NO855298L - Ufordoeyelig, vannfritt aggregat. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse gjelder et ufordøyelig aggregat

som omfatter et forhånds-svellet, i det vesentlige vannfritt hydrokolloid og et substrat. Mere spesielt gjelder foreliggen-

de oppfinnelse en blanding med som substrat en diettfiber og/eller medisin, hvori blandingen kan administreres i en terapeutisk effektiv mengde. Den ubehagelige smaken og munnfølelsen til fiberen og/eller medisinen maskeres effektivt og vesentlig hydratisering forsinkes inntil blandingen går gjennom munnhulen. Blandingene smaker vesentlig bedre og er fri for kornethet, bitterhet eller fibrøs tekstur. Blandingens behagelige smak oppmuntrer pasienten til å gjennomføre en anbefalt terapi.

Foreskrevne daglige doseringsmengder av fibere er ofte meget høye, og krever at pasienten inntar fiberen eller fiberblandingen flere ganger pr. dag. Selv om fibrenes fordeler er vel kjent for forbrukeren, har den ubehagelige, fibrøse munnfølelsen og teksturen til produkter som inneholder diettfibere, resultert i motvilje hos pasientene til å innta de foreskrevne doseringer.

Pasienters føyelighet når det gjelder foreskrevne medisin-terapier er også et problem, spesielt når medisinen har en ubehagelig smak, ettersmak eller sandet munnfølelse. Det er kjent at medisiner som for eksempel kolestryamin og kaliumklorid har en ubehagelig smak. Kjent teknikk har beskrevet produkter som maskerer smaken til disse medisinene, men produktene i seg selv lider ofte av sin egen ubehagelige smak. Det er derfor en tendens ved pasienters bruk av tidligere kjente produkter som inneholder fibere eller medisiner, at det avvikes fra den foreskrevne dosering eller doseringsfrekvens, hvorved effektiviteten til terapien minskes.

To patenter som beskriver velsmakende medisinsammensetninger anvender koacervasjon-teknikker for å kombinere kolestyramin med modifiserte celluloser. US-patent 3 974 272 omtaler orale, velsmakende blandinger som inneholder et vandig medium og kolestyramin. En fremgangsmåte for behandling av hyperkolesterolemi kreves. Det beskrives tyggbare produkter inneholdende cellulose/gummi-kolloider.

Britisk patent 1 446 352 gjelder velsmakende blandinger som er anvendbare for behandling av hyperkolesterolemi og biliær cirrhose. Oppfinnelsen der tilveiebringer en flytende blanding inneholdende "koacervat av kolestyramin med et cellulosehydro-kolloid"-derivat. Ved uttrykket "koacervat" menes koaguleringen av to hydrofile substanser med motsatt ladning. Representative hydrokolloider er metyl- og etylcellulose, natriumkarboksymetyl-cellulose, hydroksyetylcellulose og hydroksypropylcellulose.

Et vannuløselig dispergeringsmiddel, for eksempel en substituert karboksymetylstivelse, er valgfri. Ved fremstilling av blandingen kombineres 1 vektdel hydrokolloid med 4-10 deler kolestyramin ved tørrblanding og passering gjennom en nr. 80 US-standard mesh-sikt. Det resulterende pulver blandes så med en væske for å danne et koacervat som kan administreres oralt.

Når det gjelder diettfibere, er det gjort en rekke forsøk på å maskere den fibrøse munnfølelsen. Ved hjelp av forskjellige bakte produkter, produkter av granol-typen, cerealier og snack-produkter er det gjort forsøk på å innblande fibere i konfekt-systemer. Disse produktene har generelt et høyt kaloriinnhold og et relativt lavt innhold av diettfibere. Formålet på fagområdet har vært å forsøke å skjule den ubehagelige smaken og teksturen til fiberen ved å bruke forskjellige materialer som for eksempel fett, flerverdige alkoholer, sukkerfaststoffer eller stivelse. Mens dette mål i noen grad er oppnådd, øker disse materialene kaloriinnholdet og fortynner den effektive dosen. Store mengder fibere, for eksempel mengder som er større enn ca. 5 %, smakte typisk tørt med en ubehagelig, fibrøs munnfølelse.

Fiberprodukter som spesielt er ment å normalisere tarmube-hag og beslektede sykdommer, omfatter de som er oppslemmet i vann. Når det gjelder tidligere kjente forsøk på å fremstille et fiber-produkt som tilsettes til vann og drikkes som en oppslemming, har fiberen en tendens til å klumpe seg sammen, og danne slimete mas-ser som smaker dårlig. Disse fiberklumpene bestod av hydratiserte hydrokolloider, for eksempel psyllium. Store mengder bindemidler var nødvendig for å minske klumpdannelsen. Disse bindemidlene eller dispergeringshjelpemidlene var generelt karbohydrat- eller fettmaterialer som for eksempel sukker, dekstrose og lignende, som har høy kaloriverdi.

Konvensjonelt innblandes fibere i spiselige substanser som et fint pulver. Det er flere grunner til dette. Finpulveriserte fibere har mindre tendens til å danne "fiskéøye"-klumper når de hydratiseres, for eksempel klumper med et tørt sentrum og en våt overflate. Videre omfatter rehsing av fibere ofte trinn som re-duserer fibrenes partikkelstørrelse. Få løselige diettfibere,

med unntagelse av guargummi, hydratiserer tilstrekkelig eller jevnt med mindre partikkelstørrelsen er liten. Fine partikler er imidlertid vanskelige å håndtere og behandle og produkter som inneholder ca. 10 til 15 % diettfibere har dårlig smak og fibrøs tekstur.

Det er vel kjent at funksjonaliteten og effektiviteten til fibere og visse medisiner som for eksempel ionevekslerharpikser, er avhengig av det aktive overflatearealet. Fine partikler gir ønskede terapeutiske effekter mere effektivt enn grove partikler, på grunn av at de førstnevnte har et større forhold mellom overflatearealet og vekt, dvs. en større aktiv overflate. Når det gjelder ionevekslerharpikser, for eksempel kolestyramin, muliggjør et større overflateareal øket adsorpsjon av gallesyrer, øket ioneveksling, såvel som andre overflatefenomener. Når det gjelder fibere, muliggjør øket overflateareal øket adsorpsjon av, og kombinasjon med, væsker, kroppsmetabolitter og lignende. Resul-tatet er øket masse og svelling ved adsorpsjon, hvilket er terapeutisk ønskelig.

Mens grove substratpartikler ikke har tilstrekkelig effektivt overflateareal til å være så effektive som de finere partiklene, lider også de finere partiklene av visse håndterings-, behandlings-og sammensetnings-problemer. De finere partiklene som har et større totalt overflateareal enn grovere partikler, har en tendens til organoleptisk å oppfattes som for tørre eller støvaktige, og når det gjelder visse fibere oppstår en pastaaktig smak. Disse organoleptiske egenskapene er uønskede. Når fine partikler tilsettes i terapeutiske mengder til en avleveringsmatriks, for eksempel en konfektblanding, har i tillegg de fine partiklene en tendens til å bryte den kontinuerlige fasen i sluttproduktet.

Det er oppdaget at disse og andre problemer forbundet med grove så vel som fine substratpartikler av fibere eller medisiner kan avhjelpes ved dannelse av et aggregat omfattende et i det vesentlige vannfritt, forhåndssvellet hydrokolloid og et substrat, hvilket aggregat har en partikkelstørrelse på ca. 4 til ca. 70 standard US-mesh. Utenfor disse områdene blir noen eller alle de ulemper som er diskutert ovenfor tydeligere.

Foreliggende oppfinnelse gjelder et ufordøyelig, i det vesentlige vannfritt aggregat som omfatter et forhåndssvellet hydrokolloid og et fast substrat, hvori hydrokolloidet minst delvis innfanger og binder substratet, idet substratet velges fra gruppen bestående av diettfibere, medisiner og blandinger derav. Foreliggende oppfinnelse gjelder også en fremgangsmåte for opti-mering av forholdet mellom substratmaterialenes overflate og vekt, som for eksempel medisiner og diettfibere, hvor disse parametere er kritiske for den terapeutiske effektiviteten til substratet.

En alternativ utførelsesform av oppfinnelsen gjelder et avleveringssystem som inneholder de ufordøyelige aggregatene så vel som fremgangsmåter for behandling av forskjellige sykdommer som for eksempel kolesterolami, mineral- og vitaminmangler, colon-sykdommer, arrhytmier og beslektede sykdommer.

Aggregatene ifølge oppfinnelsen forsinker hydratisering av det faste substratet vesentlig inntil substratet går gjennom munnhulen. Et eller flere substrater aggregeres med et forhånds-svellet hydrokolloidmateriale som minst delvis innfanger og binder substratpartiklene sammen. Hydrokolloidet og substratet er ikke det samme materiale. Dersom substratet eksempelvis er en diettfiber, beskyttes fiberen mot svelling inntil den når maven, ved hvilken tid diettfiberen blir i det vesentlige hydratisert,

og sveller for å danne en gel-lignende masse. Forbrukeren kan således innta og oppnå fordelene med fiberen uten å merke den fibrøse smaken. Dersom substratet er en medisin, tjener belegget til å forsinke hydratisering av medisinen på samme måte. Aggregatet tjener også til å maskere den ubehagelige smaken og tekstur-egenskapene til de faste substratene.

Forholdet mellom hydrokolloidmateriale og substratet avheng-er i stor grad av det substrat som velges, så vel som valget av hydrokolloid. Dersom substratet er en medisin, må hydrokolloidet forsinke hydratisering og maskere eventuell ubehagelig smak og munnfølelse uten å påvirke medisinens effektivitet. Dette bekym-rer mindre når substratet er diettfibere. Forholdet mellom hydrokolloid og substrat kan derfor variere meget, men ligger fortrinnsvis innenfor områdene på ca. 1:100 til ca. 1:5, ca. 1:200 til ca. 1:1 og ca. 3:1 til ca. 20:1.

Uttrykket "substrat" betyr de fiber- eller medisinmaterialer som det er referert til her, og som er kombinert med hydrokolloid-materialene for å danne aggregater.

Uttrykket "fast" når det brukes for å beskrive substratet, omfatter partikkelformige materialer, krystallinske materialer, frysetørkede materialer, vokslignende materialer og lignende.

Uttrykket "inntagbar" skal omfatte alle materialer som anvendes av eller som har en funksjon i legemet. Således inklude-res materialer som ikke absorberes eller absorberes så vel som ikke-fordøyelige og fordøyelige materialer.

Uttrykket "forhåndssvellet" i forbindelse med hydrokolloidet betyr at hydrokolloidet på forhånd var hydratisert. I de fleste tilfeller vil det opptre minst delvis svelling på grunn av hydratisering .

For formålene med foreliggende oppfinnelse indikerer uttrykket "fin" substratpartikkel et standard US-mesh-størrelsetall på mer enn ca. 70. Uttrykket "grov" substratpartikkel indikerer et standard US-mesh-størrelsetall på mindre enn ca. 70.

Uttrykket "diettfiber" skal bety den bestanddel i et nærings-middel som er ikke-fordøyelig og ikke-metaboliserbar av mennesker. Det er imidlertid vel kjent at diettfibere slik de forekommer na-turlig i næringsmiddelkilder, også er forbundet med en liten for-døyelig del omfattende fett, proteiner og karbohydrater.

Diettfibere kan deles i to brede kategorier: uløselige diettfibere og vannløselige diettfibere. For formålene med foreliggende oppfinnelse betyr "uløselige diettfibere" i det vesentlige ikke-svellbare diettfibere. "Løselige diettfibere" betyr diettfibere som er vannløselige eller vannsvellbare. Løselige diettfibere gir den masseeffekt som vanligvis forbindes med fibere .

Uttrykket "medisin" når det brukes for å klassifisere substratet, omfatter medikamenter, vitaminer, mineraltillegg og andre kjemiske eller biologiske substanser som er ment for bruk ved behandling, hindring, diagnose, helbredelse eller lindring av sykdommer, eller substanser som påvirker legemets struktur eller funksjon.

Anvendbare diettfibersubstrater omfatter polysakkarider som ikke er cellulose, pektin, gummier, alge-polysakkarider, cellulose, hemicellulose, lignin og blandinger derav. Diettfiberen foreligger i aggregatet i mengder på ca. 25 til ca. 99,75 vekt%, fortrinnsvis i mengder på ca. 6 5 til 85 % og mest foretrukket ca.

68 til ca. 70 %.

Når det gjelder et fibersubstrat, er det mulig å velge hydrokolloidet og substratet fra samme klasse materialer. Imidlertid bør hydrokolloidet og fibersubstratet fortrinnsvis ikke være identiske materialer eller arter.

Egnede kategorier av medisiner som kan anvendes i foreliggende aggregat kan variere meget og generelt representere en hvilken som helst stabil medisinkombinasjon. Illustrerende kategorier og spesielle eksempler omfatter: (a) Antitussiver, som for eksempel dekstrometorfan, dekstrometorfan-hydrobromid, noskapin, karbetapentan-citrat og klofedianol-hydroklorid;

(b) antibistaminer, som for eksempel klorfeniramin-

maleat, fenindamin-tartrat, pyrilamin-maleat, doksylamin-suksi-nat og fenyltoloksamin-citrat;

(c) stuvningshindrende midler, som for eksempel fenylefrin-hydroklorid, fenylpropanolamin-hydroklorid, pseudoefedrin, hydroklorid-efedrin; (d) forskjellige alkaloider, som for eksempel kodein-fosfat, kodein-sulfat og morfin; (e) mineraltillegg som for eksempel kaliumklorid og kalsium-karbonater, magnesiumoksyd og andre alkalimetall- og jordalkalimetallsalter; (f) laksativer, vitaminer og antacider; (g) ionevekslerharpikser som for eksempel kolestyramin; (h) anti-kolesterolemi- og anti-lipid-midler; (i) anti-arrhytmiske midler som for eksempel N-acetylprokainamid; (j) antipyretiske og analgetiske midler som for eksempel acetaminofen, aspirin og ibuprofen; (k) appetittnedsettende midler som for eksempel fenylpropanolamin-hydroklorid eller kaffein; og (1) slimløsende midler som for eksempel quaifenesin. Ytterligere, anvendbare, aktive medikamenter omfatter anti-inflammatoriske substanser, koronære dilatorer, cerebral-dilatorer, perifere vasodilatorer, anti-infektiver, psykotropiske midler, antimaniske midler, stimulerende midler, laksativer, stuvningshindrende midler, gastro-intestinale sedativer, antidiaré-preparater, anti-anginamedisiner, vasodilatorer, antiarrythmica, anti-hypertensive medisiner, vasokonstriktorer og migrene-behandlings- midler, antibiotika, beroligende midler, antipsykotika, anti-tumormedisiner, antikoaguleringsmidler og antitrombotiske medisiner, hypnotiske midler, sedativer, anti-brekkmidler, anti-kvalmemidler, antikrampemidler, neuromuskulære midler, hyper-

og hypoglykemiske midler, thyroid- og antithyroid-preparater, diuretika, antispasmodika, livmoravslappende midler, mineral- og næringsstoff-additiver, antifedmemedisiner, anaboliske medisiner, erythropoietiske medisiner, antiastmatika, slimløsende midler, hostestansende midler, mucolytika, anti-uricemiske medisiner,

og lignende.

Blandinger av medisiner og medikamenter kan også anvendes.

De foretrukne medisiner er kolestyramin og kaliumklorid. Kolestyramin er kloridsaltet av en basisk anionvekslerharpiks som har en affinitet for natriumklorid og en spesielt sterk affinitet for sure materialer som for eksempel gallesyrer. Det foreligger som et hvitt pulver, som er uløselig i vann og har en amin-lignende lukt og en sandet smak. Kolestyramin antas å ab-sorbere og kombineres med gallesyrer i tarmen for å danne et ulø-selig kompleks som så utskilles fra kroppen. Kolesterol er hoved-forløperen for gallesyrene, som dannes ved oksydasjon av kolesterol. Serumnivået av kolesterol kan reduseres ved administrasjon av kolestyramin, hvilket fører til reduksjon av gallesyrer og øket oksydasjon av kolesterol.

Den anbefalte voksen-doseringen av kolestyramin er ca. 5

til ca. 50 gram pr. dag, fortrinnsvis ca. 12 til ca. 32 gram pr. dag. Administrasjonen foregår generelt ca. 3 eller 4 ganger dag-lig i doseringer på ca. 2 til 10 og fortrinnsvis ca. 3 til 4 gram.

Kaliumklorid selges generelt som et pulver eller en tablett som skal oppløses i kaldt vann. Doseringer for voksne er generelt ca. 1,02 til ca. 2,56 gram (40-100 mekv.) pr. dag, admini-strert i mengder på ca. 50 mekv. ca. 1 eller 2 ganger pr. dag.

Medisinen foreligger i aggregatet i mengder på ca. 50 til ca. 99 vekt%, fortrinnsvis ca, 65 til 85 % og mest foretrukket ca. 70 til ca. 80 %.

Typisk påføres hydrokolloidmaterialet på det vannfrie substratet i hydratisert form som en vandig løsning. Hydrokolloidet påsprøytes på substratet og får lov å tørke, som angitt nedenfor. Hydrokolloidet tørker i det som antas å være en i det vesentlige ukveilet og åpen fysisk tilstand. Ved re-hydratisering, f.eks.

i spytt, blir hydrokolloidet nesten umiddelbart glatt. Denne glatte karakteren gir en smøringsevne til partiklene slik at substratets fysikalske tekstur maskeres.

Hydrokolloidet modifiserer substratets fysiske egenskaper. Hydrokolloidet fungerer i noen grad for å inneslutte substratet, men også binde fine partikler av substratet sammen til større aggregater. Ved de høyere konsentrasjonene av hydrokolloidet som er nevnt ovenfor, meddeles en øket smøringsevne til aggregatpartiklene ved fukting, for eksempel ved plassering i vann eller i munnen. Smøringsevnen er primært forårsaket av den hydratiserte hydrokolloidflatens glatte natur. Denne egenskap er en fordel ved at forbrukerens munnfølelse-oppfatning er at partiklene er glatte og lette å svelge, og er fri for ubehagelig tekstur eller smak.

Anvendbare hydrokolloider omfatter naturlige og modifiserte gummier, celluloser og modifiserte celluloser, pektin, slim, modifiserte stivelser, polysakkarider som ikke er stivelse, alge-polysakkarider og blandinger derav. Spesielt foretrukne hydrokolloider omfatter karboksymetylcellulose, metylcellulose, karaya-gummi, akasiegummi, natriumalginat, kalsiumalginat, hydroksypropy1-metylcellulose og blandinger derav.

Hydrokolloidene foreligger i aggregatet, i vekt av aggregatet, i mengder på ca. 0,25 til ca, 25 %, fortrinnsvis 0,5 til ca.

5 % og mest foretrukket ca. 0,75 til ca. 3 vekt%.

Fremgangsmåte for fremstilling av aggregatene omfatter:

(a) å fremstille en vandig blanding av hydrokolloidet,

(b) å bringe substratpartiklene i kontakt med den vandige hydrokolloidblandingen for å danne aggregatene av substratet og hydrokolloidet, idet aggregatene har en partikkelstørrelse på ca. 4 til ca. 70 mesh, og (c) å tørke og oppsamle aggregatene.

Den foretrukne fremgangsmåten for å bringe substratet i kontakt med hydrokolloidblandingen omfatter spray-belegning i et fluidisert sjikt. Fluidiseringen og sprayingen kan utføres i en "Uniglatt"-fluidisert sjiktgranulat eller et lignende apparat. Påsprøytingshastigheten reguleres fortrinnsvis til et trykk på ca. 1 til ca. 5 bar, og mest foretrukket ca. 1,5 bar. 1 bar er lik 1 dyn pr. cm eller 750 mm kvikksølv. Strømningshastigheten skal reguleres slik at partikkelstørrelsen til de resulterende aggregatene ligger innenfor det ønskede område. Fortrinnsvis avbrytes sprøytingen med perioder av lufttørking av aggregatene i den fluidiserte tilstanden. Sprøytingen kan gjenopptas en eller flere ganger for å sikre at aggregatpartikkelstørrelsen er tilstrekkelig.

Smaksstoffer, syrer av næringsmiddelkvalitet, søtningsmid-ler, farvestoffer og andre, konvensjonelle additiver kan eventuelt blandes med de ferdigtørkede aggregatene.

Aggregatene ifølge foreliggende oppfinnelse kan innblandes

i forskjellige avleveringssystemer. Foreliggende oppfinnelse gjelder derfor også et nytt avleveringssystem omfattende:

(i) en spiselig matriks i mengder opp til ca. 99 % og fortrinnsvis ca. 50 til ca. 85 %, (ii) et inntagbart aggregat som omfatter et forhåndssvellet, i det vesentlige vannfritt hydrokolloid og et substrat, hvori hydrokolloidet minst delvis oppfanger og binder substratet, idet substratet velges fra gruppen bestående av diettfibere, medisiner og blandinger derav, hvori substratet og hydrokolloidet ikke er det identiske materiale.

Bestanddel (ii) av avleveringssystemet er i det vesentlige det samme som tidligere beskrevet. Forskjellige spiselige matriser kan anvendes som bestanddel (i), som for eksempel konfekt, farmasøytiske preparater og lignende. Konfektmatriser omfatter geltypen, sukkertøystangtypen, kokt sukkertøy, tyggbare tabletter, nugattypen eller andre sukkertøyformer. Farmasøytiske preparater omfatter tabletter, kapsler, pastiller, geler, pellets, granu-ler, pulvere og lignende, og en lang rekke av faste eller halv-faste doseringsformer som kan inntas med eller uten ytterligere belegnings- eller bindemidler.

Siden smaksmaskering er et avgjørende trekk ved oppfinnelsen, er bruken av oppfinnelsen i sublinguale eller ; buccale systemer påtenkt, men ikke generelt foretrukket. Andre systemer i hvilke sluttproduktet normalt ikke ville ventes å holde seg i munnen i signifikant lang tid er imidlertid også påtenkt. Således kan tyggbare og/eller oppløselige doseringsformer anvendes.

En doseringsform som kan tenkes, omfatter bruken av gelatin eller andre plastiske matriser i en kapsel som inneholder aggregatet ifølge oppfinnelsen og/eller materialer som inneholder aggregatet ifølge oppfinnelsen i kombinasjon med et eller flere konvensjonelle bindemidler.

Med "bindemidler" mener søkerne substanser og materialer

som generelt anvendes i medisin- eller næringsmiddelindustrien og som ikke forandrer karakteren og funksjonen' til den aktive be-standdelen i aggregatet. Generelt omfatter foretrukne bindemidler bindemidler, søtningsmidler, farvestoffer, parfymer, prosess-hjelpemidler og lignende.Blandinger av bindemidler kan også anvendes .

Den mest foretrukne matriks er en konfektmatriks av geltypen, som er spesielt anvendbar ved at store mengder av aggregatpartiklene, for eksempel ca. 10 til ca. 20 vekt% av konfektproduktet, kan innblandes deri uten ubehagelig smak eller tekstur.

Gelmatriksen består generelt av et geldannende materiale, vann, karbohydrat-søtningsmidler og surgjøringsmidler. Anvendbare geldannende materialer omfatter pektin, gummi-arabicum-geler, stivelser, karragengeler, johannesbrødgummi/xantangummi-geler, gelatin- eller glycererte gelatin-geler og lignende. Pektin er det foretrukne, gel-dannende materiale for konfektmatriksen.

Når pektin anvendes som gel-dannende.matriks, må pH holdes innenfor et spesifisert område på ca. 3,2 til ca. 4,7 for å sikre adekvat geleringer. pH justeres ved tilsetning av surgjørings-midler og buffere. Surgjøringsmidler kan også meddele smak til, og forbedre smaken til gelen.

Fortrinnsvis er konfektmatriksen en matriks av geltypen med følgende sammensetning:

Det skal nevnes at vanninnholdet i den ferdige gelen, ca. 15-20 %, er lavere enn det opprinnelige vanninnholdet på grunn av fordampning.

Gelene fremstilles ved først å kombinere pektinet med vann for å forårsake hydratisering. pH justeres så til under ca. 4,5 ved tilsetning av buffer, for eksempel natriumcitrat. Sukker og maissirup tilsettes så og blandes inntil de er oppløst. Opp til dette punkt kan fremgangsmåten utføres ved romtemperatur. Blandingen kokes så for å oppnå et ønsket faststoffinnhold, for eksempel typisk ca. 80 til ca. 90 %, fortrinnsvis ca. 81 til ca. 87 %. pH justeres igjen ved tilsetning av en syreløsning, for eksempel sitronsyre, for å bringe pH inn i pektinets geleringsområde.

En andre blanding fremstilles så ved å hydratisere gelatinet og tilsette glycerol, smaksstoff og frukt. Denne blanding kan fremstilles ved romtemperatur. Den andre blandingen tilsettes til den første blandingen mens den første blandingen fortsatt er varm, f.eks. ved en temperatur over ca. 80°C. Sammenblanding fortsettes inntil det oppnås jevnhet. Til slutt blandes aggregatet inn (johannesbrødgummi/karboksymetylcellulose). Den ferdige blandingen avsettes så, ekstruderes eller formes på annen måte og avkjøles.

Det resulterende produktet er en tyggbar gel med fruktsmak som inneholder en høy prosent fiber. Produktet er i det vesentlige fritt for fibrøs munnfølelse og er organoleptisk tiltalende.

Konvensjonelle, myke og hårde konfektprodukter kan også anvendes som matriser. Fremstillingen av myk konfekt, som f.eks. nougat, omfatter konvensjonelle metoder, som for eksempel kombina-sjonen av to hovedbestanddeler, nemlig (1) en høytkokende sirup som for eksempel maissirup eller lignende og (2) en relativt lett-teksturert frappe, generelt fremstilt fra gelatin, eggalbumin, melkeproteiner som for eksempel kasein og vegetabilske proteiner som for eksempel soyaprotein og lignende. Frappéen er generelt relativt lett, og kan eksempelvis variere i densitet fra ca, 0,5 til ca. 0,7.

Den høytkokte sirupen i det myke konfektproduktet er relativt viskøs og har høyere densitet, og inneholder ofte en betyde-lig mengde sukker. Konvensjonelt fremstilles det ferdige nougat-preparatet ved tilsetning av en høykokt sirup til frappéen under omrøring, for å danne grunn-nougatblandingen. Andre ingredienser som for eksempel smaksstoffer, ytterligere sukker, farvestoffer, konserveringsmiddel, medikamenter, blandinger derav og lignende kan tilsettes deretter også under omrøring. En generell diskusjon angående sammensetning og fremstilling av nougat-konfekt kan finnes i B. W. Minifie, Chocolate, Cocoa and Confectionery Science and Technology, 2. utgave, AVI Publishing Co., Inc., Westport, Conn. (1980), på sidene 424-425.

Fremgangsmåten for fremstilling av det "myke" konfektproduktet omfatter kjente fremgangsmåter. Generelt fremstilles frappé-bestanddelen først og deretter tilsettes sirupbestanddelen langsomt under omrøring ved en temperatur på minst 6 5°C, og fortrinnsvis på minst 100°C. Blandingen av bestanddelene fortsettes for å danne en jevn blanding, hvoretter blandingen avkjøles til en temperatur under 80°C, ved hvilket punkt smaksstoffet kan tilsettes. Blandingen sammenblandes videre i ytterligere en periode inntil den er ferdig til å fjernes og formes til passende konfektformer.

På samme måte som myk konfekt kan også hård konfekt anvendes i foreliggende oppfinnelse. Den kan likeledes behandles og sam-mensettes på konvensjonell måte. Generelt har en hård konfekt en basis bestående av en blanding av rør- eller roesukker, flerverdige alkoholer og glukosesirup, lave fuktighetsnivåer, for eksempel fra 0,5 til 1,5 % og er til stede i sluttkonfekten i mengder på mellom ca. 5 og ca. 9 9 vekt% av det ferdige preparatet. Slik konfekt kan fremstilles rutinemessig ved hjelp av konvensjonelle metoder, som for eksempel de som omfatter kokere som oppvarmes ved åpen varme, vakuumkokere og kokere med skrapet overflate også referert til som atmosfæriske høyhastighetskokere.

Kokere som oppvarmes med åpen varme, omfattende den tradi-sjonelle fremgangsmåten for fremstilling av sukkertøybasis, kan anvendes. I denne metoden oppløses denønskede mengde sukker i vann ved oppvarming i en kjele inntil sukkeret oppløses. Maissirup eller et invertsukker tilsettes så og koking fortsettes inntil det oppnås en slutt-temperatur på 14 5-156°C. Satsen avkjøles så og bearbeides som en plast-lignende masse for å innblande additiver .

En atmosfærisk høyhastighetskoker anvender en varmeveksleroverflate. Fremgangsmåter som anvender denne, omfatter spredning av en sukkertøy-film på en varmeveksleroverflate, og oppvarmning av sukkertøyet til 165-170°C på noen få minutter. Sukkertøyet avkjøles så raskt til 100-120°C og bearbeides som en plastlignende masse hvilket muliggjør innblanding av additiver, som for eksempel smaksstoffer, farvestoffer, surgjøringsmidler og medikamenter.

Det er på dette punkt at aggregatene ifølge oppfinnelsen innblandes i sukkertøyet i mengder på ca. 3 til ca. 20 %.

I vakuumkokere kokes sukkeret og maissirupen til 125 til 132°C og vakuum påsettes og tilleggsvann avkokes uten ekstra oppvarming. Når kokingen er ferdig, er massen et halvfast stoff,

med en plast-lignende konsistens. På dette punktet blandes farvestoff er, smaksstoffer og andre additiver inn i massen ved hjelp av rutinemessige, mekaniske blandeoperasjoner.

Den optimale blanding som kreves for å blande smaksstoffer, farvestoffer og andre additiver jevnt under konvensjonell fremstilling av hård konfekt, bestemmes av den tid som behøves for å oppnå en jevn fordeling av materialene. Normalt er blandetider på 4-10 minutter funnet akseptable.

Så snart sukkertøymassen er riktig temperert, kan den oppdeles i bearbeidbare porsjoner eller formes til ønskede former.

En generell diskusjon om sammensetning og fremstilling av hård konfekt kan finnes i H. A. Lieberman, Pharmaceutical Dosage Forms: Tablets Vol 1. (1980), Marcel Dekker, Inc., på sidene 339-469.

Det skal nevnes at de apparater som er anvendbare i overens-stemmelse med foreliggende oppfinnelse, omfatter de koke- og blandeapparater som er vel kjent på konfekt-fremstillingsområde, og derfor vil valget av et spesielt apparat være enkelt for fag-mannen .

De konfektprodukter som er anvendbare i avleveringssystemene ifølge oppfinnelsen omfatter, men er ikke begrenset til, sukker-fritt kokt sukkertøy, pastiller, pressede tabletter, knekk og nougat, geler, "mints", siruper, væsker, eliksirer og lignende.

Smaksstoffer som eventuelt kan tilsettes til avleveringssystemet er de som er vel kjent på konfektområdet. For eksempel er syntetiske smaksoljer, og/eller oljer oppnådd fra planter, blader, blomster, frukter osv., og kombinasjoner derav anvendbare.

Representative smaksoljer omfatter grønnmynte-olje, pepper-mynteolje, kanelolje og vintergrøntolje (metylsalicylat). Anvendbare er også kunstige, naturlige eller syntetiske fruktsmaks-stoffer som for eksempel citrusoljer inkludert sitron-, appelsin-, drue-, sur sitron- og grapefrukt-oljer, og fruktessenser omfattende

eple-, jordbær-, kirsebær- og ananas-essens osv.

Mengden av smaksstoff som anvendes, er normalt en smakssak avhengig av slike faktorer som smakstype, basetype og styrke somønskes. Generelt er mengder på ca. 0,05 til ca. 5,0 vekt% av sluttproduktet anvendbart, idet mengder på ca. 0,3 til ca. 1,5 % er foretrukket og ca. 0,8 % til ca. 1,2 % er mest foretrukket.

Den spiselige matrisen inneholder generelt et søtningsmid-del. Søtningsmidler kan velges fra en lang rekke materialer som for eksempel vann-løselige søtningsmidler, vann-løselige, kunstige søtningsmidler og dipeptid-baserte søtningsmidler, inkludert blandinger derav. Uten å være begrenset til spesielle søtnings-midler, omfatter representative illustrasjoner følgende: A. Vannløselige søtningsmidler som for eksempel monosakka-rider, disakkarider og polysakkarider som for eksempel xylose, ribose, glukose, mannose, galaktose, fruktose, dekstrose, sukrose, sukker, maltose, delvis hydrolysert stivelse eller maissirup-faststoffer og sukkeralkoholer som for eksempel sorbitol, xyli-tol, mannitol og blandinger derav.

B. Vann-løselige, kunstige søtningsmidler som for eksempel de løselige sakkarinsaltene, dvs. natrium- eller kalsiumsakkarin-salter, cyklamatsalter, acesulfam-K og lignende, og den frie syre-formen av sakkarin. C. Dipeptid-baserte søtningsmidler som for eksempel L-asparty1-L-fenylalanin-metylester og materialer beskrevet i US-patent 3 4 92 131 og lignende.

Generelt vil mengden søtningsmiddel variere med den ønskede mengde av valgt søtningsmiddel for en spesiell matriks. Mengden vil normalt være ca. 0,01 til ca. 90 vekt% når det anvendes et lett ekstraherbart søtningsmiddel. De vann-løselige søtningsmid-lene som er beskrevet i kategori A anvendes fortrinnsvis i mengder på ca. 25 til ca. 75 vekt%, og mest foretrukket ca. 50 til ca. 65 vekt% av det ferdige avleveringssystemet. I motsetning til dette anvendes de kunstige søtningsmidlene som er beskrevet i ka-tegoriene B og C i mengder på ca. 0,005 til ca. 5,0 % og mest foretrukket ca. 0,05 til ca. 2,5 vekt% av det ferdige avleveringssystemet. Disse mengdene er nødvendige for å oppnå en ønsket søthetsgrad uavhengig av det smaksnivå som oppnås fra smaksoljen. Den spiselige matrisen ifølge oppfinnelsen kan likeledes inneholde ytterligere konvensjonelle additiver, inkludert fyll-stoffer og mineralhjelpemidler som for eksempel kalsiumkarbonat, magnesiumkarbonat og talk- emulgeringsmidler som for eksempel glycery1-monostearat og lecitin, farvestoffer som for eksempel titandioksyd, fett og oljer som for eksempel delvis hydrogenert palmekjerneolje og kokosnøttolje; stivelser som for eksempel mo-difisert maisstivelse og tapioca-dekstrin så vel som andre konvensjonelle konfektadditiver som er vel kjent på fagområdet.

Aggregatene og avleveringssystemene ifølge oppfinnelsen kan inntas "som de er". Det vil si at det ikke behøves å tilsette bindemidler og andre konvensjonelle additiver for den aktive for-bindelsen .

Mens avleveringssystemer basert på foreliggende oppfinnelse generelt er faste eller halv-faste, er det meningen at de kan anvendes, med eller uten de konvensjonelle tilsetningsmidlene,

som hovedbestanddeler i systemer som skal oppløses eller svelges i vann eller andre inntagbare væsker som kan inntas i en drikkbar form.

Figur 1 er et fotografi med 900x forstørrelse av partikler

av johannesbrødtregummi.

Figur 2 er et fotografi med 900x forstørrelse av aggregater av johannesbrødtregummi og karboksymetylcellulose ifølge oppfinnelsen. Forskjellen i størrelse og form av aggregatpartiklene sammenlignet med de enkelte partiklene i figur 1, er tydelig. Figur 3 er et forstørret (300x) fotografi av de koacervat-partikler som er fremstilt ifølge eksempel I i US-patent 3 974 272. De sfæriske formene er kolestyramin-partikler. Materialet mellom kolestyramin er karboksymetylcellulose. Figur 4 er et forstørret (300x) fotografi av aggregatet ifølge oppfinnelsen fremstilt ifølge eksempel 3 (kolestyramin og johannesbrødtregummi). De sfæriske partiklene er kolestyramin-partikler. Det materiale som omgir og binder kolestyramin-partiklene er johannesbrødtregummi. De sfæriske kolestyramin-partiklene er ikke så tett pakket som i figur III (tidligere kjent) og det er tydelig at mere av overflatearealet av kolestyramin er til-gjengelig pr. vektenhet.

Følgende eksempler skal illustrere oppfinnelsen, men skal ikke begrense den. Alle prosenter som er angitt i beskrivelsen

er basert på vekt om ikke annet er angitt. Trykk er angitt i bar

om ikke annet er spesifisert. En bar er en CGS-enhet som er lik 1 dyn pr. cm 2 eller 750 mm kvikksølv.

Eksempel 1

Eksemplet demonstrerer det foretrukne aggregatet og fremgangsmåten for fremstilling av det. En blanding av 175,0 g johannesbrødtregummi, 17,5 g mikrokrystallinsk cellulose, 22,7 g sitronsyre, 1,6 g L-asparty1-L-fenylalanin-metylester, 1,6 g natriumsakkarin og 0,8 g kunstig farvestoff fremstilles. Etter tørrblanding ble blandingen luftfluidisert i en fluidisert sjiktgranulator. En 1,5 prosentig vandig karboksymetylcelluloseløs-ning ble påsprøytet på den fluidiserte blandingen gjennom en høy-trykksdyse. Sprøytehastigheten er ca. 10 ml/min ved bruk av et trykk på ca. 2 bar. Den partikkelformige blandingen holdes i fluidisert tilstand og besprøytes intermitterende. Tørking oppnås etter hver sprøytecyklus ved den fluidiserende luftstrømmen. Denne sprøyte/tørke-cyklus fortsettes inntil en massedensitet på ca. 0,25 av de agglomererte partiklene oppnås. Massedensiteten ble oppnådd når partikkelstørrelsen hadde nådd ca. 70 US-standard mesh. Etter å ha oppnådd den ønskede massedensitets-partikkel-størrelsen, ble partiklene tørket i luft ved ca. 80°C. Ca. 4,2 g smaksstoff ble blandet inn i partiklene. Det ble brukt et "Uniglatt" fluidisert sjikt-granulatorapparat for fremgangsmåten. Luftstrømhastigheten ble holdt på et nivå slik at det kunne dannes store aggregater.

Det resulterende produkt var et inntagbart aggregat omfattende forhåndssvellet, i det vesentlige vannfritt hydrokolloid (karboksymetylcellulose) og en diettfiber (johannesbrødtregummi) hvorved hydrokolloidet minst delvis innfanger og binder diettfiberen. Når 4,5 g av aggregatet blandes i 2 26 ml vann, ble det bedømt av et ekspertpanel å være en behagelig smakende, fiberholdig væske uten den fibrøse munnfølelsen til kommersielt tilgjengelige, fiber-holdige drikkeblandinger.

Eksempel 2

Dette eksempel viser bruken av inntagbare aggregater ifølge oppfinnelsen uten noe konfektadditiv. Malt johannesbrødtregummi (ca. 270-400 mesh) i en mengde på ca. 175 gram ble fluidisert i

en luftstrøm ved bruk av en Uniglatt fluidisert sjiktgranulator. Partiklene av johannesbrødtregummi påsprøytes så intermitterende

med 1,5 prosentig vandig løsning av karboksymetylcellulose. Påsprøytningen av partiklene resulterte i agglomerering og par-tikkelinnfangning av johannesbrødtregummi-partiklene med karbok-symetylcellulosen. Tørking av partiklene ble oppnådd mellom sprøytecyklusene ved fortsettelse av den fluidiserende luftstrøm-men. Luftstrømmens strømningshastighet ble holdt på en hastighet som gjorde at aggregatpartiklene som ble oppnådd hadde en mesh-størrelse på ca. 10 til ca. 70. Aggregatpartiklene ble funnet å være lett dispergerbare i vann og manglet fibrøs munnfølelse.

Når det ble strødd direkte i matvarer eller spist direkte, ble aggregatet bedømt av et ekspertpanel effektivt å maskere den sandaktige smaken som er vanlig for diettfibere.

Eksempel 3

En fremgangsmåte lik den som er brukt i eksempel 1 anvendes for fremstillingen av kolestyramin-harpiksaggregater, Hydratisert kolestyramin-harpiks (25 % faststoffer) i en mengde på ca. 400 gram ble plassert i en fluidisert sjiktbelegnings/granulator og ble lufttørket inntil den var i det vesentlige vannfri ved en temperatur på ca. 80-l00°C. Det tørkede kolestyramin ble fjernet fra granulatoren og blandet med væskeformig soyabønnelecitin for å danne en første blanding. Blandingen ble fortsatt inntil kolestyramin-harpiksen var jevnt belagt med lecitinet. Ca. 240 ml av en 10-prosentig vandig løsning av akasiegummi påsprøytes på kolestyramin-harpiks/lecitin-blandingen i en fluidisert sjiktgranulator på den måten som er beskrevet i eksemplene 1 og 2. Sprøy-tehastigheten er ca. 10 ml pr. minutt ved et trykk på ca. 2 bar. De fluidiserte kolestyramin-partiklene påsprøytes intermitterende mens de er i den fluidiserte tilstanden. Tørking av de således dannede aggregatene oppnås mellom påsprøytningene på grunn av den sirkulerende luften. Hver påsprøytning har en tendens til å øke aggregatpartikkelstørrelsen. Som ovenfor reguleres luftstrømhas-tigheten for å oppnå den ønskede aggregatpartikkelstørrelsen. En partikkelstørrelse på ca. 60-80 mesh oppnås ved alternerende på-sprøytning og tørking.

Eksempel 4

De fibergranuler som er fremstilt som i eksempel 1 kan innblandes i et gel-lignende doseringsbærestoff av konfekttypen.

Ca. 17,32 g sitronsyre og 19,04 g natriumcitrat ble oppløst i

950 g vann. Til dette ble det tilsatt 57,26 g standard 150 graders langsomt-stigende pektin, 1254 g sukrose og 100 g mais-sirups-faststoffer (24 D.G.). Denne blanding kokes for å oppnå ca. 84 % faststoffer. Til denne første blanding tilsettes en vandig løsning (200 g vann) inneholdende 40 g granulært gelatin, 50 g glycerol, 60 g tørkede epler, 70 g tørkede tranebær og 2,5 g smaksstoffer. Disse blandingene sammenblandes inntil de to er jevnt dispergert i hverandre. Ca. 8,66 g sitronsyre oppløst i 11,88 g vann tilsettes og blandes inntil det oppnås en jevn blanding. Det resulterende materiale omfatter en konfektmatriks av geltypen.

Til denne gelblandingen tilsettes 240 g av diettfiber/hydrokolloid-aggregatpartikler fremstilt som beskrevet i eksempel 1. Gelen dannes og oppdeles til andre hensiktsmessige doseringsformer, for eksempel stenger eller kvadrater. Hver doseringsform inneholdt ca. 5 til ca. 10 g fiber pr. 40 g stykke. Det resulterende produkt ble bedømt av et ekspertpanel å være fri for den fibrøse munnfølelsen som vanligvis forbindes med fibere.

Eksempel 5

Fremgangsmåten fra eksempel 4 ble gjentatt ved bruk av

240 g behandlede kolestyramin-harpiks/hydrokolloidaggregater som fremstilt i eksempel 2 istedenfor fiber/hydrokolloid-aggregatene. Gelen ble dannet og oppdelt til andre hensiktsmessige doseringsformer, som hver inneholdt ca. 4 til ca. 6 g kolestyramin pr. 40 g doseringsform. Produktet ble testet av et ekspertpanel og ble bedømt å være i det vesentlige fri for den sandaktige, ubehagelige munnfølelsen som vanligvis finnes i kolestyramin-produkter.

Eksempel 6

Fiber/hydrokolloid-aggregatpartiklene ble fremstilt som i eksempel 1 og innblandet i et hårdkokt sukkertøy-doseringsbærestoff. Ca. 52,16 % (500 g) sukrose og 34,72 % (416 g) 42 DE maissirup ble oppløst i 300 g vann. Løsningen ble oppvarmet til ca. 150°C for å oppnå et restfuktighetsinnhold på ca. 2,69 %. Ca. 10,43 % (100 g) av aggregatpartiklene fra eksempel 1 ble tilsatt til den smeltede sukkertøybasisen mens den kjølnet og blandet inntil jevnt fordelt. Mens blandingen fortsatt var i flytende tilstand, ble enkelte stykker formet ved å føre massen gjennom fallvalser og tillate dem å avkjøles og hårdne.

Det fiber-holdige hårde sukkertøyet ble så smakt av et ekspertpanel og ble funnet å smake behagelig og være fri for den fibrøse, sandaktige munnfølelsen som er forbundet med fibere.

Eksempel 7

De fiberhydrokolloid-aggregatpartikler som ble fremstilt

som i eksempel 1, ble innblandet i et sjokoladesmakende konfekt-doseringsbærestoff. Ca. 90 % (450 g) av de ingredienser i kon-fektbelegningsblandingen som er oppført nedenfor, ble blandet og oppvarmet i et vannbad inntil det ble oppnådd en temperatur på ca. 50°C. Ca. 10 % (50 g) av aggregatpartiklene ble tilsatt til det smeltede belegget og blandet inntil de var jevnt dispergert. Materialet ble formet til sukkertøystenger og ble fastgjort ved romtemperatur. De resulterende sukkertøystengene oppviste ikke den sandaktige, fibrøse smaken, men lignet meget en konvensjonell, sjokoladesmakende stang.

Eksempel 8

Dette eksempel viser et avleveringssystem med en spiselig matriks av tyggbart sukkertøy- eller nougat-typen inneholdende aggregatet. Følgende blanding ble brukt:

Ved fremstilling av avleveringssystemet ble sukkeret og maissirupen oppløst i vann og oppvarmet til ca. 140°C for å oppnå en sukkertøybasis med 95 % faststoffinnhold. Hydrolysert melkepro-tein, vann, gelatin, stivelse og sorbitol kombineres i en separat blanding og vispes inntil det oppnås en luftet form. Skum-met og sukkertøybasisen blandes så sammen med glycerol, farve og syre. Aggregatene ifølge oppfinnelsen kombineres så separat med lecitin og flytende vegetabilsk olje. Denne blanding tilsettes så til sukkertøy-skummet og blandes inntil den er jevn eller ho-mogen. På dette punktet tilsettes smaksstoffer og hele blandingen avkjøles helt og formes til stykker. Det resulterende produktet ble bedømt av et ekspertpanel å være i det vesentlige fri for den sandaktige munnfølelsen som vanligvis forbindes med kolestyramin-produkter.

Eksempel 9

Dette eksempel skal vise forskjellen mellom kolestyramin-aggregatene i eksempel 3 ifølge oppfinnelsen og eksempel 1 av det tidligere kjente koacervatet som er beskrevet i US-patent 3 974 272, og som er diskutert ovenfor.

Koacervatet er et nøytralt kompleks av det anioniske kolloi-det og det kationiske kolestyraminet. Aggregatene ifølge oppfinnelsen er en fysisk kombinasjon av dissosierte, ioniske materialer. Dersom en ionisk forbindelse som for eksempel natriumlaurylsulfat (SLS) tilsettes til koacervatløsningen, ville det ventes liten eller ingen reaksjon siden ingen frie ioner fra koacervatet ville være tilgjengelige. Aggregatet iføl-ge oppfinnelsen skulle imidlertid reagere i stor utstrekning med SLS, da aggregatet inneholder dissosierte ioner.

Den følgende standard tofase titreringstest med alkalisk metylenblått (SystematicAnalysis of Surface-Active Agents, 2. utg., M. J. Rosen og H. A. Goldsmith, vol. 12, s.429-430, John Wiley&Sons, Inc., 1972) ble utført for å verifisere de ovenstående utsagn.

Reagenser

Metylenblått- løsning - fremstilt ved å oppløse 0,03 g metylenblått i 50 ml vann, blande inn 6,6 ml 96 % J^SO^ og tilsette og oppløse 20,0 g Na2S0^. Vann tilsettes til 1 liter.

Hyamine 1622 ( kationisk overflateaktivt middel)- løsning - ble fremstilt ved å oppløse 1,814 g "Hyamine" 1622 (diisobutyl-fenoksyetoksydimetylbenzylammonium-klorid, Rohm & Haas) i 1 liter vann for å gi en 0,004 N løsning.

Fremgangsmåte

Natriumlaurylsulfat (SLS anionisk overflateaktivt middel) i en mengde av 4,1 g ble tilsatt til vann for å oppnå et totalvo-lum på 250 ml. 10 ml av denne løsningen ble pipettert i en 100-ml gradert sylinder med glasskork inneholdende 15 ml CHC13og 25 ml metylenblått-løsning. Sylinderen ble så rystet kraftig. Løsningen ble titrert med "Hyamine "-løsning. CHCl.j~s j iktet er først mørkeblått, ved sluttpunktet er den blå farven mindre in-tens og jevnt dispergert mellom det vandige og kloroform-sjiktet. Beregning

hvor H = ml "Hyamine" 1622; NR = normalitet for "Hyamine"-løsning; mekv = milliekvivalent-vekt av anionisk forbindelse (SLS) og Resultater

Konklusjon

Det er tydelig at aggregatene ifølge oppfinnelsen er helt forskjellige i karakter sammenlignet med det tidligere kjente koacervatet, slik det vises ved deres respektive reaktiviteter med SLS. Aggregatene ifølge oppfinnelsen var signifikant mere reaktive med SLS enn koacervatet, slik det angis ved de mindre mengder uomsatt SLS som er vist ovenfor. Det er klart at aggregatene ikke er et nøytralt, ionisk kompleks slik som koacervat-ene er.

Idet oppfinnelsen således er beskrevet, vil det være klart at den kan varieres på mange måter. Slike variasjoner skal ikke ansees som en avvikelse fra oppfinnelsens ånd og område og alle slike modifikasjoner menes å være omfattet av området for de føl-gende krav.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av et spiselig aggregat, karakterisert ved at (a) det fremstilles en vandig blanding av et hydrokolloid, (b) i det vesentlige vannfrie substratpartikler fluidise-res i en luftstrøm, (c) substratpartiklene bringes i kontakt med den vandige hydrokolloidblandingen for å danne aggregater av substratet og hydrokolloidet, og (d) aggregatene tørkes og oppsamles.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at hydrokolloidet påsprøytes på substratpartiklene med et trykk på ca. 1 til ca. 5 bar.

3. Fremgangsmåte for behandling av hyperkolesterolemi og beslektede sykdommer, karakterisert ved at en terapeutisk effektiv mengde av en blanding omfattende aggregatpartiklene som er fremstilt ved hjelp av fremgangsmåten fra krav 1, hvor substratet inneholder kolestyramin, administreres.

4. Fremgangsmåte for behandling av mineralmangel, karakterisert ved at en terapeutisk effektiv mengde av en blanding omfattende aggregatpartikler fremstilt ved hjelp av fremgangsmåten fra krav 1 av en medisin og et hydrokolloid hvor hydrokolloidet minst delvis innfanger medisinen administreres, hvor substratet er minst én medisin valgt fra gruppen bestående av farmasøytisk godtagbare salter av alkalimetall- og jordalkalimetallsalter.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at saltet velges fra gruppen bestående av kaliumklorid, kalsiumkarbonat, magnesiumoksyd og blandinger derav.

6. Farmasøytisk preparat, karakterisert ved at det inneholder en blanding fremstilt ifølge krav 1.

7. Farmasøytisk preparat, karakterisert ved at det inneholder en forbindelse fremstilt ifølge krav 1 hvor forholdet mellom hydrokolloid og substrat er fra ca. 3:1 til ca. 20:1.

8. Fremgangsmåte for fremstilling av et farmasøytisk preparat, karakterisert ved at: (a) det fremstilles en vandig blanding av et hydrokolloid, (b) i det vesentlige vannfrie substratpartikler fluidise-res i en luftstrøm, (c) substratpartiklene bringes i kontakt med den vandige hydrokolloidblandingen for å danne aggregater av substratet og hydrokolloidet, og (d) aggregatene tørkes og oppsamles.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at det som substrat anvendes kaliumklorid.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at det som substrat anvendes kolestyramin eller N-acetylprokainamid.