NO179251B - Nye sulfonylurinstoffer, mellomprodukter ved deres fremstilling, midler inneholdende slike virkestoffer og deres anvendelse til bekjempelse av ugress - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører nye, herbicid virksomme og plantevekstregulerende N-fenylsulfonyl-N'-pyrimidinyl-, N'-triazinyl- og N'-triazolylurinstoffer og -tiourinstoffer, nye mellomprodukter ved deres fremstilling, midler som inneholder disse som virkestoffer, samt deres anvendelse ved bekjempelsen av ugress, fremfor alt selektivt i nytteplantekulturer eller for regulering og hemning av planteveksten.

Ureaforbindelser, triazinforbindelser og pyrimidiforbindelser med herbicid virkning er generelt kjent. Slike forbindelser er beskrevet f.eks. i de europeiske patentansøkninger nr. 0 007 687, 0 030 138, 0 073 562 og 0 126 711.

Det ble nu funnet nye sulfonylurinstoffer og -tiourinstoffer med herbicid og plantevekstregulerende egenskaper.

N-Fenylsulfonyl-N'-pyrimidinyl-, N'-triazinyl- og N'-triazolylurinstoffer og -tiourinstoffer ifølge oppfinnelsen tilsvarer formel I

hvor

X er oksygen, svovel, SO eller S02;

W er oksygen eller svovel;

Rt er hydrogen eller metyl;

1*2 er hydrogen, fluor, klor, brom, jod, (X)nR3, N02, NR^,

eller cyano; n er tallet 0 eller 1;

R3 er Ci-C4-alkyl, eller med 1-4 halogenatomer, Cj-C3-alkoksy eller Ci-C3-alkyltio substituert C i-C4-alkyl; C2-C4-alkenyl, eller med 1-4 halogenatomer substituert Cj-Q,-alkenyl;

R4 er hydrogen, CH30, CH3CH20. eller C^-C^-alkyl;

Rj er hydrogen eller Cj-C^-alkyl;

Rs er hydrogen, metyl eller etyl;

R7 er hydrogen eller metyl;

E er metin eller nitrogen;

R8 er Cj-Qi-alkyl, Cj-C^-alkoksy, Cj-^-halogenalkoksy, Cj-Q,-halogenalkyl, C^^-halogenalkyltio, (^-Qj-alkyltio, halogen, Cz-Cj-alkoksyalkyl, C2-C5-alkoksyalkoksy, amino, Cj-Cj-alkylamino eller di-(C^-C^-alkyl) amino;

R, er Ci-C4-alkyl, C^Q-alkoksy, C^-C-halogenalkoksy, Ci-Q,-halogenalkyltio, Cj-Qj-alkyltio, C^-Cj-alkoksyalkyl, C^-Cj-alkoksyalkoksy, C^-Cj-alkyl-tioalkyl eller cyklopropyl;

R10 er hydrogen, fluor, klor, metyl, trifluormetyl, CH30, CH3CH20, CH3S, CH3SO, CH3S02 eller cyano;

Rn er metyl, etyl, CH30, CH3CH20, fluor eller klor;

R12 er metyl, etyl, CH30, CH3CH20, fluor eller klor;

samt saltene av disse forbindelser;

under de forutsetninger at

E er metin når Rg er halogen; og

E er metin når R8 eller R, er OCHF2 eller SCHF2.

I de ovenfor angitte definisjoner skal halogen, fluor, klor, brom og jod fortrinnsvis være fluor, klor og brom.

De i substituentdefinisjonene forekommende alkylgrupper kan være rettkjedede eller forgrenede, eller de kan bety f.eks. metyl, etyl, n-propyl, iso-propyl, n-butyl, sek.-butyl, iso-butyl eller tert.-butyl. Fortrinnsvis har de som substituenter eller i substituentene forekommende alkylgrupper 1 - 3 karbonatomer.

Under alkenyl skal det forstås forgrenet alkenyl, såsom f.eks. vinyl, allyl, metallyl, 1-metylvinyl eller but-2-en-l-yl. Foretrukket er alkenylrester med en kjedelengde på 2 til 3 karbonatomer.

Halogenalkyl er f.eks. fluormetyl, difluormetyl, trifluormetyl, klormetyl, diklormetyl, triklormetyl, 2,2,2-tri-fluoretyl, 2-fluoretyl, 2-kloretyl og 2,2,2-trikloretyl; fortrinnsvis triklormetyl, difluorklormetyl, trifluormetyl og diklorfluormetyl.

Alkoksy er f.eks. metoksy, etoksy, propyloksy, i-propyloksy, n-butyloksy, iso-butyloksy, sek.-butyloksy og tert.-butyloksy; fortrinnsvis metoksy og etoksy.

Halogenalkoksy er f.eks. difluormetoksy, trifluormetoksy, 2,2,2-trifluoretoksy, 1,1,2,2-tetrafluoretoksy, 2-fluor-etoksy, 2-kloretoksy og 2,2-difluoretoksy; fortrinnsvis difluormetoksy, 2-kloretoksy og trifluormetoksy.

Alkyltio er f.eks. metyltio, etyltio, propyltio, isopropyltio, n-butyltio, iso-butyltio, sek.-butyltio eller tert.-butyltio, fortrinnsvis metyltio og etyltio.

Eksempler på alkoksyalkoksy er: metoksymetoksy, metoksyetok-sy, metoksypropyloksy, etoksymetoksy, etoskyetoksy samt propyloksymetoksy.

Alkylamino er f.eks. metylamino, etylamino, n-propylamino eller iso-propylamino. Dialkylamino er f.eks. dimetylamino, metyletylamino, dietylamino eller n-propylmetylamino. Oppfinnelsen omfatter likeledes saltene som forbindelsene med formel I kan danne med aminer, alkali- og jordalkalimetallbaser eller kvaternære ammoniumbaser.

Blant alkali- og jordalkalimetallhydroksyder som saltdannere skal det fremheves hydroksydene fra litium, natrium, kalium, magnesium eller kalsium, men spesielt saltene fra natrium eller kalium.

Eksempler på til saltdannelse egnede aminer er primære, sekundære og tertiære alifatiske og aromatiske aminer såsom metylamin, etylamin, propylamin, iso-propylamin, de fire isomere butylaminer, dimetylamin, dietylamin, dietanolamin, dipropylamin, diisopropylamin, di-n-butylamin, pyrrolidin, piperidin, morfolin, trimetylamin, trietylamin, tripropyl-amin, kinuklidin, pyridin, kinolin og iso-kinolin, men spesielt etyl-, propyl-, dietyl- eller trietylamin, men frem for alt iso-propylamin og dietanolamin.

Eksempler på kvaternære ammoniumbaser er generelt kationene fra halogenammoniumsaltene, f.eks. tetrametylammonium-kationet, trimetylbenzylammoniumkationet, trietylbenzyl-ammoniumkationet, men også ammoniumkationet.

Blant forbindelsene med formel I er de foretrukket, hvor W er oksygen, hvorved fortrinnsvis Z er Zl og X er oksygen eller svovel, men spesielt foretrukket oksygen, og E er nitrogen.

Dessuten skal den gruppe av forbindelser med formel I fremheves, hvor Z er Zl og X er oksygen eller svovel, men spesielt oksygen, og E er metin.

Fra disse to grupper av forbindelser med formel I er spesielt de av interesse hvor

Rj er hydrogen, fluor, klor, OCH3, OCHF2, metyl, SCH3, metoksy, etoksy eller kloretoksy;

R8 er Cj-Cj-alkyl, Cj-Cj-alkoksy, C^-cy-halogenalkoksy, trif luormetyl, CHF2/ CHjF, CH2OCH3, fluor, klor, NH2, NHCH3, N(CH3)2, SCH3 eller CH2OCH3; og R, er Cj-C3-alkyl, C^-Cj-alkoksy, C^Cjhalogenalkoksy eller cyklopropyl.

Ved spesielt foretrukkede forbindelser fra disse grupper betyr

R2 hydrogen;

Rg metyl, etyl, OCH3, OC^Hj, OCHF2, OCH2CF3, klor, NHCH3, N(CH3)2 eller CH2OCH3; og

R, metyl, OCH3, OCHF2, OCfl5 eller cyklopropyl.

I en ytterligere foretrukket undergruppe av forbindelsene med formel I betyr

W oksygen;

Z er Zl;

X er svovel;

R2 er hydrogen, fluor, klor, OCH3, OCHF2, metyl eller metyltio; Rg er Cj-C^-alkyl, Cj-Cj-alkoksy, C^-C^-halogenalkoksy, CF3, CHF2, CH2OCH3, fluor, klor, NH2, NHCH3, N(CH3)2, SCH3 eller CH2OCH3; og R, er C^-C^-alkyl, C^-Cj-alkoksy, C^-C^-halqgenalkoksy eller cyklopropyl.

I denne gruppe er de forbindelser med formel I av interesse hvor

W er oksygen;

Z er Zl;

X er svovel;

R2 er hydrogen;

Rg er metyl, etyl, OCH3, OC2H5, OCHF2, OCI^CF^ Cl, NHCH3, N(CH3)2 eller CH2OCH3; og

R, er metyl, OCH3, OCHF2, OCJi5 eller cyklopropyl.

Som foretrukne enkeltforbindeIser fra formel I skal det nevnes: N-[2-(oksetan-3-oksy-karbonyl)]-fenylsulfonyl-N'-(4-metoksy-6-metyl-l,3,5-triazinyl)-urea; N—[2-(oksetan-3-oksy-karbony1)]-fenylsulfonyl-N'-(4,6-dimetyl-pyrimidin-2-yl)-urea;

N- [2 - (oksetan-3-oksy-karbonyl) ] -f enylsulf onyl-N' - (4-metoksy-6-metyl-pyrimidin-2-yl)-urea; og

N-[2- (oksetan-2-oksy-karbonyl)) -fenylsulfonyl-N'- (4,6-dimetoksy-pyrimidin-2-yl)-urea.

Forbindelsene med formel I kan fremstilles ved at man enten i a) omsetter en fenylsulfonamid med formel II

hvor Rj og X har den i formel I angitte betydning, i nærvær av en base med et pyrimidinyl-, triazolyl- eller triazinylkarbamat eller -tiokarbamat med formel III

hvor W, Z og Ri har den i formel I angitte betydning og

R15 er fenyl eller substituert fenyl,

eller

b) omsetter et sulfonylkarbamat eller -tiokarbamat med formel

IV

hvor Rj, W, X og Z har den i formel I angitte betydning

og R15 har den i formel III angitte betydning, i nævær av en base med et amin med formel

hvor Z har den i formel I angitte betydning, eller c) omsetter et fenylsulfonamid med formel II

hvor Rj og X har den i formel I angitte betydning, i nærvær av en base med et pyrimidinyl-, triazolyl- eller triazinylisocyanat eller -isotiocyanat med formel VII

hvor Z har den i formel I angitte betydning og Y er oksygen eller svovel.

Forbindelsene med formel I kan dessuten fremstilles ved at man omsetter en forbindelse med formel VIII med en forbindelse med formel V i nævær av et ammonium-, fosfonium-, sulfonium- eller alkalimetallcyanatsalt med formel X

hvor M er et alkalimetall eller gruppen R15R16R17R18Q, hvor Ri5R,6Ri7Rlg uavhengig av hverandre er C^-Cu-alkyl, benzyl eller

fenyl, hvorved det totale antall C-atomer ikke er større enn . 36; og Q er nitrogen, svovel eller fosfor. Ifølge denne metode kan spesielt fordelaktig fremstilles forbindelsene N-[2-(oksetan-3-oksy-karbony1))-feny1su1fony1-N'-(4-metoksy-6-metyl-l,3,5-triazinyl)urea;

N-[2-(oksetan-3-oksy-karbonyl)]-fenylsulfonyI-N'-(4,6-dimetyl-pyrimidin-2-yl)-urea;

N-[2-(oksetan-3-oksy-karbonyl)]-fenylsulfonyl-N'-(4-metoksy-6-metyl-pyrimidin-2-yl)-urea; og

N-[2-(oksetan-3-oksy-karbony1)]-fenylsulfonyl-N'-(4,6-dimetoksy-pyrimidin-2-yl)-urea. Slike omsetninger er beskrevet i sveitisk patent nr. 662 348.

Omsetningen til forbindelser med formel I foretas fortrinnsvis i aprotiske, inerte organiske oppløsningsmidler. Slike oppløsningsmidler er hydrokarboner såsom benzen, toluen, xylen eller cykloheksan, klorerte hydrokarboner såsom diklormetan, triklormetan, tetraklormetan eller klorbenzen, eter såsom dietyleter, etylenglykoldimetyleter, dietylenglykoldimetyleter, tetrahydrofuran eller dioksan, nitriler såsom acetonitril eller propionitril, amider såsom dimetylformamid, dietylformamid eller N-metylpyrrolidinon. Reaksjonstemperaturene ligger fortrinnsvis mellom -20° og +120°C.

Omsetningene forløper generelt lett eksotermt og kan gjennomføres ved romtemperatur. For å avkorte reaksjonstiden eller for å innlede omsetningen, oppvarmes hensiktsmessig for en kortere tid til reaksjonsblandingens kokepunkt. Reaksjonstidene kan likeledes avkortes ved tilsetning av noen dråper base som reaksjonskatalysator. Som baser egner seg spesielt tertiære aminer såsom trimetylamin, trietylamin, kinuklidin, 1,4-diazabicyklo-(2.2.2)-oktan, 1,5-diazabicyklo(4.3.0)non-5-en eller l,5-diazabicyklo(5.4.0)-undek-7-en. Som baser kan det imidlertid også anvendes uorganiske baser såsom hydrider såsom natrium- eller kalsiumhydrid, hydroksyder såsom natrium- og kaliumhydroksyd, karbonater, såsom natrium- og kaliumkarbonat eller hydrogenkarbonater såsom kalium- og natriumhydrogenkarbonat.

Sluttproduktene med formel I kan isoleres ved redusering og/eller fordampning av oppløsningsmiddelet og renses ved om-krystallisering eller pulverisering av den faste rest i oppløsningsmidler hvor de ikke lett lar seg oppløse, såsom eter, aromatiske hydrokarboner eller klorerte hydrokarboner. I de ovenfor beskrevne fremstillingsfremgangsmåter av forbindelsene med formel I betyr R1S fortrinnsvis fenyl, som kan være substituert med C,-C4-alkyl eller halogen, og helt spesielt foretrukket fenyl.

Fenylsulfonamidene med formel II er nye forbindelser som ble utviklet og fremstilt spesielt for fremstilling av virkestoffene med formel I. De danner således gjenstand for foreliggende oppfinnelse. De kan fremstilles fra de tilsvarende fenylsulfoklorider med formel VIII

hvor Rj og X har den i formel I angitte betydning, ved omsetning med ammoniakk. Slike omsetninger er kjente og vanlige for fagmannen.

Fenylsulfokloridene med formel VIII er nye forbindelser som er blitt utviklet og fremstilt spesielt for fremstillingen av virkestoffene med formel I. De danner således likeledes gjenstand for foreliggende oppfinnelse. Fenylsulfokloridene med formel VIII fremstilles ved at man omsetter de tilsvarende substituerte 2-klorsulfonyl-benzoylklorider (sml. f.eks. D. Davis, Soc..2042,2044 (1932)) i nærvær av en base med en forbindelse med formel IX

hvor X har den i formel I angitte betydning. Slike reaksjoner er kjente og vanlige for fagmannen.

Fenylsulfokloridene formel VIII, hvor X er oksygen, kan også fremstilles ved at man omsetter 2-isopropyltiobenzosyre (sml. f.eks. H. Gilman, F.J. Webb, Am.Soc 71, 4062-4063) med tionylklorid til det tilsvarende benzosyreklorid som derefter overføres med 2-hydroksy-oksetan i nærvær av en base til den tilsvarende 2-isopropyltio-benzosyreoksetan-3-ylester, for å danne derefter sulfokloridet med formel VIII ved omsetning med klor. Slike omsetninger er kjente og vanlige for fagmannen.

Forbindelser med formel IX og deres fremstilling er kjent (sml. f.eks. B. Lamm et al., Acta Chem. Scand. 28, 701 (1974) eller J. Org. Chem. 48, 2953-2956 (1983)).

Sulfonylkarbamatene og -tiokarbamatene med formel IV er nye og danner også gjenstand for foreliggende oppfinnelse. De kan fremstilles f.eks. ved omsetning av sulfonamidene med formel II med difenylkarbamat hhv. -tiokarbamat i nærvær av en base. Slike reaksjoner er kjente og vanlige for fagmannen.

Aminene med formel V er beskrevet i de europeiske patent-ansøkninger nr. 0 007 687, 0 030 138, 0 073 562 og 0 126 711 samt i USP 4,579,584.

Fremgangsmåter ved fremstilling av N-pyrimidinyl- og N-triazinylkarbamater er f.eks. beskrevet i EP-A-0101670. N-triazolylkarbamater kan fremstilles analogt.

Virkestoffene med formel I kan anvendes fordelaktig som regel i mengder på 0,001 til 2 kg/ha, fortrinnsvis 0,005 til 1 kgt/ha. Den for den ønskede virkning nødvendige dosering gens art, kulturplantens og ugressets utviklingsstadium, samt applikasjon (sted, tid, fremgangsmåte), og kan, avhengig av disse parametre, variere innenfor store områder.

Forbindelsene med formel I utmerker seg ved veksthemmende og herbicide egenskaper som gjør de utmerket til bruk i kulturer av nytteplanter, spesielt korn, bomull, soya, raps, mais og ris, hvorved bruken ved soyakulturer og korn er helt spesielt foretrukket. Bekjempelsen av ugress i soyakulturer skjer fortrinnsvis postemergent. Spesielt utmerker seg forbindelsene med formel I ved sin gode nedbrytningsevne.

Oppfinnelsen vedrører også herbicide og plantevekstregulerende midler som inneholder et nytt virkestoff med formel I, samt fremgangsmåte til hemning av plantenes vekst.

Plantevekstregulatorer er substanser som bevirker i/på planten agronomisk ønskede biokjemiske og/eller fysiologiske og/eller morfologiske forandringer.

Virkestoffene som inngår i midlene ifølge oppfinnelsen, påvirker planteveksten på forskjellig måte, alt efter applikasjonstid, dosering, applikasjonsart og miljøbetingelser. Plantevekstregulatorene med formel I kan f.eks. hemme plantenes vegetative vekst. Denne form for virkning er av interesse på gressplener, i prydplantedyrkning, fruktplanta-sjer, på veiskrenter, sportsanlegg, industrieanlegg, men også ved målrettet hemning av sideskudd såsom hos tobakk. Ved åkerbruk fører hemningen av den vegetative vekst ved korn via en halmforsterkning til reduserte lagre, lignende agronomiske virkninger oppnår man hos raps, solsikker, mais og andre kulturplanter. Dessuten kan antallet planter pr. flate økes ved hemning av den vegetative vekst. Et ytterligere bruksområde for veksthemmere er den selektive kontroll av bunndekkende planter i plantasjer eller kulturer på lange rekker, ved sterk veksthemning, uten å drepe disse bunndekkende planter, slik at konkurransen overfor hovedkul-turen kobles ut, mens de agronomisk positive effekter såsom erosjonsforhindring, nitrogenbinding og bunnforbedring opprettholdes.

Med en fremgangsmåte ved hemning av planteveksten skal det forstås en styring av den naturlige planteutvikling uten å forandre plantens livssyklus som bestemmes av de genetiske egenskaper, slik som en mutasjon. Fremgangsmåten for vekstreguleringen anvendes på den ene side på plantens utviklingstidspunkt som bestemmes i det enkelte tilfelle. Applikasjonen av virkestoffene med formel I kan skje før eller efter plantens spiring, f.eks. allerede på frø eller stiklinger, på røtter, knoller, stilker, blad, blomster eller andre plantedeler. Dette kan skje f.eks. ved påføring av selve virkestoffet eller i form av et middel på plantene, og/eller ved behandling av plantens næringsmedium (jordbunn).

For anvendelsen av forbindelsene med formel I eller midler som inneholder disse, ved regulering av planteveksten, kommer forskjellige metoder og teknikker i betraktning, såsom f.eks. følgende:

i) Frøbeising

a) Beising av frø med et som sprøytepulver formulert virkestoff ved rysting i en beholder til en jevn fordeling på frøoverflaten er oppnådd (tørrbeising). Man anvender herved inntil 4 g virkestoff med formel I (ved en 50% formulering: inntil 8,0 g sprøytepulver) pr. 1 kg såkorn.

b) Beising av frø med et emulsjonskonsentrat av virkestoffet eller med en vandig oppløsning av virkestoffet med formel I som er formulert som sprøytepulver, ifølge metoden a) (våtbeising).

c) Beising ved neddykning av såkornet i en væske med inntil 1000 ppm virkestoff med formel I i 1 til 72 timer og eventuell etterfølgende tørkning av frøene (neddykningsbei-sing, "Seed soaking").

Beising av såkorn eller behandling av den kimede frøplante er applikasjonsmetoder som i overensstemmelse med naturen er foretrukket fordi virkestoffbehandlingen er rettet fullstendig mot målkulturen. Man anvender som regel 0,001 g til 4,0 g aktivsubstans pr. 1 kg såkorn, hvorved man, alt efter metode, muliggjør også tilsetningen av andre virkestoffer eller mikronæringsstoffer som kan avvike oppad eller nedad fra de angitte grensekonsentrasjoner (gjentagelsesbeis).

ii) Kontrollert virkestoffutmatning

Virkestoffet overtrekkes i oppløsning på mineraliske granulatbærere eller polymeriserte granulater (urea/form-aldehyd) og tørkes. Eventuelt kan det påføres et overtrekk (omhyllingsgranulater) som tillater at virkestoffet avgis dosert over et bestemt tidsrom.

Forbindelsene med formel I anvendes i uforandret form, som de oppnås fra syntesen, eller fortrinnsvis med de i formuleringsteknikken vanlige hjelpemidler, og forarbeides derfor på kjent måte f.eks. til emulgerbare konsentrater, direkte spraybare eller fortynnbare oppløsninger, fortynnede emulsjoner, sprøytepulvere, oppløslige pulvere, støvemidler, granulater, også kapsler i f.eks. polymere stoffer. Anvendelsesfremgangsmåtene såsom spraying, tåkelegning, forstøvning, fukting, strøing eller helling velges i likhet med midlenes art ifølge de tilstrebede mål og gitte forhold.

Formuleringene, dvs. midlene som inneholder virkestoffet med formel I og eventuelt ett eller flere faste eller flytende tilsetningsstoffer, tilberedningene eller sammensetningene fremstilles på kjent måte, f.eks. ved grundig blanding og/eller sammaling av aktivstoffene med hjelpestoffer, såsom f.eks. med oppløsningsmidler, faste bærerstoffer og eventuelt overflateaktive forbindelser (tensider).

Som oppløsningsmidler kommer på tale: aromatiske hydrokarboner, spesielt fraksjonene C8 til C12, såsom blandinger av alkylbenzener, f.eks. xylenblandinger eller alkylerte naftaliner; alifatiske og cykloalifatiske hydrokarboner såsom paraffiner, cykloheksan eller tetrahydronaftalin; alkoholer, såsom etanol, propanol eller butanol; glykoler samt deres etere og estere, såsom propylenglykol eller dipropylenglykoeter, ketoner såsom cykloheksanon, isoforon eller diacetonalkohol, sterke polare oppløsningsmidler såsom N-metyl-2-pyrrolidon, dimetylsulfoksyd eller vann; planteoljer samt deres estere, såsom rapsolje, ricinusolje eller soyaolje; eventuelt også silikonolje.

Som faste bærerstoffer, f.eks. for støvemidler og disperger-bare pulvere anvendes som regel naturlig stenmel, såsom kalsitt, talkum, kaolin, montmorillonitt eller attapulgitt. Til forbedring av de fysikalske egenskaper kan det også tilsettes høydispers kiselsyre eller høydisperse sugedyktige polymerisater. Som kornede adsorptive granulatbærere kommer porøse typer i betraktning, såsom f.eks. pimpesten, teglstensfragmenter, sepolitt eller bentonitt, og som ikke sorptive bærermaterialer kommer f.eks. kalsitt eller sand i betraktning. Dessuten kan det anvendes et stort antall forgranulerte materialer av uorganisk eller organisk natur såsom især dolomitt eller oppkuttede planterester.

Som overflateaktive forbindelser kommer, alt efter arten av virkestoffet med formel I som skal formuleres, ikke ionogene, kation- og/eller anionaktive tensider med gode emulgerings-, dispergerings- og fukteegenskaper i betraktning. Med tensider skal det også forstås tensidblandinger.

Egnede anioniske tensider kan være såvel såkalte vannopp-løslige seper som vannoppløslige syntetiske overflateaktive forbindelser.

Som seper skal det nevnes alkali-, jordalkali- eller eventuelt substituerte ammoniumsalter fra høyere fettsyrer (cio-c22) / såsom f .eks. Na- eller K-saltene fra olje- eller stearinsyren, eller fra naturlige fettsyreblandinger, som kan utvinnes f.eks. fra kokosnøtt- eller talgolje. Dessuten skal det nevnes fettsyre-metyl-taurinsaltene.

Ofte anvendes imidlertid såkalte syntetiske tensider, spesielt fettalkoholsulfonater, fettalkoholsulfater, sulfonerte benzimidazolderivater eller alkylarylsulfonater. Fettalkoholsulfonatene eller -sulfatene foreligger som regel som alkali-, jordalkali- eller eventuelt substituerte ammoniumsalter og har en alkylrest med 8 til 22 C-atomer, hvorved alkyl også innbefatter alkyIdelen fra acylrester, f.eks. Na- eller Ca-saltet fra ligninsulfonsyren, dodekyl-svovelsyreesteren eller en fettalkoholsulfatblanding som er fremstilt av naturlige fettsyrer. Dertil hører også saltene fra svovelsyreester og sulfonsyrene fra fettalkohol-etylenoksyd-addukter. De sulfonerte benzimidazolderivater inneholder fortrinnsvis 2 sulfonsyregrupper og en fett-syrerest med 8-22 C-atomer. Alkylarylsulfonater er f.eks. Na-, Ca- eller trietanolaminsaltene fra dodecylbenzensulfon-syren, dibutylnaftalinsulfonsyren, eller et naftalinsulfon-syre-formaldehydkondensasj onsprodukt.

Dessuten kommer også tilsvarende fosfater såsom f.eks. salter fra fosforsyreesteren av et p-nonylfenol-(4-14)-etylenoksyd-addukt eller fosfolipider på tale.

Som ikke-ioniske tensider kommer i første rekke polyglykol-eterderivater fra alifatiske eller cykloalifatiske alkoholer, mettede eller umettede fettsyrer og alkylfenoler på tale, som kan inneholde 3 til 30 glykoletergrupper og 8 til 20 karbonatomer i (alifatisk) hydrokarbonresten og 6 til 18 karbonatomer i alkylresten i alkylfenolene.

Ytterligere egnede ikke-ioniske tensider er polyetylen-oksydadduktene på polypropylenglykol, etylendiaminopolypro-pylenglykol som inneholder 20 til 250 etylenglykoletergrupper og 10 til 100 propylenglykoletergrupper, og alkylpolypropylenglykol med 1 til 10 karbonatomer i alkylkjeden. Nevnte forbindelser inneholder vanligvis l til 5 etylenglykolenheter pr. propylenglykolenhet.

Som eksempel på ikke-ioniske tensider skal det nevnes nonylfenolpolyetoksyetanoler, ricinusoljepolyglykoleter, polypropylen-polyetylenoksydaddukter, tributylfenoksypoly-etoksyetanol, polyetylenglykol og oktylfenoksypolyetoksy-etanol.

Dessuten kommer også fettsyreester fra polyoksyetylensorbitan såsom polyoksyetylensorbitan-trioleat i betraktning.

Ved de kationiske tensider dreier det fremfor alt om kvartære ammoniumsalter, som inneholder som N-substituenter i det minste én alkylrest med 8 til 22 C-atomer, og som ytterligere substituenter lavere, eventuelt halogenerte alkyl-, benzyl-eller lavere hydroksyalkylrester. Saltene foreligger fortrinnsvis som halogenider, metylsulfater eller etylsulfater, f.eks. stearyltrimetylammoniumklorid eller benzyldi-(2-kloretyl)-etylammoniumbromid.

De i formuleringsteknikken vanlige tensider er beskrevet bl.a. i følgend epublikasjoner:

- "Mc Cutcheon's Detergents and Emulsifiers Annual", Mc Publishin Corp., Glen Rock, New Jersey, 1988.

- M. and J. Ash, "Encyklopedia of Surfactants", Vol. I-III, Chemical Publishin Co., New York, 1980-1981.

- Dr. Helmut Stache "Tensid-Taschenbuch", Carl Hanser Verlag, Munchen/Wien 1981.

De pesticide tilberedninger inneholder som regel 0,1 til 99 %, spesielt 0,1 til 95 %, virkestoff med formel I, 1 til 99 % av et fast eller flytende tilsetningsstoff og 0 til 25 %, spesielt 0,1 til 25 %, av et tensid.

Som handelsvare er konsentrerte midler foretrukket, mens selve forbrukeren som regel anvender fortynnede midler.

Midlene kan dessuten inneholde ytterligere tilsetninger såsom stabilisatorer, f.eks. eventuelt epoksyderte planteoljer (epoksydert kokosnøttolje, rapsolje eller soyaolje), skumdempningsmidler, f.eks. silikonolje, konserveringsmidler, viskositetsregulatorer, bindemidler, klebemidler samt gjødningsmidler eller andre virkestoffer for å oppnå spesielle effekter.

Foretrukne formuleringer er sammensatt som følger: (% = vektprosent)

Emulgerbare konsentrater:

Aktivt virkestoff: 1 til 20 %, fortrinnsvis 5 til 10 % Overflateaktivt middel: 5 til 30 %, fortrinnsvis 10 til 20 % Flytende bærermiddel: 15 til 94 %, fortrinnsvis 70 til 85%

Støvemidler:

Aktivt virkestoff: 0,1 til 10%, fortrinnsvis 0,1 til 1% Fast bærermiddel: 99,9 til 90%, fortrinnsvis 99,9 til 99%

Suspensi ons- konsentrater:

Aktivt virkestoff: 5 til 75 %, fortrinnsvis 10 til 50 % Vann: 94 til 24 %, fortrinnsvis 88 til 30 % Overflateaktivt middel: 1 til 40 %. fortrinnsvis 2 til 30 %

Fuktbare pulvere:

Aktivt virkestoff: 0,5 til 90 %, fortrinnsvis 1 til 80% Overflateaktivt middel: 0,5 til 20 %, fortrinnsvis 1 til 15% Fast bærermateriale: 5 til 95 %, fortrinnsvis 15 til 90 %

Granulater:

Aktivt virkestoff: 0,5 til 30 %, fortrinnsvis 3 til 15 % Fast bærermateriale: 99,5 til 70 %, fortrinnsvis 97 til 85%

Fremstillinaseksempler:

Eksempel Hl:

2-( Tiaetan- 3- oksykarbonyl)- fenylsulfoklorid:

En blanding av 20,7 g 3-hydroksy-tiaetan, 20,0 g pyridin og 250 ml absolutt toluen blandes dråpevis ved en temperatur på 0° til 10° med en oppløsning av 52,8 g 2-klorsulfonyl-benzoylklorid og 100 ml absolutt toluen. Derefter røres i 2 timer ved 20-25°C, og reaksjonsblandingen blandes med 3 00 ml isvann. Ved å skille den organiske fase, vaske med vann og tørke over natriumsulfat, oppnår man en toluenoppløsning på 2-tiaetanoksy-karbonyl-fenylsulfoklorid, som kan anvendes i eksempel H2 uten ytterligere opparbeidelse.

Eksempel H2:

2- ( Tiaetan- 3- oksykarbonvl) - f enylsulf onamid:

I en toluenoppløsning på 2-(tiaetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfoklorid (fremstillingen er beskrevet i eksempel Hl) innføres i løpet av 1 time 8,5 g ammoniakk. Efter blandingen av reaks jonsblandingen med 400 ml isvann, avf iltrering, vaskning med vann og påfølgende tørkning, oppnår man 39,3 g 2-tiaetanoksy-karbonyl-fenylsulfonamid, smp. 145 til 14 6°C.

Eksempel H3:

N- f2-( Tiaetan- 3- oksykarbonyl)- fenylsulfonyl]- N'-( 4- klor- 6-metoksy- 1, 3- pyrimidin- 2- yl)- urea:

En blanding av 1,23 g 2-(tiaetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfonamid, 1,26 g 4-klor-6-metoksy-l,3-pyrimidin-2-yl-fenylkarbamat og 20 ml absolutt dioksan, blandes dråpevis med en blanding av 0,69 g diazabicyklo-[5.4.0]-undec-7-en og 5 ml absolutt dioksan, og røres derefter i 4 timer ved en temperatur på 20 til 25°C. Ved å helle på vann, tilsette dråpevis 10% saltsyre med pH 5, ekstrahering med eddiksyreetylester, tørkning av den organiske fase, inndampning og krystallisering fra eddiksyreetylester, oppnår man 1,15 g N-[2-(tiaetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfonyl]-N'-(4-klor-6-metoksy-1,3-pyrimidin-2-yl)-urea, smp. 180 til 181°C (spaltning).

Eksempel H4:

2- Isopropyltio- benzosyreklorid:

En blanding av 15,7 g 2-isopropyltio-benzosyre og 15,7 g tionylklorid, oppvarmes meget langsomt ved tilbakeløp og holdes ved tilbakeløp til gassutviklingen er avsluttet. Ved fullstendig avdampning av det overskytende tionylklorid oppnår man 17,3 g urenset 2-isopropylsulfonyl-benzosyreklorid som gul olje.

Eksempel H5:

2- Isopropyltio- benzosyreoksetan- 3- ylester:

En blanding av 4,44 g 3-hydroksy-oksetan, 6,64 g pyridin og 60 ml absolutt toluen, blandes dråpevis ved en temperatur på 15 til 20°C med en blanding av 12,9 g 2-isopropyltio-benzosyreklorid og 20 ml absolutt toluen. Den dannede suspensjon røres i 2 timer ved en temperatur på 20-25°C og ytterligere 3 timer ved en temperatur på 40-45°C. Ved blanding av reaksjonsblandingen med vann, vaskning av den organiske fase med vann, tørkning og inndampning, oppnår man 12,6 g 2-isopropyltio-rbenzosyreoksetan-3-ylester som lysegul olje.

Eksempel H6;

2- fOksetan- 3- oksykarbonyl) - f enylsulf oklorid;

I en blanding av 12,6 g 2-isopropyltio-benzosyreoksetan-3-ylester, 12,9 g natriumacetat og 100 ml 50% eddiksyre tilsettes ved en temperatur på -5°C til 0°C i løpet av 1 time 11,2 g klor, og røres derefter i 15 minutter ved en temperatur på 0°C. Ved blanding av reaksjonsblandingen med metylenklorid, vaskning av den organiske fase med isvann og tørkning, oppnår man en metylenkloridoppløsning på 2-(oksetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfoklorid som kan anvendes i eksempel H7 uten ytterligere rensning.

Eksempel H7:

2-( Oksetan- 3- oksvkarbonyl)- fenylsulfonamid:

I en metylenkloridoppløsning av 2-(oksetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfoklorid (eksempel H6) innføres i løpet av 45 minutter ved en temperatur på 0° til 5°C 2,5 g ammoniakk. Ved blanding av reaksjonsblandingen med vann, vaskning av den organiske fase med vann, tørkning, inndampning og krystallisering fra en metylenklorid/dietyleter-blanding, oppnår man 6,7 g 2-(oksetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfonamid, smp. 169 til 170°C.

Eksempel H8:

N- 1" 2- ( Oksetan- 3- oksykarbonyl) - f enylsulf onyl-") - N' - ( 4- metoksy-6- metyl- l. 3. 5- triazinyl)- urea ( forbindelse nr. 3. 011) :

En blanding av 2,57 g 2-(oksetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfonamid, 2,6 g 4-metoksy-6-mety1-1,3,5-triazinyl-fenylkar-bamat og 40 ml absolutt dioksan, blandes dråpevis ved 20-25°C med en blanding av 1,52 g diazabicyklo-[5.4.0]-undec-7-en(1.5-5) og 5 ml absolutt dioksan og røres derefter i 4 timer ved en temperatur på 20 til 25°C. Ved innføring i vann, dråpevis tilsetning av 10 % saltsyre inntil en pH på 5, ekstrahering med eddikester, tørkning av den organiske fase, inndampning og krystallisering fra eddiksyreetylester, oppnår man 2,8 g N-[2-(oksetair-3-oksykarbonyl)-fenylsulfonyl]-N'(4-metoksy-6-metyl-l,3,5-triazinyl)-urea (forbindelse nr. 3.011), smp. 162 til 163°C (spaltning).

Eksempel H9: N- f2-( Oksetan- 3- oksykarbonyl)- fenylsulfonyl]-fenylkarbamat ( forbindelse nr. 1. 030) :

En blanding av 2,57 g 2-(oksetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfonamid, 2,14 g difenylkarbonat, 1,38 g kaliumkarbonat og 13 ml dimetylformamid røres ved en temperatur på 20-25°C i 14 timer. Derefter tilsettes reaksjonsblandingen til isvann, justeres pH-verdien til 5-6 ved dråpevis tilsetning av 10% saltsyre, ekstraheres med eddiksyreetylester og vaskes med vann. Efter tørkning over natriumsulfat, inndampning og krystallisering av resten fra dietyleter, oppnår man 2,2 g N-[2-(oksetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfonyl]-fenylkarbamat (forbindelse 1.030), smp. 91-92°C.

Eksempel H10: N- f2-( Oksetan- 3- oksykarbonyl)- f enylsulf onvl " I - N' - (" 4- metoksy- 6-( 2. 2. 2^ trifluoretoksy-) pyrimidin- 2- yll- urea ( forbindelse nr. 2. 034) :

En blanding av 0,75 g N-[2-(oksetan-3-oksykarbonyl)-fenylsulfonyl]-fenylkarbamat, 0,34 g 2-amino-4-metoksy-6-(2,2,2-trifluoretoksy)-pyrimidin og 7 ml dioksan, røres ved en temperatur på 90-95°C i 4 timer. Efter inndampning av reaksjonsblandingen og krystallisering av resten fra aceton, oppnår man 0,7 g N-[2-(oksetan-3-oksykarbonyl)-fenylsul-fonyl]-N7 -[4-metoksy-6-(2,2,2-trifluoretoksy-)pyrimidin-2-yl]-urea (forbindelse nr. 2.034), smp. 185-186°C.

Analogt fremstilles de i den følgende tabell angitte forbindelser med formel I samt deres mellomprodukter.

Tabell 1: Mellomprodukte med formel

Tabell 2: Forbindelser med formel Ia

Formulerin<g>seksempler på virkestoffer med formel I (% = vektprosent)

Virkestoffet blandes godt med tilsetningsstoffene og males godt sammen i en egnet kvern. Man oppnår sprøytepulver som kan fortynnes med vann til suspensjoner i hvilken som helst konsentrasj on.

Fra slike konsentrater kan man ved fortynning med vann fremstille emulsjoner i hvilken som helst konsentrasjon.

Ved grundig blanding av bærerstoffene med virkestoffet oppnår man støvemidler ferdig til bruk.

Virkestoffet blandes med tilsetningsstoffene, males og fuktes med vann. Denne blanding ekstruderes og tørkes derefter i luftstrøm.

Det finmalte virkestoff påføres jevnt i en blandingsanordning på kaolinet som er fuktet med polyetylenglykol. På denne måte oppnår man støvfrie omhyllingsgranulater.

Det finmalte virkestoff blandes grundig med tilsetningsstoffene. Man oppnår således et suspensjonskonsentrat hvorav det kan fremstilles suspensjoner i hvilken som helst konsentrasjon ved fortynning med vann.

Forbindelsene med formel I anvendes i uforandret form eller fortrinnsvis som middel sammen med hjelpemidler som er vanlige i formuleringsteknikken, og forarbeides således på kjent måte f.eks. til emulsjonskonsentrater, direkte spraybare eller fortynnbare oppløsninger, fortynnede emulsjoner, sprøy-tepulvere, oppløslige pulvere, støvemidler, granulater, også kapsler av f.eks. polymere stoffer. Anvendelsesfremgangsmåter såsom spraying, tåkelegning, forstøvning, strøing eller helling, velges på samme måte som midlenes art, alt etter formål og gitte forhold.

Biologiske eksempler

Eksempel Bl: Herbicidvirkning før <p>lantenes spiring Plastpotter fylles med ekspandert "Vermiculit" (tetthet: 0,135 g/cm<3>, vannadsorpsjonsevne: 0,565 1/1). Efter metningen av det ikke adsorptive "Vermiculit" med en vandig virkestoffemulsjon i deionisert vann, som inneholder virkestoffene i en konsentrasjon på 70,8 ppm, såes frø av følgende planter på overflaten: Nasturtium officinalis, Agrostis tenuis, Stellaria media og Digitaria sanguinalis. Forsøkskarene settes derefter i et klimakammer ved en temperatur på 20°C, en belysning på ca. 20 kLux og en relativ luftfuktighet på 70 %. Under en kimefase på 4 til 5 dager tildekkes pottene med lysgjennomtrengelig materiale for å øke den lokale luftfuktighet, og vannes med deionisert vann. Efter 5. dag tilsettes til vanningsvannet 0,5 % av en i handelen vanlig flytende gjødning. 12 dager efter såing bedømmes forsøket og virknin-gen på forsøksplantene vurderes efter følgende målestokk:

1 : plante ikke spiret eller død

2-3 : meget sterk virkning

4-6 : middels virkning

7-8 : svak virkning

9: ingen virkning (som ubehandlet kontroll)

Tabell Bl: Pre- emergent virkning:

Konsentrasjon av virkestoffemulsjon: 70. 8 ppm

Eksempel B2: Post- emergent herbidvirkning fkontaktherbicid) Monokotyle og dikotyle testplanter dyrkes i drivhus i plastpotter med standardjord og sprøytes i 4- til 6-bladsstadiet med en vandig suspensjon av testforbindelsene, tilsvarende en dosering på 500 g AS/ha (500 1 vann/ha). Deretter dyrkes testplantene videre i drivhuset under optimale betingelser. Etter 21 dagers testvarighet bedømmes forsøket med en nitrinns karakterskala (1 = fullstendig beskadigelse, 9 = ingen virkning). Karakterer på 1 til 4 (spesielt 1 til 3) betyr god inntil meget god herbizidvirkning.

Testplanter: Avena, Setaria, Sinapis, Stellaria

Biologisk sammenligningsforsøk for en forbindelse fra foreliggende ansøkning og en forbindelse fra den europeiske patentsøknad EP- A- 0 007 687:

Den herbicide virkning av følgende forbindelser ble undersøkt i forsøket:

Forsøksbeskrivelse IB; Pre- emerqent

Monokotyle og dikotyle ugressarter og kulturplanter såes ut i plastpotter i standardjord. Umiddelbart etter såingen appliseres testsubstansen i vandig suspensjon (500 1 vann/ha). Bruksmengdene beløper seg på 15, 8 og 4 g/ha virkestoff. Deretter dyrkes testplantene i drivhus under optimalbetinge1-ser. Bedømmelsen skjer 3 uker etter applikasjonen ved hjelp av en nitrinns boniturskala (1 = fullstendig beskadigelse, 9 = ingen virkning). Boniturkarakterer fra 1 til 4 (spesielt 1 til 3) betyr meget god herbicidvirkning, boniturkarakterer fra 6 til 9 (spesielt 7 til 9) viser god til meget god tole-ranse hos kulturplantene.

Resultatene er sammenfattet i tabell B3 nedenfor. Forbindelsen fra teknikkens stand er angitt som forbindelse

H:

Forsøksbeskrivelse IB: Postemeroent

Ugress og kulturplanter dyrkes under drivhusbetingelser i plastpotter i standardjord. Applikasjonen av testsubstansene skjer i testplantenes 3- til 6-bladstadium. Testsubstansene appliseres i vandig suspensjon (500 1 vann/ha) med bruks-mengder på 15, 8 og 4 g/ha virkestoff. Bedømmelsen skjer 3 uker etter applikasjon med en 9-trinns boniturskala (1 = fullstendig beskadigelse, 9 = ingen virkning). Boniturkarakterer på 1 til 4 ( spesielt 1 til 3) betyr en meget god herbizidvirkning. Resultatene er sammenfattet i nedenstående tabel B4. Forbindelsen fra teknikkens stand er betegnet med

H.

Av tabellene B3 og B4 kan man se at de undersøkte ugressarter bekjempes nesten like godt av forbindelse nr. 2.002 og forbindelsen fra teknikkens stand i bruksmengdene 15 og 8 g/ha. Med en bruksmengde på 4 g/ha viser forbindelse nr. 2.002 ifølge foreliggende ansøkning generelt en noe bedre herbicid virkning på ugressartene enn forbindelsen fra teknikkens stand, både i det pre-emergente og post-emergente forsøk.

Forbindelsen fra teknikkens stand viser sterk herbicid virkning mot kulturplanten soya. I en bruksmengde på 15 g/ha i det pre-emergente forsøk tilintetgjøres kulturplanten sogar nesten fullstendig, og med en bruksmengde på 8 g/ha beskadi-ges den så sterkt at en betraktelig reduksjon i avlingen må forventes. Den oppfinnelsesmessige forbindelse nr. 2.002 viser med unntagelse av bruksmengden på 15 g/ha i det pre-emergente forsøk på ingen måte herbicid virkning på soya. Med 15 g/ha kan en liten beskadigelse av kulturplanten iakttas.

I en bruksmengde på 4 g/ha i det pre-emergente forsøk skånes riktignok kulturplanten av forbindelsen fra teknikkens stand; likevel stemmer dette resultat overens med en tydelig reduksjon av den herbicide aktivitet i forhold til den oppfinnelsesmessige forbindelse nr. 2.002. En overveiende andel av ugressartene kan ikke kontrolleres tilstrekkelig med forbindelsen fra teknikkens stand i denne bruksmengde (se spesielt den pre-emergente herbicide virkning på Avena, Abutilon, Amaranthus og Viola).

Dette viser at den oppfinnelsesmessige forbindelse 2.002 er tydelig overlegen sammenlignet med forbindelsen fra teknikkens stand ved sin overraskende selektive virkning. Den oppfinnelsesmessige forbindelse kan ved skåning av kulturplanten kontrollere ugresset tilfredsstillende, mens forbindelsen fra teknikkens stand beskadiger både kulturplanten og ugresset.

Claims (20)

1. Forbindelser karakterisert ved formel I hvor X er oksygen, svovel, SO eller S02; W er oksygen eller svovel; Ri er hydrogen eller metyl; R2 er hydrogen, fluor, klor, brom, jod, (X)nR3, N02, NR^, —C^CRg, —O—i—CsCRfi, eller cyano; R7 n er tallet 0 eller 1; R3 er Ci-C4-alkyl, eller med 1-4 halogenatomer, Ci-C^-alkoksy eller Ci-c3-alkyltio substituert C i-C4-alkyl; Cj-Qj-alkenyl, eller med 1-4 halogenatomer substituert C^-C^-alkenyl; Rt er hydrogen, CH30, CH3CH20 eller Ci-C3-alkyl; R5 er hydrogen eller C1-C3-alkyl; Rg er hydrogen, metyl eller etyl; R7 er hydrogen eller metyl; E er metin eller nitrogen; R8 er Ci-C4-alkyl, Ci-C4-alkoksy, Ci-C4-halogenalkoksy,Ci-C4- halogenalkyl, Ci-C4-halogenalkyltio, Ci-C4-alkyltio, halogen, C2-Cs-alkoksyalkyl, C2-C5-alkoksyalkoksy, amino, Cj-Cj-alkylamino eller di-(Cj-Cj-alkyl)amino; R, er Cj-C^-alkyl, Cj-C^-alkoksy, Cj-Qj-halogenalkoksy, C^-Q-halogenalkyltio, Cj-Q-alkyltio, C2-C5-alkoksyalkyl, C2-Cs-alkoksyalkoksy, C^-Cj-alkyl-tioalkyl eller cyklopropyl;" Rio er hydrogen, fluor, klor, metyl, trif luormetyl, CH30, CH3CH20, CH3S, CH3SO, CH3S02 eller cyano; Ru er metyl, etyl, CH30, CH3CH20, fluor eller klor; R12 er metyl, etyl, CH30, CH3CH20, fluor eller klor; samt saltene av disse forbindelser; under de forutsetninger at E er metin når R8 er halogen; og E er metin når Rg eller R, er OCHF2 eller SCHF2.

2. Forbindelser med formel I ifølge krav 1, karakterisert ved at W er oksygen.

3. Forbindelser med formel I ifølge krav 2, karakterisert ved at Z er Zl; og X er oksygen eller svovel

4. Forbindelser med formel I ifølge krav 3, karakterisert ved at E er metin.

5. Forbindelser med formel I ifølge krav 3, karakterisert ved at E er nitrogen.

6. Forbindelser med formel I ifølge et av kravene 4 og 5, karakterisert ved at X er oksygen.

7. Forbindelser med formel I ifølge et av kravene 4 og 5, karakterisert ved at R2 er hydrogen, fluor, klor, OCH3, OCHF2, metyl, SCH3, metoksy, etoksy eller kloretoksy; Rg er Cj-C^-alkyl, Cj-Cj-alkoksy, Ci-C2-halogenalkoksy, trif luormetyl, CHF2, CH2F, CH2OCH3, fluor, klor, NH2, NHCH3, N(CH3)2, SCH3; og R, er Cj-Cj-alkyl, C!-C3-alkoksy, Cj-Cj-halogenalkoksy eller cyklopropyl.

8. Forbindelser med formel I ifølge krav 7, karakterisert ved at R2 er hydrogen; Rg er metyl, etyl, OCH3, OC2H5, OCHF2, OCH2CF3, klor, NHCH3, N(CH3)2 eller CH2OCH3; og R, er metyl, OCH3, OCHF2, OC^ eller cyklopropyl.

9. Forbindelser med formel I ifølge krav 2, karakterisert ved at X er svovel; R2 er hydrogen, fluor, klor, OCH3, OCHF2, metyl eller metyltio; Rg er Cj-C^-alkyl, Ct-C3-alkoksy, Cj-C^-halogenalkoksy, CF3, CHF2, CH2F, CH2OCH3, fluor, klor, NH2, NHCH3, N(CH3)2, SCH3 eller CH2OCH3; og R<, er Cj-Cj-alkyl, C^-C^-alkoksy, Ci-C2-halogenalkoksy eller cyklopropyl.

10. Forbindelser med formel I ifølge krav 9, karakterisert ved at X er svovel; R2 er hydrogen; R8 er metyl, etyl, OCH3, OCfis, 0CHF2, OCH2CF3, Cl, NHCH3, N(CH3)2 eller CH2OCH3; og R, er metyl, 0CH3, 0CHF2, OC2H5 eller cyklopropyl.

11. Forbindelse som angitt i krav 5, karakterisert ved at den er N-[2-(oksetan-3-oksy-karbony1)]-fenylsulfony1-N'-(4-metoksy-6-metyl-2,3,5-triazinyl)-urinstoff.

12. Forbindelse som angitt i krav 4, karakterisert ved at den er N-[2-(oksetan-3-oksy-karbony1)]-fenylsulfonyl-N'-(4,6-dimety1-pyrimidin-2-y1)-urinstoff.

13. Forbindelse som angitt i krav 4, karakterisert ved at den er N- [ 2 - (oksetan-3 -oksy-karbony 1) ] -f enylsulf ony 1-N' - (4 -metoksy-6-metyl-pyrimidin-2-yl)-urinstoff.

14. Forbindelse som angitt i krav 4, karakterisert ved at den er N-[2-(oksetan-3-oksy-karbony 1) ]-fenylsulfonyl-n'-(4,6-dimetoksy-pyrimidin-2-yl) -urinstoff.

15. Fenylsulfonamider, karakterisert ved formel II hvor Rj og X har den i formel I i krav 1 angitte betydning.

16. Fenylsulfoklorid, karakterisert ved formel VIII hvor Rj og X har den i formel I i krav 1 angitte betydning.

17. Sulf ony lkarbamater eller -tiokarbamater, karakterisert ved formel IV hvor R2, W, X og Z har den i formel I i krav 1 angitte betydning og Ri5 er fenyl eller med Cj-^-alkyl eller halogen substituert fenyl.

18. Herbicid og planteveksthemmende middel, karakterisert ved et innhold av en eller flere sulfonylurinstoffer og -tiourinstoffer med formel I ifølge krav 1.

19. Middel som angitt i krav 18, karakterisert ved at det inneholder mellom 0,1 % og 95 % virkestoff med formel I ifølge krav 1.

20. Anvendelse av et middel som angitt i krav 18 ved selektiv pre- eller post-emergent bekjempelse av ugress i nytteplantekulturer.