NO320995B1 - Fremgangsmate for behandling av vatrester som inneholder et oksiderbart organisk materiale - Google Patents

Description

FREMGANGSMÅTE FOR BEHANDLING AV VÅTRESTER SOM INNEHOLDER ET OKSIDERBART ORGANISK MATERIALE

Den herværende oppfinnelse vedrører behandling av rester som inneholder et forurensende og/eller giftig materiale. Nærmere bestemt er oppfinnelsen rettet mot en fremgangsmåte for behandling av rester som inneholder et oksiderbart organisk materiale .

Dagens samfunn krever praktiske løsninger for håndtering av avfall i flytende og fast form. Blant annet kreves det av industrien en reduksjon i kilden avrenninger. Gjødselspredning så vel som stedvis nedgraving av avfall er blitt stadig mindre populært, og forbrenning i store behandlingssentra tillater ikke oppgradering av biprodukter. Væskeavrenning og slam generert av industrien representerer store mengder organiske materialer og andre oksiderbare produkter. Hvert år blir tu-senvis av tonn av ulike organiske materialer og rester som utgjør oksygenkrevende ladninger, ført til behandlingsanleg-gene eller nedgravingsstedene. Imidlertid synes en fremgangsmåte for behandling "på stedet" å være meget interessant, særlig hvis den samme fremgangsmåte tillater gjenvinning av varme og resirkulering av vann og den produserte aske.

Den tradisjonelle fremgangsmåte som baserer seg på et tørke-trinn med fordamping fulgt av et forbrenningstrinn, er vel-prøvd, men har begrensninger når det gjelder energiutbyttet. Særlig går en stor varmemengde tapt i form av betydelig varme i den luft eller de gasser som kommer fra tørkeprosessen. Dessuten virker et stort antall av de tradisjonelle forbren-ningsprosesser ved høye temperaturer som kan være omtrent 1100 °C. Dette innebærer at det slam som skal forbrennes, må ha en høy tørrhet og også et høyt innhold av brennbare materialer hvis det tas sikte på en autotermisk prosess. Hvis ikke, vil det være nødvendig med tilleggsenergikilder slik som gassbrennere.

US-patent 4,870,911 beskriver en forbrenningsovn for kontinuerlig brenning av et avfallsmateriale. Det benyttes en rotasjonsovn inne i et brennkammer for forbrenning av avfall som passerer gjennom ovnen. Det tilsettes også kjemiske elementer. Ovnen oppviser utløp både for gasser og behandlet (brent) materiale.

WO-publikasjon 9744096 beskriver en fremgangsmåte for å forbrenne et væskeholdig materiale ved bruk av plasma inne i et forbrenningskammer. Plasma produseres ved en begrenset utladning i det lukkede forbrenningskammeret hvor materialet som skal forbrennes, er. Det er også beskrevet at et gassystem kan knyttes til plasmainjektoren.

Oksidering ved 1100 °C krever mye energi for å varme opp gassene og vanndampen. Forbrenningen gjør det således nødvendig med en varmekilde, slik som naturgass eller fyringsolje, for å igangsette og vedlikeholde reaksjonen, samt økt tilførsel av luft som må varmes opp, da varmekilden allerede forbruker mye oksygen. Ved denne behandlingstemperatur slipper saltene og andre flyktige forbindelser ved disse temperaturer ut fra forbrenningsovnen. For øvrig kan asken som er rik på alkali-metalloksider, danne eutektika som er skadelige for de tungt-smeltelige stoffer i prosessen eller kan forme smeltede hau-ger.

Nedgraving av slam krever store arealer og blir regulert stadig mer da det for fremtiden er nødvendig med en streng kon-troll over avrenninger på lang sikt. Denne prosess har den fordel at den er mindre kostbar og "tilsynelatende" gir en enkel og rask løsning på problemet deponering av slam. Av-fallsprodusenten forblir imidlertid alltid ansvarlig for de skader som avfallet kan forårsake på miljøet.

Gjødselspredning har den fordel at det ikke er dyrt, og ut-gjør ofte et mindre kostbart alternativ enn nedgraving siden den foregår på overflaten. Væsker så vel som slam med høyt innhold av organiske materialer lar seg lett spre. Det kreves imidlertid at materialet ikke er giftig, ikke bærer sykdoms-fremkallende mikroorganismer og har en nøytral pH. Dessuten må det ikke skje noen forurensning av vassdrag eller grunn-vann gjennom utvasking. Og selv om det produkt som skal depo-neres, har gjødslende egenskaper, må det finnes disponible spredesteder og så vidt mulig nær produksjonsstedet for å unngå høye transportkostnader forårsaket av at produktet inneholder stort vannvolum. Spredning er generelt upopulært hvis den utføres nær boligområder på grunn av lukter som kan utvikles.

Løsningen som baserer seg på bruk av luftede dammer, byr på problemer med håndtering av slammet og den plass som kreves for anleggene. Denne type fremgangsmåte benytter vanligvis kompressorer for å tilføre luft via injeksjonsdyser. Det brukes elektrisk energi, men skjer ingen gjenvinning av energi.

Kompostering brukes bare for slam som inneholder biologisk nedbrytbart materiale. De typer slam som er ment å gjennomgå kompostering, må ha en tørrhet som er tilstrekkelig høy til å unngå avrenning av utvaskingsmaterialet. I det tilfelle hvor et slam inneholder for mye vann, kan man blande væsken eller slammet med halm for å sikre god væskeabsorpsjon og god luf-ting av produktet, men dette medfører en betydelig økning av volumet av det produkt som skal behandles, lagringsarealet og behandlingens varighet. Det er også her nødvendig at produktet ikke er giftig, slik at de komposterende mikroorganismer kan virke effektivt, og slik at den jord som dannes, kan tøm-mes ut i omgivelsene uten fare.

Visse teknologier for våtoksidering i overkritisk fase eller i væske/gass-fase er kommersielt tilgjengelige. En av de vik-tigste hindringene for gjennomføring av disse teknologier ligger i kostnadene for de investeringer som er nødvendige. Disse kan tilskrives størrelsen og kompleksiteten i det nød-vendige utstyr. Fremgangsmåten for overkritisk oksidering kan vise seg økonomisk attraktiv, men er ikke brukbar annet enn for små mengder avrenninger når disse er meget giftige.

Den herværende oppfinnelse har som mål å overvinne de ovenfor nevnte ulemper.

Oppfinnelsen har også som mål å angi en fremgangsmåte for behandling av rester som inneholder et oksiderbart organisk materiale. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er karakterisert ved at den omfatter følgende trinn: a) innføring av restene i en rotasjonsovn forsynt med en ildfast foring og inneholdende et varmebærende materiale; b) oppvarming av restene blandet med det varmebærende materialet til en temperatur på minst 300 °C i nærvær av

kjemisk aktive elementer og elektrisk generert UV-stråling mens ovnen roteres for å tørke restene og bevirke oksidering av det organiske materialet og dannelse av gass, idet oksideringen av det organiske materialet katalyseres av de kjemisk aktive elementer og UV-strålingen; og

c) evakuering av gassene fra ovnen.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tillater tørking og dest-ruering ved oksidering av det organiske materiale som de behandlede rester inneholder. Den baserer seg på benyttelse av en oksideringsreaktor med elektrisk katalyse, særlig for behandling av avrenninger med høyt innhold av organisk materiale, slik som det man finner i pulp- og papirindustri og i av-svertingsindustrien for papir eller tekstiler, så vel som i næringsmiddelindustrien. Elektrisitet brukes således for å indusere katalytiske effekter og bidra til transportfenomener i en forbrenningsreaktor.

Trinnet (b) utføres fortrinnsvis ved hjelp av en plasmabrenner. Det er likeledes mulig å benytte en anordning med elektrisk bue eller elektrisk utladning mellom to elektroder av metall eller grafitt. Disse apparater tillater ikke bare å varme opp restene i blanding med det varmebærende materialet til den ønskede temperatur, men også å generere en stråling av typen ultrafiolett så vel som kjemisk aktive elementer, slik som frie radikaler, ioner og stimulerte elementer som katalyserer oksideringsreaksjoner. Det dreier seg om en ra-sjonell utnyttelse av elektrisitet til generering av fenome-ner som bidrar til transportmekanismer og til kjemiske reak-sjoner som finner sted i en oksideringsreaktor. Dette medfører at forbrenningsprosessen gjennomføres i en reaktor av redusert størrelse i forhold til ved tradisjonell fremgangsmåte for forbrenning.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tar sikte på å utnytte brennverdien i det oksiderbare materiale som inneholdes i de rester som skal behandles, for å bidra til vannfordampings-prosessen og til den termiske ødeleggelsesprosess i det forurensende materialet. I tilfellet slam som er tilstrekkelig konsentrert (tørrhet over 10 %), og dersom varmeevnen i det oksiderbare materialet er tilstrekkelig høy, vil det være mulig å oppnå en drift som fungerer autotermisk, for ikke å si eksotermisk, for oksideringsreaktoren. Med uttrykket "tørr-het" forstås massedelen innbefattende det organiske materialet og det uorganiske materialet eksklusiv vannet i forhold til den samlede våtrestmasse. I tilfelle av uttynnede, flytende avrenninger er det tilstrekkelig at det tilveiebringes vanlige tekniske midler for å gjennomføre en tilstrekkelig konsentrering av dette materialet. Dette innbefatter anvendelse av fremgangsmåter for separering med membraner, slik som omvendt osmose, ultrafiltrering, nanofiltrering og/eller mikrofiltrering, hvilke er fremgangsmåter for filtrering ved tangentialstrømning. Dette innbefatter likeledes anvendelse av fremgangsmåter for mekanisk avfukting med eller uten til-setning av flokkulering/koagulerings-produkter, slik som sentrifuger, skrupresser, silfiltere, filterpresser, fremgangsmåter med sedimentering og andre fremgangsmåter. Disse fremgangsmåter for avfukting kan, men behøver ikke, benyttes sammen med fremgangsmåter med separering med membraner slik som nevnt ovenfor. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan således benyttes for direkte å forbrenne slam som kommer fra dehydreringsprosesser, så vel som konsentrater som kommer fra prosesser med separering via membraner.

Oksideringen påvirkes ikke av restenes pH og nærvær av syk-domsfremkallende mikroorganismer. Nedbrytingen av giftige forbindelser som cyanider eller ammoniakk er ikke problema-tisk. Dessuten tillater fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fremstilling av uorganisk, inert og sterile aske som kan representere et biprodukt som kan gjøres verdifullt. I tilfellet behandling av organisk slam som stort sett er av biologisk opprinnelse, kan den produserte aske nyttes ved formu-lering av gjødningsmidler siden den kan inneholde nitrater, fosfater og andre uorganiske forbindelser.

Det er likeledes mulig å ødelegge polyhalogenerte hydrokarbo-ner med binding av halogenerte atomer takket være de høye lo-kale temperaturer som er tilgjengelige gjennom det elektriske plasma, og nærværet av alkalisk aske i faststoffene. Det er mulig å tilsette tilsetningsmidler til de rester som skal behandles i ovnen, under behandlingen, og dette anbefales for å binde visse giftige produkter. Binding av halogener gjøres vanligvis ved tilsetting av oksider, hydroksider eller karbonater av alkali- eller alkalijordmetaller, mens seksverdig krom bindes ved tilsetting av jernsulfat.

Ifølge en foretrukket utførelse av oppfinnelsen blir trinnet (b) gjennomført ved en innerveggstemperatur i ovnen på mellom 300 og 900 °C, fortrinnsvis på omtrent 500 °C. En minimums-temperatur på 300 °C er nødvendig for å sikre en spontan oksider ingsreaks jon i det organiske materialet inneholdt i de rester som skal behandles. Ved 500 °C skjer det ikke noen smelting av faststoffer, ingen fritting og ingen dannelse av eutektika med de ildfaste materialer. Imidlertid er en viss agglomerering av fine faststoffer mulig på grunn av ovnens mekaniske rotasjonsvirksomhet, hvilket er ønskelig for å unngå at støv blir ført med gassene som dannes i løpet av trinn (b), og sikre en god flyteevne i det varmebærende materialet.

Trinnet (b) blir vanligvis utført ved atomsfærisk trykk, som kan være omtrent 100 kPa. Det er likevel mulig å operere med et absolutt trykk mellom 30 og 600 kPa.

Ovnen har fortrinnsvis en slik dimensjon og geometri at det dannes et innvendig volum som tillater en oppholdstid for gassene på minst 1 sekund, slik at det sikres at oksideringsreaksjonen blir fullstendig inne i ovnen. Når restene inneholder et uorganisk materiale, er det uorganiske restmateria-- lets (askens) oppholdstid vanligvis lengre enn gassenes slik at det sikres en tilstrekkelig varmeoverføring mellom den produserte aske og de nylig innførte rester, og at asken til-lates å samle seg inne i ovnen for å danne det varmebærende materialet. Fyllenivået av det varmebærende materialet i ovnen tilsvarer fortrinnsvis 15 % av det samlede innvendige volum.

Med uttrykket "varmebærende materiale" forstås et fast og kornet uorganisk materiale, hvis partikkeldiameter er over 10 Jim. Det tjener til å oppnå en jevn varmefordeling i rota-sjonsovnens ildfaste foring ved kontakt mellom partiklene og foringen. Det tjener også til raskt å overføre energi fra ovnen til de våte rester som føres inn i ovnen, idet det blander seg med disse. Det varmebærende materialet kommer fra det uorganiske materialet inneholdt i den rest som skal behandles, hvilken avsetter seg i form av aske og agglomereres og/eller kan bli ført inn i ovnen hvis resten ikke inneholder uorganisk materiale eller er meget fattig på sådant. Som ek-sempel på varmebærende materiale som kan tilsettes ovnen, kan nevnes sand, aluminiumspartikler, knust keramikk osv.

Det benyttes fortrinnsvis en ovn som har en behandlingskapasitet på mer enn 50 kg/t, og hvis tangentielle rotasjonshas-tighet ved ovnens innervegg er minst 0,01 m/s, men lavere enn ovnens sentrifugeringshastighet. En slik tangentiell rota-sjonshastighet gjør det mulig å sikre at det varmebærende materiale holdes flytende, at det blander seg med de nylig inn-førte rester, og at varme overføres mellom den ildfaste foring og det varmebærende materialet.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er særlig nyttig til behandling av våtrester som har en tørrhet på mellom 10 og 65 vektprosent i forhold til våtrestenes samlede vekt, og inneholder et uorganisk materiale i en andel av opp til 70 vektprosent i forhold til den samlede vekt av organiske og uorganiske materialer uten vann, dvs. tørrstoffer. Anvendelsen av en slik type rest muliggjør behandling av den under autotermiske betingelser.

En våtrest som har en tørrhet over 35 % kan behandles i en tradisjonell forbrenningsovn. En våtrest som har tørrhet under 10 % er for uttynnet og vil behandles bedre ved en fremgangsmåte med overkritisk oksidering, ozonering eller annen teknologi beregnet for behandling av uttynnede vannholdige avrenninger. Ut over 70 % uorganiske materialer på tørr basis blir tørrstoffets varmeevne for liten, og dette gjør det nød-vendig å ha en netto tørrhet som er høyere enn 65 % slik at det sikres autotermiske betingelser.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er nyttig særlig til behandling av følgende våtrester: a) vann som er meget giftig eller er sterkt forurenset, hvilket kommer fra industriprosesser slik som avsverting, tekstil, garving, kjemisk industri, pulp og papir (sekun-dære slam og svart væske) osv; b) slam og væskeavrenninger generert i landbruksmatvareindustrien, slik som ekskrementer fra dyr, avrenning inne holdende fettstoffer, proteiner, karbohydrater osv.; c) slam fra renseanlegg benyttet til rensing av avløpsvann;

d) slam som kommer fra biologiske behandlingssystemer.; og

e) vegetabilske rester som inneholder mye vann, særlig pulp

fra planter slik som mais, soya og andre.

Andre trekk og fordeler med oppfinnelsen vil fremgå tydelig ved gjennomlesing av nedenstående beskrivelse av foretrukne utførelser av oppfinnelsen under henvisning til de vedføyde tegninger, hvor: Fig. 1 illustrerer skjematisk en reaktor for oksidering ved elektrisk katalyse benyttet for å gjennomføre en fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen; Fig. 2 er en graf som viser typisk energiforbruk i funk-sjon av tørrheten i den våtrest (uten aske) som skal behandles, og som har en varmeevne på 20 000 kJ/kg for organiske materialer, ved ulike temperaturer ved ovnens innervegg; og Fig. 3 er en graf som viser typisk energiforbruk i funk-sjon av tørrheten i den våtrest (uten aske) som skal behandles, ved forskjellige verdier for varmeevne i det organiske materialet inneholdt i våtresten, i ovnen ved 500 °C.

Reaktoren for oksidering ved elektrisk katalyse illustrert på fig. 1 og angitt generelt med henvisningstallet 10, omfatter en rotasjonsovn 12 forsynt med ildfast foring 14 og omfat-tende rotasjonsmidler (ikke illustrert). De våtrester som skal behandles, og som inneholder en organisk del, blir ført inn i ovnen 12 via ledninger 16, mens den luft eller oksygen som er nødvendig for å oksidere den organiske del, blir ført inn gjennom en ledning 18. Ovnen 12 blir varmet opp ved hjelp av en plasmabrenner 20 som genererer kjemisk aktive elementer så vel som en stråling av UV-typen som tjener til å kataly-sere oksideringsreaksjonen. En plasmagen gass dannet av oksygen, hydrogen, argon, nitrogen, metan, karbonmonoksid, kar-bondioksid eller vanndamp, eller også en blanding av disse, blir ført inn gjennom en ledning 22. Denne plasmagene gass er fortrinnsvis en del av den luft som trengs for å oksidere den organiske del, idet resten av luften blir ført inn gjennom ledningen 18. Lufttilskuddet reduseres til et minimum, men er tilstrekkelig til delvis eller fullstendig å oksidere den organiske del, hvorved det unngås unødvendig tap av energi i form av anselig varme i et nitrogenoverskudd som kommer fra en for stor luftmengde. Dette tillater også å minimere pro-duksjonen av gasser generert i reaktoren, hvilket bidrar til å optimere oppholdstiden for gassene i reaktoren, hvilken skal være minst ett sekund. Det foreslås å bruke et lite luftoverskudd på 10 volumprosent i forhold til den minimums-luft som er nødvendig for å oksidere den organiske del så vel som å sikre en bedre reaktivitet mellom det oksiderbare materialet og oksygenet. Den nitrogenoksid som kan fremstilles av plasmabrenneren 20, ødelegges av den gassholdige organiske

del i hvis nærvær den er ustabil. Den spesifikke energi til-

veiebrakt av plasmabrenneren er fortrinnsvis mellom 50 og 200 kWh/t våtrest.

Fremgangsmåten er beregnet for kontinuerlig drift. På den ene side blir våtrestene og oksideringsgassen ført inn i ovnen kontinuerlig for å holde gassutslippene og de termiske strøm-mer konstante. Aske 24 som samler seg i ovnen, tjener som varmeoverførende middel eller varmebærende materiale mellom de nylig innførte rester og den innvendige flate av ovnens innvendige foring 14; overskuddet evakueres ved utlufting ved hjelp av en ledning 26. Det er imidlertid mulig å drive prosessen halvkontinuerlig ved at prosessen avbrytes periodisk for uthenting av uorganiske stoffer som har hopet seg opp.

Den vanndamp og de gasser som genereres ved oksideringen av den organiske del, blir evakuert via en ledning 28. En syklon 30 er tilveiebrakt ved gassutløpet for å fange opp aske som føres med gassene. En del av varmen i gassene ved et utløp 32 kan gjenvinnes via en varmeveksler 34 for å forvarme de rester som skal behandles, og den luft som brukes som brenn-stoff, og til og med en delvis tørking av restene, med det formål å øke prosessens termiske effektivitet. Flyveaske som skilles ut fra gassen av syklonen 30, blir evakuert gjennom en ledning 36. Fig. 2 illustrerer virkningen av ovnens 12 temperatur i det tilfelle hvor det organiske materialet ikke inneholder aske og har en varmeevne på 20 000 kJ/kg på tørr basis. Denne figur viser at det for oksideringsreaktoren i tilfelle med tilstrekkelig konsentrerte rester (tørrhet over 10 %), hvis det oksiderbare materiales varmeevne er tilstrekkelig høy, er mulig å oppnå en drift som fungerer autotermisk, ja endog eksotermisk. Fig. 3 illustrerer effekten av varmeevnen i det tørre materialet med 0 % aske og en behandlingstemperatur på 500 °C. Denne figur viser at for at betingelsene skal nærme seg eller bli autotermiske, for ikke å si eksotermiske, er den kritiske tørrhet avhengig av det organiske materialets varmeevne.

Det skal bemerkes at fig. 2 og 3 ikke tar hensyn til en mulig energigjenvinning fra de varme gasser som slipper ut fra ovnen, hvilket ville bevirke en senking av den kritiske tørr-het for oppnåelse av autotermiske betingelser.

Claims (19)

1. Fremgangsmåte for behandling av våtrester inneholdende et oksiderbart organisk materiale, karakterisert ved at den omfatter følgende trinn: a) innføring av nevnte rester i en rotasjonsovn (12) forsynt med en ildfast foring (14) og inneholdende et varmebærende materiale (24); b) oppvarming av nevnte rester blandet med nevnte varmebærende materiale (24) til en temperatur mellom omtrent 300 °C og omtrent 900 °C i nærvær av kjemisk aktive elementer og UV-stråling, hvilke genereres elektrisk mens det bevirkes rotasjon av ovnen (12), slik at nevnte rester tørkes og det bevirkes oksidering av nevnte organiske materiale og dannelse av gass, idet nevnte oksidering katalyseres av de kjemisk aktive elementer og UV-strålingen; og c) evakuering av gassene fra ovnen.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at trinn (b) gjennomføres ved en temperatur på ovnens (12) innervegg på omtrent 500 °C.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at trinn (b) gjennomføres ved et absolutt trykk på mellom 30 og 600 kPa.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at trinn (b) gjennomføres ved et absolutt trykk på omtrent 100 kPa.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at ovnen har en slik dimensjon og geometri at det dannes et innvendig volum som tillater en oppholdstid for gassene på minst 1 sekund.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte rester inneholder et uorganisk materiale, og at ovnen har en slik geometri at den tillater en oppholdstid for det uorganiske restmaterialet på minst 1 sekund.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at ovnen (12) har en innvendig vegg, og at den roterer slik at det genereres en tangentiell hastighet ved den innvendige vegg på minst 0,01 m/s, og at den har en behandlingskapasitet på mer enn 50 kg/t.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at trinn (b) gjennomføres ved hjelp av en plasmabrenner (20).

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, karakterisert ved at plasmabrenneren (20) omfatter en plasmagen gass valgt blant gruppen bestående av oksygen, hydrogen, argon, nitrogen, metan, karbonmonoksid, karbondi-oksid, vanndamp og blandinger av disse.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at trinn (b) gjennomføres ved hjelp av en anordning med elektrisk bue eller elektrisk utladning mellom to elektroder av metall eller grafitt.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte rester har et tørrhet på mellom 10 og 65 vektprosent i forhold til våtrestenes samlede vekt, og at de inneholder et uorganisk materiale i en andel på opp til 70 vektprosent i forhold til den samlede vekt av organiske og uorganiske materialer uten vann.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte rester har en tørrhet på over 65 vektprosent i forhold til våtrestenes samlede vekt, og at de inneholder uorganisk materiale i en andel på over 70 vektprosent i forhold til den samlede vekt av organiske og uorganiske materialer uten vann.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte rester inneholder et giftig produkt, og at det før trinn (a) til nevnte rester tilsettes en kjemisk forbindelse som er ment å binde nevnte giftige produkt.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 13, karakterisert ved at nevnte kjemiske forbindelse velges blant gruppen bestående av fosforsyre, jernsulfat, oksider, hydroksider, karbonater og fosfater av alkali-metaller eller alkalijordmetaller.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte rester består av slam eller avren-ningsvæsker som er meget giftholdige eller sterkt for-urensede, og som kommer fra en industriprosess.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte rester utgjøres av slam og avren-ningsvæsker generert i landbruksmatvareindustrien.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte rester utgjøres av slam fra et renseanlegg benyttet til rensing av avløpsvann.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte rester utgjøres av slam som kommer fra et biologisk rensesystem.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte rester er rester med høyt vanninn-hold.