NO152553B - Anordning for gjennomlufting av avloepsvann eller -slam - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en anordning for gjennomluftning av avløpsvann eller slam for nedbrytning av fremmedstoffer, spesielt skadelige stoffer til uskadelige stof-

fer, hvilken anordning består av et ventilasjonsbekken som rommer et rundt en vannrett akse dreibart trommelformig hult legeme som delvis rager opp fra det fylte bekken,

hvilket hullegeme har nedbrytningskamre som løper parallelt med rotasjonsaksen og er åpne utover fra denne, hvis radi-

alt anordnede skillevegger på sine frie ytre ender har dekkplater som strekker seg i det hule legemets omkretsret-

ning.

For å omsette skadelige stoffer som foreligger i avløpsvann eller - slam er det kjent å foreta en gjennomluftning for å oksydere de skadelige stoffer. Derunder danner det seg ved gjennomluftningen av avløpsvannet for det meste fnokkete slam som i et derpå følgende avsetningsbekken kan skilles fra Vannet. Om nødvendig kan det også foretas en denitrifi-sering av vannet og slammet.

Gjennomluftningen av avløpsvannet kan derunder skje på for-skjellig måte. En spesiell virksom handling består i å

anvende periodisk ned og utgående hule legemer som har åp-ninger for å ta opp vann og luft. Med disse hule legemene kan luft trykkes under vannoverflaten, hvilken der unnviker langsomt fra de hule legemer. Når de hule legemene kommer opp løftes vann og slam ut, som så etterhvert renner ut av de hule legemer. Dette bevirker en kraftig gjennomlufting av avløpsvannet med høy nedbrytningsvirkningsgrad.

Fra DE-OS 26 38 665 er det kjent å anordne en rekke rørfor-

mige hule legemer på dreibare hjulkranser og fordelt over omfanget parallelt med vannoverflaten. Ved dreining av hjul-kransene dukker de hule legemer periodisk inn og titigjen og tar derunder luft inn i vannet henholdsvis hever vann og slam ut.

Denne type anordning av hullegemet er dog konstruktivt komp-lisert. Dertil er det luftvolumet som transporteres med de hule legemer under vannoverflaten relativt lite. I så måte er en likeledes tidligere kjent anordning av hule legemer gunstigere, hvilken er utformet som tromme1formige hullegemer. Disse hullegemer er dreibart opphengt med sin midtakse over vannoverflaten i nedbrytning-sbekkenet.1 det hule legemet er det anordnet flere skillevegger som går i det vesentlige radialt utover og parallelt med midtaksen, hvilke oppdeler det indre rommet til hullegemet i like store kammere. Disse skillevegger består i en lukket utformet del av den ytre veggen,

idet denne veggen er rettet nedover i neddykket stilling.

Den tilslutne delen av den ytre veggen sett i dreieretningen

er utstyrt med huller frem til skilleveggen som ligger foran i dreieretningen. Ved neddykning danner skilleveggen på den nedad rettede delen av den ytre veggen en type hul skovl som transporterer luften under vannoverflaten. Denne luften unnviker så i undervannsområdet raskt etter neddykningen og sør-ger derved for en gjennomluftning av avløpsvannet som befinner seg utenfor det hule legemet. Ved oppdykningen heves vannet i den hule skovlen opp, hvilket vann ved videre dreining renner ut gjennom hullene.

Fordelen av den konstruktive enkelhet og det større medførte luftvolumet til denne hullegeme utformingen medfører imidlertid den ulempe at det kreves relativt mye drivenergi for å dreie rørlegemet. Dertil er nedbrytningsvirkningsgraden ikke til-fredstillende, da luftvolumet som transporteres i vannet relativt raskt unnviker fra kamrene og så kommer like så raskt til overflaten. Avløpsvannets oksygen-opptak er da tilsvarende lite på grunn av den relativt korte oppholdstiden.

Dette har spesielt konsekvenser når - som foran nevnt -

flere skiver anvendes i nedbrytningskamrene som etterflater for et biologisk teppe som består av mikroorganismer, da dette teppe for utilstrekkelig luft ved luften som unnviker raskt.

Oppgaven for foreliggende oppfinnelse ligger i å utforme

de hule legemene ved en anordning av den innledningsvis nevnte type slik at den nødvendige drivenergi for dreining av det hule legemet nedsettes og en bedre nedbrytningsvirkningsarad oppnås.

Denne oppgave løses ifølge oppfinnelsen ved at dekkplatene som i oppdukkende stilling er rettet nedover fra skilleveggene er utformet uten avbrudd, og ender med avstand fra de oppadrettede andre dekkplater hos tilsvarende nedbrytningskamre. Denne, utførelse av den bakre side av skilleveggene forhindrer at luften som transporteres under vannoverflaten i undervannsområdet unnviker fra hullegemet. Mens nemlig forsiden av skilleveggene gjennom retningen i det minste av sin ytre del, som også kan være en del av ytterveggen til hullegemet, tar med seg en luftblære nedover som en hulskovl under vannoverflaten, danner de bakoverløpende sider av skilleveggene ved sin tilsvarende retning en type tilbake-holdende skovler.for luftblæren som under omdreiningen vandrer fra forsiden av en skillevegg til baksiden av den i kamret motsatt liggende skillevegg. Denne luftblære forblir derved vesentlig lengre i reaksjonskamret enn ved de kjente utførelsesformer, slik at betraktelig mer oksygen oppløses i avløpsvannet, og dertil gjennomluftes det biologiske teppe som befinner seg i nedbrytningskamrene sterkt. Dette begunstiges gjennom komprimering av luften i undervannsområdet og den herved bevirkede bedre løselighet av oksygen i vann ytterligere. Totalt sett får man en vesentlig forbed-ret nedbrytningsvirkningsgrad. Ved den samme nødvendige nedbrytningsvirkningsgrad kan da hullegemets omdreiningstall og dermed dets nødvendige driftsenergi reduseres.

I samme retning virker også det forhold at luftblæren i området etter dødpunktet gir en oppdrift som virker understøt-tende i dreieretningen som kompenserer den oppdrift som virker mot dreieretningen på grunn av luftblæren i området fra neddykningen til nedre dødpunkt. Dette var ikke tilfellet ved tidligere utførelsesformer, fordi luften var unnveket allerede fra nedbrytningskamret før den kunne virke i dreieretningen. Driftsenergien for å overvinne den oppdrifts-kraft som virker mot dreieretningen bortfaller dermed.

Derunder er det ikke nødvendig at de fremre og bakre sider av skilleveggene i neddyknings- henholdsvis oppdykningstilling er rettet nøyaktig nedover. Det er tilstrekkelig når skilleveggene henholdsvis deres ytre del også peker skrått nedover. Vesentlig er det bare at den tilsiktede skovlvirkning inntrer på den måten at en luftblære føres med under overflaten ved neddykningen og denne i det minste i det vesentlige forhindres fra å unnvike fra det hule legemet.

Ved utførelsen av oppfinnelsen er det hule legeme anordnet med i det vesentlige radialt nedad rettede skillevegger som på begge sine ytre ender på begge sider fortsetter i i det minste tilnærmet i omkretsretningen forløpende dekkplater som danner slisseåpninger. Denne utførelse av det hule legeme utmerker seg ved konstruktiv enkelhet og videre ved at et stort luftvolum transporteres under vannoverflaten. Det kan derunder være hensiktsmessig når et av de to deknings-stegene er forkortet for å danne slisséjlpninger, idet dette fortrinnsvis burde være den fremre dekkplate av et nedbrytningskammer sett i dreieretningen.

Hullegemet er spesielt enkelt å fremstille konstruktivt når dekkplatene er flate og forløper slik at hullegemet danner en regelmessig mangekant. Dertil foreligger den gunstige mulighet å oppdele hullegemet i seks nedbrytningskamre,

som ifølge oppfinnelsen videre kan deles til en tolvkant. Det hule legemet kan da sammensveises av enkle plater.

Ifølge et videre trekk ved oppfinnelsen foreslås at det anvendes føringsvegger for luftføring som går radialt og parallelt med rotajsonsaksen i nedbrytningskamrene. Disse fø-ringsvegger bør fortrinnsvis være anordnet i det vesentlige på vinkelhalveringsendene til skilleveggene som danner nedbrytningskamrene. Det forhindrer at de luftblærer som dannes ved neddykning i nedre del av nedbrytningskamrene for tidlig vandrer til den fremre del. Med føringsveggen oppnås dermed en jevn gjennomluftning av de enkelte deler av nedbrytningskamrene. Derunder har føringsplater som er halvparten eller tre fjerdedeler så lange som skilleveggene vist seg gunstige.

I sammenheng med føringsyeggene er ifølge oppfinnelsen rotasjonsaksen videre utformet som hulaksel, hvilken i området mellom føringsveggen og fremre skillevegg sett i dreieretningen til hvert nedbrytningskammer har huller. På denne måten vippes også

det volum som omgis av den hule akselen for nedbrytning av avløpsvannet idet hullene ikke bare tjener til at avvannet,

men også en del av luftblærene som transporteres under vannoverflaten får trenge inn i dette rommet. Disse luftblærene kan så unnvike gjennom dé hullene til den hule akselen som ligger oppover og gjennomlufter så også det restvann som befinner seg i de oppstigende kammere. Derunder har det vist seg å være tilstrekkelig å dimensjonere hullene slik at ca. 10 - 20 % av den luft som er innesluttet i nedbrytningskamrene unnviker i den hule akselen ved omløpet.

Ifølge et videre trekk ved oppfinnelsen er bekkenet tilpasset det hule legemet trangt, spesielt utformet som trau med halvsirkelformet bunn. Denne tilpasningen er her spesielt for-delaktig fordi da praktisk hele bekken volumet befinner seg i i nedbrytningskamrene og dermed gjennomluf tes. Dertil foreligger herved muligheten for å danne størst mulig flate for avsetning av et biologisk teppe ved minst mulig romfor-bruk. Dette kan ifølge oppfinnelsen gjøres ved at avsetnings-plater innsettes i nedbrytningskamrene som går radialt lodd-

rett på dr.eieaksen. På disse avsetningsplatene danner det seg så et biologisk teppe som består av mikroorganismer, hvilket vesentlig bidrar til å fjerne skadelige stoffer. For å

øke overflaten til avsetningsplaten er det dertil hensiktsmessig å utforme denne bølget.

Et ytterligere trekk for å redusere den nødvendige driftsenergi for dreining av det hule legemet består i å anordne det hule legemet således at det i fyllt tilstand av bekkenet dukker omtrent totredjedeler til trefjerdedeler inn av sin høyde. På denne måten heves ikke lenger så mye avløpsvann og slam oppfra vannoverflaten, hvilket reduserer den nødven-dige løfteenergi for dette.

Til slutt oppdeles ifølge oppfinnelsen det hule legemet av

skillevegger som forløper radialt og loddrett på dreieaksen

i minst to seksjoner, idet skilleveggene til seksjonene er vinkelforskjøvet mot hverandre. Dette trekket kan fremfor alt anbefales når nedbrytningskamrene har et relativt stort volum, da det ellers ville oppstå uregelmessigheter og skjeve vekter.

På tegningene er oppfinnelsen nærmere anskueliggjort ved

et utførelseseksempel. De viser:

Fig. 1 et nedbrytningsbekken sett ovenfra,

fig. 2 et loddrett tverrsnitt av nedbrytningsbekkenet langs

linjen BC ifølge fig. 1 og

fig. 3 en variant av anordningen ifølge fig. 2.

Fig. 1 og 2 viser et trauformet nedbrytningsbekken 1 for et klaringsanlegg, hvortil avløpsvannet kan ledes etter forut-gående mekanisk grovklaring ved hjelp av et ikke nærmere vist tilløpsvev. Nedbrytningsbekkenet 1 har et rettvinklet omriss med en halvsirkelformig bunn 2 og er oppad åpen.

Det hviler på tilsammen fire føtter 3, 4, hvorav figuren bare viser 2.

I nedbrytningsbekkenet 1 er et trommelformet, i tverrsnitt tolvkantet hult legeme 5 slik innsatt at det bare blir en relativt liten avstand til nedbrytningsbekkenets 1 inner-vegg. Det hule legemet 5 er lagret ved en rotasjonsakse 6 utformet som en hul aksel i sideveggene 7, 8 av nedbrytningsbekkenet og drives av en ikke her" nærmere vist motor i pi-lens A retning. I fylltilstand 9 rager det hule legeme 5 omtrent en fjerdedel til en tredjedel av sin diameter ut av avløpsvannet.

Som spesielt fig. 2 viser er det hule legeme 5 oppdelt i seks nedbrytningskamre 16-21 ved skilleveggen 10-15 anordnet i samme vinkelavstand etter hverandre radialt utover fra dreieaksen 6 og parallelt med denne. Disse nedbrytningskamre 16-21 er lukket til side ved dekningsskiver 22, 23. Hvert nedbrytningskammer 16-21 har en slisseåpning 24-29 som går over hele lengden frem til det hule legeme 5 hvilken til-later en avløpsvann og luftutskiftning. Disse slisseåpninger 24-29 dannes ved at skilleveggene 10-15 fortsetter i dekkplater 30-31 som går mot begge sider tilnærmet i peri-feriretningen. Ved at de i dreieretningen sett fremre dekkplater 36-41 av hvert nedbrytningskammer 16-21 er utformet avkortet i forhold til de andre dekkplater 30-35, er slisseåpningene 24-29 noe forskjøvet i dreieretningen fra vinkel-halveringslinjen til hvert nedbrytningskammer.

I nedbrytningskamrene 16-21 er det anordnet føringsplater 42-47 som ligger på vinkelhalveringslinjene og går ut fra dreieaksen 6, hvilke tjener til å føre luft som medtas ved neddykning av de enkelte omsetningskamre 16-21. Mellom førings-platene 42-4 7 og den fremre skillevegg 10-15 sett i drei-ningsretningen har dreieakselen 6 huller 48-52 som mulig-gjør inntrengning av avløpsvannet og i bestemte stillinger også luft i dreieakselen 6.

I nedbrytningskamrene 16-21 er det anordnet tett i tett loddrett til dreieakselen stående nedbrytningsplater 54 som har en bølget overflate. De danner festebunn for avsetning av en biologisk matte for biokjemisk omvandling av de skadelige stoffer som foreligger i avløpsvannet. Ved den trommel-aktige utforming av det hule legeme 5 og den lille avstand til nedbrytningsbekkenet 1 indre vegg får man plassert store nedbrytningsflater tross små ytre dimensjoner for dannelse av den biologiske matte.

Ved en omdreining av det hule legeme 5 tas i de neddykkende nedbrytningskamre 16-21 en relativt stor luftblære med under vannoverflaten fordi de fremre sidene sett i dreieretningen av skilleveggene 10-15 med sine videreføringer gjennom de i dreieretningen tilstøtende dekkplater 30-35 dan-

ner en type hulskovl, hvori luftblæren 55 holdes fast. Under dreiningens videre forløp forhindrer føringsplatene 42-4 7 første en vandring av luftblæren 55 inn i fremre del av nedbrytningskamrene 16-21 sett i dreieretningen, slik at deres bakre

del gjennomluftes godt.

Først i området for det nedre dødpunkt deler luftblæren

55 seg, idet en del kommer i den fremre del av nedbrytningskamret 16-21. Fra denne del kan ca. 10-20 % komme gjennom hullene 48-53 inn i hulrommet som omsluttes av dreieakselen 6, slik at avløpsvannet som befinner seg der også gjennomluftes. Denne luft kan så unnvike gjennom det oppadliggende hull 4 8-5 3 i det nedbrytningskammer 16-21

som befinner seg i oppdukningstilstand og der gjennomlufte restvannet.

Totalt sett utmerker det hule legeme 5 seg ved en spesiell utforming av sine skillevegger 10-15 henholdsvis deres vide-reføringer i form av dekkplater 30-41 gjennom en spesiell høy nedbrytningsvirkningsgrad, fordi én optimal gjennomluftning av avvannet og den biologiske matte oppnås, og en mak-simal festeflate for denne matte kan dannes. Ved samme nedbrytningsvirkningsgrad er den nødvendige driftsenergi vesentlig mindre enn ved tidligere kjente utførelsesformer. Ved å holde fast luftblæren i nedbrytningskammeret 16-21 under hele dykningsfasen kompenserer de oppdriftskrefter som den medførte luftblære bevirker hverandre gjensidig, hvilket likeledes fører til en vesentlig nedsettelse av den nødvendige energi.

Utformningen av anordningen ifølge foreliggende oppfinnelse er ikke bare begrenset til anvendelsen som nedbrytningsbekken, men kan selvfølgelig også benyttes som slamgjennom-luf tningsdekke , spesielt for å omvandle slam som oppstår ved klaringen i et produkt som kan deponeres i naturen.

I fig. 3 er det vist en ytterligere foretrukket utførelses-form av anordningen ifølge fig. 2.

Gjennomluftningsvirkningsgrad til anordningen som er vist i fig. 2 kan derved forbedres ytterligere idet det på utsiden av dekkplatene mellom slisseåpningene er anordnet utad åpne tilleggskamre, som i det minste i dreieretningen er anordnet fremovergående, akseparallelle begrensningsvegger i oppdukningsstillingen i det minste i det ytre område nedover, og som sett i dreieretningen i forhold til de etter-følgende akseparallelle begrensningsretningen i neddyknings-sti11ingen i det minste i det ytre område er rettet nedover. Disse akseparallelle begrensningsvegger består hensiktsmessig av i det vesentlige aksialt forløpende veggavsnitt til hvilke støter veggavsnitt som i det vesentlige går i omkretsretningen idet endekantene til de i det vesentlige i omkretsretningen forløpende veggavsnitt av hvert tilleggskammer begrenser en aksial sliss.

Dette betyr at det på veggflaten til det roterende hule legeme såvidt dette er lukket og ikke har slisseåpninger, har ytterligere nedbrytningskamre, hvilke i det vesentlige virker på samme måte som hovedkamrene, men i forhold til disse har en generelt mindre radial utstrekning.

Mens luftvolumene som tas med av hovednedbrytningskamrene ved bevegelse av kamrene gjennom den nedre del av trauet alltid har tendens til å stige opp mot den hule akselen, har tilleggskamrene den fordel at luft kan tas med av dem til like ved trauets bunn, hvilken delvis unnviker der, hvorved også avløpsvannet som foreligger nederst i trauet ventileres. Derved forbedres totalt oksygentilførselen. Tilleggskamrene gir også ytterligere overflate for dannelse av en biologisk matte.

1 utførelseseksemplet som er vist i fig. 3 er tilleggskamrene 56 alltid anordnet på en bred dekkplate 30-35 og en smal dekkplate 36-41 av hovedkamrene, slik at det mellom tilleggskamrene 56 bare blir tilbake slisseåpningen 2 4-29 av hovedkamrene. Hvert tilleggskammer består av en sett i det hule legemes dreieretning A fremadløpende ak-separallell begrensningsvegg 57 og en etterfølgende akse-parallel begrensningsvegg 58 og av sidestående yttervegger, som ikke er vist på tegningen. Tilleggskamrenes bunnfalter dannes av dekkplater 30-41. Hver fremadløpende begrensningsvegg 57 består av et i det vesentlige radialt gående veggavsnitt 59 og et mot dreieretningen i det vesentlige i omkretsretningen forløpende veggavsnitt 61 tilstøtende det radiale avsnitt 59. Tilsvarende består den etterfølgende begrensningsvegg 58 av et i det vesentlige radialt veggavsnitt 60 og av et i det vesentlige i omkretsretningen forløpende veggavsnitt 62 i tilknytning til dette i dreieretningen. Veggavsnittene 61 og 62 som i det vesentlige strekker seg i omkretsretningen begrenser seg mellom en ak-sialsliss 63 som ved sin virkningsmåte i det vesentlige til-svarer slisseåpningene 24-29 til hovedkamrene.

I den spesielle utførelsesform er den aksiale sliss 63 lagt slik at den omtrent befinner seg i området for overgangs-knekken mellom en smal dekkplate 36-41 og en bred dekkplate 30-35. Veggavsnittene 61 og 62 som i det vesentlige strekker seg i omkretsretningen er utformet som flate plater som går i det vesentlige parallelt med dekkplatene til hovedkamrene.

Ved neddykning i yæskeoverflaten tar de etterfølgende begrensningsvegger 58 med et luftvolum som forblir fanget nesten inntil det når det nedre dødpunkt ved dreiebevegelsen i den etterfølgende del av tilleggskamret 56. Ved over-skridelse av det nedre dødpunkt går den medførte luft langsomt over i den fremoverløpende del av tilleggskamret, hvorved dog en del kommer ut i det omliggende avløpsvann gjennom den aksiale slissen 63. Luftdelene som holdes fanget ved oppdykningsbevegelsen til tilleggskamret bak den fremad gående begrensningsvegg 57, bevirker også en oppdrift ved tilleggskamrene, hvorved en for sterk økning av driftsenergien unngås. Ved oppstigningen fra væskeoverfla-ten medtar den etterfølgende begrensningsvegg 58 et vann-volum som delvis renner ut av tilleggskamret når det øvre dødpunkt nås og derved bringes i kontakt med den omgivende luft, men imidlertid delvis også går over i den fremre del av tilleggskamret og på denne måte likeledes understøtter det hule legemes dreiningstendens.

Utslippet av luft fra dreiningskamret 56 i det nedre død-punktområde og utslippet av vann fra tilleggskamret i det øvre dødpunktområde begunstiges med fordel ved at underveg-gene i sidene av tilleggskamrene har et utsnitt i det aksiale slisseområde som kan strekke seg til bunnen av tilleggskamret. Derved slippes på den ene side i det nedre dødpunktområde mer luft inn i avløpsvannet som befinner seg i den nedre del av trauet, og i det øvre dødpunktområ-de renner en større vannmengde gjennom den omgivende luft ned i trauet. En tilsiktet unnvikelse av luft henholdsvis vann fra tilleggskamrene kan foruten ved de nevnte utsnitt i sidene av endeveggene av tilleggskamrene også oppnås ved andre anordnede perforeringer i tilleggskamrenes begrensningsvegger. Anordningen og størrelsen av slike gjennom-gangsåpninger avhenger av hvor mye luft henholdsvis vann som skal slippe ut og ved hvilket punkt av dreiebevegelsen fra tilleggskamrene for å gi en optimal ventilasjonsvirk-ning. Den gunstigste anordning avhenger videre også av trauets fyllingsgrad og lar seg i detalj lett bestemme av den fagmann som er tildelt oppgaven.

Tilleggskamrene som er anordnet på overflaten av det hule legeme kan også være utformet avvikende fra den utførelses-form som er gjengitt i fig. 3, såfremt de oppfyller hensik-ten med oppfinnelsen, nemlig å føre ytterligere luft i det vesentlige ned i avløpsvannet inntil bunnen av trauet og på den annen side heve avløpsvannet over avløpsvannflaten for ytterligere å bringe det i kontakt med den omgivende luft.

Claims (18)

1. Anordning for gjennomluftning av avløpsvann eller slam for nedbrytning av fremmedstoffer, spesielt skadelige stoffer til uskadelige stoffer, hvilken anordning består av et ventilasjonsbekken (1) som rommer et rundt en vannrett akse dreibart trommelformig hult legeme (5) som delvis rager opp fra det fylte bekken, hvilket hullegeme (5) har nedbrytningskamre (16-21) som løper parallelt med rotasjonsaksen (6) og er åpne utover fra denne, hvis radialt anordnede skillevegger (10-15) på sine frie ytre ender har dekkplater (30-35) og (36-41), som strekker seg i det hule legemets (5) omkretsretning, karakterisert ved at dekkplatene (36-41) som i oppdukkende stilling er re£tet nedover fra skilleveggene (10-15) , er utformet uten avbrudd, og ender med avstand fra de oppadrettede andre dekkplatene (30-35) hos tilsvarende nedbrytningskamre (16-21).

2. Anordning ifølge krav 1, karakterisert ved at en av de to dekkplater (30-41) hos hvert nedbrytningskammer (16-21) er kortere enn den andre.

3. Anordning ifølge krav 2, karakterisert ved at de i oppdukkende stilling nedadrettede dekkplater (36-41) hos hvert nedbrytningskammer (16-21) er de korteste.

4. Anordning ifølge ett av kravene 1-3, karakterisert ved at dekkplatene (30-41) er like, slik at det hule legeme (5) i tverrsnitt danner en regelmessig mangekant.

5. Anordning ifølge ett av kravene 1-4, karakterisert ved at hullegemet (5) er oppdelt i seks nedbrytningskamre (16-21).

6. Anordning ifølge krav 4 og 5, karakterisert ved at hullegemet (5) er utformet som tolvkant.

7. Anordning ifølge ett av kravene 1-6, karakterisert ved at føringsvegger (42-47) er satt inn i nedbrytningskamrene (16-21) radialt løpende på rotasjonsaksen (6) .

8. Anordningen ifølge krav 7, karakterisert ved at føringsveggene (42-47) i det vesentlige er anordnet langs vinkelhalveringslinjene mellom skilleveggene (10-15) som begrenser hvert nedbrytningskammer (16-21)-.

9. Anordning ifølge krav 7 eller 8, karakterisert ved at føringsveggene (42-47) er utformet 1/2 - 3/4 så lange som skilleveggene (10-15).

10. Anordning ifølge ett av kravene 7-9, karakterisert ved at rotasjonsaksen (6) er utformet som en hul aksel, hvilken i området mellom føringsveggen (42-47) og den i oppdukkende stilling derover liggende skillevegg (10-15) av hvert nedbrytningskammer (16-21) har hull (48-53).

11. Anordning ifølge krav 10, karakterisert ved at hullene (48-53) er slik dimensjonert at ved én omdreining av det hule legeme (5) unnslipper ca.

10-20 % av luften som befinner seg i nedbrytningskamrene (16-21) inn i den hule rotasjonsaksel (6).

12. Anordning ifølge ett av kravene 1-11, karakterisert ved at ventilasjonsbekkenet (1) i sitt tverrsnitt er tett tilpasset hullegemets (5) tverr-snittform, som er utformet som et trau med halvsirkelformet bunn (2) .

13. Anordning ifølge ett av kravene 1-12, karakterisert ved at det i nedbrytningskamrene (16-21) er innsatt avsetningsskiver (54) som går loddrett på rotasjonsaksen (6) for dannelse av et biologisk teppe.

14. Anordning ifølge krav 13, karakterisert ved at avsetningsskivene (54) har en bølget overflate.

15. Anordning ifølge ett av kravene 1-14, karakterisert ved at det hule legeme (5) stikker opp av det fylte bekken (1) med ca. 1/4 - 1/3 av sin tverr-snittshøyde.

16. Anordning ifølge ett av kravene 1-15, karakterisert ved at det hule legeme (5) i lengderetningen eroppdelt ved minst én delingsplate som står loddrett på rotasjonsaksen (6) i minst to seksjoner, hvorunder nedbrytningskamrene (16-21) av seksjonene er vinkelforskjøvet i forhold til hverandre.

17. Anordning ifølge ett av kravene 2-16, karakterisert ved at det på utsiden av dekkplatene (30-41) mellom slisseåpninger (24-29) er anordnet utad åpne tilleggskamre (56), hvis fremre akseparallelle begrensningsvegger (57) sett i dreieretningen i oppduknings-stilling i det minste i det ytre område (61) er rettet nedover, og hvis bakre akseparallelle begrensningsvegger (58) sett i dreieretningen i neddukningsstilling i det minste i det ytre område (62) er rettet nedover.

18. Anordning ifølge krav 17, karakterisert ved. at de akseparallelle begrensningsvegger (57,58) består av i det vesentlige radialt gående veggavsnitt (59, 60) hvortil støter veggavsnitt (61, 62) som i det vesentlige strekker seg i omkretsretningen, idet endekantene til de i det vesentlige i omkretsretningen gående veggavsnitt (61,62) av hvert tilleggskammer (56) begrenser en aksial sliss (63) .