjennomgang av klor-joner til anoden, hvor de blir frigjort som klorgass. Det må legges vekt på at strøm-TiCl^-forholdet i begynnelsesperioden heie tiden er minst dobbelt så stort som teoretisk nødvendig for å redusere TiCl^ til metall, og på denne måte hindres i dette tidsrom merkbare forekomster av redusert titan, slik TiCl^ eller TiCT2» i katolytten. Dette er viktig siden åpningene i katoden på dette tidspunkt ikke er blitt

lukket og tapet av lavere klorider ved vandring til anolytten lett kunne forekomme. I tillegg til dette forårsaker det høye strømfor-holdet tilsynelatende dannelsen av den ønskete type tett men porøs krystallstruktur som kreves. Riktignok er strømforholdet så høyt

at man har mistanke om at mekanismen kan medføre elektrolyse av eléktrolytten, for eksempel natrium fra en elektrolytt med natrium-

klorid-.salt, og dette kan reagere kjemisk med TiCl^ og danne det tet tej porøse metallet som oppnås.

Etter begynnelsesperioden og når TiCT^ er tilført til - opptaksgrensen, vil titanavsetningen på den gjennomhullete katode-flate få fastere form og bli kraftigere som det tilkjennegis av den økende evne til å oppta TiCl^ inntil jevn driftsbetingelae er oppnådd. I denne periode blir en konsentrasjon av lavere titanklorider, hovedsakelig TiCl^, bygget opp i katolytten og effektivt begrenset til katolytten av den tette, men porøse titanavsetningen på den gjennomhullete katode!laten. Konsentrasjonen av titanklorid i katoden kan nå 1 til 10 mol pr. 100 under jevn drift; denne mengde er øyensynlig nødvendig for dets funksjon som elektrolyserbar mellomforbindelse eller som oppløsningsfremmende middel for TiCl^ eller-hva det virkelig gjør; virkemåtens nøyaktige natur er så langt man vet ukjent.

Den følgende beskrivelse gir et eksempel på anvendelse av oppfinnelsen.

EKSEMPEL 1.

Eri elektrolytisk celle med en hul, kasselikrien.de katode med to av de motstående sider gjennomhullet, ble benyttet. Katodeboksen ble forsynt med tilleggsflater innvendig for metallavsetning. Plane.grafittanoder ble anbrakt i cellen vendt mot de gjennomhullete sidene av katoden. Et tilførselsrør for TiCl^ førte inn i ka-todebpksens indre. Tilstrekkelig meget smeltet natriumklorid til å neddykke katode- og anodesammenstillingene ble tilført cellen.

Elektrisk kraft med ca. 7 volt og 11,500 ampere ble tilkob-let for å gi strømgjennomgang mellom anode og katode, og TiCl^ ble tilført, det indre av katodeboksen, det vil si, katolytten, gjennom tilførselsrøret. TiCl^-tilførselen lå den første timen på 3,5 kg/ time og de neste to timene på 4,5 kg/time. På slutten av den tredje timen-ble TiCl^-tilføroelen stengt av i to timer. Disse.fem timene dannet begynnelsesperioden av driftsperioden.

Deretter ble TiCl^-tilførselen satt igang igjen med en hastighet av 4,5 kg/time og denne hastighet ble så langsomt øket når prøver på TiCl^-innholdet i klor-biproduktet viste at det var blitt tilnærmet fullstendig opptatt. Ved slutten av den 26. time (etterat første TiCl^-tilførsel ble satt igang) var tilførselshas-tigheten 13,2 kg/time og jevn drift var oppnådd.

Jevn drift ble fortsatt frem til den 60. time, da det begynte å vises TiCl-^ i klorbiproduktet, noe som tilkjennega at opptaksevnen eller reduksjonskraften var blitt nedsatt. Tilfør-selshastigheten av TiCl^ ble minsket gradvis i de følgende 3 timer og på dette tidspunkt var den senket til ca. 6,8 kg/time. TiCl^-tilførselen ble deretter avstengt mens krafttilførselen ble opprettholdt en kort tid for å utvinne énhver rest av lavere klorider fra katolytten. Krafttilførselen ble deretter avstengt og katodeboksen tatt ut og avkjølt i en treg atmosfære. Titanproduktet, i stor utstrekning i form av rene, veldannete krystaller, ble gje'ri-.vunnet fra katodeboksen.

Driftsforløpet som ble beskrevet foran resulterte i en produksjon av 106 kg titan av +20 mesh størrelse og med Brinell-hårdhet 134. Opptaket og utnyttelsen av det tilførte TiCl^ var 97,8$, en virkningsgrad som blir betraktet som spesielt gunstig.

Krafttilførselen holdt seg i. det vesentlige konstant mellom 11,500 og 12,00C ampere gjennom hele driftsperioden. Dersom en be-regner energien i;;ed faraday pr. mol TiCl^ som basis ser man at i begynnelsesperioden ble TiCl^ tilført slik at det ga et forhold på 23 i den første time, 18 i de neste to timer, og et uendelig høyt forhold i de derpå følgende to timer da TiCl^-tilførselen var avstengt. Gjennomsnittet for den fire timer lange begynnelsesperioden som utgjorde 7,94$ av den totale 63-timer-period'e lå på 33 faraday/mol, og det laveste forholdet ble oppnådd i annen og tredje time med 18 faraday/mol.

Etter begynnelsesperioden ble TiCl^-tilførselen satt igång med et forhold på 18 inntil jevn drift ble oppnådd og fortsatt med 6,4 faraday/mol. Ved slutten av 63-timer-perioden var forholdet, øket til 12 faraday/mol og på dette tidspunkt ble TiCl^-tilførselen

.avstengt..

Fordelene ved fremgangsmåten ifølge denne oppfinnelse, i hvilken tilførselshastigheten av TiCl^ blir programmert i begynnelsesperioden og deretter i resten av driftsperioden, vil lettere kunne vurderes når man sammenlikner resultatene i eksempel 1 med et annet eksperiment gjennomført med det samme utstyr, i hvilket TiCT^-tilførselen ble satt i gang med en hastighet på 3,5 kg/time og deretter senket, gradvis så hurtig som mulig. Den elektriske : strømtilførselen begynte med ca. 11,000 ampere, men i deri største del av forløpet var den innenfor samme område som i eksempel 1, det vil si mellom 11,500 og 12,000 ampere. Tilførselshastigheten av TiCl^ ble øket fra begynnelseshastigheten .3,5 kg/time til det etter 24 timer ble oppnådd et opptak på 13,1 til 13,4 kg/time. Denne.jevne drift kunne imidlertid bare opprettholdes i<:>10 timer før det ble nødvendig å begynne å minske tilførselshastigheten av TiCl^ for å opprettholde opptaket. Senere i driftsforløpet ble tilførselshastigheten gradvis øket fra 9 kg/time-nivået til 13,4 kg/time, men denne tilførselshastighet kunne ikke bli opprettholdt fordi en betraktelig TiCl^-utskillelse fra cellen begynte, og til-førselshastigheten måtte senkes til mellom 8 og 9 kg/time. Drifts-forløpet ble fortsatt med lavere tilførselshastighet til et tidspunkt hvor bare ca. 6,8 kg/time ble opptatt. Ken totale tid

som skulle til for å oppnå den samme totalmengde tilført TiCl^ som i driftsforløpet i eksempel 1, krevde 75,5 timer tilførselstid av TiCl , mens bare 63 timer var nødvendig i forløpet under eksempel 1. ^otalavkastningen på +20 mesh var 109 kg, eller 55,5$ av den' teoretiske, og den gjennomsnittlige Brinell-hårdhet var 165. Det

vil således sees at med et TiCT^-tilførselsprogram som følger cellens normale opptaksevne, var effektiviteten av opptaket lavere, avkastningen var lavere og metallets renhet, tilkjennegitt ved Brinellhardhet, var lavere enn ved prøvedriftsforløpet som ble beskrevet i eksempel 1 og utført i- samsvar med den foreliggende oppfinnelse.

Por å fastslå opptaket av TiCl4 i cellen er det mest hensiktsmessig å bestemme forekomsten åv TiCl^ i klor-biproduktet som tidligere beskrevet. Dette kan gjennomføres lettvint og med en nøyaktighet som er tilstrekkelig for formålet ved en enkel konden-sasjons- og veieprosess. Klorbiproduktet vil, når det kommer fra cellen, være varmt da det er utviklet i den smeltete halogenid-elektrc-lytten. Dets TiCl^-innhold vil, dersom slikt finnes, være i form av damp blandet med klorid i gassform. Kloriden blir overført di-rekte fra cellen til en avkjølt beholder tilsluttet med fleksibel rørledning og plassert på en vekt. TiCl^ kondenserer ved 136°C og blir igjen som væske i beholderen, mens klorgassen går gjennom for å bli samlet opp til annen anvendelse, nøytralisert og kassert el-

ler atskilt på annen måte. Innholdet av den avkjølte beholder kan veies periodisk for å bestemme den oppsamlete mengde TiCl^.

Reguleringen av tilførselshastigheten av TiCl^ i perioder

med økende tilførsel og jevn drift er slik anordnet at det ikke

blir funnet merkbare mengder TiCT^ i klorbiproduktet. Det er klart at når TiCl^ blir oppdaget i klorbiproduktet vil tilførselshastig-heten av TiCl^ være større enn det ideelle maksimum. I praktisk drift er imidlertid det ideelle maksimum i alminnelighet ikke opp-nåelig, og den mest hensiktsmessige regulering blir derfor oppnådd når en ubetydelig mengde TiCl^ er tilstede i klorbiproduktet, men denne mengde er ikke merkbar, og med dette menes at det ikke er.nok til merkbart å påvirke celledriften og virkningsgraden, og prosent-

vis ikke mer enn en prosent eller to og vanligvis mindre enn tre prosent av det tilførte TiCl^. Når en bestemt celles driftskarak-teristikk er blitt fastsatt, for eksempel ved forsøksdrift basert på omhyggelig regulering under hensyntagen til TiCl^-forekomster i klorbiproduktet, kan man i etterfølgende driftsforløp, for å sikre vedvarende drift i samsvar med den foreliggende oppfinnelse og vir-keliggjørelse av det fordelaktige resultat, følge et program for TiCl^-tilførselen i kg/time basert på prøvedriften.

Fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse er karakterisert ved en relativ lang periode med effektiv, jevn drift og et relativt hurtig fall i opptaksevnen ved slutten av en driftsperiode. Denne fremgangsmåte står i skarp kontrast til drift hvor TiCl^ blir tilført uavbrutt og med økende hastighet fra begynnelsen av driftsperioden, hvilket bare resulterer i en kort periode jevn drift og en relativt lang periode med avtakende eller avtatt opptaksevne og ueffektiv drift.

Fordi nedgangen i opptaksevnen skjer forholdsvis hurtig, kan man foretrekke å stenge TiCl^-tilførselen og avbryte driftsperioden når jevn drift ikke lenger kan bli opprettholdt på grunn av driftsøkonomi og celleomslag. Tilleggsproduksjon kan imidlertid oppnås ved å la TiCl^-tilførselen synke med den avtakende

opptaksevnen til et strøm-TiCl^-forhold på ca. 9 til 14 faraday/mol TiCl^ er nådd. Vanligvis vil det ikke være virknings-fullt eller økonomisk å fortsette TiCl^-tilførselen utover dette punkt fordi den totale virkningsgrad blir merkbart nedsatt og tiden som kreves til avsetning av nytt metall blir overdrevent lang.

Claims (5)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av titan ved elektrolyse av et titanhalogenid i en celle som har en anode og en katode som er forsynt med en gjennomhullet flate som vender mot anoden, idet den gjennomhullete flate skiller en smeltet halogenidsalt-elektrolytt i cellen i en katolytt og en anolytt, karakterisert ved at det i en begynnelsesperiode tilføres TiCT^ til katolytten med en hastighet som gir et strøm-TiCl^-forhold sorn overstiger 9 faraday/ mol TiCl^ i et tidsrom som er tilstrekkelig til å avsette porøst titan på katoden, hvoretter tilførselshastigheten for TiCl^ og/eller Gtrømmen gjennom cellen innstilles til å gi en gradvis økning i strøm-TiCl^-forholdet fra 4,5 til 7 faraday/mol TiCl^ utenat det forårsakes merkbar forekomst av TiCl^ i klorproduktet fra cellen.

2. Fremgangsmåte i samsvar med krav 1, karakterisert ved at begynnelsesperioden utgjør mellom 5 og 10$ av den totale tid med TiCl4,-tilførsel til cellen.

3. Fremgangsmåte i samsvar med krav 1 éller 2, karakterisert ved at det tilføres TiCl^ i begynnelsesperioden med en hastighet som gir et gjennomsnittlig strøm-TiCl^-forhold på mellom 20 og 40 faraday/mol TiCl^.

4. Fremgangsmåte i samsvar med krav 1 eller 2, karakterisert ved at katolytten tilføres TiCl^ i begynnelsesperioden med en hastighet som gir et strøm-TiCl^-forhold på mellom 14 og 30 faraday/mol TiCl^ i de første 50 til 70$ av begynnelsesperioden hvoretter tilførselen avbrytes i den gjenværende del av begynnel sesperioden.

5. Fremgangsmåte i samsvar med et av kravene 1 til 4, karakterisert ved at det etter begynnelsesperioden tilføres TiCl^ til katolytten med en øket hastighet for å gi et strøm-TiCl^-forhold på fra 4,5 til 7 faraday/mol TiCl^ inntil" evnen til å oppta TiCl^ blir nedsatt og dette forårsaker forekomster av TiCT^ i klorproduktet.fra cellen, hvoretter tilførselen av TiCl^ til katolytten avbrytes. 6. - Fremgangsmåte i samsvar med krav 5»karakterisert ved at før avbrytelsen av TiCl^-tilførselen til katolytten, settes tilførselshastigheten for TiCl^ gradvis ned mens det opprettholdes en hastighet like over den som ville forårsake forekomst av TiCl^ i klorproduktet fra cellen inntil strøm-Tid^-forholdet er blitt øket til mellom 9 og 14 faraday/mol TiCl^.