NO321317B1

NO321317B1 - Apparat og fremgangsmate for inaktivering av forurensninger i biologisk fluid

Info

Publication number: NO321317B1
Application number: NO20005800A
Authority: NO
Inventors: John R Chapman; Peter R H Stark; Dale N Larson; Michael V Swallow
Original assignee: Baxter Int
Priority date: 1998-05-18
Filing date: 2000-11-16
Publication date: 2006-04-24
Also published as: DE69933669D1; DK1079868T3; US6190609B1; ATE342740T1; EP1079868A1; WO1999059645A1; EP1079868B1; NO20005800L; JP2002515299A; CA2331404C; ES2275343T3; CA2331404A1; NO20005800D0; EP1079868A4; DE69933669T2; AU750131B2; AU4183899A

Description

Oppfinnelsen angår apparat og fremgangsmåte for å behandle biologiske fluider, f.eks. blod og blodkomponenter. Især angår oppfinnelsen apparat og fremgangsmåte for inaktivering av forurensninger, f.eks. virus, i slike biologiske fluider.

Menneskeblod omfatter både celle- og ikke cellekomponenter. Cellekomponentene i blodet omfatter røde blodceller (RBC), hvite blodceller (WBC) og blodplater. Plasma er en ikke-cellekomponent i blodet og er det flytende medium som cellekomponentene er suspendert i. Plasma omfatter også forskjellige andre komponenter, f.eks. proteiner (f.eks. fibrinogen, albumin og globuliner), elektrolytter og metabolitter.

Det er kjent at virus, f.eks. hepatitt eller HIV-virus kan oppholde seg i menneskeblod. Virus som oppholder seg i blodet kan være "intracellulære", dvs. at det befinner seg inne i blodets cellekomponenter, slik som hvite blodceller, eller de kan være "ekstracellulære", dvs. at de finnes fritt i plasmaet. F.eks. er hepatittviruset hovedsakelig et ekstracellulært virus, cytomegaloviruset (viruset som forårsaker herpes) er hovedsakelig et intracellulært virus og HIV-viruset (viruset som forårsaker AIDS) er funnet å være både intracellulært og ekstracellulært. Uansett hvor viruset befinner seg representerer virus i blodstrømmen risiko for infeksjoner og sykdommer, ikke bare for pasienten, men også hvis blodet eller en blodkomponent samles og transfuseres, til en mottaker.

Følgelig har det medisinske miljøet forsøkt å minske risikoen i forbindelse med transfusjonsblod som er skjemmet av aktivt virus, ved å utveksle fremgangsmåter og apparater for å fjerne viruset fra blodstrømmene eller på annen måte inaktivere viruset. F.eks. innebærer et slikt forsøk filtrering av blod og/eller blodkomponentene for å fjerne intracellulært virus f.eks. i hvite blodceller, se Rawal med flere, "Reduksjon av immunodeffisiente virusinfiserte celler fra bloddonor ved leukocyttfiltrering", transfusjon, side 460-462 (1989). Selv om filtrering av blod og/eller blodkomponenter har vært noe effektivt ved fjerning av intracellulære virus, har filtreringen generelt vært mindre effektiv ved fjerning av ekstracellulære virus, siden slike virus typisk er for små til å kunne fanges opp av nåværende, kommersielt tilgjengelige filtre.

Andre fremgangsmåter for inaktivering av virus, og især ekstracellulære virus

i blod, omfatter dampsterilisering av blodplasma for å inaktivere viruset. Andre fremgangsmåter kan omfatte "vaskemidler" for å rense blodet og/eller blodkomponenten for eventuelle virus eller fremgangsmåter hvor blodkomponentene fryses, tines og vaskes for å fjerne viruset.

En senere fremgangsmåte for viral inaktivering er å behandle blodet eller blodkomponentene med et fotokjemisk middel og lys. Ved aktivering av lys med en bestemt bølgelengde, vil det fotokjemiske middelet enten drepe viruset direkte eller indirekte slik at det ikke vil kunne formere seg og således "inaktivere" viruset. Uttrykket "inaktivere" (og former av dette uttrykket) brukt her, innebærer faktisk destruksjon, utslettelse av en forurensning, f.eks. et virus, eller en direkte eller indirekte effekt mot forurensningen som hindrer dens evne til å replisere eller på annen måte påvirke negativt en levende mottaker.

Mange kjente fotokjemiske midler har vært brukt eller beskrevet for bruk for inaktivering av virus i blod. De omfatter f.eks. psoralener (som har blitt brukt ved inaktivering av virus i samlede blodplater) som beskrevet i US patentskrift nr. 5 459 030. Andre fotokjemiske midler som har blitt beskrevet for inaktivering av virus i blod omfatter familien med lett aktiverte medisiner fremstilt fra benzoporfyrin, som beskrevet i US patentskrift nr. 5 536 238, som er tildelt søkeren av nærværende patentsøknad og som det refereres til her. Andre fotokjemiske midler som har blitt vurdert for bruk ved inaktivering av virus i biologiske fluider, er blandinger fra familien med fenotiasin fargestoffer som omfatter, men som ikke er begrenset til toluidin blå O, asur A, asur B, asur C, tionin, metylblå og metylengrønn.

For at de fotokjemiske midlene skal inaktivere vimser må lyset som tilføres det fotokjemiske middelet være av en bølgelengde som kan absorberes av dette. Som beskrevet i US patentskrift nr. 5 527 704, også tildelt søkeren av nærværende søknad og som det henvises til her, når det gjelder metylenblå, er det kjent at metylenblå absorberer synlig lys med bølgelengder på mellom 550 og 700 nm. Som det vil fremgå blir en metylenblå molekyl som har blitt aktivert av lys en katalysator for sekundære og tertiære reaksjoner som inaktiverer virus. Især er det antatt at aktivering av det fotokjemiske middel, f.eks. metylenblå, fører til produksjon av enkelte oksygener som fremmer sekundære og tertiære reaksjoner. En detaljert omtale av metylenblått, dets fotofysikk og fotodynamiske virkning mot proteiner, nukleinsyre, virus og bakterier er beskrevet i Tuite med flere, "Fotokjemiske interreaksjoner av metylenblått og analoger med DNA og andre biologiske substrater", J. Photochem, Photobiol, B. Biol, 21,

(1993) som det henvises til her.

I tillegg til å virke som en katalysator for viral inaktiveringsreaksj oner, kan også fotokjemiske midler (når de blir aktivert av lys, f.eks. metylenblå også føre til skade på plasmaproteiner og især terapeutiske proteiner som beskrevet i det europeiske patentskrift nr. 0196515 som det også henvises til her. Som beskrevet i det europeiske patentskrift nr. 0196515 og som brukt her, omfatter terapeutiske proteiner ethvert biologisk aktivt protein som har egenskaper som gjør det egnet ved behandling av medisinske tilstander. Eksempler på slike proteiner omfatter menneskelige plasmaproteiner, f.eks. faktor VIII, Von Willebrand faktor, faktor IX, faktor X, faktor XI, Hageman faktor, de aktiverte former av slike faktorer, protrombin, anti-trombin III, fibronektin, plasminogen, immunserumglobulin, modifisert immunglobulin, albumin, 1-antitrypsin, og prekallikrein. Før nærværende oppfinnelse, har et system som kunne tilveiebringe maksimal viral ødeleggelse med minimal skade på terapeutiske proteiner, ansett for å være uoppnåelige, siden den økte produksjon av single oksygen også ble ansett for å være ansvarlig for proteinskaden.

Forskjellige apparater for bruk av fotokjemiske midler i viral inaktivering har også blitt utviklet. F.eks. er det beskrevet i US patentskrift nr. 5 300 019, tildelt søkeren av nærværende patentsøknad og som det også refereres til her, et apparat for behandling av et fluid som inneholder en biologisk forurensning, med fotokjemisk middel. I US patentskrift nr. 5 300 019, blir blod med en forurensning, f.eks. et virus, og et fotokjemisk middel pumpet fra en kildebeholder gjennom et behandlingskammer til en oppsamlingsbeholder. I behandlingskammeret blir blodet eksponert for en lyskilde som aktiverer fotokjemiske middel etter hvert som blodet blir bearbeidet i behandlingskammeret. For å sikre at blodet blir tilstrekkelig og jevn eksponert for lyskilden, blir blodet (med forurensninger og fotokjemisk middel) kontinuerlig blandet i behandlingskammeret. Etter behandlingen blir blodet oppsamlet i oppsamlings-beholderen. Det fotokjemiske middel beskrevet i det patentet er benzoporfyrin.

I US patentskrift nr. 5 527 704, som det også refereres til her, blir en enkelt beholder med blod eller en blodkomponent plassert mellom to motstående lysemitterende dioder. Beholderen omfatter en blodkomponent (plasma), en viral forurenser og et kvantum metylenblått. Beholderen bestråles av de lysemitterende diodene som frembringer lys med en bølgelengde på omtrent 620-670 nm for å aktivere metylenblått. Beholderen med blod eller blodkomponent blir utsatt for lys i en periode på omtrent 5 minutter.

Selv om tidligere fremgangsmåter og apparater representerte fremskritt ved inaktivering av forurensninger, f.eks. virus, i biologiske fluider, f.eks. blod eller blodkomponenter, er det fremdeles behov for forbedringer. F.eks. er det viktig å bedre sikre inaktiveringen av en vesentlig del av forurensningen med et mål å oppnå 100% inaktivering. Mer spesifikt er det ønskelig at eksponeringen av det biologiske fluid for en lyskilde gir maksimal viral inaktivering med minimal skade på de terapeutiske proteiner. Videre er det ønskelig at eksponeringen av det biologiske fluid for en lyskilde er av en kort varighet for å øke behandlingseffektiviteten per lysbehandling og redusere kostnader. Det er videre ønskelig at eksponering av det biologiske fluid for lyskilden er vesentlig ensartet ved anvendelser og fortrinnsvis uten å måtte kontinuerlig blande blodet og/eller blodkomponentene. Siden de biologiske fluider, som f.eks. blod eller blodkomponenter, ofte samles opp eller oppbevares i plastbeholdere, kan det også være ønskelig å kunne behandle mer enn en enhet eller beholder samtidig for å forbedre effektiviteten, men uten å påvirke effekten av den virale inaktivering.

Ifølge oppfinnelsen oppnås de ovenstående formål ved et apparat for inaktivering av forurensninger i et biologisk fluid som har de karakteristiske trekk som angitt i krav 1, og en fremgangsmåte for vesentlig inaktivering av forurensning i et biologisk fluid som har de karakteristiske trekk som angitt i krav 22. Fordelaktige utførelsesformer er angitt i de uselvstendige krav.

Oppfinnelsen vil nå bli beskrevet i detalj under henvisning til de vedføyde tegninger og beskrivelsen, hvor fig. 1 er et perspektivriss av apparatet som omfatter oppfinnelsen, fig. 2 er et utsprengt perspektivriss av apparatet på fig. 1 med deler av det utvendige deksel fjernet for bedre innsyn i de indre trekk, fig. 3 er et perspektivriss av apparatet på fig. 1, hvor det utvendige deksel er fjernet for å vise apparatets indre, fig. 3a er et perspektivriss av en beholder opphengt i en krok og beholderen i en åpen stilling, fig. 3b er et perspektivriss av beholderen på fig. 3 a hvor beholderens holder er lukket, fig. 3 c er et riss fra siden av en beholder opphengt i en krok og beholderens holder i en åpen stilling, fig. 3d er et riss fra siden av beholderen på fig. 3c hvor beholderens holder er lukket, fig. 4 er et riss forfra av apparatet på fig. 3, fig. 5 er et riss fra siden av apparatet på fig. 3, fig. 6 er et riss ovenfra av apparatet på fig. 1, hvor toppen av det utvendige hus er fjernet, fig. 7 er et snittriss av apparatet på fig. 5, langs 7-7, fig. 8 er et flytskjema av styresystemet ifølge oppfinnelsen, fig. 9 er en graf som viser den normaliserte spektralfordeling av høytrykksnatriumlys mellom 500-700 nm, fig. 10 er et perspektivriss av et annet apparat ifølge oppfinnelsen, fig. 11 er et perspektivriss av apparatet på fig. 10 hvor en del av frontpanelet er fjernet for å vise det indre av apparatet, fig. 12 er et perspektivriss av brettet og reflektoren i apparatet på fig. 10, fig. 13 er et utsprengt perspektivriss av brettet og reflektoren på fig. 12, fig. 14 er et riss ovenfra av brettet og behandlingsområdet i apparatet på fig. 10 med beholderne i lasteområdet, fig. 15 er et riss ovenfra av brettet og behandlingsområdet i apparatet på fig. 10, med beholderne i behandlingsområdet, fig. 16 er et riss fra siden av apparatet på fig. 10 med sidepanelet fjernet for å vise det indre av apparatet og en beholder i behandlingsområdet, fig. 17 er en graf som viser effekten fra det fotokjemiske middels konsentrasjon mot viral inaktivering, fig. 18 er en annen graf som viser effekten fra det fotokjemiske middels konsentrasjon mot viral inaktivering, fig. 19 er en annen graf som også viser effekten fra det fotokjemiske middels konsentrasjon og lysintensiteten mot viral inaktivering, og fig. 20 er en annen graf som viser effekten fra det fotokjemiske middels konsentrasjon og lysintensiteten mot viral inaktivering.

På fig. 1 er det vist en utførelse ifølge fig. 1 med et apparat 10 som noen ganger er kjent som en lyskasse. Som vist på fig. 1 omfatter lyskassen 10 et generelt sylindrisk hus 12 med en øvre del eller deksel 14, en midtre del 16 og en bunndel 18. Den midtre del kan omfatte et styrepanel 20 for regulering av lyskassens drift. En dør 22 i den midtre del gir adgang til det indre av lyskassen 10. Døren 22 kan enten være hengslet, eller skyvbar som vist på fig. 1. Lyskassen 10 kan også omfatte avfallsbrett som kan trekkes tilbake (ikke vist) for oppsamling av spillvæske fra lyskassen.

Fig. 2 er et utsprengt riss av lyskassen 10 og viser de grunnleggende komponenter. Spesifikt omfatter den viste lyskasse 10 en bunnsammenstilling 23 som bærer en sentralt anbrakt lyskilde 24 og en lukker sammenstilling 26. En lystrans-parent rør 28 hviler på bunnen og bærer i den øvre ende en vogn sammenstilling 30 for å dreie rundt det transporterte rør og lyskilde. Vognsammenstillingene er en generelt sylindrisk, sekskantet ramme for å holde minst en plastbeholder 32 av vesentlig klar plast med det biologiske fluid som skal behandles. For å beskytte brukeren mot unødig eksponering for lyskilden, omslutter det utvendige hus 12 og især toppen og de midtre deler vognen og lyskilden.

Bunnsammenstillingen 23 har nederst en bunnplate 34 og en opphøyd plattform 36 båret over bunnplaten av stive, vertikale elementer 38. Mellomrommet mellom bunnplaten og plattformen gjør det mulig å trekke tilbake lukkersammenstillingen 26 og gi rom for montering av kjølevifter 39a og 39b for å kjøle de forskjellige områdene i lyskassen og inneholder monteringskontakt for lyskilden 24.

Lyskilden 24 er generelt sentrert på bunnsammenstillingen 23 og mer spesifikt på plattformen 36. Lyskilden omfatter fortrinnsvis et langstrakt rør som gir jevn belysning av lyskassens 10 indre. Lyskilden 24 kan være en lampe eller pære som gir et lys med høy intensitet.

Mer spesifikt kan lyskilden 24 være en lampe eller pære som gir lys med en bølgelengde og intensitet (a) som inaktiverer forurensninger i det biologiske fluid som skal behandles, eller mer presist (b) for å aktivere det fotokjemiske middel (eventuelt) som brukes ved behandling av det biologiske fluid. F.eks. hvis det fotokjemiske middel er metylenblått, bør lyskilden kunne gi mer enn 25% av lyset innenfor det synlige spektrum i området 550-700 nm for å gi bedre effektivitet og lavere varmeutstråling.

I tillegg bør lyskilden 24 gi et lys med høy intensitet som gir maksimal aktivering av det fotokjemiske middel uten vesentlig skade på de andre ønskelige komponenter i det biologiske fluid. F.eks. innebærer høy intensitet her en intensitet på minst 30 mW/cm<2>målt ved det biologiske fluid eller beholderen for dette. Når det gjelder f.eks. metylenblått, bør intensiteten være minst 30 mW/cm og fortrinnsvis mellom 85-130 mW/cm<2>målt ved det biologiske fluid (eller beholderen for dette) og et bølgelengdeområde fra 550 til 700 nm. Naturligvis kan også andre fotokjemiske midler være operativt ved andre intensiteter og bølgelengder. Eksempler på lyskilder som kan brukes for å aktivere fotokjemiske midler omfatter høytrykksnatriumlamper, halogenlamper, fosforlamper, metallhalidlamper eller xenonlamper. En slik lampe er høytrykksnatriumlamper som omfatter et keramisk rør, f.eks. alumina (AI2O3) i en klar eller belagt utvendig kolbe med en middels eller mogul skrufatning formatering i en holder (i bunnen 22). En slik natriumlampe er solgt av Phillips Lighting under varemerket Ceramalux, modell nr. C1000S52.

For å beskytte lyskilden og brukeren, som vist på fig. 2, 3 og 4, omfatter lyskassen 10 en lukker sammenstilling 26 som kan trekkes tilbake og som omslutter lyskilden 24 under f.eks. lasting og oppstart og trekker seg tilbake etter lastingen er fullført og lyset er helt energisert. Lukkersammenstillingen 26 omfatter et sylindrisk rør 41 som når det er løftet, skjermer lyskilden. Røret har en øvre, radial flens 26a som er montert på lukkerarmene 51. Bevegelsen av lukkeren utføres ved hjelp av en drivmotor 50 for lukkeren som vist på fig. 4, i et tannstandsdrev.

Som nevnt ovenfor omfatter toppen av lukkeren 26 en øvre flens 26a som når lukkeren 26 er tilbaketrukket, dekker det meste av delen av plattformen 36 innenfor røret 28. Oversiden av 26a er reflekterende for å fordele lyset mot det indre av lyskassen. Flensen er fortrinnsvis belagt med et meget reflekterende materiale, f.eks. White 91 solgt av Alcoa Brite Products.

Som nevnt ovenfor og vist på fig. 2, omfatter lyskassen et sylindrisk rør 28 festet til toppen av plattformen 36 for bunnen 22. Som vist på fig. 6, og for å hindre unødig oppvarming av fluidet som behandles, skiller røret 28 det indre av lyskassen 10 i et lyskildeområde 40 og et fluidbehandlingsområde 42 mellom røret 28 og huset 12. Som vist på fig. 2 omslutter røret 28 lyskilden 24 og den tilbaketrekningsbare lukker 26. Røret 28 er laget av et materiale som er vesentlig transparent for lyset som emitteres av lyskilden og bør være fremstilt av et materiale som er varmebestandig. Egnede materialer med god lystransmisjon og termiske egenskaper kan f.eks. omfatte akrylpolymer, selv om også andre materialer kan brukes. Dessuten kan det indre (eller utvendige) av røret 28 være fremstilt eller belagt med et materiale som er gjennomsiktig overfor de ønskede bølgelengder men reflekterende eller opak overfor uønskede bølgelengder. F.eks. kan overflaten av røret 28 omfatte et materiale som fjerner ultrafiolett (UV) eller annet lys som er uønsket for aktivering av det fotokjemiske middel. Videre kan overflaten av røret 28 omfatte et materiale som fjerner infrarødt lys som ellers kan frembringe uønsket varme (som varmer opp det biologiske fluid). Et slikt materiale omfatter en film som består av et PET-substrat som er belagt med metallag. En slik film er fremstilt av Southwall Technologies under navnet Altair ALT-M-20. For montering og dreining av vognen 30, omfatter toppen av røret 28 en motor og vognmonteringsplate 44, som vist på fig. 2. Monteringsplaten 44 er for det meste åpen for at varme i lyskildeområdet 40 kan slippe ut gjennom toppen av røret 28 (og gjennom en åpning i huset).

Som vist på fig. 2 og 3 er drivmotoren hengt opp fra monteringsplaten 44. Akselen for drivmotoren strekker seg gjennom platen 44 og er festet til et øvre rammestykke på vognen 30 for å dreie vognen rundt midtaksen 48. Motoren 46 er forbundet til en kraftkilde via tilkoplingsledninger (ikke vist). Alternativt kan motoren 46 være plassert på et annet sted. I en annen utførelse kan f.eks. motoren 46 være plassert mellom bunnplaten 34 og plattformen 36, og vognen kan være montert på en stor lagerring på plattformen 36 for å dreie rundt lyskilden. Motoren i denne utførelse kan drive vognen via drev eller drivremmer som det vil fremgå for en fagmann.

Uansett hvor motoren 46 er anbrakt, bør motoren 46 være av den type som gjør det mulig med nøyaktig styring av motorfunksjonene og mer spesifikt den trinnvise dreining av vognsammenstillingen 30. Et eksempel på slike motorer er steppmotorer. Steppmotorer er kjent i faget og er tilgjengelig fra produsenter som Applied Motion Products of Watsonville, CA, USA.

For å holde poser med biologisk fluid, f.eks. blodplasma, anbringes vognen generelt ved 30, innenfor huset 11. Som vist på fig. 2-5, omfatter vognen 30 en øvre brakett 25a og en bunnbrakett 25b og en vertikal ramme 25c derimellom som utgjør en generelt sylindrisk ramme for å bære posene med biologisk fluid. Som det best fremgår av fig. 2, er brakettene 25a og 25b sekskantet og forsynt med en sekskantet, sylindrisk ramme, hvor hver side av sekskanten danner et posemottakingsområde på rammene. Naturligvis omfatter rammen 30 med sin øvre brakett 25a, bunnbrakett 25b og vertikale ramme 25 c også andre regelmessige polyikonale strukturer for å kunne romme andre antall beholdere. (F.eks. kan den sylindriske ramme være trekantet, oktagonal eller ha en annen form). Som det best fremgår av fig. 3a-3d og 4-5, omfatter toppbraketten 25a kroker 50 som plastbeholderne eller posene med biologisk fluid, f.eks. blodplasma eller andre blodkomponenter, kan henge i. En krok 50 er anbrakt ved hver av de heksagonale sider av vognen, slik at fleksible plastbeholdere 32 (vist på fig. 3-3(a-d) av biologisk fluid, f.eks. blodplasma, kan henges innenfor posemottakingsområdet. Et par faste, vertikale stenger 52 strekker seg mellom topp-og bunnbrakettene 25a og 25b i hvert posemottakingsområde for å tilveiebringe innvendige hvileområder, som beholderen 32 med biologisk fluid kan trykkes mot for å fordele fluidet jevnere innenfor beholderen, for behandling. I denne henseende omfatter hvert posemottakingsområde i vognen 24 en poseholder 54 for å trykke sammen posen for jevnere fordeling av fluidet for behandling. Poseholderen 54 omfatter en trådramme som er hengslet til bunnbraketten 25 for åpning og lukking. Toppen av hvert posemottakingsområde (over kroken 50) omfatter en lås 56 for å holde holderen 54 i lukket stilling.

Som det best fremgår av fig. 3a-3d, og når en plastbeholder 32 fylles med biologisk fluid fra kroken 50 og holderen 54 plasseres over beholderen og låses i stilling, presser den horisontale stang 58 for holderen 40 fluidet (som har en tendens til å samle seg i den nedre halvdel av beholderen 32 på grunn av tyngdekraften) mot de innvendige, vertikale innvendige stenger og således fordele det biologiske fluid jevnere i beholderen 32.

Beholderen 32 er laget av et gjennomsiktig materiale som egner seg for oppbevaring av biologisk fluid, f.eks. blod eller blodkomponenter og et fotokjemisk middel. Fortrinnsvis er beholderen 32 laget av plast, f.eks. et polymermateriale eller en polymer blanding. Beholdere som egner seg ifølge oppfinnelsen er beskrevet i US patent 5 514 106 og som det henvises til her, US patentsøknad nr. 08/121 820 som det også henvises til her og/eller US patentsøknad nr. 08/742 572, benevnt "Systemer og fremgangsmåter for fjerning av virale stoffer fra blod" i navnet til Robert Herman, John Chapman, Sun Chong-Sun, Jean M. Mathias, Veronique Mayadoun, Serge Degheidere og Daniel Bischof, inngitt 28.oktober 1996, blir også henvist til her.

Den spesifikke vogn vist på fig. 2 kan oppta opptil seks beholdere (en beholder innenfor hvert rom) med biologisk fluid. Naturligvis vil det fremgå at vognen 30 kan ha så mange eller så få posemottakingsområder som mulig og/eller nødvendig. Faktisk kan vognen 30 fjernes fra plattformen 26 og erstattes med en vogn som kan holde f.eks. tre større beholdere eller flere (f.eks. 8) mindre beholdere.

Som vist på fig. 4-6 omfatter vognen 24 også kileformede eller V-formede reflektorer 60 langs vertikale elementer 25c og anbrakt mellom hver av posemottakingsområdene for å reflektere lys fra lyskilder 24 (og som har blitt sendt gjennom beholderne 32). Som best vist på fig. 6, er overflatene 62 på reflektorene 60 vinklet mot det indre av lyskassen 10 og mer spesifikt med spissen av kilen mot lyskilden 24. Overflaten 62 på reflektoren 60 kan bestå av to eller flere vinkler eller kan ha en generelt glatt, konkav overflate. Reflektorene 60 og mer spesifikt overflatene 62 kan være belagt eller fremstilt av et meget reflektivt materiale som ikke vesentlig minsker lysintensiteten og/eller lysenergien som reflekteres tilbake mot beholderne. Et slikt materiale er kjent under varemerket Everbrite 95 fra Alcoa Brite Products. Everbrite 95 omfatter et meget reflekterende lag av sølv anbrakt på et lag med polyetylentereftalat (PET)-film. Den behandlede PET-film blir så festet til et aluminiums- eller stålsubstrat.

Som beskrevet ovenfor er vognsammenstillingen 30 omsluttet av huset 12. Innsiden 64 av huset 12 (vist på fig. 2) er også belagt eller fremstilt av et meget reflekterende materiale likt eller identisk med materialet som brukes for reflektorene 60 beskrevet ovenfor. Når innsiden er laget av et meget reflekterende materiale, vil lys fra lyskilden 24 (og som sendes gjennom beholderen 32) reflekteres tilbake til beholderen. De meget reflekterende innsider reflekterer lys tilbake til beholderne med minimal reduksjon av intensitet. Dette hjelper til å gi en vesentlig jevn eksponering av fluidet samt en jevn belysning fra beholder til beholder.

Endelig omfatter lyskassen 10 vifter 39a og 39b. Viften 39a blåser kald luft gjennom røret 28 og inn i lyskildeområdet for å avkjøle lyskilden 34. Viften 39b blåser kald luft gjennom fluidbehandlingsområdet 42 for å hindre oppvarming av beholderne 32, når de dreies av vognen 24.

Et programmerbart, databasert styresystem, vist generelt og skjematisk på fig. 8 kan brukes for å styre driften av lyskassen 10. Som vist på fig. 8 prøver, overvåker og regulerer systemet forskjellige aspekter ved lyskasseoperasjonen, f.eks. oppstart, beholderlasting, beholderbehandling og beholderavlastingstrinn under lyskasseoperasjonen. De forskjellige trinnene kan settes i gang av operatøren via styrepanelet 20, eller automatisk av styresystemet. F.eks. vil styresystemet utprøve operasjonen av lyskilden under oppstartsfasen for å avgjøre om den fungerer riktig. Som del av sjekken av lyskilden 24, aktiverer styresystemet lyskilden 24, løfter lukkeren 26, og etter en oppvarmingsperiode, måle energien som genereres av lyskilden. (Alternativt kan energien som genereres av lyskilden måles med lukkeren 26 nedsenket). Hvis energien er innenfor et akseptabelt område for behandling av det biologiske fluid, blir lyskilden 24 slått av og lukkeren 26 senkes ned. (Alternativt kan lyskilden forbli påslått og dekket av lukkeren 26 til tidspunktet for beholderens behandlingsfase). Basert på avlesningen av lysenergien kan en beregnet behandlingstid beregnes av styresystemet. Hvis styresystemet avgjør at lyskassens komponenter funksjonerer riktig, kan operatøren instruere styresystemet (eller styresystemet kan gjøre dette automatisk) om å fortsette til "beholderlasting"-fasen av systemoperasjonen.

Under beholderlaste-fasen bestemmer styresystemet vogntype og antall poser som skal bearbeides. Under lastingen av beholderne kan vognen 24 automatisk flytte seg videre for en balansert lasting av vognen. Hvis f.eks. vognen er beregnet til å holde seks beholdere, vil vognen kunne flytte seg slik at beholderne 39 fordeles jevnt rundt vognen 24. Hvis f.eks. bare fire beholdere skal behandles på en vogn som bare kan holde seks beholdere, vil vognen kunne tillate utplassering av den første beholder i en første stilling og deretter automatisk flytte seg til en stilling direkte motstående den første stilling. Vognen vil deretter kunne laste den tredje beholder og flytte til en stilling direkte motstående den tredje beholder for å laste den fjerde beholder. Balansering av vognen beskrevet ovenfor, gjør det mer sannsynlig at beholderne under belysningssyklusen vil motta en vesentlig ensartet mengde lys og at ingen av beholderne vil bli vesentlig blokkert fra lyset av nærliggende beholdere. Det vil også minske unødig slitasje på motoren og lagringene på grunn av ubalansert belastning.

I tillegg, og under beholderlaste-fasen, kan systemet også sjekke og registrere beholderens funksjoner og, hvis det biologiske fluid er blod eller en blodkomponent, sjekke at blodet eller blodkomponenten egner seg for behandling (f.eks. at komponenten er blodplasma). F.eks. kan beholderne omfatte strekkoder eller andre identifiseringskoder som identifiserer produktkodene og varenumrene i beholderen og andre opplysninger om bloddonasjonen (f.eks. komponenttype). Hvis styresystemet gjenkjenner en ugyldig kode, varenummer eller annen mangel, vil den merke beholderen og/eller varsle operatøren.

Etter beholderlaste-fasen kan operatøren instruere systemet til å fortsette til neste fase, beholderbehandlings-fasen. Under beholderbehandlingsfasen vil instrumentet igjen gå igjennom en sekvens med prøver for å sikre at dens komponentdeler, f.eks. lyskilden, fungerer riktig. Hvis lyskilden har blitt slått av (etter oppstartsfasen), blir lyskilden aktivert og får nå sin ønskede intensitet før lukkeren 26 senkes ned. Dette hindrer at beholderen 32 blir eksponert for et lys som ikke har nådd ønsket intensitet og som kan være spektralt ustabilt eller uønsket.

Lyskassen 10 omfatter, som del av sitt styresystem, følere 66 og 68 for overvåkning av lysmengden som emitteres fra lyskilden 24 og lysmengden som transmitteres gjennom det biologiske fluid i beholderne 32. Som vist på fig. 2 kan føleren 66 være anbrakt på eller nær sylinderen 28 og måler og overvåker lysmengden som berører det biologiske fluid direkte fra lyskilden 24. En andre føler 68 kan være plassert på eller nær innsiden av huset 12 for å måle og overvåke lysmengden som transmitteres gjennom det biologiske fluid for reflektering tilbake til beholderne 32. Alternativt kan styresystemet bruke en føler som hovedføler og en andre føler som reserve eller kontroll. I en annen utførelse kan styresystemet overvåke behandlingen av det biologiske fluid ved å måle tidsforbruket hvor det biologiske fluid utsettes for lys fra lyskilden og beregne energimengden som mottas av det biologiske fluid. Dessuten styresystemet overvåke behandlingen av det biologiske fluid i hver beholder på en beholder av gangen, eller kan overvåke hele behandlingsprosessen og komme til en gjennomsnittlig behandlingsprofil for beholderne.

Styresystemet kan forhåndsprogrammeres for å bestemme om lysmengden som emitteres direkte av lyskilden og transmitteres gjennom beholderne 32 er tilstrekkelig for effektiv behandling av det biologiske fluid. Hvis således lyskassen brukes for å inaktivere virus i blod eller en blodkomponent ved hjelp av et fotokjemisk middel, kan styresystemet forhåndsprogrammeres for å avgjøre om lysmengden holder seg innenfor det området som kreves for å aktivere det fotokjemiske middel eller med andre ord, for å inaktivere forurensningene.

Hvis f.eks. det biologiske fluid er blodplasma og det fotokjemiske middel er metylenblått, kan styresystemet forhåndsprogrammeres for å avgjøre om lysenergien som berører beholderen (fra begge sider) er innenfor det tiltenkte eksponeringsområdet. Hvis følerne 66 og 68 bestemmer at en eller flere av beholderne ikke har blitt tilstrekkelig illuminert, kan behandlingstiden forlenges for å sikre at den mangelfulle beholder mottar ekstra behandling, uten å overeksponere de gjenværende beholdere som kan være innenfor det foretrukne intensitetsområdet. Hvis ytterligere behandling av den mangelfulle beholder fører til overeksponering av gjenværende beholdere, vil ingen ytterligere behandling bli tilveiebrakt og styresystemet vil merke den mangelfulle beholder eller på annen måte varsle operatøren om at den mangelfulle beholder ikke har blitt tilstrekkelig behandlet.

Lyskassen 10 beskrevet ovenfor kan brukes for å behandle ethvert fluid med lys, men er især egnet for behandling av blod eller andre biologiske fluider med lys og især, for viral inaktivering av blod og blodkomponenter.

Lyskassen 10 gjør det mulig å behandle flere beholdere eller enheter med biologisk fluid samtidig. Dette fører til lavere kostnad per behandlet enhet. Muligheten til å behandle flere beholdere eller enheter med biologisk fluid tilveiebringer besparelser for behandlingssenteret, ettersom færre instrumenter for behandling av en gitt mengde biologisk fluid vil være påkrevet. Lyskassen 10 er ganske kompakt (omtrent 81,3 cm høy x 81,3 cm bred x 45,7 cm) og krever således liten plass, noe som gjør den mer praktisk å plassere på forskjellige steder.

Selv om betjeningen av lyskassen er beskrevet i sammenheng med behandling av blod med lys i hensikt å inaktivere virus i blod, vil det fremgå at oppfinnelsen ikke er begrenset til det spesifikke eksempel beskrevet nedenfor, eller begrenset til viral

inaktivering av blod eller blodkomponenter.

Cr

I samsvar med fremgangsmåten for behandling av et biologisk fluid med lys, blir beholdere 32 med biologisk fluid inneholdende et fotokjemisk middel og forurensninger, plassert på en vogn 30 i lysboksen 10. Her kalles forurensninger ethvert skadelig, biologisk materiale og omfatter især bakterier, parasitter og virus. Som beskrevet ovenfor kan beholderne 32 henges fra kroker 50 på vognen 30 og festes av poseholderen 54. Under plasseringen av beholderne 32 og under aktivering av lyskilden er det ønskelig at lukkeren 26 som kan trekkes tilbake, er i lukket stilling for å skjerme operatøren og beholderne 32 fra lyskilden før den har nådd ønsket intensitet. Skjerming av beholderne fra lyskilden under aktiveringen og når beholderne plasseres på vognen er en annen måte å sikre ensartet behandling av beholderne ved at noen av beholderne hindres i å motta noe lys før de andre har blitt plassert på vognen. Lukkeren fjerner også beholderne mot en lyskilde som kan være sprektralt ustabilt. Et spektralt ustabilt lys kan forårsake feil avlesning i det anvendelige (dvs. energi i absorpsjonsbåndet for det fotokjemiske middel) energi som mottas ved beholderen. Etter at lyskilden har nådd ønsket intensitet blir lukkeren 26a senket ned og beholderne 32 blir eksponert for lys.

Vognen 30 dreies rundt sin midtakse 48 i en bestemt tidsperiode. Ifølge oppfinnelsen kan en typisk eksponeringstid fra det biologiske fluid være hvor som helst mellom 0,3 og 30 minutter, eller mer foretrukket 1 til 5 minutter. Eksponerings-tidspunktet vil avhenge av lysmengdens energi som berører beholderne og fluidet deri. Hvis fluidet som skal behandles er blodplasma, som beskrevet ovenfor og det fotokjemiske middel er metylenblått kombinert i forholdene nedenfor, er det ønskelig at beholderen 32 med blodplasma behandles med energi i området 17-31 Joule/cm med lys i bølgelengdeområdet som tilsvarer absorpsjonsbåndet for det fotokjemiske middel (f.eks. for metylenblått, vil den tilsvarende bølgelengde være 550-700 nm). Hvis en beholder ikke har blitt eksponert for energi innenfor ønsket område, kan prosedyren eller behandlingen forlenges.

Dreining av vognen 30 gir også en ensartet behandling av det biologiske fluid. Dreining av vognen 30 sikrer at hver beholder vil bli eksponert for hver del av fluidbehandlingsområdet 42 i samme varighet. Dreiningen sikrer også at hver beholder blir avkjølt på en jevn måte, f.eks. av viften 39b.

I en annen utførelse av oppfinnelsen kan lyskassen tilveiebringe direkte, tosidet illuminasjon av det biologiske fluid. Et eksempel på en slik lyskasse er vist på fig. 10-16. Især og som vist på fig. 10, kan lyskassen 70 generelt omfatte et toppanel 71, et frontpanel 72, sidepaneler 74 og 75 og et bakpanel 76. Frontpanelet 72 kan omfatte en skjerm 78 og tastatur 80 for operatørstyring av lyskassen 70. Lyskassen 70 kan også omfatte et beholderlasteområde 82 og et skyvbart brett 84 anbrakt (når f.eks. fluidet ikke behandles) innenfor lasteområdet 82. Som det videre vil fremgå av fig. 10, kan lyskassen 70 omfatte viften 86 for avkjøling av ballasten og ekstra vifter (vist i detalj på fig. 11) for kjøling av behandlingsområdet. På fig. 11 kan lyskassen 70 også omfatte en eller flere lyskilder eller lamper 96 for illuminering av beholderne med biologisk fluid. F.eks. kan en lampe eller rekke med lamper 96 være anbrakt i den øvre del av lysboksen 70 nær toppanelet 71, og en annen lampe eller rekke med lamper 96 kan være anbrakt i den nedre del av lyskassen 70. Lyskassen 70, som er spesifikt vist på fig. 11, omfatter f.eks. to sideliggende lamper 96 i den øvre del av lyskassen 70 og to side om side liggende lamper 96 (hvor bare en kan ses) i den nedre del av lyskassen 70. Naturligvis vil det fremgå at antallet og lampearrangementet kan variere og er ikke begrenset til arrangementet vist på fig. 11. Lampene 96 og især pærene eller lampene

96 er rommet i reflektorsammenstillingene 98.

Mellom reflektorsammenstillingene 98 er det et behandlingsområde 100 for å motta det skyvbare brettet 84 og især beholderne med biologisk fluid lastet der på, for illuminering (behandling) av lampene 96. Brettene 84 kan omfatte etikettrinnet 104 og en vesentlig transparent brettplattform 106.

Som vist på fig. 12 kan brettsammenstillingen 84 være skyvbart festet til spor 114 og 116 som strekker seg fra brettlasteområdet 82 (vist på fig. 11) til behandlingsområdet 100 (fig. 11). Bevegelsen av brettsammenstillingen utføres ved hjelp av et tannstangsdrev 117 koplet til en motor (ikke vist). Alternativt, og som det vil fremgå for en fagmann, kan flyttingen av brettsammenstillingen utføres ved hjelp av en motor med drivrem, eller et motor og skrue-arrangement.

Reflektorsammenstillingen 98 omfatter rammen 118 og vinduet 120 som f.eks. skiller det innvendige kammer eller fordypning i reflektorsammenstillingen fra behandlingsområdet 100. Reflektorsammenstillingen 98 omfatter videre en låseramme for å dele veggene 122 og sidene 124. Som det fremgår av fig. 13, kan sidene 124 omfatte slisser 126 for sammenlåsing med tenner 128 i skilleveggene 122. Naturligvis vil det fremgå at veggene 124 og sidene 122 kan være satt sammen ved hjelp av sveising eller på annen passende måte. I alle tilfeller gir veggene 122 og sidene atskilte lyskamre eller fordypninger. Som det fremgår av fig. 12 og 13 er veggene 122 og sidene 124 buet, slik at hvert veggsett 122 og settet med sider 124 generelt er i form av en sammensatt parabolkurve. Sagt på annen måte utgjør hvert par med motstående vegger 122 av lyskammeret en sammensatt parabolkurve og hvert par med motstående vegger 124 av lyskammeret en sammensatt parabolkurve. Således omfatter hvert lyskammer på fig. 12 og 13 innsider som utgjøres av to sammensatte parabolkurver. De sammensatte parabolkurvene i hvert kammer gir en jevn fordeling av lyset fra lampen 96 og maksimal opplysning av behandlingsområdet 100.

I den fortsatte beskrivelse av reflektoren 98, kan vinduet 120 være fremstilt av glass, plast akrylpolymer eller annet passende, transparent materiale som også tåler varme. I tillegg kan vinduet 120 omfatte et filter 121, eller være belagt (ved fysisk dampdeponering (PVD), CVD eller lignende) med et materiale (f.eks. aluminium-oksid, indiumtinnoksid (ITO) eller silikonmonoksid) som filtrerer ut og/eller reflekterer (og ikke vesentlig transmitterer) uønsket, infrarødt lys. F.eks. kan vinduet 120 i en utførelse være fremstilt av silisiumglass som har blitt oppvarmet ved PVD. Et slikt materiale finnes tilgjengelig fra Corning Incorporated of Corning, NY, USA og selges under navnet Vycor(R) 7913, og er behandlet med Thin Film Devices of Los Angeles, California for nær infrarød (NIR) og midtinfrarød (MIR) refleksjon.

Reflektorskilleveggene 122 og sidene 124 kan være fremstilt eller belagt med en meget reflekterende substans som ikke vesentlig minsker lysintensiteten og/eller lysenergien som reflekteres mot beholderne. Det reflekterende materialet som brukes for reflektoren 98 kan velges fra ethvert annet materiale som maksimerer mengden av lys som avleveres mot behandlingsområdet 100. Som tidligere nevnt kan veggene 122 og sidene 124 av reflektoren 98 være av stål, aluminium eller annet metallsubstrat som har blitt behandlet med et meget reflekterende materiale (f.eks. polert, anodisert aluminium på et lag med PET-substrat). F.eks. i en utførelse kan reflektorveggene 122 og sidene 124 være fremstilt av et materiale solgt under varemerket MIRO 1 fra ALANOD fra Ennepetal, Tyskland.

Lyskilden eller lampen(2) 96 bør kunne avgi et lys med høy intensitet med maksimal aktivering av et fotokjemisk middel uten vesentlig å skade andre ønskelige komponenter i det biologiske fluid. Lampen(e) 96 bør kunne avgi et lys med høy intensitet som definert her (dvs. minst 30 mW/cm ). Eksempler på slike lyskilder med høy intensitet omfatter høytrykksnatriumlamper, halogenlamper, fosforlamper, metallhalidlamper, xenonlamper, laser, laserdioder eller andre lamper, herunder hvite, fluoriserende lamper. I en utførelse bør lampene 96 gi et lys med høy intensitet, (minst 30 mW/cm<2>) målt over området på 550-700 nm ved det biologiske fluid og når det fotokjemiske middel er metylenblått. Høytrykksnatriumlamper som kan gi en intensitet på mellom 80-150 mW/cm<2>er især egnet. I en utførelse er lampen(e) 96 høytrykks-natriumdamplamper fra Phillips Lighting og solgt under varemerket Ceramalux.

Lyskassen 70 kan også omfatte en kraftforsyning og, som vist på fig. 11 og 12, styreelementer, som følere, sentralbearbeidingsenheter (CPU) 110, motorstyrekort 112, relékort 111, displaydriver 113. Lyskassen kan også omfatte ballaster 115 for å styre strømmen til lampene 96.

Lyskassen 70 omfatter et programmerbart, databasert styresystem (som generelt vist på fig. 8), som kan brukes for å styre driften av lyskassen 70. Især kan systemet ved hjelp av følere, innvendige datasystemer og lignende, prøve, overvåke og styre forskjellige aspekter ved lyskassen 70, f.eks., men ikke begrenset til oppstart og beholderlasting, behandling og avlastingsfaser av lyskasseoperasjonen. De forskjellige faser kan settes i gang av operatøren via styrepanelet (og spesifikt tastaturet 80), eller automatisk av styresystemet uten operatør.

F.eks. og under oppstartsfasen kan styresystemet prøve driften av lyskilden. Som del av kontrollen av lyskilden (lampen(e) 96) kan styresystemet aktivere lampen(e) 96. Etter en kort oppvarmingsperiode (omtrent 5 minutter) måler lysfølerne energien fra lampene 96. Hvis energinivået er innenfor et bestemt område, vil systemet indikere at instrumentet er klart til å motta beholderne med biologisk fluid. Enten automatisk eller gjennom et tastetrykk av operatøren, blir brettet 84 (med beholdere) flyttet fra beholderlasteområdet 82 (fig. 10) til behandlingsområdet 100 for behand-lingsfasen av prosedyren. Etter behandlingen (dvs. når beholderen(e) har blitt illuminert under en bestemt tid ved ønsket energinivå) blir brettsammenstillingen 84 automatisk trukket vekk fra behandlingsområdet 100 og returnert til lasteområdet 82. De behandlede beholdere blir så fjernet og instrumentet er klart til å motta andre beholdere for behandling.

Styresystemet kan også overvåke temperaturen i beholderne. Hvis det biologiske fluid i beholderen utsettes for for mye varme, kan fluidet (f.eks. plasma) bli uegnet til transfusjon til en pasient. Følgelig kan lyskassen 70 omfatte en føler (termoføler 119) for måling av temperaturen i beholderen før og etter behandlingen. Hvis temperaturen i beholderen overskrider en bestemt ventetid kan beholderen merkes (enten av selve instrumentet eller operatøren) som uegnet og bli fjernet.

Under en mer detaljert omtale av fremgangsmåten for behandling av det biologiske fluidet i samsvar med denne oppfinnelse, kan det biologiske fluid først bearbeides gjennom et rørsett, f.eks. vesentlig som vist og beskrevet i US patentskrift 08/742 572 (som tas med her for henvisning) og kombineres med en valgt mengde av det fotokjemiske middel i beholderen 134. Når det fotokjemiske middel f.eks. er metylenblått, blir det biologisk fluid kombinert med mellom omtrent 90-94 mikro g av metylenblått i beholderne 134. Beholderne 134 (som vist på fig. 14, 15 og 16) med biologisk fluid, f.eks. blodplasma, plasseres på et brett 84. (Plasma, som typisk innebærer plasma som er vesentlig fritt for RBC og/eller andre cellekomponenter, f.eks. mindre enn 6 x IO<9>RBC, mindre enn 0,1 x IO<9>WBC, mindre enn 50 x IO<9>blodplater per liter). Selv om det er vist to beholdere 134 på fig. 14 og 15, vil det fremgå at brettsammenstillingen 84 kan oppta en stor beholder eller to eller mindre beholdere. På fig. 14 blir beholdere 134 plassert på brettsammenstillingen 84, slik at etikettdelene 136 hviler mot etikettrinnet 104. Etikettrinnet 104 kan om ønskelig omfatte merker for å sikre riktig plassering av beholderne 134 på brettsammenstillingen 84. Især plasseres hullene 140 i beholderne 134 over merkene 138 for å sikre riktig plassering, og om ønskelig eliminere eller minske bevegelsen av beholderne under behandlingen. Naturligvis kan en eller annen anordning for å feste beholderne 134 på brettsammenstillingen 84 falle innenfor oppfinnelsens omfang. Transparente deler av beholderne 134 hviler mot den transparente plattform 106 i brettsammenstillingen 84.

Som beskrevet ovenfor kan flyttingen av brettsammenstillingen 84 skje automatisk styrt av operatøren via tastaturet 80 for å flyte det fra lasteområdet 84 til behandlingsområdet 100. Spesifikt beveger brettsammenstillingen 84 seg langs sporene 114 og 116 til den når og blir anbrakt i behandlingsområdet 100. Som vist på fig. 16 blir beholderen(e) 134 utsatt for tosidet belysning ovenfra og under behandlingsområdet 100 av lamper 96. Etter behandlingen blir brettsammenstillingen 84 sendt tilbake til lastområdet hvorfra de behandlede beholdere 134 blir fjernet. Som nevnt ovenfor kan behandlingen av beholderne finne sted i 0,3 til 30 minutter og fortrinnsvis mellom 1 og 5 minutter. En lysføler 130 som f.eks. vist på fig. 12 og 16, avleser kontinuerlig energinivået ved eller nær beholderen og oversender sine avlesninger til en mikroprosessor hvor den målte energi sammenlignes med et bestemt energinivå (energinivået som kreves for å frembringe akseptable viral eliminering og proteingjenvinning), f.eks. mellom omtrent 1 og 100 J/cm<2>og mer typisk 10-50 J/cm<2>. Hvis den målte energi vesentlig samsvarer med det bestemte nivå, er behandlingen fullført. Et signal fra motorstyrekortet 112 til motoren aktiverer motoren og

brettsammenstillingen blir automatisk trukket tilbake fra behandlingsområdet.

Tilleggsfølere er også omfattet i lyskassen 70. F.eks. kan lyskassen 70 omfatte luftstrømningsfølere for å måle nivået av luftstrøm innenfor behandlingsområdet. Hvis luftstrømmen i behandlingsområdet er utilstrekkelig før behandlingen, blir behandlingen avsluttet eller hoppet over. En egnet temperatur og luftstrøm innenfor behandlingsområdet er ønskelig, slik at beholderne ikke eksponeres for overdreven varme under behandlingen, som i enkelte tilfeller kan gjøre det biologiske fluid, f.eks. blod, uakseptabelt for senere transfusjon.

Ifølge en utførelse av oppfinnelsen er energien som måles av følerne 130 den kombinerte energi som tilveiebringes av de øvre og nedre lampe(r) 96. For å tilveiebringe en mer nøyaktig avlesning av illuminasjonen eller behandlingsprosessen, kan mikroprosessoren eller den interne datamaskin tilveiebringe måleavlesningene uttrykt som anvendelig energi for aktivering av det fotokjemiske fargemiddel, f.eks. metylenblått (f.eks. omtrent 590-690 nm). Sagt på en annen måte er den målte avlesning av energi ikke den totale energi som tilføres, men snarere mengden av anvendelig energi (f.eks. som kan brukes for aktivering av det fotokjemiske fargemiddel) som tilføres ved behandlingsområdet.

Ifølge oppfinnelsen er det antatt at bruk av høyintensitetslys med et biologisk fluid kommer av f.eks. blod eller blodplasma som inneholder en bestemt mengde metylenblått, forbedrer den virusidale effekten av metylenblått. Sammenlignet med en lampe som gir lavintensitetslys mot det biologiske fluid, er det antatt at bruk av høyintensitetslys mot det biologiske fluid øker antallet fotoner som berører metylenblåttmolekylet per tidsenhet, og hvis disse fotonene har en energi som tilsvarer absorpsjonsbølgelengdene (i fritt rom) av metylenblått, øke produksjonen av det enkle oksygen som forårsaker de sekundære reaksjoner som er ansvarlig for inaktivering av virus, i f.eks. blodplasma. Ifølge oppfinnelsen er det foretrukne forhold mellom metylenblått og blodplasma mellom 1:20 til 1:35, men kan være 1:200 til 1:350. Således kan 1-10 ml av metylenblått brukes når mengden av plasma generelt er mellom 200 og 300 ml, og fortrinnsvis mellom 260-340 ml. Konsentrasjonen av metylenblått kan være omtrent mellom 1-10 uM og foretrukket mellom 1 uM eller mer foretrukket 2-4 uM.

Som beskrevet ovenfor blir metylenblått aktivert av lys med bølgelengder på mellom omtrent 550 og 700 nm (typisk 590-690 nm) ved en spiss ved 663 nm. Absorberingen av lys i dette området er antatt å aktivere metylenblått uten vesentlige negative virkninger på plasmaet eller plasmaproteinene (som absorberer lys mellom 300 og 560 nm). I tillegg og for maksimal virusidal effekt på kort tid bør lysintensiteten være større enn 30 mW/cm<2>ved det biologiske fluid eller beholderen for dette og fortrinnsvis mellom 80-150 mW/cm målt ved det biologiske fluid (eller dets beholder) og i bølgelengdeområder fra 550-700 nm. Den typiske dose energi kan f.eks. være mellom 1 og 100 J/cm , mer typisk mellom 1-50 J/cm , med doser mellom omtrent 10-50 J/cm2 mer foretrukket og 35-45 J/cm2 mest foretrukket.

Eksempel 1

I et eksempel ble enheter med nyfrosset plasma tilført pseudorabies virus (PRV) gjennom en leukoreduksjonsfilter og illuminert med høytrykksnatriumlys i en prototype lyskasse, vesentlig lik lyskassen vist på fig. 1-8. I et eksperiment ble en enkelt pakke plasma med 310 ml og plasma tilført PRV (1:10 forhold) og 10 ml metylenblått bestrålt med høytrykksnatriumlys med en intensitet på omtrent 119 mW/cm<2>målt i absorpsjonsområdet 550-700 (som tilsvarer 137 mW/cm<2>målt over båndet med omtrent 350-800 nm) i opptil 8 minutter. Virusnivået ble målt ved 0,5, 1,0, 2,0, 4,0 og 8,0 minutts intervaller ved hjelp av den konvensjonelle plakett analysen. I tillegg ble nivået av virus i 5 ml alikvoter også målt ved ovennevnte tidsintervaller.

I tillegg til ovennevnte ble et eget eksperiment med en beholder med tilført PRV-plasma og metylenblått (som beskrevet ovenfor), behandlet med fem beholdere med plasma (uanriket) i lyskassen 10 vist på figurene 1-8. Den tilførte lysintensiteten var 115 mW/cm<2>målt i absorpsjonsområdet på 550-700 (som tilsvarer 133 mW/cm<2>målt over båndet på omtrent 350-800) og eksemplaret ble tatt ved de ovennevnte tidsintervaller. Virusnivået ble målt i samsvar med den konvensjonelle plakkanalysen og i 5 ml alikvoter. Resultatene av disse eksperimentene er beskrevet i tabell 1.

Som vist i tabell 1 og ved hjelp av den konvensjonelle plakkanalysen ble en minimal mengde infisert virus gjenvunnet fra plasma etter ett minutt illuminering. Ingen gjenvinningsbar virus ble identifisert i eksemplarene som var eksponert for mer enn 2 minutter illuminering. Således kan det sies at eksponering av blodplasma, foru-renset med virus og behandlet med metylenblått og høyintensitetslys, førte til fullstendig viral inaktivering i løpet av en kort tidsperiode (f.eks. omtrent 2 minutter). Også bruk av mer enn en beholder samtidig påvirket ikke vesentlig nivået av viral ødeleggelse.

Apparatet og fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gir også en mer effektiv viral ødeleggelse sammenlignet med andre apparater og fremgangsmåter som tilveiebringer samme eller lignende mengde energi (ofte uttrykt i Joules/cm<2>eller J/cm<2>). Energi er produktet av lysintensitetstid og området. Imidlertid og brukt her, er energi også energifluks (energi per enhetsområde) siden området i nærværende søknad er typisk et fast parameter. Ifølge oppfinnelsen har det blitt oppdaget at økning av intensiteten fører til en større biologisk effekt, (som f.eks. viral ødeleggelse og/eller gjenvinning av terapeutisk protein) enn en økning i eksponeringstiden. Sagt på en annen måte oppnås en større biologisk effekt ved et energinivå hvor intensiteten har blitt øket enn ved vesentlig samme energinivå hvor eksponeringstiden har blitt øket.

Eksempel 2

Enheter med blodplasma (omtrent 300-310 ml per enhet) ble anriket med pseudorabies virus for å oppnå en omtrent endelig viruslast på 6 x 10<5>PFU/ml. Plasmaenhetene ble bearbeidet gjennom et engangsrørsett som generelt beskrevet i US patentsøknad 08/742 572 (som det henvises til her). Mer spesifikt ble plasmaenhetene filtrert for å fjerne leukocytter og oppsamlet i behandlingsbeholdere med 10 ml metylenblått i hver beholder. Plasmaet med metylenblått ble illuminert med høytrykksnatriumlys med en intensitet på omtrent 120 mW/cm målt ved beholderen i absorpsjonsområdet 550-700 nm (som tilsvarer 140 mW/cm<2>ved det biologiske fluid eller beholderen for dette målt over båndet på omtrent 350-800 nm). Ved hjelp av konvensjonell plakkanalyse ble mengden gjenværende virus målt ved forskjellige energinivåer. Resultatene er vist i tabell 2.

En annen mengde plasmaenheter (omtrent 300-315 ml per enhet) ble også anriket med pseudorabies virus for å oppnå en endelig viruslast på omtrent 1 x IO<6>PFU/ml. Disse plasmaenhetene ble filtrert for å fjerne leukocytter og oppsamlet i tilsvarende behandlingsbeholdere som inneholder 10 ml metylenblått i hver pose for å oppnå en uM konsentrasjon. Plasmaenhetene med metylenblått ble illuminert med et hvitt fluoriserende lys med en intensitet på omtrent 24 mW/cm<2>ved beholderen målt over båndet på 350-500 nm). Ved hjelp av konvensjonell plakkanalyse ble mengden av gjenværende virus målt ved forskjellige energinivåer. Resultatene er vist i tabell 2.

Som det fremgår av tabell 2 ble intensiteten og dosene målt i området fra 350-800 nm. Hvis disse intensitetene og dosene ble målt over absorpsjonsspektrumet for metylenblått (550-700), ville intensiteten for natriumlys være 121 mW/cm2 og dosene ville være, fra øverst til nederst i venstre kolonne, 0, 1,7, 7, 14 og 28. Likeledes ville intensiteten for hvitt fluoriserende lys være 12 mW/cm<2>og dosene ville være, fra øverst til nederst av kolonnen, 3, 0, 0,5, 2,5, 7,5 og 15.

Således og som vist i tabell 2, med det hvite fluoriserende lys ved et energinivå på omtrent 7,5 J/cm målt ved beholderen i absorpsjonsområdet på 550-700 nm (som tilsvarer omtrent 15 J/cm målt over båndet på omtrent 350-800 nm), ble log reduksjonen av virus (LRV) omtrent 4,8 sammenlignet med mer enn 6,2 logger ved et energinivå på omtrent 14 J/cm målt ved beholderen i absorpsjonsområdet på 550-700 nm (som tilsvarer 16 J/cm<2>målt over båndet på omtrent 350-800 nm) med høytrykksnatriumlys.

Eksempel 3

Apparatet og fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan også gjøre mindre skade på de terapeutiske proteiner. F.eks. ble eksemplarer med omtrent 235 ml med omtrent 10 ml metylenblått (for å oppnå en konsentrasjon på omtrent 1,1 uM) forberedt. Et eksemplar ble behandlet med hvitt fluoriserende lys med en intensitet ved beholderen på 8,8 mW/cm målt i absorpsjonsområdet på 550-700 nm, og det andre eksemplaret ble behandlet med høytrykksnatriumlys med en intensitet ved beholderen på 121 mW/cm<2>målt i bølgelengdeområdet på 550-700 nm. Som vist i tabell 3 og etter omtrent 2 minutter med eksponering for høytrykksnatriumlys, ble ikke noe gjenvinningsbart virus påvist og gjenvinningen av fibronogen ble omtrent 88 %. På den annen side fremviste ikke eksemplaret som ble kontakt med hvitt fluoriserende lys etter 30 minutter med eksponering en fullstendig viral ødeleggelse og førte til omtrent 81 % fibronogen gjenvinning.

Eksempel 4

I et annet eksempel ved hjelp av en lyskasse som vesentlig var lik natriumlyskassen 70 vist på fig. 10-16 og med et engangsrørsett vesentlig som beskrevet i US patentskrift nr. 08/742 572 (som det henvises til her), ble plasmaenheter med virus bearbeidet og behandlet. Fremgangsmåten for bearbeiding av plasmaeksemplarene er beskrevet nedenfor og resultatene er vist i tabell 4 og 5.

Spesifikt ble fire prøver med plasma A, B, C og D bearbeidet fra enheter med nyfrosset plasma. Pool 1 inneholdt omtrent 310 ml plasma (318 g plasma), pool 2 inneholdt omtrent 310 ml plasma (320 g plasma), pool 3 inneholdt 260 ml plasma (267 g plasma) og pool 4 inneholdt 260 ml plasma (267 g plasma). Omtrent 6 ml med tinet pseudorabies virus ble tilsatt hver pool for å oppnå omtrent 1 x 10<5>'<6->nivå med virus. En 6 ml alikvot ble oppsamlet fra hvert eksemplar for kontroll.

Det virusanrikede plasma ble filtrert for å fjerne leukocytter og kombinert i en plastbeholder med omtrent 10 ml metylenblått fargemiddel for å oppnå en omtrent 1,1 um konsentrasjon med metylenblått. Hver enhet med anriket plasma med metylenblått ble innkubert i en periode på mellom 10 og 15 minutter. Etter inkubasjonen ble hver beholder utsatt for behandling med høyintensitetslys i en lyskasse vesentlig lik lyskassen 70 (ved hjelp av 200 W natriumlamper over og under behandlingsområdet og med en film for fjerning av infrarødt lys) beskrevet ovenfor. Beholderne ble illuminert i omtrent 80-90 sekunder ved en energidose på omtrent 20 J/cm<2>målt over absorpsjonsområdet på 590 til 690 nm. Et 6 ml eksemplar av det lysbehandlede plasma ble tatt. Illuminasjonen fortsatte inntil den totale lysdoseringen på 75 J/cm (målt over absorpsjonsområdet på 590-690 nm) ble oppnådd. Et eksemplar på ti ml av det ytterligere behandlede plasma ble tatt. De behandlede eksemplarene ble deretter titratert ved hjelp av plakkanalyse for å avgjøre nivået på det gjenværende virus. Resultatene er vist i tabell 4 og 5.

Som det fremgår av tabell 4 ble nivået av det gjenværende virus deretter 1 logg etter illuminering ved 20 J/cm2 og ikke noe gjenværende virus kunne påvises etter behandling ved 75 J/cm .

Eksempel 5

I et annet eksempel ble to pooler med nyfrosset plasma bearbeidet (pool nr. 1 og 2). Hver pool ble oppdelt i to plasmaenheter hver med omtrent 260 ml og 310 ml plasma. Hver plasmaenhet ble bearbeidet og anriket med pseudorabies virus (PRV) og videre bearbeidet som generelt beskrevet i foregående eksempel for å oppnå omtrent 1,1 uM konsentrasjon av metylenblått. Beholderne med plasma ble behandlet med energidoser på 5 J/cm 9 , 20 J/cm 9 og 75 J/cm 9 i en lyskasse vesentlig lik lyskassen 70

(med 200 W natriumlampe over og under behandlingsområdet og med infrarød film)

som beskrevet ovenfor. Prøvene ble tatt ved hver av de ovennevnte doser og de behandlede prøver ble så titratisert ved plakkanalyse. Resultatene finnes i tabell 5 som ikke viser noe gjenværende virus etter behandling ved 75 J/cm .

Som beskrevet ovenfor er fremgangsmåten og apparatet ifølge oppfinnelsen i stand til å tilveiebringe høyintensitetslys som maksimerer viral inaktivering samtidig som det oppnås en vesentlig gjenvinning av plasmaproteiner. Eksperimentet ble utført for å vise effektiviteten av oppfinnelsen ved gjenvinning av plasmaproteiner. Fremgangsmåtene, prøvene og resultatene er beskrevet nedenfor.

Eksempel 6

Fire til fem enheter med ABO-kompatibelt, nyfrosset plasma ble plassert i et vannbad ved 37 ± 2 °C til plasmaet hadde tint fullstendig. Hver plasmaenhet ble så sterilt forbundet til en beholder på 3.000 ml Viaflex ved hjelp av en steril tilkoplingsinnretning av typen Terumo SCD 312 og alt plasmaet ble overført til Viaflex-beholderen som resulterte i pool A. Tilleggspooler B-H ble bearbeidet på lignende måte.

Viaflex-beholderen ble så sterilt forbundet til overføringspakninger som omtrent 260 ml plasma ble overført til.

Hver av plasmapakkene ble så bearbeidet som beskrevet ovenfor og filtrert for

å fjerne leukocytter og oppsamlet i lignende behandlingsbeholdere med omtrent 10 ml metylenblått i hver pose for å oppnå omtrent en 1,1 um) konsentrasjon av metylenblått. Plasmaenhetene med metylenblått ble illuminert i omtrent 2,6 minutter med natriumlys (i en lyskasse vesentlig lik lyskassen 70 beskrevet ovenfor) som ga en energi på omtrent 60 J/cm målt over bølgelengden på 590-690 nm. For sammenlignings skyld ble lignende bearbeidede pakker med plasma med sammenlignbare konsentrasjoner metylenblått illuminert med hvitt fluoriserende lys i omtrent 25 minutter ved et energinivå på omtrent 48 J/cm<2>. Etter illumineringen ble 4 ml prøve tatt fra pakkene, plassert i polypropylenrør og prøvet for koaguleringsegenskaper og gjenvinning av plasmaproteiner. Spesifikt ble prøvene prøvet for protonbintid (PT), (en analyse for identifisering av koaguleringsunormaliteter i utvendige og vanlige baner og fibrinogen), aktivert deltromboplastintid (APTT) (en analyse for identifisering av koaguleringsunormaliteter i kontaktfasen og de utvendige og vanlige baner med plasmaaktivering) og trombintidanalyse (TT) (en analyse for å måle tiden det tar av eksogentilsatt trombin for å proteolisere plasmafibrinogen og danne en klumpe (blodpropp)). Prøvene ble også prøvet for gjenvinning av følgende plasmaproteiner: Faktor II (F II), faktor V (F V), faktor VII (F VII), faktor VIII (F VIII), faktor IX (F IX), faktor X (F X), faktor XI (F XI), faktor XII (F XII), faktor XIII (F XIII), Von Willebrands faktor (VWF), fibrinogen (Fib), antitrombin III (AT III), protein C (Prot C) og protein S (Prot S). Resultatene finnes i tabell 6.

Som det fremgår av tabell 6 ga behandlingen med høyintensitetsnatriumlys i en betydelig kortere tidsperiode (enn f.eks. hvitt fluoriserende lys), sammenlignbare, hvis ikke bedre, gjenvinning av proteiner.

Eksempel 7

Nitten enheter med ABO kompatibelt nyfryst plasma ble plassert i et vannbad med 37 ± 2 °C til plasmaet hadde fullstendig tint. Hver plasmaenhet ble så deretter sterilt forbundet til en beholder på 3.000 ml av typen Viaflex ved hjelp av en steril tilkoplingsinnretning av typen Terumo SCD 312 og alt" plasmaet ble overført til Viaflex-beholderen som førte til pool A. Tilleggspooler Bl og B2 ble bearbeidet på lignende måte.

Viaflex-beholderen ble så sterilt forbundet til elleve 300 ml overførings-pakninger som omtrent 260 ml plasma ble overført til, til ti av pakningene. Plasma- pakningen ble så sterilt forbundet til et engangsrørsett som vesentlig beskrevet i patentskrift nr. 08/742 572 og plasmaet ble overført til en overføringspakning med omtrent 97 ug av metylenblått. Den gjenværende overføringspakning fikk 235 ml plasma. Beholderne med plasma med metylenblått i en konsentrasjon på omtrent 1,1 uM ble illuminert med natriumlys i en lyskasse vesentlig lik lyskassen 70 ved energinivåer på 0,40, 60, 80 og 100 J/cm<2>målt over bølgelengder på 590 til 690 nm. Eksponeringstider ble typisk mellom omtrent 200 og 700 sekunder. Gjenvinning av fibrinogen, faktor XI og faktor VIII ble målt. Resultatene (gjennomsnittsverdier) for Fib, F XI og F VIII gjenvinningen er beskrevet i tabell 7.

Andre eksperimenter ble utført for å undersøke virkningen av konsentrasjonen av det fotokjemiske middel på viral inaktivering.

Eksempel 8

Plasmaenheter (omtrent 300 ml) anriket med vesikular stomatitt virus (VSV) og med 0,5 uM, 1,0 uM og 1,73 uM konsentrasjoner av metylenblått, ble behandlet med natriumlys i natriumlyskasse vesentlig lik lyskassen 70 beskrevet ovenfor (ved å bruke 200 W natriumlyslamper over og under behandlingsområdet 100) som beskrevet ovenfor. Energidosen ble målt på forskjellige punkter. Etter behandlingen ble det tatt prøver og prøvene ble titratert av plakkanalysen for VSV. Resultatene finnes på fig. 17. Som vist på fig. 17 førte en økning av konsentrasjonen av metylenblått over 1,0 (og til omtrent 1,73) i en vesentlig forbedret virusidal effekt.

Eksempel 9

Plasmaenheter anriket med VSV og kombinert med 3,0 uM eller 0,8 uM med metylenblått ble behandlet med natriumlys (200 W natriumlamper over og under behandlingsområdet 100) og/eller hvitt, fluoriserende lys (hvite fluoriserende lamper over og under behandlingsområdet). Spesifikt omfattet enheten 1 omtrent 330 ml med VSV-anriket plasma med en 3,0 uM konsentrasjon av metylenblått og ble behandlet med natriumlys med en intensitet på omtrent 138 mW/cm<2>(målt over området på omtrent 350-800 nm), hvilket tilsvarer en intensitet på omtrent 123 mW/cm<2>(målt over området på omtrent 550-700 nm). Enhet 2 omfattet omtrent 310 ml med VSV-anriket plasma med en 0,83 uM-konsentrasjon av metylenblått og ble også behandlet med natriumlys ved intensitetene beskrevet ovenfor. Enhet 3 omfattet omtrent 310 ml med VSV-anriket plasma med en 0,83 uM konsentrasjon av metylenblått og ble behandlet med hvitt fluoriserende lys med en intensitet på omtrent 12 mW/cm over området på omtrent 350-800 nm, som tilsvarer 5,2 mW/cm<2>over området på 550-700 nm. Prøver ble tatt og titradert ved hjelp av plakkanalyse for VSV. Resultatene på fig. 18 viser en vesentlig forbedret virusidal effekt etter mindre 5 minutter i plasmaenheten (enhet 1) som inneholder en høyere konsentrasjon (3,0 uM) av metylenblått og som er behandlet med høyintensitetslys. Andre undersøkelser ble utført for plasma anriket med pseudorabies virus (PRV) (et svært resistent virus) og resultatene er vist på fig. 19. Som i det foregående eksempel omfattet prøvene omtrent 3,0 uM metylenblått og ble behandlet med høyintensitetsnatriumlys (omtrent 138 mW/cm<2>målt over området på omtrent 350-800 nm, som tilsvarer en intensitet på omtrent 123 mW/cm målt over området på omtrent 550-700 nm). Andre prøver med omtrent 0,8 uM med metylenblått ble behandlet med hvitt, fluoriserende lys som ga en intensitet på omtrent 12 mW/cm<2>over området på omtrent 350-800 nm, som tilsvarer 5,2 mW/cm<2>over området på 550-700 nm. Fig. 19 viser at det ble oppnådd en betydelig forbedret virusidal effekt på mindre tid når konsentrasjonen av metylenblått ble øket til omtrent 3,0 uM og det ble brukt et lys med høy intensitet.

Eksempel 10

For ytterligere å demonstrere den fordelaktige virkning ved økning av metylenblått-konsentrasjonen og lysintensiteten, ble et annet eksperiment utført hvor plasmaprøver (omtrent 300 ml) anriket med VSV og med forskjellige konsentrasjoner (3,0 uM og 0,8 uM) av metylenblått ble illuminert med hvitt, fluoriserende lys ved 12, 23 og 34 mW/cm<2>. Prøvene ble tatt og titradert ved hjelp av plakkanalysen for VSV. Som vist på fig. 20 ble det oppnådd forbedrede virusidale effekter (dvs. større loggproduksjon av virus) ved å bruke høyere konsentrasjon av metylenblått. Fig. 20 viser også at en høyere konsentrasjon av metylenblått og en høyere intensitet med lys ytterligere forbedrer de virusidale effekter.

Forskjellige modifikasjoner av utførelsene og fremgangsmåtene beskrevet her er mulig innenfor omfanget av de vedføyde krav.

Claims

1. Apparat for inaktivering av forurensninger i et biologisk fluid,karakterisert vedat det omfatter: - en første høyintensitetslyskilde (96) for å tilveiebringe lys som har en intensitet på mellom omtrent 80-150 mW/cm<2>i bølgelengdeområdet på mellom omtrent 550-700 nm, - en andre høyintensitetslyskilde (96) for å tilveiebringe lys som har en intensitet på mellom omtrent 80-150 mW/cm i bølgelengdeområdet på mellom omtrent 550-700 nm, og - et fluidbehandlingsområde (100) beliggende, mellom den første og andre lyskilde (96), hvor hver av lyskildene er atkilt fra fluidbehandlingsområdet av et vindu (120) som i det vesentlige overfører lys i nevnte bølgelengdeområde, men overfører i det vesentlige ikke valgt uønskt lys.

2. Apparat ifølge krav 1,karakterisert vedat hver av lyskildene (96) omfatter høytrykksnatriumlys.

3. Apparat ifølge foregående krav,karakterisert vedat det videre omfatter en føler for overvåking av temperaturen i fluidbehandlingsområdet.

4. Apparat ifølge foregående krav,karakterisert vedat det videre omfatter en føler (130) for overvåking av nivået av nyttig energi som er i kontakt med det biologiske fluid.

5. Apparat ifølge krav 4,karakterisert vedat det videre omfatter et styresystem som er operativt tilkoplet nevnte føler (130) og til nevnte lyskilder for å sikre at nivået av den nyttige energi som er i kontakt med det biologiske fluid er mellom omtrent 20 og 50 Joule/cm<2>.

6. Apparat ifølge foregående krav,karakterisert vedat det videre omfatter et brett (84) for å holde en plastbeholder (134) med det biologiske fluid, idet brettet (84) kan bevege seg inn og ut av fluidbehandlingsområdet.

7. Apparat ifølge foregående krav,karakterisert vedat hver av den første og andre lyskilde (96) er rommet i et lyskammer (98).

8. Apparat ifølge krav 7,karakterisert vedat det indre av lyskammeret omfatter et reflekterende materiale.

9. Apparat ifølge krav 8,karakterisert vedat det indre av kammeret er avgrenset av minst 2 par motstående vegger (122, 124), hvor hvert par av veggene i det vesentlige avgrenser en sammensatt parabolsk kurve.

10. Apparat ifølge foregående krav,karakterisert vedat det uønskede lys omfatter lys i det infrarøde lysområde.

11. Apparat ifølge krav 10,karakterisert vedat det videre omfatter et filter (121) for å minske mengden av infrarødt lys som er i kontakt med fluidet.

12. Apparat ifølge krav 10,karakterisert vedat minst en del av vinduet (120) er behandlet med et stoff som kan begrense mengden av uønsket lys som er kontakt med fluidet.

13. Apparat ifølge krav 10,karakterisert vedat minst en del av vinduet (120) er behandlet med fysisk dampavsetning av et materiale som reduserer mengden av uønsket lys i kontakt med fluidet.

14. Apparat ifølge krav 1,karakterisert vedat det omfatter: - et lyskammer avgrenset av minst to par motstående reflekterende vegger, hvor hvert par (122, 124) av veggene i det vesentlige avgrenser en sammensatt parabolsk kurve, - en høyintensitetslyskilde (96) anbrakt inne i kammeret, og - et fluidbehandlingsområde (100) på utsiden av lyskammeret, hvor fluidbehandlingsområdet er tilpasset til å holde en mengde av biologisk fluid.

15. Apparat ifølge krav 14,karakterisert vedat apparatet kan holde minst en fleksibel beholder (134) med biologisk fluid i fluidbehandlingsområdet (100).

16. Apparat ifølge krav 14 og 15,karakterisert vedat lyskilden gir et lys med en intensitet på minst 80 raW/cra2.

17. Apparat ifølge krav 14-16,karakterisert vedat lyskilden emitterer minst en del av sitt lys med bølgelengder på mellom 570 og 690 nm.

18. Apparat ifølge krav 14-17,karakterisert vedat lyskilden omfatter en høytrykks natriumlyskilde.

19. Apparat ifølge krav 14-18,karakterisert vedat det omfatter en føler for å måle mengden av lys som berører det biologiske fluid.

20. Apparat ifølge krav 14-19,karakterisert vedat det videre omfatter et styresystem for å sikre at mengden av lys som er i kontakt med det biologiske fluid direkte fra lyskilden og fra den reflekterende veggoverflate, er på eller over et valgt minimum.

21. Apparat ifølge krav 14-20,karakterisert vedat lyskilden tilveiebringer lys med en intensitet på mellom omtrent 80-150 mW/cm<2>.

22. Fremgangsmåte for vesentlig inaktivering av forurensninger i et biologisk fluid,karakterisert vedtrinnene; å tilveiebringe et kvantum biologisk fluid, å kombinere det biologiske fluid med en valgt mengde fenotiasin fargestoff, med en konsentrasjon på mellom omtrent 2-4 uM, og å la kombinasjonen av biologisk fluid og fenotiasin fargestoff komme i kontakt med høyintensitetslys på mer enn omtrent 30 mW/cm<*>.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 22,karakterisert vedat nevnte fenotiasin fargestoff omfatter metylenblått.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 22-23,karakterisert vedat kontakten av kombinasjonen skjer i en tidsperiode på ikke lenger enn 5 minutter.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 22-24,karakterisert vedat lyskilden omfatter et høytrykks natriumlyskilde.

26. Fremgangsmåte ifølge krav 22-25,karakterisert vedat den videre omfatter kontakt av kombinasjonen med en lysmengde på mellom 35-50 J/cm<2>.

27. Fremgangsmåte ifølge krav 22-26,karakterisert vedat det biologiske fluid omfatter blodplasma som er vesentlig fritt for røde blodceller.

28. Fremgangsmåte ifølge krav 27,karakterisert vedat plasmaet etter kontakt er vesentlig fritt for forurensninger og omfatter minst 60 % av sitt opprinnelige fibronogen, faktor VIII og faktor XI.

29. Fremgangsmåte ifølge krav 22-28,karakterisert vedat intensiteten av lyset er mellom omtrent 80-150 mW/cm<2>.