NO123569B - - Google Patents

Description

Polymeriserbare blandinger.

Det er kjent å polymerisere blandinger

av umettede polyesterharpikser og polymeriserbare ethylenforbindelser, som inneholder anorganiske eller organiske indifferente fyllstoffer, ved hjelp av katalysatorer. Som fyllstoffer kan anvendes kjemisk indifferente, pulverformete, kornete eller fiberaktige stoffer, f. eks. stenmel, tremel, tråder, vevete stoffer eller virkstoffer. Etter USA patent nr. 2 733 995 er det kjent å anvende for fremstilling av overtrekk, stoffblandinger som i det vesent-lige består av en del av et i vanndisperger-bart polyvinylacetat og 1 til 10 deler av en hydraulisk sement. Disse blandinger er imidlertid bare lagringsdyktige når en-hver fuktighet holder borte. Ved tilsetningen av slike fyllstoffer kan det ikke hindres at overflaten av blandingspolymerisat-ene, som er utsatt for luften, også etter herdingen forblir klebrig i lengre tid. Sær-

lig sterkt klebrige er de ikke polymeriserte blandinger og stoffer, som er overtrukket eller impregnert med disse.

Det er videre kjent å nedsette vann-gjennomtrengeligheten av kunststoffer, som er polymeriserte polyesterharpikser, polyakrylestere, polyakrylnitril og polyvin-ylklorid ved blanding med anorganiske stoffer som binder vannet kjemisk, f. eks. med sement. Herunder skal altså hindres at vann dif funderer gjennom allerede ut-polymeriserte kunststoffer. På denne må-

te kan ikke fåes klebefri, polymeriserbare blandinger av umettede polyesterharpikser og polymeriserbare etylenforbindelser, fordi det ikke inntrer noen merkbar reaksjon, og det dannes ingen overflatehud.

Slike blandinger opptar i fuktig atmosfære meget langsomt vann, slik at det først etter lengre tid dannes en liten overflatehud, som nedsetter klebingen av overflaten. Teknisk er denne prosess uten betydning. Det viste seg så at disse ulemper unngåes når blandinger av umettede polyesterharpikser og polymeriserbare ethylenforbindelser og polymeriseringskatalysatorer tilsettes med vann avbindende anorganiske stoffer og vann i omtrentlig de mengder som er nødvendig for bindingen. Disse tilsetninger bevirker at på overflaten av den ennå ikke polymeriserte blanding og på overflaten av substrater, særlig vevete stoffer, som er impregnert eller overtrukket med de polymeriserbare blandinger, meget hurtig dannes en ikke klebende, motstands-dyktig hud, slik at polymeriserbare blandinger kan lagres og kan transporteres, og at disse blandinger ved herdingen meget hurtig blir klebefri.

I overensstemmelse med det foran an-førte er oppfinnelsen således rettet mot polymeriserbare blandinger som er egnet til impregnering, overtrekk eller klebestoffer, og som støpe- og pressmasser med et innhold av umettede, polymeriserbare polyesterharpikser, særlig av alfa, ethylenisk umettede polycarbonsyrer og flerverdige alkoholer, polymeriserbare ethylenisk umettete forbindelser, særlig vinylforbindelser, polymeriseringskatalysatorer, og eventuelt fyllstoffer, særlig vevete stoffer I av glassfiber, og det karakteristiske for disse polymeriserbare blandinger ifølge oppfinnelsen er at blandingene oppviser et innhold av 1 til 10 % av et med vann avbindende anorganisk stoff, f. eks. hydraulisk mørtel, sement eller hydraulisk kalk, beregnet på den polymeriserbare blanding av umettet polyesterharpiks, og polymeriserbare ethylenforbindelse, og 20 til 40 deler vann, beregnet på 100 deler av det med vann avbindende anorganiske stoff.

Særig fordelaktig er de umettede polyesterharpikser som er fremstilt av alfa, beta-ethylenisk umettete alfa, beta-dicarbonsyrer, og toverdig mettede alifatiske alkoholer.

For fremgangsmåten er imidlertid alle umettede polymeriserbare polyesterharpikser brukbare. Disse fremstilles etter kjente fremgangsmåter ved polykondensering av en umettet polycarbonsyre med en flerverdig alkohol eller en umettet, flerverdig alkohol eller en umettet, flerverdig alkohol med en mettet polycarbonsyre. Særlig betydning har de umettete polymeriserbare polyesterharpikser av umettede polycarbonsyrer og mettede flerverdige alkoholer, og blant disse atter særlig alfa-, beta-ethylenisk umettede alfa, beta-dicarbonsyrer og toverdige mettede alkoholer. Alle alfa, beta-umettede polycarbonsyrer kommer i betraktning, f. eks. maleinsyre, fumarsyre, itakonsyre, alkonitsyre, citraconsyre eller disses substitusjonsprodukter, særlig halo-gensubstitusjonsprodukter, f. eks. mono-klormaleinsyre, videre deres anhydrider eller estere med lavmolekylare alkoholer, særlig med alkoholer inntil ca. 4 carbon-atomer.

Likeledes kan anvendes alle kjente flerverdige alkoholer, og særlig toverdige alkoholer, særlig alifatiske eller alifatisk-aromatiske rettkjedede eller forgrenede, fortrinnsvis mettede polyalkoholer som ety-lenglykol, propandiol-2,2, propandiol-1,3, Butandiol-1,3, butandiol-1,4, pentandiol-1,5, eller heksandiol-1,6, videre dietylengly-kol, trietylenglykol, tetraetylenglykol, 2,2'-dimetylpropandid,butendiol-l,4, butendiol-1,2, glyserin, butantriol, trimetylolpropan, pentaerytrit, tereftalalkohol samt deres eksempelvis halogenholdige substitusjonsprodukter. Den polyfunksjonelle alkohol kan til dels erstattes med en eller flere amino-alkoholer, f. eks. etanolamin.

De ved fremstillingen av polyesteren anvendte umettede polykarbonsyrer kan til dels erstattes med mettede polykarbonsyrer. Hertil hører fortrinnsvis mettede alifatiske, sykloalifatiske, aromatiske eller ali-fatisk-aromatiske polykarbonsyrer, f. eks. fthalsyre, terefthalsyre, fenylendismørsyre, ravsyre, glutarsyre, alfa-metyl-glutarsyre, adipinsyre oksadismørsyre eller sulfondi-smørsyre eller disses substitusjonsprodukter som tetraklorftalsyre, heksaklorendo-metylentetrahydroftalsyre eller anhydride-ne av disse syrer. Videre er det mulig å erstatte en del av karbonsyrene og alko-holene med mettede eller umettede oksy-syrer.

Skjønt det er særlig fordelaktig å anvende de sure og alkoholiske komponenter i støkiometriske mengdeforhold, således at på hver en karboksylgruppe kommer hver en alkoholisk hydroksylgruppe, så er det dog mange ganger gunstig, særlig ved anvendelse av en flyktig komponent, å anvende denne i overskudd, f. eks. inntil 15 % eller mer.

Polykondenseringen gjennomføres på kjent måte, fortrinnsvis ved temperaturer mellom ca. 180 og 220° og hensiktsmessig under utelukkelse av luftsurstoff i nærvær av en indifferent gass, f. eks. kvel-stoff. Forestrings- resp. omestringskataly-satorer, som para-toluolsulfonsyre, kan tilsettes. Man kondenserer inntil syretallet til det dannede polyesterharpiks er sunket til den ønskede verdi, fortrinnsvis under 50. Man kan også kondensere i nærvær av et oppløsningsmiddel, og avdestillere dette kontinuerlig og azeotropisk med det ved kondenseringen dannede vann. Etter til-endebrakt reaksjon avdestilleres derpå opp-løsningsmiddelet hensiktsmessig i vakuum. Ved medanvendelse av monofunksjonelle karbonsyrer eller alkoholer ved kondenseringen er det mulig å forandre kondense-ringsgraden til de umettede polyesterharpikser. Særlig fordelaktig er det å tilsette monofunksjonelle karbonsyrer, resp. alkoholer, når der samtidig anvendes 3- eller flerverdige alkoholer resp. syrer.

Fremstillingen av slike umettede polymeriserbare polyesterharpikser er vel kjent fra litteraturen.

I blanding med de umettede polyesterharpikser polymeriseres monomere polymeriserbare etylenisk umettede forbindelser, som f. eks. av følgende generelle for-mel:

Her er RT f. eks. en aromatisk, iso- eller hetrosyklist rest eller karboksyl-, halogen, acyloksy-, karbalkoksy- eller alkoksyrest eller en aldehyd-, keton-, nitril-, laktam-, eller sulfongruppe. R2 kan være halogen, alkyl eller vannstoff. Restene Ri og R2 kan inneholde en eller flere grupper med ytter-ligere polymeriserbare dobbeltbindinger. Særlig skikkede vinylforbindelser er styrol, dettes derivater og homologer, devinyl-benzol, N-vinylcarbazol, akrylsyre, resp. metakrylsyre og disses derivater, samt estere, amider eller nitriler, f. eks. akrylamid, metakrylamid, metylenbismetakrylamid, triakryloylperhydrotriazin eller blandinger av disse forbindelser, samt disses alfa-halogenderivater, f. eks. alfa-klorakryl-ester. Videre kan anvendes vinyletere, vi-nylestere, f. eks. vinylpropionat, samt N-vinyllaktamer, vinylketoner, vinylsulfoner eller andre vinylforbindelser. Særlig skikkede allylforbindelser er f. eks. allylestrene av mettede eller umettede mono- eller polycarbonsyrer eller andre organiske eller anorganiske syrer, f. eks. diallylftalat, dial-lylmaleat, ravsyrediallylester eller triallyl-cyanurat, triallylfosfat, ennviderere allyl-etere av mono- eller polyalkoholer samt halogen- eller alkylderivatene av disse forbindelser, f. eks. estrene av klorallylalko-holen eller metallylalkoholen.

De polymeriserbare monomere forbindelser kan i overensstemmelse hermed være faste eller flytende, men det foretrekkes flytende forbindelser. Der kan naturligvis også anvendes blandinger av forskjellige monomere forbindelser. Andelen av de monomere polymeriserbare forbindelser i blandingene av polyestere og monomerer kan forandres etter ønske mellom 10 og 90 %.

Blandingen av polyesterharpikser og polymeriserbare etylenisk umettede monomere forbindelser kan polymeriseres på vanlig måte, f. eks. ved innvirkning av lys, særlig av ultraviolett lys, eller ved hjelp av peroksyder, azoforbindelser eller andre forbindelser som danner radikaler. Som peroksyder kan f. eks. anvendes: Hydroper-oksyder, samt tert.-butylhydroperoksyd, kumolhydroperoksyd, tetrahydronaftalin-hydroperoksyd eller p-diisopropylbenzol-dihydroperoksyd, videre diakylperoksyder, så som benzylperoksyd, lauroylperoksyd eller diacetylperoksyd, akylerte hydroperok-syder, f. eks. tert.-butylperbenzoat, per-syrer, så som perlaurinsyre eller perbenzoe-syre, diakylperoksyder, f. eks. di-tert.-bu-tylperoksyd eller 2,2'-ditert.-butylperoksy-butan samt ketonperoksyder, f. eks. 1-oksy-l'-hydroperoksydicycloheksanperok-syd, l,l'-dihydroperoksycycloheksanperok-syd eller de tilsvarende acetonperoksyder. En passende azoforbindelse er eksempelvis azo-bis-isosmørsyrenitril samt de tilsvarende estere, peroksydene kan anvendes i forbindelse med aktivatorer, f. eks. metall-forbindelser som er oppløselige i organiske oppløsningsmidler, særlig forbindelser av metallene bly, mangan, kobolt, jern og krom eller også tertiære aminer eller som bestanddeler av redokssystemer. Som salter av de nevnte metaller anvendes fortrinnsvis slike av særlig høyeremolekylare mo-nokarbonsyrer, f. eks. metallsalter av alfa-etylkapronsyre, linoljefettsyrer, harpiks-syrer eller naftensyrer. Som eksempel kan nevnes koboltnaftenat eller manganresinat. Et skikket tert.-amin er eksempelvis dime-tylanilin. Videre er skikket metallkompleks-forbindelser som er oppløselige i organiske oppløsningsmidler, f. eks. metallacetyl-acetonater, som sikkativer. I alminnelighet anvender man ca. 0,1 til 5 %, og særlig 0,4—4 % av et peroksyd eller en azoforbindelse som katalysator. Ca. ,0,5 til 7 % av et metallsikkativ, beregnet på peroksyd, er særlig gunstig.

Skikkede med vann bindende anorganiske stoffer, såkalte mørtler, er alle stoffer som etter utrøring med vann stiv-ner til en fast masse. Hertil hører i første rekke alle hydrauliske mørtler, særlig se-menter, som portland-sement, jern-portland-sement, masovnsement (slaggsemen-ter) smeltesement (ciment de Lafarge) men også natursementer, særlig lavasten-arter, som Trasse og puzzolanjord, som for det meste anvendes i blanding med brent kalk, samt de hydrauliske kalksorter og romansement. Også gips er i mange tilfel-ler skikket.

For utformning av en ikke klebende hud på overflaten av de polymeriserbare, eller lite polymeriserbare blandinger av umettede polyesterharpikser og polymeriserbare ethylenforbindelser er allerede små tilsetninger av det med vann avbindende anorganiske stoff tilstrekkelig, f. eks. ca. 1 %. Imidlertid er hurtigheten for hud-dannelsen og fastheten og tettheten av den dannede hud avhengig av mengden av det tilsatte anorganiske stoff som binder med vann. Jo mere det tilsettes av dette, desto hurtigere dannes overflatehuden, og desto seigere og tettere er denne.

Man anvender omtrent så meget vann som det kreves til hydratiseringen, resp. bindingen av det anvendte med vann bindende anorganiske stoff. Denne mengde vann varierer fra sement til sement. Eksempelvis med portland-sement, hvitsement eller leirjord-smeltesement (ciment de Lafarge) oppnåes de beste resultater når det på 100 vektsdeler sement anvendes ca. 30 vektsdeler vann. Kalk blandes hensiktsmessig med mere enn den til leskningen nødvendige mengde vann.

Det er mulig først å blande det med vann bindende stoff og vannet med hinannen og derpå innarbeide denne blanding sammen med de ved fremstillingen av polyesterstøpeharpikser vanlige polymeriseringskatalysatorer i den polymeriserbare harpiksblanding. Fordelaktig blander man imidlertid det bindende stoff først med lite av den polymeriserbare blanding og tilsetter derpå resten av den polymeriserbare blanding og sluttelig etter at det er blitt blandet homogent, tilsettes den beregnede mengde vann. Denne arbeidsmå-te medfører den særlige fordel at der fåes en polymeriserbar blanding som kan lagres og som inneholder et stoff som er i stand til å bevirke avbinding, og denne blanding kan tilsettes ved tidspunktet for dens for-arbeidelse den beregnede mengde vann sammen med de nødvendige polymeriserbare katalysatorer. Vannet fordeler seg ikke med en gang i harpiksblandingen, men først etter noen tids røring og derpå opp-tas det plutselig meget hurtig. Herunder inntrer det en reaksjon som har tilfølge utvikling av varme, en forhøyelse av visko-siteten og utformningen av en overflatehud. Tilsettes mindre mengder vann enn der kreves for binding av sementen, så gjør disse fenomener seg mindre bemerk-bare med avtagende vannmengde.

Mens overflatehuden bare dannes ved tilsetningen av et med vann bindende anorganisk stoff og vann og også når der i blandingen ikke er til stede noen polymeriseringskatalysatorer, er det tidsmessige for-løp av polymeriseringsreaksjonen og hård-heten av de dannede polymerisater avhengig av arten og mengden av den anvendte polymeriseringskatalysator.

Tilsetningen av et med vann bindende anorganisk stoff og den til bindingen nød-vendige mengde vann er av stor teknisk betydning ved alle for blandinger av umettede polyesterharpikser og polymeriserbare etylenforbindelser hittil kjente anvendel-sesøyemed og åpner dessuten nye anven-delsesmuligheter for disse blandinger. Mens stoffet som hittil var overtrukket eller impregnert med slike polymeriserbare blandinger, forble klebrige i lang tid, kan de nye blandinger i fremragende grad anvendes som bindemiddel for påstrykningsfar-ger, oppløsningsmiddelfrie lakker, over-trekks- og impregneringsmidler samt som klebestoffer. Overflatene av de lakkfilmer og overtrekk som fåes med disse blandinger, er allerede etter kort tids forløp tørre og kleber ikke.

Videre var det hittil ikke mulig å lagre og å forsende med polymeriserbare blan-

dinger av umettede polyesterharpikser, etylenforbindelser og polymeriseringskatalysatorer impregnerte vevede stoffer, matter, florstoffer eller tråder av naturlige eller syntetiske fibre, særlig glassfibre, skjønt de polymeriserbare blandinger som sådanne til tross for katalysatortilsetnin-gen er i stand til å forarbeides i uker og måneder, fordi de impregnerte stoffer forblir klebrige og som følge herav er bry-somme å håndtere. For å kunne lagre og forsende dem, må de pakkes mellom folier som ikke angripes av polyesterblandinger. Forsøk på ved kombinasjon eller dosering av peroksydkatalysatorene å bevirke en trinnvis polymerisering, hvorunder der først fremstilles herdbare impregnerte stoffer med en bare svakt klebende overflate, som senere etter lagring utherdes ved hjelp av trykk og varme, har ikke ført til et helt ut tilfredsstillende resultat. Over-trekker eller impregnerer man derimot vevede stoffer, matter, florstoffer eller virkstoffer av glasstråder eller tråder av annen opprinnelse med blandinger av umettede polyesterharpikser, polymeriserbare etylenforbindelser, med anorganiske stoffer som avbinder med vann og dessuten vann samt hensiktsmessig små mengder av en peroksydkatalysator, så dannes der på det impregnerte stoff i løpet av kort tid en ikke klebende overflate. De impregnerte vevede stoffer kan nå lett håndteres og lagres uten forsiktighetsforholdsregler og også forsendes. Inneholder impregnerings-massene små mengder peroksyder, f. eks. mellom ca. 0,1 og 1 %, beregnet på den polymeriserbare blanding, så forblir de overtrukkede, resp. impregnerte stoffer for-arbeidbare i mange måneder. Presses de derpå ved forhøyet temperatur så er har-piksblandingene i besittelse av en slik evne til å strømme eller flyte at flere lag av impregnerte baner lar seg forarbeide til for-trinlige sjiktstoffer. Skjønt de impregnerte og ennå ikke endelig herdede stoffer er omgitt av en tett, seig hud og ved små kata-lysatortilsetninger er holdbare i overrask-ende lang tid, så blir ikke virkningen av polymeriseringskatalysatorene ved forhøyet temperatur og dermed den endelige forar-beidelse av de impregnerte masser i den opphetede presse påvirket på en uheldig måte.

Vevede stoffer av glass eller andre fibre som er overtrukket ved påstrykning eller påsprøytning forformes på former eksempelvis av trådflettverk og i tilslutning hertil med engang eller etter lagring formes og herdes ferdige under trykk og ved for-høyet temperatur. Den ferdige eller av-sluttende herdning utføres fortrinnsvis ved temperaturer mellom ca. 80 og 120° endog kan der også anvendes lavere temperaturer, f. eks. mellom ca. 50 og 80°, samt høyere temperaturer inntil ca. 150°. Presstrykket andrar i alminnelighet til mellom ca. 0,5 og 5 kg/cm-. Anvender man blandinger som inneholder de polymeriserbare komponenter, et med vann avbindende anorganisk stoff, vann og små mengder katalysator som for-formbindemiddel, så får man med disse godt sammenbundne for-formede gjenstander med ikke klebende overflate. Der kan fremstilles hvilket som helst slags formede legemer på denne måte, eksempelvis sitteskåler, styrthjelmer, beskyttelses-hjelmer, bøtter, karr, spylebekkener, bade-kar, autokarosseribygningsdeler eller deler til fly.

Mens de kjente polymeriserbare blandinger av umettede polyesterharpikser og polymeriserbare etylenforbindelser, polymeriseringskatalysatorer og indifferente fyllstoffer for det meste er «smørede» og vanskelig å dosere og håndtere, får man ved tilsetning av forholdsvis små mengder, ca. 5—30 %, beregnet på blandingen av de polymeriserbare forbindelser, avbindende stoffer og tilsvarende mengder vann og evt. også av anorganiske eller organiske, pul-verformede eller fiberaktige fyllstoffer, tør-re pulvere som i fremragende grad er skikket som pressmasser. Skjønt partiklene av den foreslåtte polyesterharpiksblanding er omgitt av en tett ikke klebende hud, flyter presspulveret overordentlig godt ved høy-ere temperatur og under trykk, slik at der fåes meget homogene presslegemer med fremragende mekaniske egenskaper. Skikkede indifferente fyllstoffer er f. eks. as-best, slemmekritt, kaolin, talkum eller tungspat, tremel samt fibre av bast, cellu-lose eller glass.

Videre er de nye polymeriserbare blandinger fremragende klebemidler som til og med polymeriserer og fester seg godt til fuktige underlag, f. eks. på våt betong og under vann.

De i eksemplene nevnte deler er vektsdeler.

Eksempel 1:

Man fremstiller en blanding av 65 deler av en polyesterharpiks som er fremstilt av ftalsyre, maleinsyre og propylenglykol i molforholdet 1:2:3, 35 deler styrol, som kan være stabilisert med hydrokinon, 6 deler av en katalysatorpasta av 40 % cykloheksanonperoksyd og 60 % ftalsyredibutylester, 0,2 deler av en påskynnings- oppløsning av 10 % koboltnaftenat og 90 % styrol, 3 deler Dyckerhoff-hvitsement og 1 del vann. Stryker man en slik blanding ved romtemperatur på tre, metall, sten eller kunststoffer, så får man overtrekk som etter 25 min. er i besittelse av en tørr, klebefri overflate. Erstatter man den anvendte Dyckerhoff-hvitsement med han-delsvanlig Portland-, slagg- eller smeltesement, så får man like gode resultater. Overtrekkene er imidlertid i så fall grå eller brunlige alt etter fargen av den anvendte sement. Overtrekksblandingene kan selvfølgelig pigmenteres hvitt eller farget.

Fremstiller man derimot overtrekk av den samme blanding, men som dog ikke inneholder noe vann, så blir overflaten av disse overtrekk først etter 36 timers forløp likeså tørre, harde og klebefrie som blandingen som inneholdt vann allerede er etter 25 min. Påstrykninger av den samme blanding, som hverken inneholder sement eller vann, er sterkt klebrig selv etter 48 timers forløp.

Eksempel 2:

Et glassfibervevet stoff impregneres eller påstrykes med en blanding som består av 65 deler av den i henhold til eksempel 1 anvendte umettede polyesterharpiks, 35 deler styrol, 0,4 deler av en katalysatorpasta og 50 % benzoylperoksyd og 50 % trikresylfosfat, 5 deler Dyckerhoff-hvitsement og 1,5 deler vann. Det impregnerte, vevede stoff er etter kort tids forløp i besittelse av en tørr og klebefri overflate. Ved pressing under et trykk av ca. 1 kg/cm-og ved ca. 120° kan det herav fremstilles utmerkede sjiktstoffer, også når de impregnerte, vevede stoffer ble lagret i mer enn 3 måneder. Lignende gode resultater fåes når der i stedet for glassfiberstoffer anvendes bomullsvev eller vevede stoffer av andre organiske eller anorganiske fibre av naturlig eller syntetisk opprinnelse.

I stedet for 5 deler Dyckerhoff-hvitsement og 1,5 deler vann kan det med godt resultat til den samme blanding tilsettes 10 deler Dyckerhoff-hvitsement og 3 deler vann, resp. 15 deler Dyckerhoff-hvitsement og 4,5 deler vann. Ved anvendelse av større mengder sement blir overflaten av overtrekkene harde og tørre i løpet av ennå kortere tid. Portland-, slagg- og smelte-sementer kan anvendes i stedet for Dyckerhoff-hvitsement. Man får herved lignende resultater, bare at de erholdte produkter er fargede.

Eksempel 3: Man blander 65 deler av en umettet polyesterharpiks, som er fremstilt av ftalsyre, maleinsyre og propylenglykol i rnol-forholdet 1:2:3, med 35 deler styrol, 0,4 deler av en katalysatorpasta av 50- % benzoylperoksyd og 50 % trikresylfosfat, 5 deler Dyckerhoff-hvitsement, 1,5 deler vann og 400 deler slemmekritt. Det erholdte tør-re pulver presses ved 120° under 200 kg/cm<2 >trykk. Man får lyse, meget harde porsellen-aktige homogene presslegemer med glatt, jevn overflate. Lignende gode resultater fåes når man erstatter slemmekrittet med tungspat eller kaolin.

Eksempel 4: Ved blanding av 65 deler av en umettet polyesterharpiks av den i eksempel 3 nevnte sammensetning med 35 deler med hydrokinon stabilisert styrol, 0,4 deler av en katalysatorpasta av 50 % benzoylperoksyd og 50 % trikresylfosfat, 10 deler Portland-sement, 3 deler vann og 100 deler glassfibre fåes et tørt pulver som når det presses ved 120° under 200 kg/cm<2> trykk gir harde, ensartede, mekanisk meget mot-standsdyktige presslegemer med glatt overflate. I stedet for Portland-sementet kan der likeledes anvendes Dyckerhoff-hvitsement, slagg- eller smeltesement. De som fyllmaterial anvendte glassfibre kan erstattes med asbestfibre, jutefibre eller cel-lulosefibre eller også tremel.

Eksempel 5: 65 deler av et umettet polyesterharpiks, 35 deler styrol, 7,5 deler Portland-sement, 2,3 deler vann, 6 deler katalysatorpasta av 40 % cykloheksanonperoksyd og 60 % ftalsyredibutylester og 0,4 deler av en påskyn-ningsoppløsning av 10 % koboltnaftenat og 90 % styrol blandes med hinannen. Stryker man denne blanding på et underlag, så fester den seg utmerket godt til dette, selvom underlaget er fuktig eller befinner seg under vann. Det er ikke nødvendig å dekke det klebende overtrekk med en folie.

Hensiktsmessig anvender man imidlertid overtrekksblandingen i en sjikttykkelse av mer enn 2 mm. Likeledes skal temperaturen av vannet fordelaktig ikke være meget lavere enn + 20°.

Eksempel 6: En blanding av 65 deler av et umettet polyesterharpiks, 36 deler styrol, 4 deler katalysatorpasta av 40 % cykloheksanonperoksyd og 60 % ftalsyredibutylester, 5 til 30 deler Dyckerhoff-hvitsement, Portland-, slagg- eller smeltesement og 1,5 til 9 deler vann formes til plater. Allerede før polymeriseringsreaksjonen begynner, dannes der en seig, ikke klebende hud på overflaten av platen. Oppvarmer man platen sluttelig til 50 til 140°, så blir den overordentlig hard og fast.

Claims (2)

1. Polymeriserbare blandinger egnet til impregneringer, overtrekk eller klebestoffer, og som støpe- og pressmasser av umettede polymeriserbare polyesterharpikser, særlig av alfa-ethylenisk umettede polycarbonsyrer og flerverdige alkoholer, polymeriserbare ethylenisk umettede forbindelser, særlig vinylforbindelser, polymeriseringskatalysatorer, og eventuelt fyllstoffer, særlig vevede stoffer av glassfiber, karakterisert ved et innhold av 1 til 10 % av et med vann avbindende anorganisk stoff, f. eks. hydraulisk mørtel, sement eller hydraulisk kalk, beregnet på den polymeriserbare blanding av umettet polyesterharpiks, og polymeriserbar ethylenforbindelse, og 20 til 40 deler vann, beregnet på 100 deler av det med vann avbindende anorganiske stoff.

2. Polymeriserbare blandinger som an-gitt i påstand 1, karakterisert ved at de umettede polyesterharpikser er fremstilt av alfa, beta-ethylenisk umettede alfa, beta-dicarbonsyrer, og toverdig mettede alifatiske alkoholer.