NO160858B - Parfymeholdig, partikkelformig baerermateriale og partikkelformige klesvaskemidler inneholdende dette. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår parfymeholdige bærermaterialer som

i betydelig grad forbedrer parfymes vedheftningsevne til vasket tøy. Oppfinnelsen angår også partikkelformige vaskemidler som innbefatter en komponent som utgjøres av et parfymeholdig bærermateriale som er istand til å bevirke at det ferdigvaskede tøy får en tiltalende parfyméduft med bare minimale parfymemengder.

Parfymematerialer som modifiserer eller forbedrer aromaen til vaskemidler eller gjør at disse får en tiltalende aroma,

er velkjente innen den angjeldende teknikk. US patenter 4131555 og 4228026 er representative for patenter som beskriver materialer som er beregnet å skulle gi en tiltalende aroma eller duft til flytende og kornformige vaskemidler.

De beskrevne tilberedningsmetoder består i å blande parfymematerialene, i fast form, med de fremstilte vaskemidler under dannelse av et homogent materiale». Parfymer som befinner seg i flytende form, blir vanligvis tilsatt til flytende vaskemidler som en komponent av disse eller sprøytet på overflaten av kornformige vaskemidler. Vaskemidler fremstilt på denne måte er imidlertid ikke istand til å bibringe en parfyméduft til tøy som er blitt vasket med dette, til tross for at selve vaskemidlet har en forbedret aroma. Dette skyldes primært at parfymematerialene i vaskemidlet hurtig blir dispergert og fortynnet under vasking i den vandige vaskeoppløsning sammen med vaskemidlets vannoppløselige komponenter. Bare en forholdsvis liten mengde av parfymen er derfor tilgjengelig for kontakt med og vedheftning til tøyet som vaskes, idet den hovedsakelige andel av parfymen dreneres av fra vaskemaskinen sammen med vaskeoppløsningen i løpet av vaskesyklusen. I den grad en del parfyme fremdeles befinner seg i kontakt med tøyet efter vaskeoperasjonen, vil denne dessuten være tilbøyelig til senere å forsvinne under tørking, som f.eks. i et gasstørke-apparat eller elektrisk tørkeapparat hvori det vaskede tøy omtumles ved forholdsvis høye temperaturer. Resultatet er at tøy vasket med vanlige vaskemidler i alminnelighet bare beholder en meget svak parfyméduft som ikke har noen spesiell estetisk tiltrekningskraft overfor brukeren. Det foreligger derfor et behov innen dette tekniske område for et tilsetningsmiddel til vanlige vaskemidler som effektivt kan gjøre at tøy vasket med vaskemidlet får parfyméduft, slik at det ferdigvaskede tøy har ytterligere tiltrekningskraft overfor brukeren, j

I US patent 4259373 er en tøykondisjoneringsgjenstand beskrevet for anvendelse i en automatisk vaskemaskin eller et tørkeapparat, bestående av en lukket, vannuoppløselig pung som inneholder hva som er beskrevet som et mykner/antistatisk materiale. I patentets eksempel II er en tilbered-ningsmetode for et slikt antistatisk materiale beskrevet,

hvor leire og fast parfyme blandes med hverandre og blandingen derefter blandes med sprøytede partikler av visse kvartære ammoniumsalter. Det erholdte materiale blir derefter fylt i en lukket polyesterpung.

Blant de parfymeholdige bærermaterialer ifølge oppfinnelsen er innbefattet en spesiell utførelsesform av et slikt materiale som omfatter en parfyme, partikler av leire og en kvartær ammoniumforbindelse (av og til her betegnet som en "KA"-forbindelse for enkelhets skyld). Materialer som inneholder leire og KA-forbindelser er generelt beskrevet innen det tekniske område som angår tøymykningsmidler og antistatiske midler. For eksempel er i US patent 3886075 et materiale beskrevet som inneholder en smektittleire, en vannoppløselig KA-forbindelse og et "aminoforlikelighetsgjørende middel"

som hevdes å gi tøymyknende og antistatiske virkninger. I

den publiserte US patentsøknad B305417 er et kornformet klesvaskemiddel beskrevet som omfatter et såpebasert granulat,

en leire av smektittypen og et antistatisk kvartært ammonium-middel. Ifølge US patent 3862058 tilsettes en leire og en kvartær ammoniumforbindelse til en syntetisk tensidforbindelse som ikke er såpe, for å få et kornformet klesvaskemiddel. I

US patenter 3993573 og 3954632 er tøymykningsmidler beskrevet som inneholder den ovennevnte leire og KA-forbindelser sammen med et såkalt "syreforlikelighetsgjørende middel". I US patent 4292035 er et mykningsmiddel beskrevet som omfatter smektittleire, et amin eller en kvartær ammoniumforbindelse

i

som mykningsmiddel og et anionisk overflateaktivt middel, idet tøymykningsmidlet omsettes med leiren under dannelse av et

'♦organo-leirekompleks" før det anioniske overflateaktive middel tilsettes.

De innen teknikkens stand beskrevne fremgangsmåter for fremstilling av de ovennevnte tøymykningsmidler er særpregede ved enten avsetning av en KA-forbindelse på granulater bestående av en jevn blanding av leire med tensid og andre bestanddeler (snarere enn en preferensiell avsetning på leire-granulater) eller alternativt blir KA-forbindelsen reagert med leiren under tilveiebringelse av en modifisert leire hvori fortrinnsvis 10-60 mol% av de utbyttbare kationer utgjøres av alkylsubstituerte ammoniumioner. Således er f.eks. i US patenter 3862058 og 3886075 en fremstillingsmetode beskrevet hvor leiren først blandes i et elteapparat med tensidet, bygger og andre bestanddeler for klesvaskemidlet, og den erholdte blanding blir derefter forstøvningstørket under dannelse av granulater. KA-forbindelsen blir derefter sprøytet på granulatene fra en smelte, idet det er et kritisk trekk ved fremstillingsmetoden å unngå besprøytning av tensidgranulatene med en vandig oppløsning eller suspensjon av KA-forbindelsen.

I den publiserte US patentsøknad B305417 er en fremstillingsmetode beskrevet hvor leire blandes med såpebaserte granulater i et trommelblandeapparat. KA-forbindelsen blir derefter tilsatt til den erholdte blanding ved påsprøyting fra en smelte.

I US patent 3594212 er en fremgangsmåte for å mykne fiber-materialer beskrevet, hvor slike materialer i rekkefølge impregneres med en vandig dispersjon av leire og en vandig oppløsning av KA-forbindelse, idet mengden av KA-forbindelse i oppløsningen er tilstrekkelig til å bevirke i det minste en delvis kationbytting med leiren holdt på av det fiber-holdige materiale. I US patent 3948790 er en beskrevet en metode for fremstilling av "kvartære ammoniumleirer", hvor en KA-forbindelse reageres med leire ved å oppslemme ubehandlede leirer i en oppløsning inneholdende den ønskede mengde KA-forbindelse. KA-forbindelsene som kan anvendes på denne måte, hevdes å være begrenset til kortkjedede forbindelser med maksimalt 4 carbonatomer pr. kjede, idet det samlede antall carbonatomer i forbindelsen ikke skal overskride 8. Mengden av en slik KA-forbindelse tilsatt til oppløsningen reguleres slik at den ønskede grad av ionebytting med leiren oppnås. Eksemplene i patentet beskriver forskjellige behandlede

leirer hvori 5-40% av de utbyttbare kationer er erstattet med kvartære ammoniumkationér, idet mengden av KA-forbindelse i oppløsningen nødvendigvis er begrenset til den mengde som er nødvendig for å oppnå en delvis byttereaksjon med leiren.

Det tas derfor innen teknikkens stand ikke sikte på den spesielle kombinasjon av leirepartikkel og KA-forbindelse som anvendes i henhold til den foreliggende oppfinnelse, og langt mindre anvendelse av en slik kombinasjon som et bærermateriale for parfyme i henhold til oppfinnelsen.

Oppsummering av oppfinnelsen

Oppfinnelsen angår et parfymeholdig bærermateriale inneholdende et leirmineral, en parfyme og et tensid, og bærermateriale er særpreget ved at det består av adskilte partikler som inneholder (i) 75-99 vekt% av et leirmineral eller en zeolitt, (ii) 0,2-10 vekt% parfyme som er absorbert i eller adsorbert på leirpartiklene, (iii) 0,2-5 vekt% anionisk eller ikke-ionisk tensid, eller 0,2-16 vekt% kationisk tensid, av gruppen primære, sekundære og tertiære aminer og deres vannoppløselige salter, diamin- og diammoniumsalter og kvartære ammonium-, fosfonium- og sulfoniumforbindelser, idet tensidet danner i det minste et delvis belegg på overflaten av de parfymeholdige leirpartiklene.

Avsetning av parfyme på vasket tøy oppnås ved å bringe de tilflekkede og/eller tilsmussede materialer som skal vaskes, i kontakt med en vandig oppløsning eller dispersjon som inneholder de ovenfor beskrevne parfymeholdige bærermaterialer.

Betegnelsen "parfyme" som her anvendt gjelder luktav-givende materialer som er istand til å bibringe tøy en tiltalende duft, og omfatter vanlige materialer som er vanlig anvendt i vaskemidler for å motvirke dårlig lukt i slike vaskemidler og/eller for at disse skal få en tiltalende duft. Parfymene; er fortrinnsvis i flytende tilstand ved omgivelses-temperaturen selv om faste parfymer også kan anvendes. Innbefattet blant de parfymer som det tas sikte på å anvende for de parfymeholdige bærermaterialer ifølge oppfinnelsen, er slike materialer som aldehyder, ketoner eller estere etc.

som er vanlig anvendt for å gi flytende og kornformede vaskemidler en tiltalende duft. Naturlig forekommende plante-

og dyreoljer er også vanlig anvendt som komponenter for parfymer. De parfymer som kan anvendes for bærermaterialene i henhold til foreliggende oppfinnelse, kan derfor ha en forholdsvis enkel sammensetning eller de kan omfatte komplekse blandinger av naturlige og syntetiske kjemiske komponenter hvorav alle er beregnet å skulle gi en tiltalende lukt eller duft når de påføres på tøy. Parfymene som anvendes i vaskemidler, velges generelt for å tilfredsstille normale krav til lukt, stabilitet, pris og kommersiell tilgjengelighet.

En beskrivelse av de materialer som er vanlig anvendt innen vaskemiddelparfymeindustrien er beskrevet av R.T. Steltenkamp, The Journal of The American Oil Chemists Society, 45, nr. 6, 429-432.

Betegnelsen "partikler" som her anvendt i forbindelse med det parfymeholdige bærermateriale er ment å skulle omfatte en lang rekke av partikkelformige materialer med forskjellig form, kjemisk sammensetning, partikkelstørrelse og fysikalske egen-skaper, idet den vesentlige felles egenskap er at slike partikler skal inneholde minst 75 vekt% av et leiremineral og/ eller en zeolitt. Partiklene er fortrinnsvis frittflytende. "Vektprosenten" av leiremineralet og zeolitten gjelder vekten av slike materialer, innbefattende vannet og forurensninger som er forbundet med den spesielt anvendte leire eller zeolitt. Bærerpartiklene kan derfor foreligge i form av et findelt pulver såvel som i form av granulater med forholdsvis stor størrelse, perler eller agglomererte partikler, og de kan fremstilles ved hjelp av forskjellige metoder, som f.eks. ved for-støvningstørking, tørrblanding eller agglomerering av enkelt-komponenter. Spesielt foretrukne bærerpartikler for den her beskrevne anvendelse er bentonittagglomerater fremstilt ved hjelp av den metode som er beskrevet i US patentsøknad 366587, innlevert 8. april 1982. Bærerpartiklene kan således valg-fritt foruten leiremineralet og/eller zeolitten innbefatte materialer som er forlikelige med vanlige klesvaskemidler,

og eksempler på egnede materialer innbefatter binde- eller agglomereringsmidler, f.eks. natriumsilikat, dispergerings-midler, ténsidbyggersalter eller fyllstoffsalter såvel som vanlige bestanddeler anvendt i mindre mengder i vanlige klesvaskemidler, som f.eks. farvestoffer, optiske hvitemidler eller antigjenavsetningsmidler etc. I henhold til den foreliggende oppfinnelse skal partiklene inneholde under 5 vekt% overflateaktive tensidforbindelser som ikke er kationaktive tensidforbindelser, idet de sistnevnte er beregnet for anvendelse i de foreliggende bærermaterialer i mengder opp til 16 vekt% av bærermaterialet, for å virke som vedheftningsmiddel overfor tøy.

Betegnelsen "adskilt" som her anvendt i forbindelse med partiklene skal beskrive den kjensgjerning at slike partikler anvendes i henhold til den foreliggende oppfinnelse i form av individuelle, tydelige partikler og således utelukker f.eks. bærerpartikler som er omsluttet i en grunnmasse av andre materialer eller som er blandet med andre bestanddeler slik at partiklene vil utgjøre en komponent av et større aggregat-materiale snarere enn å foreligge i form av individuelle og tydelig adskilte partikler.

Den foreliggende oppfinnelse er særpreget ved et effektivt parfymeholdig bærermateriale hvori bærerpartiklene inneholder minst 75 vekt%, fortrinnsvis minst 90 vekt%, av et leiremineral som ikke er talkum, og/eller en zeolitt. Den hovedsakelige andel av parfymen som er tilknyttet bærermaterialet, fortrinnsvis minst 9 5% av parfymeandelen,er adsorbert på og/eller absorbert i partiklene, idet betegnelsene "adsorbert" og "absorbert" som her anvendt gjelder parfymens fysikalske tilknytning til bærerpartiklene. Til forskjell fra vanlig praksis hvor parfymene tilsatt til kornformede vaskemidler er blitt sprøytet på eller på annen måte bragt i kontakt med de vannoppløselige, forstøvningstørkede granulater, blir parfymene i henhold til den foreliggende oppfinnelse bragt i kontakt med partikler av et leiremineral eller zeolitt som for størstepartens vedkommende er uoppløselig i vann. Det har vist seg at parfyme som på denne måte er tilknyttet bærerpartiklene, primært holder seg konsentrert på slike partikler under vasking snarere enn å bli dispergert i den vandige vaske-oppløsning. Derved fås en betydelig fordel under vaskingen da de parfymeholdige bærerpartikler i vaskeoppløsningen er tilbøyelige til å komme i kontakt med det vaskede tøy og dispergeres på dette, spesielt i en vaskemaskin hvor vaske-oppløsningen blir mekanisk drenert gjennom tøyet under vaskesyklusen. Parfymen holdes således tett nær det ferdigvaskede tøy, hvorved hindres at parfymeduften forsvinner fra tøyet.

Tilbakeholdelsen av bærerpartiklene på overflaten av

det vaskede tøy blir dessuten forbedret av tøyvedheftnings-midlet som danner i det minste et delvis belegg på partiklenes overflate. For eksempel gir således bruk av et anionisk eller ikke-ionisk overflateaktivt middel som tøyvedheftningsmiddel for bærermaterialene ifølge oppfinnelsen en pastalignende, klebemiddellignende overflate på bærerpartiklene, hvorved sannsynligheten for at slike partikler vil bli oppfanget på tøyet under vaskingen øker. Anvendelsen av en kationaktiv forbindelse forbedrer på lignende måte vedheftningen til tøyet, om enn på en annen måte. Selv om det her ikke er ønsket å være bundet til noen spesiell teori hva gjelder virkningsmekanismen, antas det at avsetningen av en kationaktiv forbindelse på overflaten av partiklene gjør at slike partikler får en positiv overflateladning som frembringer en drivkraft for at de positivt ladede partikler skal feste seg til den negativt ladede overflate av tøyet som vaskes, og spesielt til tøy som inneholder vesentlige mengder av bomull. Dessuten er de overflatemodifiserte partikler av leire eller zeolitt i alminnelighet av hydrofob art, mens selve leiren en hydrofil. Partiklenes hydrofobe egenskap er spesielt fordelaktig ved håndvasking av tøy fordi de hydrofobe partikler ikke så lett blir dispergert i den vandige håndvaskingsopp-løsning som ubehandlede partikler og derfor er tilbøyelige til å holde seg på vaskeoppløsningens overflate i lengre tid. Dette har den virkning at tilgjengeligheten av' slike partikler for kontakt med og avsetning på tøyet som vaskes øker, hvorved sannsynligheten for at den ønskede parfyméduft skal

holde seg i det håndvaskede tøy øker.

Detaljert, beskrivelse av oppfinnelsen

De parfymeholdige bærermaterialer ifølge oppfinnelsen utgjøres av tre vesentlige bestanddeler: et leiremineral og/ eller en zeolitt, en parfyme og et nærmere presisert tøyved-hef tningsmiddel . Vektforholdet mellom leiremineral eller zeolitt og parfyme i bærermaterialene er i alminnelighet 10:1-200:1, fortrinnsvis 20:1-100:1. Vekten av parfyme i bærermaterialet vil variere innen området 0,2-10, fortrinnsvis 0,5-5, vekt% av dette. Bærermaterialene kan bekvemt anven-

des ved husholdningsvasking av tøy som tilsetningsmidler til et klesvaskebad adskilt fra selve vaskemidlet, f.eks. et tilsetningsmiddel under skyllesyklusen, eller bærermaterialene kan alternativt være innarbeidet i et vanlig klesvaskemiddel som en komponent av dette.

Oppfinnelsen angår også fullstendig fremstilte vaskemidler som inneholder (a) 0,1-50, fortrinnsvis 5-30, vekt%

av det parfymeholdige bærermateriale og (b) 2-50, fortrinnsvis 5-40, helst 5-30, vekt% av ett eller flere overflateaktive midler fra gruppen anioniske, ikke-ioniske, kationiske, amfolytiske og zwitterioniske tensider, idet mengden av slike tensider kommer i tillegg til tensidforbindelser i det parfymeholdige bærermateriale, (c) 0-70 vekt% av et tensidbyggersalt, idet en konsentrasjon"av dette av 5-50% er spesielt foretrukket, og (d) resten av vaskemidlet omfatter hovedsakelig vann, fyllstoffsalter, som f.eks. natriumsulfat, og eventuelt andre bestanddeler i mindre mengder, som bindemidler, optiske hvitemidler, pigmenter eller farvestoffer etc. som er vanlige tilsetningsmaterialer for vaskemidler.

Av økonomiske grunner foretrekkes det at den hovedsakelige andel, og i det fleste tilfeller fortrinnsvis i det vesentlige hele mengden, av parfymen i vaskemidlet tilveiebringes av bærermaterialene. De foreliggende vaskemidler kan imidlertid også innbefatte parfymer foruten den parfyme som anvendes i forbindelse med de ovenfor beskrevne bærermaterialer, for å

gi vaskeoppløsningen eller selve vaskemidlet en tiltalende lukt.

Anvendelsen av ytterligere parfymer kan også være fordelaktig i de tilfeller hvor disse anvendes i forbindelse med en begrenset mengde av en mer kostbar parfyme. Det kan således f.eks. være økonomisk ønskelig å anvende en mindre mengde av en forholdsvis kostbar parfyme sammen med bærermaterialet ifølge oppfinnelsen og å anvende en forholdsvis1 større mengde av en mindre kostbar parfyme i det kornformede vaskemiddel for å gi en supplerende duft, idet den sistnevnte parfyme tilsettes ved hjelp av kjente metoder, som f.eks. ved på-sprøyting på vaskemiddelgranulatene.

Leiremineralene som generelt kan anvendes i de foreliggende bærermaterialer, innbefatter en rekke forskjellige materialer, og blant disse kan nevnes leirer av smektitt-typen, kaolinitt, metakaolin eller attapulgitt. Blant de ovennevnte typer av leiremineraler er leirer av smektitt-typen foretrukne fordi disse på fordelaktig måte gir myknende virkning for det vaskede tøy foruten at de tjener som et bærermateriale for parfyme i henhold til den foreliggende oppfinnelse. En detaljert beskrivelse av de forskjellige typer av leiremineraler som alle kan anvendes for bærermaterialene ifølge oppfinnelsen, bortsett fra talkum, er beskrevet av B.K.G. Theng, The Chemistry of Clay Organic Reactions, John Wiley & Sons, (1974) s. 1-15.

De krystallinske typer av zeolitt som kan anvendes for bærermaterialene ifølge oppfinnelsen, innbefatter dem som er beskrevet i "Zeolite Molecular Series" av Donald W. Breck, publisert i 1974 av John Wiley & Sons, og typiske handels-tilgjengelige zeolitter er oppsummert i Tabell 9.6 på sidene 747-749. Zeolitt med strukturer av typen A er spesielt ønskelige og er utstrakt beskrevet innen teknikkens stand,

se f.eks. side 133 i den ovennevnte lærebok av Breck og dessuten US patent 2882243. Zeolitt av type 4A anvendes med fordel, og det énverdige kation i en slik zeolitt utgjøres av natrium, og zeolittens porestørrelse er ca. 4Å.

De ovennevnte leirer av smektittypen er 3-lags leirer som er særpregede ved at den lagdelte struktur er istand til å øke sitt volum flere ganger ved svelling eller ekspansjon når den befinner seg i nærvær av vann, under dannelse av et tixotropt, gelatinlignende materiale. Det finnes to grupper av leirer av smektittypen. I leirer av den første gruppe er aluminiumoxyd tilstede i silikatkrystallgitteret, og i leirer av den annen gruppe er magnesiumoxyd tilstede i silikatkrystallgitteret. Atomutskiftning med jern, magnesium, natrium, kalium eller kalsium etc. kan forekomme i smektitt-leirenens krystallgitter. Det er vanlig å skille mellom leirer på basis av deres dominerende kation. For eksempel er en natriumleire en leire hvori kationet hovedsakelig ut-gjøres av natrium. Hva gjelder de foreliggende bærermaterialer, foretrekkes aluminiumsilikater hvori natrium er det dominerende kation, som f.eks. bentonittleirer. Blant bentonitt-leirene er de som kommer fra Wyoming (vanlig betegnet som "Western"- eller Wyoming-bentonitt) spesielt foretrukne.

Foretrukne svellende bentonitter selges under varemerket Mineral Colloid som industribentonitter. Disse materialer som er de samme som de materialer som tidligere ble solgt under varemerket Thixo-Jel, blir selektivt grubeutvunnet og er an-rikede bentonitter, og de som betraktes som de best anvendbare, selges under varemerket Mineral Colloid med kvalitets-betegnelsene nr. 101 etc. svarende til Thixo-Jel nr. 1, 2, 3

og 4. Slike materialer har pH-verdier (for en 6%-ig konsentrasjon i vann) av 8-9,4, et høyeste fritt fuktighetsinnhold av ca. 8% og egenvekter av ca. 2,6, og for den pulverformige kvalitet passerer minst' 85% (fortrinnsvis 100%) gjennom en sikt med siktåpning 74yUm. Det er ennu mer foretrukket at bentonitten er en bentonitt hvorav i det vesentlige samtlige partikler (dvs. minst 90% av disse, fortrinnsvis over 95%) passerer gjennom en sikt med siktåpning 44^,um, og det er mest foretrukket at samtlige partikler passerer gjennom en slik sikt. Bentonittenes svelleevne i vann er vanligvis 3-15 ml/g, og deres viskositet, målt for en 6%-ig konsentrasjon i vann,

er vanligvis 8-30 centipoise.

Ifølge en spesielt foretrukken utførelsesform av oppfinnelsen omfatter bærerpartiklene agglomerater av findelt bentonitt med partikkelstørrelser under 74^um og agglomerert til partikler med størrelser som i det vesentlige ligger innen området 2,0 mm - 149/Um , og med en romdensitet av 0,7-0,9 g/ml og et fuktighetsinnhold 8-13%. Slike agglomerater innbefatter 1-5% av et bindemiddel eller agglomeringsmiddel for å lette opprettholdelsen av agglomeratenes strukturmessige helthet inntil de er blitt tilsatt til vann hvori det er beregnet at de skal brytes ned og bli dispergert. En detaljert beskrivelse av fremstillingsmetoden for slike agglomerater er angitt i den ovennevnte US patentsøknad 366587 innlevert 8. april 1982.

Istedenfor å anvende bentonitter av typen Thixo-Jel eller Mineral Colloid kan slike produkter anvendes som selges under betegnelsen "General Purpose Bentonite Powder", 44^um, som har partikler hvorav minst 9 5% er mer findelt enn svarende til en diameter av 44^um (våt partikkelstørrelse) og hvorav minst 96% er mer findelt enn svarende til en diameter av 74yum (tørr partikkelstørrelse). Et slikt hydratisert aluminiumsilikat utgjøres hovedsakelig av montmorillonitt (minst 90%) sammen med mindre andeler av feltspatt, biotitt og selenitt. En typisk analyse, på "vannfri" basis, er 63,0% siliciumdioxyd, 21,5% aluminiumoxyd, 3,3% treverdig jern (som Fe20^), 0,4% toverdig jern (som FeO), 2,7%

magnesium (som MgO), 2,6% natrium og kalium (som Na20), 0,7% kalsium (som CaO), 5,6% krystallvann (som H^O) og 0,7% spor-elementer.

Selv om "Western"-bentonittene er foretrukne, er det også mulig å anvende andre bentonitter, som slike som kan fremstilles ved å behandle italiensk eller lignende bentonitter som inneholder forholdsvis små andeler av utbyttbare énverdige metaller (natrium og kalium), med alkaliske materialer, som natriumcarbonat, for å øke slike produkters kationbytteevne. Det anses at Na20-innholdet i bentonitten bør være minst

0,5, fortrinnsvis minst 1, og mer foretrukket minst 2, % slik at leiren vil svelle på tilfredsstillende måte og gi gode myknings- og dispergeringsegenskaper i vandig suspensjon. Foretrukne svellende bentonitter av de ovenfor beskrevne

typer selges under varemerkene Laviosa og Winkelmann, f.eks. Laviosa AGB og Winkelmann G-13.

Silikatet som kan anvendes som bindemiddel for å holde de findelte bentonittpartikler sammen i agglomerert tilstand, er fortrinnsvis et natriumsilikat med et forhold Na20:SiC>2 av f.eks. 1:2,4. Silikatet er oppløselig i vann, og opp-løsninger av dette i konsentrasjoner av opp til 50 vekt%

kan anvendes for fremstillingen av de ovennevnte bentonitt-

j

agglomerater, og alle slike oppløsninger er frittflytende, spesielt Ved de forhøyede temperaturer til hvilke silikat-oppløsningen fortrinnsvis oppvarmes under fremstillingsmetoden.

De kationaktive forbindelser anvendes som vedheftnings-midler overfor tøy i bærermaterialene ifølge oppfinnelsen i en mengde av 0,2-16, fortrinnsvis 1-5, vekt%. I vaskemidlene med fullstendig oppskrift er de kationaktive forbindelser tilstede i en mengde av 0,01-10, mer vanlig 0,05-2, og fortrinnsvis 0,1-1, vekt%. Når vedheftningsmidlet overfor tøy utelukkende utgjøres av en anionaktiv eller ikke-ionisk tensidforbindelse, vil et slikt tensid være tilstede i bærermaterialene i en mengde av fra 0,2 til under 5, fortrinnsvis fra 1 til under 5, vekt%.

De anvendbare primære, sekundære og tertiære aminer og 12 3 deres vannoppløselige salter har generelt formelen R R R N, hvori R"*" betegner en alkyl- eller alkenylgruppe med 8-22 carbonatomer, og R <2> og R 3begge betegner hydrogen eller hydrocarbylgrupper med 1-22 carbonatomer, idet betegnelsen "hydrocarbylgruppe" skal omfatte alkyl-, alkenyl- aryl- eller alkarylgrupper innbefattende substituerte grupper av denne type, idet vanlige substituenter er hydroxyl- og alkoxygrupper.

Innbefattet i den ovenstående generelle beskrivelse av aminer er spesielle eksempler primært talgamin, primært kokos-nøttamin, sekundært talgmethylamin, talgdimethylamin, tritalgamin, primært talgaminhydroklorid eller primært kokosnøtt-aminhydroklorid.

De anvendbare diamin- og diammoniumsalter har de generelle formler: R<1>R<2>NR<5>NR<3>R<4>; [R1R2NR5NR3R4R6]+ X~; [R<1>R<2>R<3>NR<5>NR<4>R<6>]'<f> X~; R<1>R<2>R<3>NR<5>NR<4>R<6>R<7>]<+>X~, hvori R<1>, R<2> og R3 er som definert ovenfor, R4, R^ og R7 har den samme de-2 3 5

finisjon; som R og R , og R betegner en alkylenk^ede med 4-6 carbonatomer hvori de midtre carbonatomer kan være forbundet med hverandre via en etheroxygen- eller en dobbelt-eller trippelbinding. X betegner et anion, fortrinnsvis

klorid, bromid, sulfat eller methylsulfat eller et lignende anion.

Spesifikke eksempler på diaminer og diaminsalter innbefatter N-kokos-1,3-diaminopropan, N-talg-1,3-diaminopropan, N-oleyl-1,3-diaminopropan, N-talg-1,3-diaminopropandioleat eller N-talg-1,3-diaminopropandiacetat.

Også egnede for anvendelse i henhold til den foreliggende oppfinnelse er de ethoxylerte amin- og diaminsalter med fett-alkylgrupper av kokosnøtt, talg eller stearyl og inneholdende 2-50 mol ethylenoxyd.

De anvendbare kvartære ammoniumforbindelser har generelt formelen [R1R2R3R4tJ 1<+> X~, hvori R1, R2, R3 og X er som definert ovenfor, og R 4 er et organisk radikal valgt fra de radikaler som er definert for R 1, R 2 og R 3. Selv om det ikke er antydet i den ovenstående formel, kan R<1> og/eller R<4 >være forbundet med det kvartære nitrogenatom via en ether-, alkoxy-, ester- eller amidbinding. Blant de kvartære ammoniumforbindelser som vites å gi høye vedheftningsegenskaper, spesielt tøy som inneholder vesentlige mengder av bomull, er tre grunnleggende typer spesielt anvendbare i henhold til den foreliggende oppfinnelse: (1) alkyldimethylammoniumforbindelser, (2) amid-alkoxylerte-ammoniumforbindelser og (3) alkylamid-imidazoliniumforbindelser. En detaljert beskrivelse av disse tre typer av forbindelser er gitt av R. Egan i Journal American Oil Chemists' Society, januar, 1978 (_55J , s. 118-121.

Langkjedede, kvartære ammoniumforbindelser foretrekkes generelt for anvendelse i henhold til den foreliggende oppfinnelse, dvs. forbindelser hvori antallet av carbonatomer er større enn 8. Innenfor den mer generelle beskrivelse som er gitt ovenfor angående kvartære ammoniumforbindelser som kan anvendes i henhold til oppfinnelsen, innbefatter foretrukne spesifikke kvartære ammoniumforbindelser dihydrogenert talg-dimethylammoniummethylsulfat, dihydrogenert-talg-dimethyl-ammoniumklorid eller l-methyl-l-alkylamidethyl-2-alkylimida-zoliniummethylsulfat, hvori"alkvlena " er oleyl eller mettede hydrocarbyler avledet fra talg eller hydrogeneirt talg.

Kvartære dimethylalkylbenzylammoniumforbindelser som kan anvendes, innbefatter slike hvori alkylgruppen utgjøres av en blanding a^ alkylgrupper med 10-18 eller 12-16 carbonatomer, f.eks. lauryl, myristyl eller palmityl. De forskjellige ovennevnte materialer er tilgjengelige i handelen fra forskjellige produsenter, og enkelte av disse materialer selges unde<;>r slike varemerker som Adogen, Arosurf, Variquat og Varisoft.

De kvartære ammoniumsalter som anvendes i henhold til oppfinnelsen, er fortrinnsvis i det vesentlige frie for et ledende salt. Betegnelsen "ledende salt" som her anvendt skal betegne salter som er elektrisk ledende i vandige opp-løsninger. De ledende salter har generelt en kation-anion-binding av minst. 50% ionisk art, som beregnet i overensstemmelse med den metode som er beskrevet av Pauling i "The Nature of the Chemical Bond", 3. utgave, 1960. Med betegnelsen "i det vesentlige fri" er ment en konsentrasjon av ledende salt som er lavere enn den som er tilstede ved normale forurensningskonsentrasjoner i den kvartære ammoniumforbindelse. Konsentrasjonen av ledende salt er i alminnelighet under 1; vekt% .

Fremstillingsmetode

De parfymeholdige bærere ifølge oppfinnelsen fremstilles ved hjelp av metoder hvor bærerpartiklene til å begynne med bringes i kontakt med parfymen som skal anvendes, slik at den hovedsakelige andel, fortrinnsvis i det vesentlige hele mengden, av en slik parfyme blir adsorbert og/eller absorbert av partiklene. De erholdte parfymeholdige partikler bringes derefter i kontakt med vedheftningsmidlet overfor tøy slik at i det vesentlige hele mengden av et slikt vedheftningsmiddel blir adsorbert på partiklenes overflate og danner i det minste et delvis belegg på disse.

En foretrukken metode for å bringe bærerpartiklene i kontakt med parfymen består i å sprøyte parfymen på partiklenes overflate. Dette kan gjøres f.eks. ved å sprøyte parfymen fra et trykkmunnstykke for dannelse av små dråper som kommer i kontakt med overflaten av partiklene som enkelt kan be-finne seg på et bevegelig belte, som f.eks. et transportbelte. Metoden kan alternativt bekvemt utføres ved å sprøyte parfymen over partiklene som holdes i en roterende trommel eller i et rør med en liten helningsvinkel/ som 5-15°, idet trommelens eller rørets rotasjonshastighet med fordel kan være 5-100 opm. Området for egnede størrelser for de små dråper for å foreta sprøyting kan variere fra en diameter av 10 til 200yum, men størrelsen bør fortrinnsvis være så liten som mulig i forhold til diameteren for de partikler som be-sprøytes.

Trinnet med å bringe leirepartiklene i kontakt med vedheftningsmidlet overfor tøy kan utføres ved anvendelse av de samme metoder som er beskrevet ovenfor i forbindelse med parfymesorpsjonen på bærerpartiklene. Således kan f.eks. en oppløsning eller suspensjon av et anionaktivt eller ikke-ionisk tensid sprøytes på overflaten av partiklene under dannelse av et belegg på disse. Dersom tøy-vedhef tningsmidlet er en kationaktiv forbindelse og bærerpartiklene omfatter et leiremineral, som f.eks. en smektittleire, er det av viktighet at avsetningen av en slik forbindelse utføres under betingelser som reduserer sannsynligheten for en ionebyttereaksjon mellom leiren og den kationaktive forbindelse til et minimum. Metoden for å bringe leiremineralpartiklene i kontakt med en kationaktiv forbindelse dreier seg derfor hovedsakelig om å unngå over-føring av en hovedsakelig andel av leiren til et leirekompleks som følge av en ionebyttereaksjon, og derved utelukkes f.eks. metodene for fremstilling av en "KA-leire" og et "organo-leirekompleks" som er beskrevet hhv. US patenter 3948790 og 4292035. For å bedre adsorpsjonen av en kationaktiv forbindelse på leirepartiklenes overflate unngås i alminnelighet prosessbetingelsene som «begunstiger svelling av leiren, for derved å redusere sannsynligheten for en uønsket byttereaksjon til et minimum. Svelling av leiren kan spesielt lett finne sted i en vandig oppslemning, og jo mindre vann som kommer i kontakt med leiren, desto mindre er sannsynligheten for at en kationbyttereaksjon vil inntreffe. Vekten av vandig oppløsningsmiddel som kommer i kontakt med leiren er derfor i alminnelighet begrenset til en mengde som er mindre enn vekten av leiren, fortrinnsvis under 50 vekt%,

og mer foretrukket under 25 vekt%, av en slik leire.

En foretrukken fremstillingsmetode omfatter be-sprøyting av leirepartiklenes overflate med en i det vesentlige ikke-vandig oppløsning eller suspensjon som inneholder den kationaktive forbindelse. Vannkonsentrasjonen i en slik oppløsning eller suspensjon holdes i alminnelighet under 50, fortrinnsvis under 10, vekt%. Dette kan bekvemt opp-

nås ved å sprøyte oppløsningen eller suspensjonen av kationaktive forbindelser fra et trykkmunnstykke, som beskrevet ovenfor. Sprøytingen utføres fortrinnsvis ved omgivelses-temperaturen, og generelt ved en temperatur under 38°C. Ved temperaturer over 38°C, fortrinnsvis over 60°C, kan de kationaktive forbindelser på uønsket måte bli absorbert i leirepartiklene. Et hvilket som helst organisk oppløsningsmiddel hvori den kationaktive forbindelse kan dispergeres kan bekvemt anvendes for å danne en oppløsning eller suspensjon for kontakt med leirepartiklene. Anvendbare oppløsnings-midler innbefatter propylenglycol, hexylenglycol, ethanol eller isopropylalkohol.

Ved en alternativ fremstillingsmetode anbringes partiklene av leiremineral eller zeolitt på et vibrerende transportbelte som kontinuerlig fuktes med en oppløsning eller suspensjon av en kationaktiv f orbindelse, idet virkningen av vibrasjonen er å bevirke i det minste en delvis belegning av partiklenes overflate med den kationaktive oppløsning eller suspensjon.

Ifølge en annen utførelsesform av oppfinnelsen blir findelte partikler, som beskrevet ovenfor, bundet til overflaten av et kornformig vaskemiddel som er fritt for såpe, under dannelse av agglomeratpartikler som består av vaskemiddel-basegranulater innkapslet i et overflatebelegg av et leiremineral. Agglomeratpartiklene er særpregede ved at de har en innvendig del som består av vaskemiddelbasegranulatene,

og en overflatede 1 som befinner seg i kontakt med og omgir den indre del som i det vesentlige består av partikler inneholdende minst 75, fortrinnsvis over 90, vekt% av et leiremineral og/eller en zeolitt og under 5 vekt% av overflateaktive renseforbindelser, som ikke er kationaktive tensider, fortrinnsvis i det vesentlige frie for slike overflateaktive midler.

For å oppnå en i det vesentlige kontinuerlig ytre overflate av leiremineralet på agglomeratpartikkelen er de anvendte bærerpartikler så små som mulig i forhold til vaskemiddelbasegranulatene, slik at partiklene kan pakkes tett rundt granulatene. Vaskemiddelgranulatene er fortrinnsvis sprøytetørkede partikler med størrelser innen området fra 2,38 mm til 149^um. Bærerpartiklene er fortrinnsvis tilstrekkelig små til at de vil passere gjennom en 44yum sikt. Vektforholdet mellom vaskemiddelgranulater og leireholdige partikler kan variere fra 10:1 til 1:2, fortrinnsvis fra 5:1 til 1:1. Påføringen av partiklene på vaskemiddelbasegranulatene kan utføres ved hjelp av standard agglomereringsmetoder og -utstyr. En metode som har vist seg å være spesielt gunstig, er å blande de ønskede vekt-mengder av vaskemiddelgranulatene og findelt leirepulver og under cmrørim å sprøyte vann på overflatene derav som befinner seg i bevegelse, eller mer foretrukket å sprøyte på en fortynnet natriumsilikatoppløsning. Sprøytingen kan ut-føres ved værelsetemperatur og bør være tilstrekkelig gradvis til at enhver uønsket klumpdannelse av blandingen vil bli unngått. Blandingen vil fortsette på denne måte inntil alle leirepartikler hefter til vaskemiddelgranulatene, hvorefter blandingen kan stanses og produktet siktes eller på annen måte størrelsessorteres til innenfor det ønskede produkt-størrelsesområde. Den anvendte silikatoppløsning har normalt

en konsentrasjon av 0,05-10, typisk 1-6, vekt%. Den påførte mengde av silikatoppløsning på vaskemiddelgranulatene utgjør i alminnelighet 0,01-2 vekt%. En tilfredsstillende agglomerering og overflatebelegning fås med en slik konsentrasjon under anvendelse av et egnet agglomereringsutstyr, som en agglomer-ator av typen 0'Brien eller en vanlig hellende trommel for-synt med dusjmunnstykker og skjermer etc. Silikatkonsentra-sjonen bør ikke være så høy at dispergering av myknings-partiklene i vaskeoppløsningen hemmes når produktet anvendes for vasking av tøy. Selv om det foretrekkes at silikatet anvendes i agglomereringsdusjen, kan nyttige produkter fås ved å anvende vann alene som agglomererings- eller bindemiddel eller ved å anvende vandige oppløsninger av andre

bindemidler, som gummier, harpikser eller overflateaktive midler.

Sorpsjonen av vedheftningsmidlet overfor tøy og parfyme på overflaten av agglomeratpartiklene utføres ved anvendelse av de samme metoder som er beskrevet ovenfor i forbindelse med fremstillingen av bærermaterialene. De erholdte agglomeratpartikler kan anvendes for vasking av tøy, og i disse oppløses og virker vaskemiddelgranulatene på den vanlige måte i vaskeoppløsningen, mens partiklene av leire eller zeolitt blir dispergert i vaskeoppløsningen hvor de tjener som parfymeholdige bærere i henhold til den foreliggende oppfinnelse.

Klesvaskemidlene som de foreliggende parfymeholdige bærere kan innarbeides i eller som de kan anvendes sammen med, kan inneholde ett eller flere overflateaktive midler bestående av anionaktive, ikke-ioniske, kationaktive, amfolytiske eller zwitterioniske tensider. De syntetiske, organiske tensider som anvendes for de foreliggende vaskemidler, kan være hvilke som helst av en rekke forskjellige slike forbindelser som er velkjente og omfattende beskrevet i lære-boken "Surface Active Agents and Detergents", II, av Schwartz, Perry and Berch, publisert i 1958 av Interscience Publishers.

Blant de anioniske, overflateaktive midler som kan anvendes i de foreliggende vaskemidler, kan nevnes de overflateaktive forbindelser som inneholder en organisk, hydrofob gruppe med 8-26 carbonatomer, fortrinnsvis 10-18 carbonatomer, i sin molekylstruktur, og minst én vannoppløseliggjørende gruppe bestående av sulfonat-, sulfat-, carboxylat-, fosfonat-eller fosfatgrupper for at rensemidlet skal bli vannoppløselig.

Eksempler på egnede anionaktive rensemidler innbefatter såper, som f.eks. de vannoppløselige salter (f.eks. natrium-, kalium-, ammonium- eller alkanolammoniumsaltene) av høyere fettsyrer eller harpikssalter inneholdende 8-20 carbonatomer, fortrinnsvis 10-18 carbonatomer. Egnede fettsyrer kan fås fra oljer og voks av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse, f.eks. talg, konsistensfett, kokosnøttolje eller blandinger derav. Spesielt er natrium- og kaliumsaltene av fettsyre-blandingene avledet fra kokosnøttolje og talg egnede, fveks.

natriumkokosnøttsåpe eller kaliumtalgsåpe.

Den anionaktive gruppe av rensemidler innbefatter også de vannoppløselige, sulfaterte eller sulfonerte tensider med et alifatisk radikal, fortrinnsvis et alkylradikal, inneholdende 8-26, fortrinnsvis 12-22, carbonatomer.

(Betegnelsen "alkyl" innbefatter alkyldelen av de høyere acylradikaler). Eksempler på de sulfonerte, anionaktive tensider er de énkjernede høyere alkyl-aromatiske sulfonater, som de høyere alkylbenzensulfonater inneholdende 10-16 carbonatomer i den høyere alkylgruppe i en rett eller for-grenet kjede, som f.eks. natrium-, kalium- eller ammonium-saltene av høyere alkylbenzensulfonater, høyere alkyl-toluensulfonater eller høyere alkylfenolsulfonater.

Andre egnede anionaktive tensider er olefinsulfonatene, innbefattende langkjedede alkensulfonater, langkjedede hydroxyalkansulfonater eller blandinger av alkensulfonater og hydroxyalkansulfonater. Olefinsulfonattensidene kan fremstilles på vanlig måte ved å omsette SO^ med langkjedede olefiner inneholdende 8-25, fortrinnsvis 12-21, carbonatomer, idet slike olefiner har formelen RCH=CHR^ hvori R er en høyere alkylgruppe med 6-23 carbonatomer og R^ er en alkylgruppe med 1-17 carbonatomer eller hydrogen, under dannelse av en blanding av sultoner og alkensulfonsyrer som derefter behandles tor å omvandle sultonene til sulfonater. Andre eksempler på sulfat- eller sulfonattensider er parafinsulfonater inneholdende 10-20, fortrinnsvis 15-20, carbonatomer. De primære parafinsulfonater fremstilles ved å omsette langkjedede a-olefiner med bisulfitter. Parafinsulfonater med sulfonatgruppen fordelt langs parafinkjeden er beskrevet i US patenter 2503280, 2507088, 3260741 og 3372188 og i tysk patent 735096.

Andre egnede anionaktive tensider er sulfaterte, ethoxylerte høyere fettalkoholer med formelen RO(C2H40)^SO^M, hvori R er en fettalkylgruppe med 10-18 carbonatomer, m er tall fra 2 til 6 (fortrinnsvis med en verdi svarende til 1/5-1/2 av antallet av carbonatomer i R), og M er et opp-løseliggjørende saltdannende kation, som et alkalimetall-, ammonium-, lavere alkylamino- eller lavere alkanolamino-kation, eller et høyere alkylbenzensulfonat hvori den høyere alkylgruppe har 10-15 carbonatomer. Andelen av ethylenoxyd i det polyethoxylerte høyere alkanolsulfat er fortrinnsvis 2-5 molekyler ethylenoxydgrupper pr. molekyl anionaktivt tensid, idet 3 molekyler er mest foretrukket, spesielt når den høyere alkanol har 11-15 carbonatomer. For å opprett-holde den ønskede hydrofile-lipofile balanse når carbonatom-innholdet i alkylkjeden ligger innen det nedre område av området 10-18 carbonatomer, kan tensidets ethylenoxydinnhold reduseres til ca. 2 molekyler pr. molekyl, mens når den høyere alkanol har 16-18 carbonatomer innen den høyere del av dette område, kan antallet av ethylenoxydgrupper økes til 4 eller 5 og i enkelte tilfeller til så mange sem 8 eller 9.

På lignende måte kan det saltdannende kation forandres for

å oppnå den beste oppløselighet. Det kan være et hvilket som helst oppløseliggjørende metall eller radikal, men det vil som oftest være alkalimetall, f.eks. natrium, eller ammonium. Dersom lavere alkylamin- eller alkanolamingrupper anvendes, vil alky lene og alkanolene vanligvis inneholde 1-4 carbonatomer, og aminene og alkanolaminene kan være mono-, di- eller trisubstituert, som f.eks. monoethanolamin, diiso-propanolamin eller trimethylamin. Et foretrukket polyethoxy-lert alkoholsulfattensid selges under varemerket "Neodol 25-3S".

De mest foretrukne vannoppløselige, anionaktive tensidforbindelser er ammonium- og disubstituert ammonium (som mono-, di- eller triethanolamin)-, alkalimetall (som natrium eller kalium)- eller jordalkalimetall (som kalsium eller magnesium)-saltene av de høyere alkylbenzensulfonater, olefinsulfonater eller høyere alkylsulfater. Blant de ovenfor angitte anionaktive forbindelser er de mest foretrukne natrium-lineært alkyl-benzensulfonatene (LABS), og spesielt slike hvori alkylgruppen er et rettkjedet alkylradikal med 12 eller 13 carbonatomer .

De ikke-ioniske, syntetiske, organiske tensider er særpregede ved nærværet av en organisk hydrofob gruppe og en organisk hydrofil gruppe og fremstilles typisk ved kondensa-sjon av en organisk, alifatisk eller alkylaromatisk hydrofob forbindelse med ethylenoxyd (hydrofil av natur). Praktisk talt en hvilken som helst hydrofob forbindelse med en carboxyl-, hydroxyl-, amid- eller aminogruppe med et fritt hydrogenatom bundet til nitrogenatomet kan kondenseres med ethylenoxyd eller med polyethylenglycol som er det polyhydratiserte produkt derav, under dannelse av et ikke-ionisk tensid.

Lengden av den hydrofile kjede eller polyoxyethylenkjeden kan lett reguleres for å oppnå den ønskede balanse mellom de hydrofobe og de hydrofile grupper.

Det anvendte ikke-ioniske tensid er fortrinnsvis en poly-lavere alkoxylert-høyere alkanol hvori alkanolen har 10-18 carbonatomer og antallet av molekyler lavere alkylenoxyd (med 2 eller 3 carbonatomer) er 3-12. Blant slike materialer foretrekkes det å anvende dem hvori den høyere alkanol er en høyere fettalkohol med 11-15 carbonatomer og som inneholder 5-9 lavere alkoxygrupper pr. molekyl. Fortrinnsvis er den lavere alkoxygruppe ethoxy, men i enkelte tilfeller kan det være ønskelig at den er blandet med propoxy som dersom det er tilstede, som regel utgjør en mindre (mindre enn 50%) bestanddel. Eksempler på slike forbindelser er slike hvori alkanolen har 12-15 carbonatomer og som inneholder ca. 7 ethylenoxydgrupper pr. molekyl, f.eks. "Neodol 25-7" eller "Neodol 23-6.5".

Den førstnevnte forbindelse er et kondensasjonsprodukt av

en blanding av høyere fettalkoholer som har 12-15 carbonatomer, med ca. 7 molekyler ethylenoxyd, og den sistnevnte er en tilsvarende blanding hvori den høyere fettalkohols carbonatominnhold er 12-13 og antallet av ethylenoxydgrupper pr. molekyl gjennomsnittlig er ca. 6,5. De høyere alkoholer er primære alkanoler. Andre eksempler på slike tensider innbefatter Tergitol ^ 15-S-7 og Tergitof<®> 15-S-9 som begge er lineære, sekundære alkoholethoxylater. Det førstnevnte er et blandet ethoxyleringsprodukt av en lineær, sekundær alkohol som har 11-15 carbonatomer, med 7 molekyler ethylenoxyd, og det sistnevnte er et lignende produkt, men med 9 molekyler ethylenoxyd omsatt.

Også anvendbare i de foreliggende vaskemidler er de ikke-ioniske tensider med høyere molekylvekt, som "Neodol 45-11", som er lignende ethylenoxydkondensasjonsprodukter av høyere fettalkoholer, idet den høyere fettalkohol har 14-15 carbonatomer og antallet av ethylenoxydgrupper pr. molekyl er ca. 11.

Zwitterioniske tensider, som betainene eller sulfo-betainene med den følgende formel, kan også anvendes: ..hvori R er en alkylgruppe med 8-18 carbonatomer, R2 og R^ er begge en alkyl- eller hydroxyalkylgruppe som inneholder 1-4 carbonatomer, R4 er en alkylen- eller hydroxyalkylengruppe som inneholder 1-4 carbonatomer, og X er C eller S:0. Alkylgruppen kan inneholde én eller flere mellombindinger, som amid-, ether- eller polyetherbindinger, eller ikke-funksjonel-le substituenter, som hydroxyl eller halogen, som ikke i vesentlig grad påvirker gruppens hydrofobe art. Når X er C, kalles tensidet et betain,og når X er S:0, kalles tensidet et sulfobetain eller sultain.

Kationiske, overflateaktive midler kan også anvendes. Disse omfatter overflateaktive renseforbindelser som inneholder en organisk, hydrofob gruppe som danner del av et kation når forbindelsen er oppløst i vann, og en anionaktiv gruppe. Typiske kationiske overflateaktive midler er amin-forbindelser og kvartære ammoniumforbindelser.

Eksempler på egnede syntetiske, kationaktive tensider innbefatter normale primære aminer med formelen RNH,,, hvori R er en alkylgruppe med 12-15 carbonatomer, diaminer med formelen RNHC2H4NH2 hvori R er en alkylgruppe med 12-22 carbonatomer, som N-2-aminoethylstearylamin eller N-2-aminoethyl-myristylamin, amidbundne aminer, som de som har formelen R-^CONHC2H4NH2 hvori R^ er en alkylgruppe som inneholder 8-20 carbonatomer, som f.eks. N-2-aminoethylstearylamid eller N-aminoethylmyristylamid, kvartære ammoniumforbindelser hvor typisk én av gruppene bundet til nitrogenatomet er en alkylgruppe som inneholder 8-22 carbonatomer, og tre av gruppene bundet til nitrogenatomet er alkylgrupper som inneholder 1-3 carbonatomer, innbefattende alkylgrupper med inerte substituenter, som fenylgrupper, og hvor et anion, som halogen, acetat eller methosulfat etc, er tilstede. Alkylgruppen kan inneholde mellombindinger, som amidbindinger, som ikke i vesentlig grad påvirker gruppens hydrofobe art, f.eks. stearylamidpropy1-kvartært-ammoniumklorid. Typiske kvartære ammoniumtensider er ethyldimethylstearylammoniumklorid, benzyldimethylstearylammoniumklorid, trimethylstearylammonium-klorid, trimethylcetylarnmoniumbromid, dimethylethyllauryl-ammoniumklorid, dimethylpropylmyristylammoniumklorid eller de tilsvarende methosulfater eller acetater.

Amfolytiske tensider er også egnede i de foreliggende vaskemidler. Amfolytiske tensider er velkjente innen den angjeldende teknikk, og en rekke anvendbare tensider innen denne gruppe er beskrevet av Schwartz, Perry og Berch i den ovennevnte "Surface Active Agents and Detergents." Eksempler på egnede amfotere tensider innbefatter alkyl-Ø-irainodi-propionater, RN (C2H^C00M)2 > alkyl-B-aminopropionater , RN(H)C2H4COOM, eller langkjedede imidazolderivater med den generelle formel

hvor i hver av de ovenstående formler R er en asyklisk hydrofob gruppe som inneholder 8-18 carbonatomer, og M er et kation for å nøytralisere ladningen på anionet. Spesielle anvendbare amfotere tensider innbefatter dinatriumsaltet av undecyl-cycloimidiniumethoxyethionsyre-2-ethionsyre, dodecyl-B-alanin eller det innvendige salt av 2-trimethylaminolaurinsyre.

De blekende vaskemidler ifølge oppfinnelsen kan eventuelt inneholde en tensidbygger av den type som er vanlig anvendt i vaskemidler. Anvendbare byggere innbefatter hvilke som helst av de vanlige uorganiske, vannoppløselige byggersalter, som f.eks. vannoppløselige salter av fosfater, pyrofosfater, orthofosfater, polyfosfater, silikater eller carbonater etc. Organiske byggere innbefatter vannoppløselige fosfonater, polyfosfonater, polyhydroxysulfonater, polyacetater, carboxylater, polycarboxylater eller succinater etc.

Spesielle eksempler på uorganiske fosfatbyggere innbefatter natrium- og kaliumtripolyfosfater, -pyrofosfater eller -hexametafosfater. De organiske polyfosfonater innbefatter spesielt f.eks. natrium- og kalsiumsaltene av ethan-1-hydroxy-l,1-difosfonsyre og natrium- og kaliumsaltene av ethan-1,1,2-trifosfonsyre. Eksempler på disse og andre fosforholdige byggerforbindelser er beskrevet i US patenter 3213030, 3422021, 3422137 og 3400176. Pentanatriumtripoly-fosfat og tetranatriumpyrofosfat er spesielt foretrukne vannoppløselige, uorganiske byggere.

Spesielle eksempler på uorganiske byggere som ikke inneholder fosfor, innbefatter vannoppløselige uorganiske carbonat-, bicarbonat- og silikatsalter. Alkalimetall,

f.eks. natrium eller kalium, -carbonater, -bicarbonater eller -silikater er spesielt anvendbare i de foreliggende vaskemidler.

Vannoppløselige, organiske byggere kan også anvendes.

For eksempel er alkalimetall-, ammonium- eller disubstituerte ammoniumacetater, -carboxylater, -polycarboxylater eller -polyhydroxysulfonater nyttige byggere for vaskemidlene ifølge oppfinnelsen. Spesielle eksempler på acetat- og polycarboxylat-byggere innbefatter natrium-, kalium-, lithium-, ammonium-eller substituerte ammoniumsalter av ethylendiamintetraeddik-syre, nitriltrieddiksyre, benzenpolycarboxylsyrer (dvs. penta-eller tetra-), carboxymethoxyravsyre eller sitronsyre.

Vannuoppløselige byggere kan også anvendes, spesielt

de komplekse silikater, og mer spesielt de komplekse natrium-aluminiumsilikater, som zeolitter, f.eks. zeolitt 4A som er en zeolittype med et molekyl hvori det énverdige kation er natrium og porestørrelsen ca. 4Å. Fremstillingen av en slik zeolittype er beskrevet i US patent 3114603. Zeolittene kan være amorfe eller krystallinske og ha hydratiseringsvann, som velkjent innen den angjeldende teknikk.

Eksempel 1

Agglomerater av Thixojel nr. 1, et varemerke for en Wyoming-bentonittleire, ble anvendt i det foreliggende

eksempel og fremstilles ved hjelp av den nedenfor beskrevne metode hvori de følgende komponenter ble anvendt: Thixojel nr. 1-ie.ire ( 44 ^um) og en vandig agglomeringsoppløsning inneholdende 7% natriumsilikat med et forhold Na20:Si02 av ca. 1:2,4.

Agglomeratene ble fremstilt i en roterende trommel

som hadde en diameter av 4 9,5 cm,en lengde av 59,7 cm og en rotasjonsakse som kunne justeres mellom 10 og 90° i forhold til vertikalen.

9,1 kg av leiren Thixojel nr. 1 ble fylt i den oven-

for beskrevne roterende trommel som ble innstilt med en vinkel på 20° fra vertikalen. 3,2 kg av den vandige silikat-oppløsning ved en temperatur av 43°C ble sprøytet på leiren mens trommelen ble roteret med ca. 6 omdreininger pr. minutt. Den roterende trommels aksel ble derefter regulert til en vinkel av 70° fra vertikalen, og ytterligere 3,2 kg silikat-oppløsning ble sprøytet på leiren. De erholdte våte agglomerater av leire ble overført i porsjoner på 2 kg til et hvirvelskikttørkeapparat av typen Aeromatic ST-5 og tørket til ca. 10 vekt% fuktighet under anvendelse av en luftstrømmengde på ca. 6000 liter pr. minutt og en luftinn-løpstemperatur av 71°C. Tørkingen ble utført i løpet av ca. 15 minutter. Det tørkede materiale ble derefter ført gjennom en granulator av typen Stokes med en 420^um sikt,

idet produktpartikkelstørrelsen var 420-149yUm. Finstoffet som passerte gjennom en 149^um sikt, ble resirkulert til den roterende trommel.

Et sprøytetørket, granulært, uparfymert vaskemiddel anvendes som komponent for de nedenstående oppskrifter A, B

og C og har følgende sammensetning:

Oppskrift A - 100 g av det ovenfor beskrevne uparfymerte vaskemiddel ble blandet med 0,2 g av en vanlig parfyme av vaskemiddeltypen og basert på limonen, gerantol, citral, cedrol, benzylacetat, p-t-butylcyclohexylacetat og andre aromatiske bestanddeler i et "Twin"-kaopeblandeapparat i 10 minutter ved en blandeapparathastighet av ca. 20 opm.

Oppskrift B - 80 g av det uparfymerte vaskemiddel beskrevet ovenfor blandes med 0,2 g av den samme parfyme som ble anvendt for oppskriften A, i overensstemmelse med den ovenfor beskrevne metode. 19,8 g agglomerert Thixojel nr. 1 tilsettes derefter til blandeapparatet og blandes med inn-holdet i dette i ca. 10 minutter ved en blandeapparathastighet av ca. 20 opm.

Oppskrift C - 19,8 g agglomerert Thixojel nr. 1 blandes i ca. 10 minutter med 0,2 g av den samme parfyme anvendt i opp-skriftene A og B, i det ovenfor beskrevne dobbelkappeblande-apparat. Den fremstilte parfymeholdige Thixojel-leire fylles derefter i en 1 liters laboratoriemodelltrommel som roteres med en motor ved ca. 10 opm. "Varisoft 3690" som er methy1-1-oleylamidethyl-2-oleylimidazoliniummethylsulfat (75% aktive bestanddeler i 25% isopropanol), tilsettes derefter dråpevis til leiren mens trommelen roteres for i utstyret i laboratoriemålestokk å efterligne virkningen av å sprøyte KA-forbindelsen på leiren. Den tilsatte mengde KA-forbindelse til partikkelen i forhold til leirens vekt (basert på den aktive bestanddel i "Varisoft 3690") er 0,15 g/10 g leire. De erholdte leireagglomerater fjernes derefter fra den roterende trommel og blandes i ca. 10 minutter i et blandeapparat med 80 g av det ovenfor beskrevne uparfymerte vaskemiddel.

Oppskriften A representerer derfor en typisk vanlig vaskemiddeloppskrift som inneholder parfyme, oppskriften B representerer en vaskemiddeloppskrift lignende A, men som dessuten inneholder leireagglomerater, og oppskriften C representerer en vaskemiddeloppskrift som inneholder den parfymeholdige bærer ifølge oppfinnelsen.

Parfymeforsøk utføres ved anvendelse av bomulls-,

(R) {R)

Dacrori^-polyester- og Dacron^-polyester/bomulls (65/35)-kluter og frottéhåndklær som vaskes i en vanlig amerikansk vaskemaskin ved 2 5°C under anvendelse av vann med en hard-het av 100 ppm, beregnet som kalsiumcarbonat. Hvert av tre sett av de ovenfor beskrevne kluter vaskes separat ved anvendelse av 100 g av vaskemidlene A, B og C, idet et forskjellig vaskemiddel anvendes for hver vasking.

Når vaskingen er over, bedømmes klutene, og tøyet vasket i vaskemidlet C ble funnet å beholde en sterkere parfyméduft enn tøyet vasket med vaskemidlene A og B.

Basert på det ovenstående fører anvendelsen av den parfymeholdige bærer ifølge oppfinnelsen i et kornformet vaskemiddel til en betydelig økning i bibeholdelsen av parfyméduft på det vaskede tøy.

Eksempel 2

Parfymeprøvningene beskrevet i eksempel 1 gjentas under anvendelse av 100 g av vaskemidlene A, B og C for hver vasking som beskrevet i eksemplet, bortsett fra at til vaskemidlet C ble istedenfor å tilsette "Varisoft 3690" til den parfymeholdige Thixogel-leire primært talgamin tilsatt.

Når vaskingen er avsluttet, bedømmes klutene, og tøyet vasket med vaskemidlet C viser seg å ha en sterkere parfyméduft enn tøyet vasket med vaskemidlene A og B.

Forbedret parfyméduft fås når den ovenfor beskrevne parfymeprøvning gjentas, men ved istedenfor primært talgamin å anvende ett av de følgende aminer, diaminer og diaminsalter for å belegge Thixogel-leiren i vaskemiddel C: sekundært talgmethylamin, tritalgamin, N-kokos-1,3-diaminopropan, N-talg-1,3-diaminopropan og N-talg-1,3-diaminopropandiacetat.

Claims (5)

1. Parfymeholdig, partikkelformig bærermateriale inneholdende et leirmineral, en parfyme og et tensid, karakterisert ved at bærermaterialet består av adskilte partikler som inneholder (i) 75-99 vekt% av et leirmineral eller en zeolitt, (ii) 0,2-10 vekt% parfyme som er absorbert i eller adsorbert på leirpartiklene, (iii) 0,2-5 vekt% anionisk eller ikke-ionisk tensid, eller 0,2-16 vekt% kationisk tensid av gruppen primære,sekundære og tertiære aminer og deres vannoppløselige salter, diamin- og diammoniumsalter og kvartære ammonium-, fosfonium- og sulfoniumforbindelser, idet tensidet danner i det minste et delvis belegg på overflaten av de parfymeholdige leirpartiklene.

2. Bærermateriale ifølge krav 1, karakterisert ved at belegningstensidet for de parfymeholdige leirpartikler er en kvartær airanonium-forbindelse.

3. Bærermateriale ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at leirpartiklene består av bentonittleire.

4. Partikkelformig klesvaskemiddel, karakterisert ved at det inneholder (a) 0,1 til 50 vekt% av et parfymeholdig bærermateriale ifølge krav 1, (b) 2-50 vekt%, i tillegg til tensidforbindelsen i bærermaterialet, av én eller flere overflateaktive tensidforbindelser fra gruppen bestående av anioniske, ikke-ioniske, kationiske, amfolytiske og zwitterioniske tensidforbindelser, (c) 0-70 vekt% av et tensidbyggersalt og (d) resten omfatter vann og eventuelt et fyllstoffsalt.

5. Klesvaskemiddel ifølge krav 4, karakterisert ved at det dessuten inneholder en annen parfyme for å supplere den duft som fås av det parfymeholdige bærermateriale.