NO822866L - Transportbaandduk. - Google Patents

Description

Transportbåndduk

Oppfinnelsen angår duker for transportbånd og fremgangs-måter til fremstilling av dem.

En oversikt over den eldre teknikk på dette felt finnes i Man Made Textile Encycloedia, side 309-312. I alminnelighet kan duker for transportbånd på tekstilbasis lages ved den såkalte "våt-vevet PVC"-metode hvor varpgarn av polyester dyppes i polyvinyl-plastisolmasse og så veves sammen mens de ennu er våte. Eller også kan duken lages ved laminering av tekstilduker med baner av elastomer. Den resulterende duk blir ikke helt tilfredsstillende for alle formål. F.eks. vil laminerte duker kunne skille seg og svikte mekanisk ved lengre tids bruk.

Nylig har man som beskrevet i US patentskrift 4 154 335 og

4 157 752 fremstilt en transportbåndduk ved å sy ikke-vevede matter av stabelfibre til vevet strie/ mette den sammensydde duk med flytende elastomerdannende harpiks og herde harpiksen under tilstrekkelig varme og trykk til å forene den mettede masse til en enhetlig duk uten lagstruktur. Den således fremstilte enkeltlagsduk utgjør en forbedring fremfor de eldre laminerte flerlagsduker, idet den holder seg bedre sammen og har større slitestyrke.

Imidlertid har fremgangsmåten til fremstilling av den en-hetlige ikke-laminerte duk ifølge US 4 154 335 og 4 157 752 ikke vært helt tilfredsstillende i alle henseender. Impregneringen eller metningen av porøse banematerialer, deriblant tekstilduker, utføres tradisjonelt ved dypping i en våt dispersjon av termoplastiske harpikser, krystning for fjernelse av overskytende metningsmiddel og tørk og herdning under varme og trykk. Dette krever kostbart utstyr og spesielt fremstilte plastisolharpiks-sammensetninger. Slike sammensetninger (harpiks-dispersjoner)

er relativt kostbare (sammenlignet med ekstuderbare harpikser)

og reiser en rekke problemer med hensyn til bruken.

F.eks. er anvendelsen av flytende plastisoler risikabel

og forbundet med avfallsproblemer. Avfallsvæskene må meget ofte herdes ved oppvarmning for å kunne kastes på fyllinger.

Eller også må det faste avfall brennes før det kan kastes.

Hertil kommer at herdningstrinnet ved bruk av metnings-midler i form av flytende plastisoler er energikrevende og sinker produksjonen. Videre benyttes oppløsningsmidler som må håndteres, frasepareres og deponeres ogøker prosessomkostning-

ene.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen utgjør en forbedring fremfor den tidligere teknikk, idet den setter en i stand til å produsere en enhetlig ulaminert transportbåndduk som har alle fordelene ved ulaminert duk uten de ulemper som knytter seg til den eldre metode. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen eliminerer behovet for plastisoler, oppløsningsmidler og lignende betenkelige materialer med ledsagende deponeringsproblemer. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen krever mindre energi, eliminerer behovet for tørketrinn og letter realisering av en kontinuerlig produksjons-linje med høyere porduksjonshastigheter. Det er også mulig å endre produktets egenskaper i betydelig grad uten å endre eller avbryte produksjonslinjen.

I tillegg til fordeler når det gjelder produksjonsprosessen, gir fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen også et produkt av bedre kvalitet. Under tørkning og herdning av plastisol-mettede fiber-holdige masser hender det ofte at mykningskomponenten fordamper. Dampen drives gjennom matrisen av elastomer og efter-later luftekanaler idet den siver ut til dukens overflate. Følgen blir blemmer på produktets overflate og iboende svakhet i den produserte duk som følge av dannelsen av kanaler og blemmer.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen benyttes ikke høye konsentrasjoner av flyktige stoffer. Dermed unngås dannelsen av blemmer, kanaler og lignende ufullkommenheter i duker fremstilt ved den foreliggende fremgangsmåte.

Andre fordeler ved fremgangsmåten og produktet ifølge oppfinnelsen vil fremgå mer fullstendig av den følgende beskrivelse.

Den foreliggende fremgangsmåte til fremstilling av en transportbåndduk omfatter ifølge oppfinnelsen (A) å tilveiebringe en flerhet av hovedsakelig parallelle, krøllfrie tekstilgarn som er kjennetegnet ved stor

strekkstyrke, liten tøyelighet og jevn krymp ning,

(B) å skaffe en syntetisk, termoplastisk, polymer harpiks

i fast form,

(C) å skaffe en matte av separate tekstil-stabelfibre,

(D) å sammenføre garnene, harpiksen og fibrene,

(E) å sy det sammenførte materiale sammen, og

(F) å forene det sammensydde materiale under varme og trykk, hvorved harpiksen flyter rundt enkeltgarn og fibre for å inneslutte dem og binde fibre og garn sammen til en ikke-lagdelt struktur.

Oppfinnelsen omfatter også transportbånd laget av duken ifølge oppfinnelsen, samt dukens anvendelse i båndtransportører.

Oppfinnelsen vil i det følgende bli belyst nærmere under henvisning til tegningen. Fig. 1 er et blokkskjerna over faser av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Fig. 2 viser lengdesnitt av et stykke av en utførelses-form for et sammenført system som forekommer i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen for fremstillingen av en transportbåndduk. Fig. 3 viser et snitt i likhet med fig. 2, men efter sammensying av systemet. Fig. 4 viser tilsvarende snitt efter forening av det sammensydde materiale. Fig. 5 viser tilsvarende snitt av et stykke av en annen utførelsesform for en transportbåndduk fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Fig. 6 viser tilsvarende snitt av enda en utførelsesform for en transportbåndduk fremstilt ved fremgangsmåten.

Tekstilgarnet som benyttes for utførelsen av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, kan eventuelt inngå i en duk. F.eks. kan disse tekstilgarn utgjøres av langsgående garn i en vevet duk eller tilsvarende i en strikket duk. Dette er imidlerid ikke vesentlig, og garnet kan også tilveiebringes i et hovedsakelig parallelt varpmønster, hvor de er innbyrdes uavhengige. Uttrykket "hovedsakelig parallelt", slik det benyttes her, skal bety at garnene for størstedelen ikke krysser hverandre tilfeldig. De tilveiebragte tekstilgarn skal ha forholdsvis høy strekkstyrke, dvs. av størrelsesorden minst ca. 9 kp/tråd.

Fordelaktig skal det tilveiebragte tekstilgarn være uten krølling og har liten tøyelighet, f.eks. av størrelsesorden minst ca. 4-5% ( k nominell bruddlast) til ca. 15-20%.

Det er viktig at garnene er ensartet når det gjelder krympningsegenskaper, dvs. at garn med stor krympningsevne ikke bør blandes med garn med liten krympningsevne, for såvidt mulig å unngå buler og rynker i den produserte duk.

De tilveiebragte garn kan velges blant en mangfoldighet av forskjellige syntetiske garn, f.eks. polyester- polyamidgarn og lignende. Fortrinnsvis skal det dreie seg om spunnede garn eller lignende, med tilbøyeligheter til å forankres i og holde myknede termoplastiske harpikser.

Ved en utførelsesform for oppfinnelsen blir tekstilgarnene tilveiebragt i form av langsgående garn i en åpen-vevet strie. Hvilken som helst bindingsform kan benyttes, imidlerid er en lerretsbindning stabil og gunstig. Ved en slik utførelse er arten av de tversgående garn ikke avgjørende,og hvilket som helst kon-vensjonelt kunst- eller naturfibergarn kan brukes. Fordelaktig blir garnets denier og vevnadens tetthet valgt for å gi en lerrets-vekt av ca. 1,4 - ca. 14 kg/m 2 for optimal styrke.

De termoplastiske polymere kunstharpikser leveres

i fast form, f.eks. som filmer, granulater, enkeltpartikler, pul-vere og lignende. Man foretrekker tynne filmer og enkeltpartikler som hurtig kan myknes til strømningsdyktig tilstand ved oppvarmning under trykk. Representative for slike former er baner eller filmer med en tykkelse fra ca. 0,38 til 2,3 mm, og partikler med en gjennomsnittlig diameter fra ca. 20 - til ca. 200 mikron.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan man benytte en mangfoldighet av termoplastiske polymere kunstharpikser. Representative for slike harpikser er polyeten, polypropylen, poly-butadien, polyvinyl-klorid, polyuretan, neopren, polyamider, styren-butadien-sampolymere og lignende. Man foretrekker de elastomere harpikser, skjønt dette ikke er nødvendig sålenge harpiksene er tilstrekkelig fleksible til å anvendes i transportbånd.

Som ledd i fremgangsmåten tilveiebringer man en ikke-vevet matte av separate tekstil-stabelfibre. Mattene kan ha tilfeldig orienterte stabelfibre som fibre av polyamid, polyester, polyolefin, acryl og lignende og blandinger av disse samt naturlige fibre som jute og blandinger av slike. Hvis det ønskes, kan man også velge fibre som er retningsorientert i mattene ved velkjente metoder.

Mattene av stabelfibre som velges for å syes til tekstil-

2

garnene, har fortrinnsvis en vekt av ca. 0,07-0,68 g/m . Stabel-fibrenes denier kan ligge innen et vidt område. Mattene kan være sydd på forhånd under anvendelse av konvensjonell teknikk for å

gi en viss fasthet av fibrene før matten syes til garnet.

De tilveiebragte garn virker som en kjerne i duken som fremstilles ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Som antydet i flytskjemaet på fig. 1, blir kjernen av garn ført sammen med mattene av stabelfibre og harpiksmaterialet i den innledende fase av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Fig. 2 viser lengdesnitt av et stykke av det sammenførte materiale 10. Dette materiale ' 10 omfatter en kjerne av varp- og veftgarn, henholdsvis 12 og 14, sammenvevet for å danne en strie 16. Garnene 12 og 14 kan f.eks. bestå av spunnet polyester. På oversiden og undersiden av strien 15 har den sammenførte struktur filmer 18,20 av fast termoplastisk kunstharpiks. De utvendige sider av filmene 18,20 er dekket av matter, henholdsvis 24 og 28, av stabelfibre 22 og 26. Dette er de foretrukne stillinger av strukturens bestand-deler, skjønt harpiksfilmene vil kunne bytte stilling'med de respektive tilgrensende matter av stabelfibre, om det skulle ønskes.

Ved en utførelsesform for oppfinnelsen er separate partikler av den termoplastiske harpiks sammenført med garnkjernen . og stabelfibrene. Dette kan man gjøre ved å spre de separate harpikspartikler i jevn fordeling i stabelfibermatten.

Andelen av harpiksmateriale sammenført med mattene av stabelfibre og garn/regnet i vektr er minst tilstrekkelig til å inneslutte alle fibre og garn. I alminnelighet vil andelen være slik at den produserte duk vil ha en harpiksmatrise som utgjør 50-500%, fortrinnsvis 100-300% av tekstildukkomponentens vekt.

I neste fase av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen blir

de separate stabelfibre slik de foreligger i en ikke-vevet fibermatte, sydd til de omtalte tekstilgarn og den ledsagende faste harpiks. Som det fremgår av fig. 3, som tilsvarer fig. 2, men viser tilstanden efter sammensyingen av systemet, blir der dannet et lag av sammenholdte stabelfibre 22,26 som ved sammen-filtring med garnene 12,14 blir forbundet med disse. Hvis fibermatter bare syes til den ene side av garnene, blir fibre ført til den motsatte side for å gi en svak "lo" på denne side inneholdende garnene 12 og 14. Den sistnevnte utførelsesform ligger likeledes innen oppfinnelsens ramme. Videre vil det sees fra fig. 3 at harpiksfilmen 18,20 blir festet ved syingen.

Når der' benyttes enkeltpartikler av harpiks istedenfor filmer, bidrar syingen vanligvis til å fordele partiklene i den sammen-førte struktur 10.

Teknikkene når det gjelder sying av fibermatter til garn og duker vevet eller strikket av tekstilgarn, er velkjent og behøver ikke å referes her. Grovheten av de benyttede nåler, mothakeformer, antall, størrelse og

andre variable avhenger noe av størrelsen av åpningene mellom tekstilgarnene/betinget ved ønsket om å unngå brudd i disse. Generelt er det funnet at nålkaliber 48 med mothakene orientert slik at de ikke sliter de langsgående garn, passer for syingen. Nålerammen kan være utstyrt med nålebrett med høy eller lav nåltetthet, f.eks. et brett med nåltetthet 34. Syingen utføres fortrinnsvis for å gi en sammensydd struktur med en vekt innen området ca. 0,2. til.ca.. 3 kg/m 2.....

Etter syingen, , kanfdet være-gunstig, å kalandrere de sydde . baner når ytterligere konsolidering er ønskelig, særlig i slike utførelsesformer hvor der bare til den ene side av garnet er sydd en matte. Kalandreringen fortetter og forener stabelfibrene for å minske gjennomtrengeligheten for fluider hos den sydde bane. Dermed bedres holdet på harpiksen, som vil bli myknet ved varme for å flyte i en efterfølgende fase. I alminnelighet er det ønskelig å ha en duk som er i stand til å holde på den myknede harpiks inntil fornyet stivning inntrer. Hvis den sydde duk mangler denne egenskap, kan kalandrer ing være gunstig. Kalan-drering er ikke generelt nødvendig dersom der er sydd fibermatter til begge side av tekstilgarnene 12,14.

I en fakultativ fase av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan den sydde og eventuelt kalandrerte duk varmeherdes i en ovn for krympning av duken. Under varmeherdning kan tekstilduken bli strukket på langs (langs tekstilgarnenes akse) med en kraft av 0,09-3,4 kp/cm dukbredde eller mere. Dermed forebygges en stor grad av en tøyelighet i sluttproduktet, og man unngår rynker på tvers og på langs av den produserte duk. Varmeherdning utføres under temperaturer som avhenger av arten av de anvendte fibre og garn i den sydde duk. Fagfolk vil vite hvilke temperaturer de skal velge. Benyttes f.eks. komponenter som bare består av polyester, kan varmeherdning utføres ved temperaturer innen området ca. 145-220°C.

I sluttfasen av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen blir den sammensydde duk forenet under tilstrekkelig varme og trykk til å myke den termoplastiske harpiks og bringe denne til å flyte gjennom hele tekstilmassen under inneslutning av fibrene 22,26 og de dermed forbundne garn 12,14 som anskueliggjort på fig. 4, som viser strukturen 10 på fig. 3 i lengdesnitt, men efter foreningsoperasjonen. Foreningen utføres fordelaktig ved at systemet 10 (på fig. 3) føres gjennom en oppvarmet flatpresse ved tilstrekkelig høy temperatur til å myke (men ikke smelte) harpiksen. Fordelaktig blir systemet 10 samtidig presset for å gi en duk 10 som vist på fig. 4. Trykk på ca. 3,5 til ca. 14 kp/cm 2 egner seg og er illustrerende for de trykk som kan anvendes. Fortrinnsvis blir systemet 10 presset og herdet under trykk på ca. 60-90 kp/cm 2. Den resulterende transportørduk er efter kjøling for fornyet herdning av harpiksmatrisen fri for hulrom, blemmer osv. og oppviser generelt meget god binding mellom fibrene 22,26-, garnene 12,14 og harpiksmatrisen 18,20.

Samtidig med den nevnte forening eller konsolidering av

det sammenførte og sydde harpiks- og tekstil-materiale kan man prege dukens overflate for å gi et relieff eller en diskontinuitet i denne. Duker med pregede overflater er nyttige ved transportbånd når det gjelder sortering og adskillelse av varer, særlig materialer av arklignende form som tobakksblader etc.

Foruten ved gjennomføring av duken gjennom en flatpresse som omtalt ovenfor, kan konsolidering utføres ved at det sydde, sammenførte materiale føres gjennom gapet mellom oppvarmede kalandervalser, særlig hvis der ønskes en kontinuerlig prosess.

I tilfellet av kontinuerlig funksjon kan den harpiksholdige duk føres gjennom en såkalt Roto-Cure-enhet og varm-presses mellom en oppvarmet pregevalse og et løpende stålbånd. Under varme og trykk i Roto-Cure-enheten kan der formes en pre-get overflate, og en kontinuerlig bane av den harpiksholdige duk vandrer kontinuerlig gjennom apparatet for å gi en kontinuerlig bane av produsert duk.

Uansett om den sammensatte duk ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen produseres satsvis eller i kontinuerlig prosess, ligger en fordel i muligheten for å produsere en utstrakt mangfoldighet av forskjellige duk strukturer uten å avbryte flyten i en prosesslinje. F.eks. kan man her henvise til fig. 5, som viser lengdesnitt av en alternativ utførelsesform for en trans portørduk fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Duken 10' på fig. 5 fremstilles på samme måte som beskrevet ovenfor når det gjelder duken 10 på fig. 4, når unntas at presse-platene eller kalandervalsen på oversiden blir holdt på en temperatur påtagelig under temperaturen av den presseplate eller valse som presses mot undersiden. Som følge av dette holder en andel av endene av fibrene 22 seg klar. av harpiksen 20. Der fåes en, "tekstil strukturert" duk; som er særpreget og er nyttig ved visse an-vendelser når derønskes en tekstiloverflate, f.eks. med sikte på lav friksjonskoeffisient.

I en rekke forsøk har søkerne iakttatt at der når konsoli-deringen ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen utføres mellom to flater med forskjellige temperaturer, den ene oppvarmet og den annen kold, inritrer: en forskjell i flytning fra side til side, idet der flyter mer mot den varme enn mot den kolde valse. Dette tyder på at det er mulig å oppnå en regulert flytning av det termoplastiske materiale ved passende valg av kalandervalsenes temperatur. F.eks. kan man ved to opphetede valser oppnå flytning til ytterflåtene. Når det ønskes, fås flytning til den ene side og partiell flytning til den annen side med derav følgende lav friksjonskoeffisient.

Andre avvikelser er mulige innen oppfinnelsens ramme, selv

i kontinuerlige produksjonslinjer. Således viser fig. 6 lengdesnitt av et stykke av en transportørduk i en annen utførelses-form, 'likeledes fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. I duken 10" på fig. 6 er et overflatelag 30 av polymer-kunstharpiks, f.eks. en polyeten- eller polyvinylklorid-film, fast-gjort til underlagetj som kan ha en struktur i likhet med duken 10 på fig. 4. Dette lag 30 kan lamineres til underlagsduken 10

samtidig med den ovenfor beskrevne konsolideringsoperasjon, hvorved man sparer energi.

De følgende eksempler gjør rede for fremstilling og anvendelse av oppfinnelsen og på den beste måte som påtenkes av oppfinnerne når det gjelder utførelsen av oppfinnelsen,

men er ikke å oppfatte som begrensende.

Eksempel 1

En duk veves glatt av Multiplex Dacron-polyester 5000 denier (DuPont type 97; gjennomsnittlig forlengelse ( h nomi nell bruddlast) 8,4%. bruddstyrke 20,4 kp; varme-tørrkrympning ved 160°C 9,0%) i lengderetningen og spunnet polyestergarn 1150 denier i tverretningen. Garntettheten er 4,3 pr cm i varp

2

og 3,9 pr cm i veft, og duken veier 0,3 kg/m . Duken kombineres med en ikke-vevet sydd matte av 100% polyesterfiber med fiberdenier 6 og stabellengde 7,6 cm og med flatevekt 0,14 kg/m 2 t med en 0,38 mm tykk bane av,polyvinyl-klorid på hver side i en enkelt gjennomgang gjennom en nålestol. Den sydde bane blir kalandrert med en hastighet av 5,5 m pr min. til en gjennomsnittlig tykkelse av 1,8 mm og så varmherdet under moderat lengdestramning ved å løpe med en fart av 2,75 m pr. min. gjennom en 27,5 m lang ovn med en temperatur av 160°C i inngangs-sonen, 180°C i en midtsone og 200°C i sluttsonen. Den varme-herdede duk blir så presset ved 150°C i 3 min. under 8,5 kp/cm<2>i en glatt hydraulisk flatpresse for å danne en fleksib-el produsert bane med tykkelse 1,9 mm, flatevekt 1,93 kg/m 2, bruddstyrke 215 kpm pr cm bredde og 2% forlengelse ved 14 kp pr cm bredde.

Eksempel 2

En tekstilduk glattveves under anvendelse av Multiplex Dacron -polyester 5000 denier i lengderetningen og spunnen polyester 1150 denier i tverretningen. Duken omfatter 7 garn pr cm. i varp og 4 garn pr cm i veft og veier 0,43 kp/cm 2.

Partiklene av polyvinyl-klorid (PVC) fordeles jevnt over striedukens overflate, som kan ha beholdt sin tilstand efter vevningen eller være behandlet v ed å kombineres med en lett bane (0,035-0,1 kg/cm 2) av polyesterfibre i et lag som bidrar til å holde på PVC-partiklene. Den behandlede strie består av 100% polyesterfibre (ikke-vevet) med fiberdenier 6 og stabellengde 7,6 cm, vekt 0,24 kg/cm 2. Den sydde strie med fordelte PVC-partikler blir så snudd, og et annet lag av PVC-partikler påføres fordelt, hvorpå en annen matte på

0,24 kg/cm<2>av polyester syes fast.

Regnet i vekt blir PVC-partiklene tilføyet i et område mellom 0,6-1,0 kg/cm 2 . En vekt av 0,85 kg/cm ga de beste resultater med hensyn til flytning og sammenhold i duken ved denne utførelse.

Eftersyingen ble den harpiksbehandlede duk ført gjennom en ovn med luftsirkulasjon og med tid og temperaturer. avpasset for å varme opp massen til 190 C. Straks efter for-varmningen blir duken fortettet og kalandrert til ønsket tykkelse, i dette eksempel omtrent 3,2 mm. Dette betyr en minskning i tykkelse på 1 mm fra tykkelsen av det sydde emne på 4,2 mm. Der ble benyttet forskjellige prosessbetingelser med hensyn til kalandreringen, imidlertid ga behandling med en transport hastighet av 0,9 m/s og temperatur av begge valsene på 190-205°C tilfredsstillende resultater..

Fagfolk vil innse at det er mulig å foreta mange avvikelser fra de ovenfor beskrevne^foretrukne utførelsesformer, uten å avvike frå oppfinnelsens hovedtanke og rekkevidde. F.eks.:vil det være mulig å lage duker av det sammenførte harpiks- og tek-stilmateriale hvor harpiksen har form av termoplastiske fibre, eller hvor stabelfiberkomponenten belegges med termoplastisk harpiks før syingen.

Claims (7)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av en transportbåndduk/ omfattende (A) å tilveiebringe en flerhet av hovedsakelig parallelle ikke-krøllede tekstilgarn som utmerker seg ved høy strekkstyrke, liten tøyning og ensartet krympning,

(B) å tilveiebringe et termoplastisk, polymert kunstharpiks i fast form, (C) å tilveiebringe en matte av enkelte tekstilstabel-fibre, (D) å sammenfø re garn, harpiks og fibre, (E) å sy sammen det sammenførte system, og (F) å fortette det sydde system ved varme og trykk, hvorved harpiksen flyter rundt de enkelte garn og fibre for å inneslutte dem og binde fibre og garn sammen i en ikke-lagdelt struktur.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakteri-. sert ved at en matte av-fibre syes tilrhver sidenav garnene.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 2, karakterisert ved at garnene inngår i en vevet duk.

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at syningen foretas på den ene side av garnene og den sydde duk så kalandreres for ytterligere fortetning av den sydde duk.

5\ Fremgangsmåte som angitt i kravl, karakterisert ved at garnene holdes under stramning mens det sydde emne varmeherdes.

6. Fremgangsmåte som angitt i krav,l,' k a'r1a k t e r i • - sert ved at metningen utføres ved dypping av det varme-herdede emne i væsken.

7. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at fortetningen gjennomføres ved at det sammen-førte emne føres gjennom en oppvarmet flatpresse.