NO313320B1 - System for lasting eller lossing av skip til havs - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår et system for lasting og eventuelt lossing av skip til havs, særlig for operasjoner i forbindelse med olje- og gassvirksomhet, idet vedkommende skip er utstyrt med en fortøyningsanordning ved sitt baugparti, og hvor det inngår en ankerinnretning plassert på havbunnen, samt i det minste én forankringsline innrettet til å forbinde ankerinnretningen med fortøyningsanordningen på skipet.

Ved olje- og gassvirksomhet til havs dreier det seg ofte om meget viktige og under visse forhold vanskelige operasjoner, hvor det gjerne inngår overføring av fluider mellom en rørledning forbundet med ankerinnretningen på havbunnen og et forankret skip. Under varierende og vanskelige forhold, hvor vind, bølger og havstrømmer har innvirkning, kan det ved slik forankring og utførelse av disse operasjoner oppstå svære påkjenninger som for det første kan medføre avbrudd i opera-sjonene og som i verste fall kan føre til havari og f.eks. ukontrollert oljeutstrømning. Oppfinnelsen er primært rettet mot lasteoperasjoner, men vil helt tilsvarende kunne utnyttes også ved losseoperasjoner, slik det umiddelbart vil innsees av fagfolk.

Sett på bakgrunn av kjente forankringssystemer og systemer for lasting/lossing for tilsvarende formål, innebærer denne oppfinnelse nye og særegne trekk som er nærmere angitt i patentkravene.

Blant fordeler som blir oppnådd ved hjelp av oppfinnelsen, skal det særlig fremholdes at de nevnte krevende operasjoner under vanskelige forhold kan utføres med større sik-kerhet og pålitelighet i de fleste situasjoner, sammenlignet med tidligere kjente metoder og systemer. I denne forbindelse er det spesielt å bemerke at systemet ifølge oppfinnelsen muliggjør en elastisitet eller fleksibilitet i forankringen og fluidoverføringen, som innebærer tilpasning av hele systemet etter de påkjenninger og krefter som forekommer under de operasjoner som skal utføres.

Oppfinnelsen skal i det følgende forklares nærmere under henvisning til tegningene, hvor: fig. 1 skjematisk viser en første utførelsesform av systemet ifølge oppfinnelsen, fig. 2 viser mer i detalj et sideriss av en ankerinnretning med tilhørende svivel anordning, som kan inngå i et system ifølge oppfinnelsen,

fig. 3 viser det samme som fig. 2, men sett forfra,

fig. 4 viser en variant av utførelsen på fig. 1,

fig. 5 viser et arrangement basert i hovedsak på utførelsen ifølge fig. 1, men med to skip i samvirke,

fig. 6 viser en annen utførelse av ankerinnretningen med tilhørende svivelanordning i sideriss og temmelig forenklet, fig. 7 viser i sideriss en tredje og foretrukket utførelses-form av ankerinnretningen ifølge oppfinnelsen,

fig. 8 viser innretningen på fig. 7 sett ovenfra, og fig. 9 viser en situasjon hvor ankerinnretningen på fig. 7 deles i to, for opphenting av vitale deler av denne til overflaten.

På tegningene er havbunnen vist ved 1 og havoverflaten ved 2. På fig. 1, 4 og 5 inngår i det vesentlige tilsvarende eller lignende deler av hele systemet ifølge oppfinnelsen og det totale arrangement i en forankringssituasjon med tilhø-rende operasjoner. Det dreier seg for det første om et skip 10, som regel et tankskip (40 på fig. 5), et anker 3 på havbunnen 1 og en forankringsline med to deler 6 og 8 som på et midtparti er forsynt med et oppdriftslegeme 7, også beteg-net linebøye. Skipet 10 er på vanlig måte utstyrt med en fortøyningsanordning 11 i baugen, uten at detaljer er vist nærmere på dette punkt.

Det så langt beskrevne system ifølge oppfinnelsen er tilstrekkelig for den ønskede forankring av skipet 10 og innebærer i den forbindelse fordeler som allerede nevnt innledningsvis ovenfor. Et viktig trekk i fortøyningssystemet er linebøyen 7, som fortrinnsvis er plassert på eller forbundet med et midtparti av den samlede forankringsline 6, 8. Det er klart at bøyen 7 ikke trenger å være nøyaktig på midten av hele linelengden, men for at den ønskede virkning skal kunne oppnås, er det en fordel at bøyen befinner seg i god avstand fra så vel den nedre ende av f orankringslinen 6 ved ankerinnretningen 3, som fra den øvre ende av forankringslinen 8 ved f ortøyningsanordningen 11.

Bøyen 7 dimensjoneres slik at den under de fleste forhold eller påkjenninger fører til en ganske betydelig vinkel-forskjell mellom de tilstøtende partier av linedelene 6 og 8. Således vil linepartiet 6 normalt være strukket oppad fra ankeret 3 med en vesentlig mindre vinkel i forhold til verti-kalen, enn den vinkel som linepartiet 8 løper ut fra bøyen 7 med. Ved kraftig påvirkning på skipet 10 fra vind, bølger eller havstrøm, vil hele f orankringslinen 6, 8 kunne bli strammet mer enn vist f .eks. på fig. 1, slik at bøyen 7 trekkes dypere ned i vannet og vinkelen mellom linepartiene 6 og 8 kan nærme seg mer eller mindre 180°. Som en motsatt ytterlighet ved minimale forankringskrefter, vil bøyen 7 kunne flyte helt opp til havoverflaten 2 dersom lengden av linedelen 6 er større enn vanndybden.

Den sistnevnte situasjon vil mest kunne opptre i tilfelle av operasjoner som foregår i kystnære eller mer lukkede farvann, så som ved tankskipsterminaler eller lignende. Når

det dreier seg om operasjoner og installasjoner i mer utsatte farvann, f.eks. langt til havs, vil bøyen 7 som regel befinne seg godt neddykket under havoverflaten. Dette er i og for seg en meget gunstig situasjon for bøyen og hele systemet, da

bøyen når den befinner seg nede i dypet er mindre utsatt for påvirkning fra vind og bølger som forekommer ved havoverflaten. Det er også en viktig virkning av bøyen 7 at denne i det vesentlige under alle forhold vil holde forankringslinedelen 6 strukket oppad fra ankeret 3, slik at ingen del av forankringslinen vil bli liggende på havbunnen 1.

Det-kan tenkes tilfeller hvor denne bøyeanordningen omfatter flere enn én enkelt bøye, men fortsatt arrangert slik at det fremkommer et forholdsvis begrenset bøyningsparti mer eller mindre midt på den totale forankringsline. Hoved-formålet med en slik bøye eller bøyeanordning er å avstedkom-me en forholdsvis konsentrert oppdrift i forankringslinen, hvilket resulterer i en myk eller fleksibel oppførsel av hele forankringssystemet med reduserte dynamiske belastnings-virkninger.

Forankringssystemet som sådant er gjenstand for samtidig innlevert internasjonal patentsøknad PCT/NO96/00203.

I tillegg til den rene forankringsfunksjon som er forklart ovenfor, omfatter denne oppfinnelse også fluidover-føring mellom ankerinnretningen 3 og skipet 10. Således er det på fig. 1 vist en forholdsvis fleksibel slange 9 ført opp til baugpartiet på skipet 10, som der er utstyrt med egnede tilkoblingsorganer, gjerne kombinert med fortøynings-anordningen 11. Disse organer kan være av i og for seg kjent konstruksjon. På et nedre parti av slangen 9 er det vist oppdriftselementer 9A, som i dette tilfellet er anordnet i et antall av tre, men som selvsagt kan variere i antall og dimensjoner avhengig av det ønskede forløp av slangen 9. Et primært formål med oppdriftselementene 9A er å sørge for at det nedre parti av slangen 9 i hovedsak alltid er hevet fra havbunnen 1. Det er en stor fordel at slangen 9 forløper gjennom vannet godt under f orankringslinen 6, 8, slik som illustrert på fig. 1. Dermed unngår man berøring mellom de to hoveddeler av systemet, særlig med sikte på at slangen 9 ikke skal bli skadet av noen deler av forankringslinen 6, 8.

Fig. 2 og 3 viser mer i detalj en mulig og foretrukket konstruksjon av ankeret 3 med tilhørende utstyr, særlig en svivelanordning 5 på toppen av ankeret 3. Dette har ifølge oppfinnelsen fortrinnsvis form av et sugeanker, som kan være av i og for seg kjent utførelse, innrettet til å trenge ned i løsmasser under selve havbunnen 1 for å oppnå en kraftig forankringsvirkning. I det viste eksempel på fig. 2 og 3 har således sugeankeret 3 en nedad åpen sylindrisk form.

Sentralt på toppen av ankeret 3 er det vist en fast bæredel 13 som understøtter selve svivelanordningen 5. Denne har en øvre tilkoblingsdel 19 med et rørbend som den nedre ende av slangen 9 er forbundet med, ved f.eks. en flens-kobling. En nedre sviveldel 18 tjener til forankring av to linedeler 6A og 6B slik det er vist mer i detalj på fig. 3. Linedelene eller -partiene 6A og 6B utgjør den nedre ende av et såkalt skrev som har et toppunkt ved 6C (fig. 1) slik at skrevet totalt har form av en fortrinnsvis likebenet trekant hvis grunnlinje utgjøres av en armkonstruksjon 15A, 15B. Denne rager til hver side ut fra den nedre sviveldel 18 og er innrettet til kunne dreie seg sammen med denne om den sentrale akse for hele anker- og svivelanordningen. Armene 15A og 15B har en felles horisontal akse 15C, og linepartiene 6A henholdsvis 6B er forbundet med de ytre ender av armene 15A og 15B dreibart om aksen 15C. Et viktig formål med armene 15A og 15B er å sørge for et tilstrekkelig dreiemoment for svivelbevegelsen om den sentrale, vertikale akse, i avhengig-het av retningen av forankringskraften fra skipet 10 gjennom forankringslinen 6, 8. Sviveldelene 18 og 19 er rotasjons-messig forent.

I det ovenfor beskrevne arrangement blir det i tillegg til rotasjon om en vertikal akse, også muliggjort en dreining eller leddbevegelse om en horisontal akse, nemlig aksen 15C. I stedet for et mer eller mindre fleksibelt skrev som omtalt, kan det også være anordnet en mer stiv åklignende konstruksjon som inngår i ankerinnretningen som helhet. Både i tilfelle av skrev og i tilfelle av et stivt åk kan det benyttes konvensjonelle festeorganer eller -metoder for de nedre ender av forankringslinene. Det kan her dreie seg om en forholdsvis permanent innfesting eller en forholdsvis lett løsbar forbindelse, som f.eks. kan manipuleres ved hjelp av en ROV. En slik mulighet for løsbart festeorgan består i et organ av typen ~"kjettingstopper11, som kan være selvlåsende og forøvrig kan tillate manipulering eller operasjoner.

Som det særlig fremgår av fig. 2 har slangen 9 et forløp utad oppad fra svivelanordningen 5 med en mindre vinkel i forhold til horisontalplanet enn forankringslinepartiet 6A. Når dessuten slangen 9 som vist på fig. 3, løper ut sentralt mellom linepartiene 6A og 6B, er det minimal risiko for at slangen 92 kan bli skadet ved berøring med noe parti av forankringslinen.

Særlig med sikte på de store krefter som kan opptre og resulterende påkjenninger i konstruksjonen, er det ifølge oppfinnelsen en fordel at festeorganene for forankringsliner ved enden av armene 15A og 15B befinner seg lavere enn tilkoblingsdelen 19 for slangen 9 når det hele er installert på havbunnen 1. Et annet viktig trekk ved konstruksjonen består i at de mer vitale deler av ankerinnretningen kan hentes opp til overflaten for vedlikehold, reparasjon eller utskiftning. På fig. 2 er det ved 20 markert et skille eller plan som viser hvor selve sugeankeret 3 kan skilles fra de øvrige deler, nemlig bæredelen og svivelanordningen, idet bæredelen f.eks. med løsbare boltforbindelser kan være sammenføyd med toppen av sugeankeret 3. Før disse opphentbare deler kan heises opp, må også tilkoblingen av rørledningen 14 løsnes og eventuelt plugges.

Som et mulig, men ikke foretrukket alternativ er det ved 9X antydet en føring av slangen direkte sentralt oppad ut fra svivelanordningen 5, hvilket innebærer at en slik slange på et eller annet sted høyere opp i vannet, vil måtte krysse eller passere forbi forankringslinen 6, 8. Dette er vanligvis en mindre heldig løsning. Endelig viser fig. 2 en tilkoblet rørledning 14 for tilførsel av f.eks. produsert fluid, så som hydrokarboner, til ankerinstallasjonen 3, nemlig dennes tilhørende stasjonære bæredel 13 for svivelanordningen 5.

Fig. 4 viser en modifikasjon av arrangementet på fig. 1, idet overføringsslangen 28,29 på fig. 4 ikke er vist med egne oppdriftselementer, men er opphengt i linebøyen 7. Som følge av at slangedelene 28 og 29 har større lengde enn tilsvarende deler av f orankringslinen 6 respektive 8, vil slangen i hovedsak forløpe gjennom vannet i god avstand under forankringslinen. Bøyen 7 må i denne utførelse åpenbart dimensjoneres med noe større oppdrift enn i utførelsen på fig. 1. Sammenlignet med fig. 1 vil systemet på fig. 4 kunne ansees å virke som et mer samlet, enhetlig system, som vil kunne holdes under noe bedre kontroll når skipet 10 svinger rundt forankringspunktet 3 under varierende værforhold. Dette kan være fordelaktig f.eks. i betraktning av varierende strømmer på større eller mindre dyp i vannet.

Ved opphengning av slangen 28, 29 i bøyen 7, som nevnt ovenfor, kan det være en fordel å anordne et understøttende bend eller lignende for føring av slangens opphengningsparti med en viss krumningsradius som ikke er for liten, slik at slangen i dette partiet ikke får unødige bøynings- eller strekkpåkjenninger. Ytterligere en mulighet på dette punkt er at opphengningen under bøyen kan skje gjennom et mer eller mindre ettergivende organ, slik at slangen 28, 29 bare utset-tes for forholdsvis myke eller dempede bevegelser i relasjon til bøyen 7.

Arrangementet på fig. 5 er i vesentlig grad basert på et system ifølge oppfinnelsen i prinsippet som utførelsen på fig. 1, men på fig. 5 er slangen 39 med tilhørende oppdriftselementer 3 9A på det nedre parti, tilkoblet med sin øvre ende ved utstyr 41 midtskips på skipet 40. Utstyret 41 kan være i og for seg konvensjonelle tilkoblingsanordninger, så som en såkalt manifold.

Spesielt i arrangementet eller operasjonen som er illustrert på fig. 5, er at tankskipet 40, som kan ha en stor kapasitet, er innrettet til å samvirke med f.eks. et tankskip eller en lekter 50, idet fluidlast kan overføres gjennom en slangeforbindelse 49 fra akterenden av skipet 40 til baugen på skipet 50, samtidig som en fortøyning 44 er strukket mellom de to skip. Utstyrsenheter som vist ved 45 resp. 55 på skipene kan være av i og for seg kjent og konvensjonell konstruksjon, med sikte på henholdsvis slangeforbindelsen 49 og fortøyningen 44.

I den utførelse av ankerinnretningen som er vist forenklet på fig. 6, inngår det et sugeanker 63 som på fig. 2 og 3, men her igjen kan det være mulighet for å basere den egentlige ankerdel på andre typer forankringsprinsipp, for eksempel gravitasjon eller peling som tidligere nevnt. På toppen av selve ankerdelen 63 er det vist en ramme eller plate 64 for understøttelse av en svivelanordning 60. Denne har en rotasjonsakse 60X som fortrinnsvis også er en sentre-linje for sugeankeret 63. Selve fluidsvivelen 65 er i dette tilfelle anordnet like over platen 64 og tjener til å danne fluidforbindelse mellom en tilkobling 62A for en rørledning ført frem på havbunnen 1 fra en ikke vist undervannsinstal-lasjon. Gjennom platen 64 og fluidsvivelen 65 er fluid-forbindelsen ført gjennom en kraftoverførende forankringsdel 61 som utgjør en øvre del av svivelanordningen 60. Ved 62B er således vist en tilkoblingsflens eller lignende for en fleksibel slange innrettet til å føres opp til overflaten slik som f.eks. slangen 9 på fig. 1.

På et fremspring 6 IA fra forankringsdelen 61 er det anordnet ett eller flere festeorganer 66A for en forankringsline 66, eventuelt et åk eller lignende som forankringslinjen er festet til. I tilfelle av et åk eller et skrev som nederste forlengelse av forankrings linen, kan det i forbindelse med festeorganer 66A være anordnet en innretning som utjevner eller utbalanserer kreftene i de to ben som åket eller skrevet omfatter.

Med tanke på de store krefter som kan opptre er det videre ved den nedre parti av delen 61 og vinkelmessig overensstemmende med fremspringet 61A, anordnet en eller flere støtteruller 67 som er innrettet til å rulle på over-siden av platen 64. En føringsring 68, som kan ha et vinkel-profil, er plassert radielt utenfor og aksialt over støtte-rullen 67 for å beskytte og sikre denne. Med en slik anordning av støtterulle(er) vil den sentrale opplagring av forankringsdelen 61 og selve fluidsvivelen 65 i høy grad bli avlastet for de store forankringskrefter som kan oppstå, idet støtterullens radielle avstand fra rotasjonsaksen 60X er forholdsvis betydelig. I de fleste forankringssituasjoner vil forankringskraften i forankringslinen 66 ha en slik retning at støtterullen(e) 67 vil bli presset oppad mot føringsringen 68. Denne må derfor være dimensjonert tilsvarende.

Fig. 7 og 8 viser en foretrukket utførelse av en ankerinnretning ifølge oppfinnelsen. I likhet med utførelsen på fig. 6 er på fig. 7 vist en ankerdel 73 i form av et sugeanker som på toppen er forsynt med en solid ramme eller plate 74. Over denne er det vist en underdel 77 som kan være plateformet og som understøtter en bæredel eller -konstruksjon 78 som selve svivelanordningen 70 er montert på. Videre bærer underdelen 77 i det minste en konnektor 79 for tilkobling av en rørledning 99 fra en installasjon (ikke vist) på havbunnen 1. Som det vil fremgå mer spesielt av fig. 9 er det på topplaten 74 plassert en eller flere styreposter 75 for samvirke med organer på underdelen 77, under opphenting og tilbakeføring av de konstruksjoner og komponenter som bæres av underdelen 77, ved hjelp av et overflatefartøy.

En sentral komponent i svivelanordningen 70 er et svivelhus 70A hvor den dreibare fluidforbindelse er anordnet, for eksempel på i og for seg kjent måte. Dermed kan det etableres fluidkommunikasjon mellom rørledningen 99 som er stasjonær, og en fleksibel slange 76 innrettet til å forbindes med et skip på overflaten, for lasting eventuelt lossing av hydrokarboner. På toppen av svivelanordningen 70 er det vist en tilkoblingsdel 88 for slangen 76. Nedentil er det vist festeorganer 81A og 81B på hver sin side av svivelanordningen, med dreibar feste av to ben 80A og 80B som inngår i et åk 80. Som vist på fig. 8 har dette i et felles toppunkt 80C et organ for samvirke med den nedre ende av en forankringsline (ikke vist).

Når det nevnte overflateskip gjennom forankringslinen er oppankret ved hjelp av ankerinnretningen slik den er vist på fig. 7 og 8, med samtidig slangeforbindelse 76 for fluid-overføring, vil skipets svingebevegelser under innvirkning av vind, bølger og strøm, medføre vinkelbevegelse eller rotasjon av hele svivelanordningen om den viste vertikal akse, idet slangen 76 fortrinnsvis hele veien gjennom vannet opptil overflaten forløper lavere enn forankringslinen og mer eller mindre i samme vertikale plan som denne. Nær svivelanordningen 70 er det klart at slangen 76 med tilkoblingsdelen 88 befinner seg sentralt under åket 80, slik at dette ikke vil komme i berøring med slangen eller dennes tilkobling på toppen av svivelanordningen 70.

Nedentil, det vil si i området på nivå med eller under festeorganene 81A, 81B, er det anordnet en kraftig lagring for hele konstruksjonen, inkludert svivelhuset 70A, og denne lageranordningen er innrettet til å overføre de krefter og bøyemomenter som skyldes en tilkoblet fluidslange 76 og eventuelt forankringslinen.

Som illustrert på fig. 7 kan åket 80 også svinges opp og ned om ens horisontal akse 81C (fig. 8) mellom f esteorganene 81A og 81B, som kan omfatte horisontale akseltapper sammen-fallende med aksen 81C. Ved 100 på fig. 7 er det vist et mulig vinkelområde som åket 80 kan bevege seg i, med en vinkelstilling 80' rettet vertikalt oppad. Denne stillingen av åket 80 er blant annet aktuell ved opphenting og nedføring av de nevnte vitale deler av ankerinnretningen, slik det skal forklares nedenfor i tilknytning til fig. 9.

Det her beskrevne system kan f .eks. være beregnet for operasjoner på vanndybder fra 150-300 meter. Ved en dybde på f.eks. 200 meter kan de to deler 6 og 8 av den totale f orankringsline, typisk være på henholdsvis 160 meter og 200 meter i en hensiktsmessig praktisk utførelse.

For øvrig er det klart at diverse modifikasjoner og varianter kan tenkes innenfor rammen av oppfinnelsen. Når det således er angitt at ankeret 3 er permanent, betyr dette ikke at for eksempel et sugeanker eller et gravitasjonsanker for alltid må forbli på havbunnen 1, etter at det først er installert. Som kjent vil selv slike forholdsvis faste installasjoner på havbunnen kunne fjernes ved hjelp av egnede midler og utstyr. Permanent ankerinnretning betyr i denne forbindelse et mer permanent anker enn det som typisk medføres av et skip og kan kastes fra dette henholdsvis hales inn til skipet ved hjelp av dettes normale ankerspill.

En fremgangsmåte ved installasjon av en ankerinnretning

i systemet, slik som omtalt ovenfor, kan ifølge oppfinnelsen med fordel bestå i at ankerinnretningen henges opp i enden av en ankerkjetting eller -vaier tilhørende vedkommende skips hovedsakelig regulære ankerspill eller -vinsj, som benyttes til å senke ankerinnretningen til et forhåndsbestemt punkt på havbunnen.

Til illustrasjon av den delingen av ankerinnretningens hoveddeler, som er nevnt ovenfor, er den foretrukne utførelse ifølge fig. 7 og 8 lagt til grunn for fig. 9. Der gjenfinnes sugeankeret 73 med topplate 74, underdelen 77 med bæredel 78 og den egentlige svivelanordning 70 bare skjematisk markert. Dessuten er konnektoren 79 vist etter frakobling av rørledningen 99 med tilhørende konnektordel 99A. Fra styrepostene 75 er det ført styreliner 95 opp til vedkommende overflatefartøy, for å føre underdelen 77 med alle de komponenter som denne bærer, opp til overflaten, henholdsvis for nedføring av disse deler av konstruksjonen etter even-tuell reparasjon eller lignende til ny anbringelse på ankerdelen 73 med topplate 74. De operasjoner som inngår i denne forbindelse, kan være mer eller mindre konvensjonelle, men en spesiell fremgangsmåte er angitt ovenfor, nemlig med bruk av vedkommende skips regulære ankespill og ankerkjetting eller - vaier.

Slangen eller stigerøret 9 kan samtidig med den nevnte senkning av ankerinnretningen, leveres ut fra et assisterende hjelpefartøy.

På fig. 1 er illustrert et toppunkt 6C for det skrev som også er forklart i tilknytning til fig. 2 og 3, men det er åpenbart at plasseringen av toppunktet 6C kan variere adskil-lig, og eventuelt kan toppunktet ligge nær eller på oppdriftslegemet eller -bøyen 7. I tilfelle av en tilnærmet vertikal utføring av slangen (som vist ved 9X) fra svivelanordningen 5 på fig. 2, kan det være hensiktsmessig å la slangen på et parti høyere opp i vannet, krysse eller passere fortøyningslinen 6 mellom dennes to partier 6A og 6B i skrevet. Eventuelt kan denne krysning skje nær bøyen 7 når toppunktet 6C er tilsvarende plassert, idet slangen i så fall også kan være opphengt i bøyen på dette stedet.

Claims (17)

1. System for lasting eller lossing av skip til havs, særlig for operasjoner i forbindelse med olje- og gassvirksomhet, idet vedkommende skip (10,40) er utstyrt med en fortøyningsanordning (11) fortrinnsvis ved sitt baugparti, og hvor det inngår en permanent ankerinnretning (3) fortrinnsvis i form av et sugeanker (3), eventuelt gravitasjonsanker eller pæleanker plassert på havbunnen (1), og at skipet (10, 40) er satt i fluidforbindelse med en installasjon på havbunnen, samt i det minste én forankringsline (6,8) innrettet til å forbinde ankerinnretningen (3) med fortøyningsanordningen (11) på skipet (10), karakterisert ved at ankerinnretningen (3) er utstyrt med en svivelanordning (5) for forankringslinen (6) , minst ett oppdriftslegeme (7) festet til et midtparti av f orankringslinen (6,8), hvilket oppdriftslegeme(r) (7) er neddykket, og en slange (9,28,29,39) hvis nedre ende er koblet til svivelanordningen (5,19) og hvis øvre ende er innrettet til å forbindes med en fluidtilkoblingsenhet (11,41) på skipet (10,40), idet nevnte svivelanordning (5) for forankringslinene (6) og nevnte svivelanordning (5, 19) for slangen danner en enhet som roterer sammen.

2. System ifølge krav 1, karakterisert ved at forankringslinens (6,8) nedre parti (6) er utformet med et skrev (6A,6B,6C) forbundet med svivelanordningen (5,18).

3. System ifølge krav 2, karakterisert ved at svivelanordningen (5,18) har to utstikkende armer (15A,15B) med ytre ender som skrevets liner (6A,6B) er festet til, fortrinnsvis dreibart om armenes akse (15C) .

4. System ifølge krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at slangen (9,39) fortrinnsvis på et nedre parti er forsynt med oppdriftselementer (9A,39A).

5. System ifølge krav 1, 2 eller 3, karakterisert ved at slangen (28,29) fortrinnsvis på et midtparti er opphengt i forankringslinens oppdriftslegeme (7) .

6. System ifølge et av kravene 2-5, karakterisert ved at den nedre ende av slangen (9) er tilkoblet sentralt på svivelanordningen (5,19), og fortrinnsvis forløper ut fra svivelanordningen midt mellom skrevets liner (6A,6B).

7. System ifølge krav 6, karakterisert ved at slangen (9) i det vesentlige under alle forankringsforhold forløper ut fra svivelanordningen (5) med en mer horisontal vinkelstilling enn vinkelstillingen av det nedre parti (6,6A,6B) av f orankringslinen.

8. System ifølge et av kravene 1-7, karakterisert ved at slangen (9,28,29,39) som følge av sin lengde og utøvet oppdrift (7,9A,39A) er innrettet til å forløpe gjennom vannet under forankringslinen (6,8) .

9. Ankerinnretning for installasjon på havbunnen til forankring, lasting eventuelt lossing av skip eller andre far-tøyer, særlig i forbindelse med olje- og gassvirksomhet til havs, og fortrinnsvis basert på sugevirkning, gravitasjon eller pæl ing på havbunnen, karakterisert ved en svivelanordning (5) forsynt med festeorganer (15A,15B) for i det minste en forankringsline (6A,6B) fra skipet, hvor en dreieakse for svivelanordningen er innrettet til å stå tilnærmet vertikalt på havbunnen (1) , og hvor svivelanordningen (5) også omfatter en tilkoblingsdel (19) for en fluidslange (9) og en gjennomgående fluidpassasje innrettet til å forbindes med en installasjon på havbunnen, slik at nevnte svivelanordning (5) for forankringslinen(e) (6A, 6B) og nevnte svivelanordning (5, 19) for fluidslangen (9) roterer sammen.

10. Ankerinnretning ifølge krav 9, karakterisert ved at festeorganene (15A,15B) er innrettet til å ligge lavere enn tilkoblingsdelen (19), i operativ stilling på havbunnen.

11. Ankerinnretning ifølge krav 9 eller 10, karakterisert ved at den egentlige ankerdel (3) på den ene side og hovedsakelig alle øvrige deler på den annen side, særlig svivelanordningen (5,18,19), er adskill-bare ved hjelp av sammenføyningsorganer som er løsbare, slik at de øvrige deler kan hentes opp til overflaten for vedlikehold, reparasjon eller utskiftning.

12. Ankerinnretning ifølge krav 9, karakterisert ved at den omfatter en kraft-overførende hoveddel (61) med et radielt fremspring (61A) som bærer f esteorganene (61A) , og i det minste en støtterulle (67) forbundet med hoveddelen og plassert i det vesentlig under fremspringet (61A) samt innrettet til å rulle i en føringsbane (68) på toppen (64) av den egentlige ankerdel (63) .

13. Ankerinnretning ifølge krav 9, 10 eller 11, karakterisert ved at den omfatter en plate-eller rammelignende underdel (77) som hviler på toppen (74) av den egentlige ankerdel (73) og fortrinnsvis kan adskilles fra denne, at det på underdelen (77) er anordnet en bæredel (78) for svivelanordningen (70) , og at underdelen (77) bærer en konnektor (79) for en rør-ledning )99) fra en installasjon på havbunnen.

14. Ankerinnretning ifølge krav 13, karakterisert ved at konnektoren (79) er innrettet til å tillate tilkobling og frrakobling av den nevnte rørledning (99) .

15. Ankerinnretning ifølge krav 13 eller 14, karakterisert ved at et fortrinnsvis sylindrisk, ytre svivelhus (70A) er anordnet dreibart i forhold til ankerdelen (73) og bærer tilkoblingsdelen (88), og at en lageranordning for svivelhuset (7 OA) er innrettet til å overføre bøyepåkjenninger som skyldes en tilkoblet fluidslange (76) og eventuelt en forankringsline til ankerdelen (73), gjennom den nevnte bæredel (78) og underdel (77).

16. Ankerinnretning ifølge at kravene 9-15, karakterisert ved at det er anordnet et åk (80) med to ben (8OA, 8OB) hvis ytre ender er dreibart forbundet med de nevnte festeorganer (81A, 81B) som er plassert på hver sin side av svivelanordningen (70) , og at de motsatte ender av benene (80A, 80B) er innrettet til å forbindes (80C) med en forankringsline.

17. Fremgangsmåte ved installasjon av en ankerinnretning ifølge krav 9, 10 eller 11, i et system ifølge krav 1, karakterisert ved at ankerinnretningen henges opp i enden av en ankerkjetting eller -vaier tilhøren-de vedkommende skips hovedsakelig regulære ankerspill eller - vinsj, som benyttes til å senke ankerinnretningen til et forhåndsbestemt punkt på havbunnen.