NO780956L - Adgangsrampe til et rullende fartoey. - Google Patents

Description

Landgang'for adgang til et fraktefartøy

Oppfinnelsen angår generelt en landgang for adgang til et lastefartøy, som tillater lossing og lasting av fartøyer ved hjelp av landgangen som skaffer en forbindelse mellom en kai på land og fartøyet.

Man kjenner allerede et antall typer av slike adgangsram-per eller landganger som er montert i havner for å muliggjøre lasting og lossing av fartøy, særlig av fraktefartøy. Disse landganger er enten båret av flottører eller stivt forankret på bunnen av havnen. De har flere ulemper fordi en landgang båret av en flottør synker mer eller mindre ned i vannet i avhengighet av den last som den bærer. Dessuten svinger den mer eller mindre alt etter bølgebevegelsene. En rampe som støtter seg på havbunnen ved hjelp av støttepilarer eller stolper nødvendiggjør mekaniske høydereguleringsorganer for å følge høyden av vannspei-let og variasjoner i fartøyenes dypgående. Disse pilarer eller peler påfører ved sin innbyrdes avstand en på forhånd bestemt bredde på rampen eller landgangen nettopp på fartøysiden hvor den må være bredest for å lette manøvreringen av kjøretøyene. Den frembringer i hvert tilfelle en hindring for trafikken og fremfor alt hindrer den enhver mulighet for siderettet forskyvning som gjør det mulig å anbringe landgangen i fartøyets akse uansett bredden av denne.

Oppfinnelsen har spesielt til formål å skaffe en landgang til et fartøy, særlig et lasteskip, og som er anbragt over vannflaten i en høyde som er uavhengig av den nyttelast som bæres av landgangen, og som ikke desto mindre kan følge variasjonene i et fartøys dypgående under lastingen eller lossingen og som likeledes kan følge variasjonene i havflatens høyde frembragt ved tidevannet, slik at landgangens høyde over vannflaten alltid svarer til høyden av skipsdekket uansett variasjonene i den nyttelast som bæres, variasjonene i fartøyets dypgående og betydningen av tidevannet.

Oppfinnelsen har ytterligere til formål å skaffe en landgang som kan anbringes i en posisjon ute av drift og festes langs en kai mens den bibeholdes i en konstant avstand fra denne.

Oppfinnelsen har også som formål en slik landgang som er orienterbar om sitt festepunkt på kaien slik at den kan anbringes i en spesiell posisjon i avhengighet av dimensjoner og anbringelse av angjeldende lastefartøy.

Oppfinnelsen foreslår således en adkomstrampe eller landgang til et fartøy, særlig et fraktefartøy eller lasteskip, hvor en første ende er understøttet i et fast punkt, f.eks. på land ved hjelp av en kai, og hvor en annen ende er båret av en flottør og er bestemt til å være nær ved fartøyet for å frembringe en forbindende veg mellom kaien'og fartøyet som tillater lasting og lossing av dette over denne landgang og oppfinnelsen er kjennetegnet ved at flottøren bærer den annen ende av landgangen stivt og har tilhørende organer til forankring på bunnen og som er til stadighet festet til flottøren, idet forbindelsen mellom forankringsorganene og flottøren er selektivt innstillbar i lengden og flottørens maksimale flyteevne er større enn eller minst lik vekten av landgangen med tillegg av på forhånd bestemt maksimal nyttelast for denne, slik at flottøren i landgangens arbeidsstilling inntar en neddykket posisjon, hvori den på forankringsorganene utøver et trekk lik den nevnte maksimale forutbestemte verdi av landgangens nyttelast, idet høyden av denne over vannflaten således er uavhengig av den nyttelast som bæres for alle verdier av nyttelasten mindre enn den på forhånd bestemte maksimale verdi.

Det vil således forstås at en vesentlig fordel ved landgangen ifølge oppfinnelsen er at dens høyde over vannflaten forblir konstant uansett den nyttelast som bæres, så lenge som denne nyttelast forblir mindre enn den trekkraft som utøves av flottøren på den faste fortøyning anbragt på havbunnen.

Ifølge et annet karakteristisk trekk ved oppfinnelsen kan den nevnte flottør ballastes og dens maksimale flyteevne er større enn vekten av landgangen og den faste fortøyning som utgjør forankringsorganene, slik at flottøren kan innta en delvis neddykket posisjon som svarer til en anbringelse av landgangen ute av drift og likeledes tillater løfting av nevnte faste, forankring.

Således kan landgangen ifølge oppfinnelsen når den ikke benyttes, følge variasjonene av vannflatens høyde frembragt av betydelige tidevannsvariasjoner.

Oppfinnelsen angår likeledes en fremgangsmåte ved anvendelse av denne landgang, hvilken fremgangsmåte er kjennetegnet ved at den består i å løfte den faste fortøyning ved ballasting av flottøren, og forskyve landgangen om sin vertikale svingeakse for å føre den til en ønsket vinkelstilling, og senke den faste for-tøyning for å la den hvile på havbunnen, og dykke ned flottøren til ønsket dybde ved å redusere dens flyteevne ved ballasting og ved.å korte inn de kjettinger som forbinder landgangen med den faste fortøyning, slik at den neddykkede flottør da utøver en trekkraft på den faste fortøyning i det minste lik den på forhånd bestemte maksimale nyttelast for landgangen.

Oppfinnelsen vil forstås bedre og ytterligere formål, karakteristiske detaljer og fordeler ved denne vil fremgå klarere ved hjelp av den følgende beskrivelse under henvisning til de skjematiske tegninger som bare er gitt som rene illustrerende eksempler på to utførelsesformer av oppfinnelsen, og hvor fig. 1 er et sideriss av landgangen ifølge oppfinnelsen, fig. 2 er et planriss sett ovenfra av landgangen på fig. 1, fig. 3 og 4 viser variasjoner i helningen av landgangen ifølge oppfinnelsen for en konstant høyde på vannflaten i avhengighet av variasjoner av et fartøys dypgående, fig. 5 viser skjematisk landgangen ifølge oppfinnelsen i posisjon ute av drift, fig. 6 viser landgangen i to forskjellige vinkelstillinger svarende til fartøy med for-skjellig form, fig. 7, 8 og 9 viser skjematisk de vertikalt forskyvbare forankringsorganer for landgangen på en kai i posisjon ute av drift av landgangen, idet fig. 7 er et frontriss av orga-nene, i snitt etter linjen VII-VII på fig. 9, fig. 8 er et sideriss og fig. 9 er et planriss ovenfra i snitt etter linjen IX-IX på fig. 7, fig. 10 og 11 viser skjematisk to utførelsesvarianter av de vertikalt glidende forankringsorganer og fig. 12 er et skjematisk riss sett fra enden av en variant av landgangen ifølge oppfinnelsen.

Man har således på tegningene og særlig på fig. 1 og 2

vist en foretrukket utførelse av en landgang ifølge oppfinnelsen bestemt for lasting og -for lossing i en havn av et fartøy såsom f.eks. et fraktefartøy.

Denne landgang 10 danner en slags gangvei eller bro med store dimensjoner mellom en kai 11 og et fartøy 12 og omfatter hovedsakelig en rullebane 13 for kjøretøyer, hvis øvre flate er forsynt med et friksjonsbelegg og som ved sine ender omfatter klaffer 14 hhv. 15 festet svingbart hver av dem om en horisontal tverrgående akse for å sikre kontinuiteten av rullebanen 13 med overflaten på kaien 11 og den tilsvarende overflate på skipet 12.

Landgangen 10 er forsynt med rekkverk eller tilsvarende utstyr 16 på sine langsgående sidekanter.

Ifølge oppfinnelsen er en første ende av landgangen 10 båret av kaien 11 på et egnet sted på denne ved hjelp av en svinge-tapp 17 som tillater svingebevegelse av landgangen 10 om en vertikal akse 18 som går gjennom den midtre lengdeakse 19 for landgangen og om en horisontal tverrgående akse 20 som antydet på

fig. 2.

Ved sin motsatte eller andre ende er landgangen 10 båret av en flottør 21 ved at den er stivt forbundet med denne flottør ved hjelp av søyler eller vertikale peler 22 og ved hjelp av skrå stolper 23. Denne andre ende av landgangen er likeledes forbundet med to forankringslegemer 24 båret av kjettinger 25 som strekker seg i vertikale brønner dannet gjennom flottøren 21 og i det indre av de vertikale søyler '22 som befinner seg under den fremre del av landgangen, idet kjettingene er forbundet med stempelstenger i hydrauliske sylindre 26 med stort slag, som er anbragt i lengderetningen på hver side av landgangen 10.

Ved sin andre ende har landgangen 10 en noe større bredde og omfatter også en kabin 27 som gjør det mulig å overvåke for-løpet av laste- og losseoperasjonene for fartøy, og hvorfra man kan styre bevegelsene av landgangen til og fra arbeidsstilling som det vil fremgå av det følgende.

Den første ende av landgangen omfatter også to hydrauliske sylindre 28 anbragt i lengderetningen på hver side av landgangen 10 og hvis stempelstenger er forbundet med kjettinger 29, hvis ender er forankret på kaien 11.

Flottøren 21 er delvis ballastbar, dvs. at man kan variere dens flyteevne mellom en minimal likevektsverdi, hvorved de tilsvarende rom av flottøren da er fylt med vann, og en maksimal-verdi for hvilken rommene er praktisk talt fullstendig fylt med luft under trykk. Denne maksimale flyteevne for flottøren 21 er valgt slik at den er merkbart større enn den samlede vekt av landgangen og den tilhørende faste forankring 24.

Denne landgang 10 ifølge oppfinnelsen anvendes på følgende måte.

I stilling ute av drift er flottøren 21 delvis neddykket som vist på fig. 1 og 5, idet forankringslegemene 24 er løftet ved virkningen av sylindrene 26 som trekker i kjettingene 25 eventuelt forsynt med "stoppere" slik at landgangen således kan flyte over vannflaten ved hjelp av flottøren 21, og følge variasjonene i vannflatens høyde frembragt ved tidevannet.

Det vil bemerkes at i tilfelle av tidevannsforskjeller av liten betydning kan forankringslegemene 24. forbli anbragt på havbunnen og holde flottøren 21 helt neddykket.

Når landgangen tas i bruk foregår dette på følgende måte: Landgangen befinner seg i- hvilestilling eller stilling ute av drift, etter at forankringslegemene 24 på forhånd er løftet og flottøren 21 er delvis neddykket. Det er da mulig å bringe den til å svinge om den vertikale akse 18 for svingetappen 17 ved hjelp av sylindrene 28 og kjettingene 29, idet sylinderen 28 som befinner seg på den side som landgangen skal svinge til, trekker i den tilhørende kjetting 29, mens den annen sylinder 28 slipper ut sin kjetting 29 en tilsvarende lengde. Man kan således orientere landgangen 10 i en hvilken som helst posisjon som vist på fig. 6 avhengig av dimensjonene av det fartøy som skal lastes eller losses.

Når landgangen 10 således er orientert på riktig måte, drives sylindrene 26 for å senke fortøyningslegemene 24 ned til de hviler på havbunnen, hvoretter flottørens 21 flyteevne redu-seres ved ballasting helt til en passende verdi, som er litt større enn den samlede vekt av landgangen og den på forhånd bestemte maksimale nyttelast for denne landgang, hvoretter flottøren dykkes ned til en hensiktsmessig dybde som vist f.eks. på fig. 3, ved hjelp av sylindrene 26 som trekker i kjettingene 25 for forankringslegemene 24. Da flottørens 21 flyteevne i dette tilfelle er mindre enn den samlede vekt av landgangen 10 og fortøy-ningslegemene 24, vil det forstås at flottøren 21 kan være fullstendig neddykket. På denne måte vil den oppdrift som utøves av vannet på flottøren 21 være konstant, uansett flottørens 21 ned-dykkingsdybde, hvilket likeledes betyr at flottøren 21 i den på fig. 3 eller på fig. 4 viste posisjon utøver en konstant trekk-kraft på kjettingene 25 som forbinder den med forankringslegemene 24. Under lastingen eller lossingen av fartøyet 12 vil nyttelasten som bæres av landgangen ikke frembringe noen senking av denne i vannet fordi denne nyttelast forblir mindre enn den på forhånd bestemte maksimale nyttelast.

Når landgangen 10 bærer en last som er mindre enn denne på forhånd bestemte maksimallast er den eneste virkning av denne last å frembringe en tilsvarende minsking av den trekkraft som utøves av flottøren 21 på kjettingene 25 for forankringslegemene 24 uten at plattformens eller landgangens 10 høyde over vannflaten varierer.

Organer som ikke er vist på tegningen, er anordnet for å gjøre styringen av sylindrene 26 avhengig av høydedifferansen mellom den andre ende av landgangen 10 og skipsdekket 12 under lasting eller lossing. Når fartøyet 12 er fullstendig lastet er dets dypgående betydelig som vist f.eks. på fig. 3, og kjettingenes 25 lengde som strekker seg mellom flottøren 21 og forankringslegemene 24, reguleres ved hjelp av sylindrene 26 slik at klaf-

fen 15 ved den annen ende av landgangen 10 kan nesten komme til samme høyde som skipsdekket 12. Etterhånden som lossingen pågår avtar fartøyets 12 dypgående slik at fartøyet løftes litt etter litt opp over vannflaten som vist på. fig. 4. Høydeforskjellen mellom den annen ende av landgangen 10 og losseenden av fartøyet 12 overvåkes av detektorsystemer (f.eks. helningsmålere) som styrer sylindrene 26 slik at kjettingenes 25 lengde gjøres lenger og således kompenserer automatisk reduksjonen av fartøyets 12 dypgående. Mellom begynnelsen og slutten av lossingen av far-tøyet 12 går således landgangen 10 progressivt fra den på fig. 3

viste stilling til den på fig. 4 viste stilling.

For fartøy som er utstyrt med sin egen landgang vil selv-sagt detektorinnretningen bli anbragt på denne.

Oppfinnelsen har likeledes anordnet organer (ikke vist)

som gjør det mulig automatisk å øke flottørens 21 flyteevne ved reduksjon av ballasten i det tilfelle hvor den last som bæres av landgangen 10 nærmer seg faretruende den på forhånd bestemte maksimale nyttelast. Det vil forstås at det er tilstrekkelig å øke flottørens 21 oppdrift (når denne er fullstendig neddykket) for således å øke verdien av den på forhånd bestemte maksimale nyttelast. Disse organer kan f.eks. være dannet av et system for styring av ballastingen som er avhengig av verdien av spenningen i kjettingene 25.

Det vil også bemerkes at landgangen 10 på grunn av sin kon-struksjon kan være elastisk dreid eller vridd på en lite betyd-ningsfull måte, slik at den tilpasser seg den midlertidige slag-side på fartøyet 12 og dette ved å påføre forskjellige spenninger på kjettingene 25 ved hjelp av sylindrene 26. Denne til-pasning kan foregå automatisk takket være et styresystem med tvungen styring f.eks. ved hjelp av helningsmålere montert på fartøyet.

Oppfinnelsen anordner også organer som-gjør det mulig å feste den annen ende av landgangen 10 til en kai, når landgangen er i posisjon ute av drift vist på fig. 1 og 5, f.eks. i tilfelle av utsatte havner.

En slik innretning er vist på fig. 7, 8 og 9. Den består hovedsakelig av en horisontalt tverrgående stang 30 montert på

den Øvre horisontale plate på flottøren 21 ved hjelp av konsol-ler 31 som er dreibare om sin lengdeakse ved hjelp av en labb 32 festet ubevegelig dreibart på stangen 30 og hvis ende er ledd-forbundet med enden av den vertikale stempelstang 33 i en hydrau-lisk sylinder 34 montert ,'på en side av den annen ende av landgangen 10. Stangen 33 er ført med glidebevegelse i åpninger båret av horisontale armer 35 festet på en søyle 36 som forbinder landgangen 10 med flottøren 21.

Den frie ende av stangen 30, som strekker seg utenfor flot-tøren 21, omfatter et hode 37 med rektangulær form, hvilket er bestemt for samvirke med en glideskinne eller føringsskinne 38,

hovedsakelig vertikal, båret av en vertikal vegg på kaien 11

som strekker seg i lengderetningen ved siden av landgangen 10 (kaien 11 kan være erstattet av en fortøyningspåle eller en enkelt søyle).

I en første posisjon kan hodet 37 trenge inn i glide-eller føringsskinnen 38 ved passering av en vertikal langsgående sliss med passende dimensjon for denne glideskinne og når hodet 37 er dreid en kvart omdreining forblir det blokert i det indre av glideskinnen mens det samtidig kan gli vertikalt. Dreiningen en kvart omdreining av stangen 30 oppnås ved hjelp av nevnte sylinder 34. For å gi denne sperring en viss elastisitet kan stangen 30 forskyve seg aksialt i sine lagre, hvilken bevegelse bremses ved hjelp av gummidempere som ikke er vist på figuren, men festet som anslag.

Den vertikale kaivegg 11 omfatter også beskyttelser 39 mot hvilke den aller forreste kant av flottøren 21 kan komme til anslag .

Når således landgangen 10 er i hvilestilling og ute av drift med flottøren 21 delvis neddykket og forankringslegemene 24 løftet, er denne landgang 10 innstilt ved den del av kaien 11 som strekker seg parallelt med den, slik at man kan føre hodet 37 av stangen 30 inn i glideskinnen eller føringskinnen 38. Hodet 37 blir da fastholdt i det indre av skinnen 38 ved dreining en kvart omdreining ved hjelp av sylinderen 34. Landgangen 10 er således fastholdt i en konstant avstand fra kaien samtidig som den kan forskyves vertikalt og følge høydevariasjonene for vannflaten frembragt ved tidevannet.

Hvis landgangen skal festes til en stolpe eller søyle 50 (fig. 10), anordner oppfinnelsen som en variant av anordningen ovenfor en hjelpeflottør 31 med små dimensjoner glidende på stol-pen 50 med fire ruller 52. Denne flottør 51 omfatter således en kort glideskinne 53 identisk med den foregående betegnet 38 som tillater en lett fortøyning til tross for svake høydeavvikelser mellom flottøren 21 for landgangen og hjelpeflottøren 51.

Hvis det har vært umulig å slå ned en søyle eller pele på det valgte sted, anordner oppfinnelsen (fig. 11) å erstatte denne med to ved siden av hverandre anordnede trosser 55 opphengt på kaien 11 ved hjelp av en brakett 56 og ballastet ved hjelp av en betydelig vekt 57 som ikke hviler på bunnen. Massen av denne vekt 57 er slik beregnet at dens treghet vil være tilstrekkelig til å motvirke enhver siderettet forskyvning av betydning ved trekk eller skyvekraft på hjelpeflottøren 51.

Endelig vil man bemerke at i de havnesoner som er lite utstyrt eller som ikke er tilstrekkelig utstyrt til å ta imot far-

tøy med stor dypgående, er det mulig å anvende en landgang ifølge oppfinnelsen som er dannet av flere enheter, såsom den vist på tegningene som anbringes med endene mot hverandre, idet den første ende av den første enhet hviler på kaien og er festet ubevegelig til denne på en måte som antydet ovenfor, den andre ende av den siste enhet som kommer i umiddelbar nærhet av fartøyet som skal lastes eller losses, og hver mellomliggende enhet hviler med sin første ende på den andre ende av den foregående enhet og støtter på sin andre ende den første ende av den etterfølgende enhet.

Det vil også bemerkes at en landgang ifølge oppfinnelsen

er lett å forskyve fra et sted til et annet ved fløtning eller ved slep på vannet.

Som et rent eksempel uten begrensning skal også bemerkes

at en landgang ifølge oppfinnelsen kan ha en nyttebredde på 9 m,

en lengde på 50 m og den kan bære en maksimal last på omkring 65 tonn.

På fig. 12 er vist en annen utførelse av en landgang

ifølge oppfinnelsen som nærmere bestemt er beregnet på anvendelse i havner som er utsatt for ansamling av slam eller sand med jevne mellomrom med fare for at de anvendte forankringslegemer begraves på bunnen når de er av den type som er vist for utførelsen på

fig. 1-9.

I dette tilfelle kan forankringsorganene på bunnen ikke

være dannet av forskyvbare forankringslegemer, men ved hjelp av et hvilket som helst system med fast permanent forankring av kjettingene 25 for landgangen. F.eks. kan disse ubevegelige forankringsorganer være dannet av peler eller staver 4 0 som er ført ubevegelig ned i havbunnen 41 som er hovedsakelig jevnet og hvor-

til kjettingene 25 er permanent festet. F.eks. kan stavene 40

være drevet ned ovenfra vannflaten, deretter kappet i deres neddykkede

parti ved en bestemt høyde, f.eks. omkring 1 m over bunnen 41

for deretter å motta en undervannskrone 42 av betong, hvori kjettingene 25 vil være innleiret eller ubevegelig festet ved hjelp av hvilke som helst passende organer.

Landgangen 10 kan således være forbundet med bare to slike kroner 42 av betong som vil være anbragt umiddelbart vertikalt under landgangen eller også noe utenfor denne vertikal- , idet de to tilsvarende kjettinger 25 strekker seg da skrått fra kronene 42 av betong opp til flottøren 21, slik at det er mulig svakt å orientere landgangen om den vertikale svingeakse 18 ved dens første ende på kaien ved å gi kjettingene 25 forskjellige spenninger eller i en variant vist på fig. 12, kan landgangen 10 ha tilhørende fire kjettinger 25 gruppert to og to med fire respektive faste forankringer 42 som ligger på linje i tverretningen på havbunnen 41 i grupper på to. De faste forankringer 4 2 i hver gruppe vil være fjernet fra hverandre en avstand som tilsvarer den man ønsker å kunne svinge den andre ende av landgangen 10 og man kan bibeholde landgangen i den bestemte posisjon ved å gi kjetting-

ene 25 i en og samme gruppe forskjellige spenninger.

En annen anordning kan anvendes for å hindre nedgravning

av forankringslegemene hvis disse er forsynt med et skjørt av betong eller av stål for å gi deres bunn en buet form. Det er da tilstrekkelig å forbinde den innvendige hvelving eller buede form med en sentrifugalpumpe ved hjelp av en fleksibel slange eller et rør for å utøve et trykk på flere tiganger vekten av forankringslegemene og således lett løse ut disse.

Claims (16)

1. Landgang for adgang til et fartøy, særlig et fraktefar-tøy, hvor en første ende er understøttet i et fast punkt, f.eks. på land ved hjelp av en kai, og hvor en annen ende er båret av en flottør og er bestemt til å være nær ved fartøyet for å frembringe en forbindende vei mellom kaien og fartøyet som tillater lasting og lossing av dette over denne landgang, karakterisert ved at flottøren (21) bærer den annen ende av landgangen (10) stivt og har tilhørende organer (24) til forankring på bunnen og som er til stadighet festet til flottøren (21), idet forbindelsen mellom forankringsorganene (24) og flottøren (21) er selektivt innstillbar i lengden og flottørens maksimale flyteevne er større enn eller minst lik vekten av landgangen (10) med tillegg av på forhånd bestemt maksimal nyttelast for denne, slik at flottøren (21) i landgangens arbeidsstilling inntar en neddykket posisjon, hvori den på forankringsorganene (24) utøver et trekk lik den nevnte maksimale forutbestemte verdi av landgangens nyttelast, idet høyden av denne over vannflaten således er uavhengig av den nyttelast som bæres, for alle verdier av nyttelasten mindre enn den på forhånd bestemte maksimale verdi.

2. Landgang ifølge krav 1, karakterisert ved at flottøren (21) kan ballastes og således har en regulerbar oppdrift.

3. Landgang ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at forankringsorganene (24) er faste forankringsvekter forunet med flottøren (21) ved hjelp av f.eks. kjettinger (25) .

4. Landgang ifølge krav 2 eller 3, karakterisert ved at flottørens. (21) maksimale flyteevne er større enn vekten av landgangen (10) og de nevnte forankringsvekter (24), slik at flottøren (21) kan innta en delvis neddykket posisjon som svarer til en stilling av landgangen (10) ute av drift, og tillater løfting av de nevnte forankringsvekter (24).

5. Landgang ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at forankringsorganene på bunnen er dannet av stenger eller peler (40) ført ubevegelig ned i bunnen og forbundet f.eks. ved hjelp av kjettinger (25) med flottøren (21).

6. Landgang ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at lengden av forbindelsen mellom flottøren (21) og forankringsorganene (24) er regulerbare i avhengighet av vann-standen og fartøyets (12) dypgående.

7. Landgang ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at den første ende av landgangen (10) er festet i et ubevegelig punkt svingbar om en horisontal tverrgående akse (20) og om en vertikal akse (18).

8. Landgang ifølge krav 7, karakterisert ved at landgangens (10) vinkelstilling om sin vertikale svingeakse (18) er regulerbar ved hjelp av sylindre (28) f.eks. båret av landgangen (10), og trekkraft i kjettingene (29) hvorav en ende er forankret på kaien (11).

9. Landgang ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at forankringsorganene (24) er forbundet med kjet^ tinger (25) som går i brø nner dannet i flottøren (21) og i vertikale søyler eller peler (22) som forbinder den annen ende av landgangen (10) med flottøren (21), hvilke kjettinger (25) er forbundet f.eks. med trykksylindrd^båret av landgangen (10).

10. Landgang ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at den annen ende av landgangen omfatter organer (30, 37, 38) til forankring og som kan gli vertikalt på en hovedsakelig vertikal vegg (11) av en tilsvarende kai, idet disse organer gjør det mulig å forskyve landgangen (10) vertikalt til en posisjon ute av drift avhengig av lavvannet og som holder en annen ende av denne landgang (10) i en konstant avstand fra kai-veggen (11).

11. Landgang ifølge krav 10, karakterisert ved at disse organer omfatter en horisontal stang (30) båret av landgangen (10) og hvis ende omfatter et hode (37) som er rektangu-lært og kan føres inn i en sliss i en bane (38) eller en førings-skinne som er hovedsakelig vertikal og båret ved hjelp av kaien (11) og som ved dreining en kvart omdreining holdes fast i det indre av føringsskinnen (38) men kan gli vertikalt i denne.

12. Landgang ifølge et av kravene 1 — 4 eller 10 - 11, karakterisert ved at den kan forskyves ved fløting og kan slepes fra et sted til et annet.

13. Landgang ifølge et av de foregående krav, karakterisert ved at den er dannet av flere identiske enheter anordnet ende mot ende, idet den første ende av den første enhet hviler som nevnt på en kai på land, den annen ende av den siste enhet ligger nær inntil og er forbundet med et fartøy, idet hver mellomliggende enhet hviler med sin første ende på den annen ende av den foregående enhet og bærer med sin annen ende den første ende av den etterfølgende enhet.

14. Fremgangsmåte for anvendelse av en landgang som beskrevet i et av de foregående krav, karakterisert ved at den består i fullstendig neddykking av flottø ren (21) og reguler-ing av dens flyteevne til en slik verdi at den utøver på forankringsorganene (24) på bunnen en trekkraft i det minste lik den maksimale på forhånd bestemte nyttelast for landgangen (10).

15. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at den består i å kompensere hø ydevariasjonene for vannflaten bevirket ved tidevannet og variasjonene i fartøyets (12) dypgående ved å minske eller øke lengden av forbindelsene mellom flottøren (21) og forankringsorganene (24).

16. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 14 eller 15, i det tilfelle hvor forankringsorganene er dannet av forankringsvekter, karakterisert ved at den består i å løfte forankrings-vektene (24) ved ballasting av flottøren (21), å- forskyve landgangen (10) om dens vertikale svingeakse (18) for å føre den til en ønsket vinkelstilling, å senke forankringslegemene (24) for å bringe dem til å hvile mot havbunnen, å dykke ned flottøren (21) til ønsket dybde ved å minske dens oppdrift ved ballasting og ved å korte inn kjettingene (25) som forbindet landgangen (10) med forankringslegemene (24), slik at som nevnt den neddykkede flottør (21) utøver på forankringslegemene (24) en trekkraft som er i det minste lik den maksimale på forhånd fastlagte nyttelast for landgangen (10).