NO139674B - Splintfri glassbeholder med plastbelegg, saerlig flaske - Google Patents

Description

Polymerovertrekk for glassbeholdere har lenge vært kjent, se f.eks. "Norsk Plast" for februar 1971, s. 11-15. Disse overtrekk har for det meste vært anvendt for beskyttelse mot over-flateslitasje og friksjonskontakt. Slik slitasje gjør ikke bare utseendet av de ytre overflater stygge, men reduserer også vesentlig bestandigheten mot brudd. De overtrekk som tidligere er beskrevet er i de fleste tilfeller sprø, særlig ved lave temperaturer. Vanligvis foreligger de i form av tynne filmer som er fast bundne og som fullstendig hefter til glasset. Disse overtrekk er uegnet ved at overtrekket såvel som glassvaren slås i stykker hvis man mister den. Hvis glassvaren befinner seg under indre trykk slik som tilfellet er ved flasker fylt med CC^-holdige drikker, kan en feil i glasset som beror på brudd, drive glass-stykkene med voldsom kraft over en betydelig avstand. De overtrekk som er omtalt foran gjorde således ikke flaskene "splintfrie" eller forbedret splintringsegenskapene.

I siste henseende skal bemerkes at visse glassbeholdere i særdeleshet aerosolflasker, er blitt forsynt med beskyttende polymer-hylstere. Disse angis å være motstandsdyktige mot glass-splintring ved knusning, men de har stort sett vært uanvende-lige. De fleste slike overtrekk har f.eks. tykkelser som av økonomiske grunner forhindrer deres anvendelse eller tilpasning til andre områder. Utseendet av disse tykke overtrekk er dessuten vanligvis ikke tilstrekkelig godt for anvendelse innen næringsmiddel- og leskedrikksindustrien. Likeledes har disse overtrekk ikke oppvist egenskaper som skulle muliggjøre deres anvendelse i flaskepåfyllingsanordninger, hvor dessuten strenge krav til rengjøring foreskrives.

De forannevnte ulemper overvinnes ved at rr.an forsyner en glass-

beholder, slik som en flaske, med et ettergivende overtrekk

i hvilket er innarbeidet minst en polymer som har sure grupper som kan reagere med slike grupper som silanolgrupper (-Si-OH) som forefinnes pa glassoverflaten, hvor mengden av sure grupper i overtrekket holdes ved et slikt nivå at en relativt enhetlig men partiell adhesjon av overtrekket til glassubstratet oppnås, i motsetning til et fullstendig vedheftende overtrekk, hvor de respektive reaksjonsgrupper som finnes tilgjengelige for reak-sjon passer sammen i stor utstrekning. På grunn av den partiel-le adhesjon mellom overtrekket og glasset kommer brudd av glasset til å bringe overtrekket til å frigjøres fra dette, mens det strekkes i området som umiddelbart omgir bruddet. Når det er tale om brudd av beholdere som holdes under lavt eller intet indre trykk, kommer overtrekket vanligvis til å forbli intakt og derved holde tilbake alle istrykker-slåtte og frigjorte glassbiter.

Når det er tale om brudd av flasker under indre trykk, begynner innholdet i flasken å strømme ut gjennom sprekken. Samtidig stikker de skarpe glassbitene ved stedet for glassbruddet hull på overtrekket og forårsaker således at det indre trykk frigjø-res. Glassbruddlinjer kommer til å spre seg fra bruddet til andre deler av flasken. Overtrekket skilles fra glasset over disse bruddlinjer og strekkes når glasset skilles og holder sammen stykkene på hver side av en bruddlinje, mens det indre trykk fullstendig forsvinner gjennom det opprinnelige brudd.

På denne måte hindres glassbitene fra å spres på voldsom

måte og forårsake skade på personer og gjenstander som befinner seg i nærheten. Ved normal anvendelse hefter overtrekket på enhetlig måte til glasset t.o.m. over uregelmessig formede overflater, for eksempel med bokstaver forsynte overflater av glassflasker etc. På samme måte reduseres vedheftningsegen-skapene ikke av varm påfylling, alkalisk vasking eller pasteu-risering.

Gjenstanden for foreliggende oppfinnelse er således en glassbeholder, særlig en flaske, som har et minst 0,05 mm tykt, ettergivende plastbelegg på basis av et polyetylen eller en etylen/ vinylacetat-kopolymer, og som er karakterisert ved at belegget utgjøres av en blanding av

a) en basispolymer av den angitte art, idet denne polymers smelteindeks er mindre enn 60, dens grenseviskositet er

minst 0,5, og dens densitet er mindre enn 0,94, og denne

polymer utgjør minst 60 vekts% av blandingen, og

b) minst én, surt reagerende polymer, valgt fra gruppen oksy-derte polyolefiner og polymerer som inneholder enheter av

en etylenisk umettet karboksylsyre eller karboksylsyrean-hydrid, idet den sure polymer utgjør en slik andel at blandingens syretall ligger mellom 1 og 9.

Fra dansk patentskrift nr. 105.365 kjennes blandinger av "a-alken-polymerer" og etylen/akrylsyre-kopolymerer med forbedret adhesjon, bl.a. til glass. De foretrukne a-alken-polymerer omfatter praktisk talt alle polyetylener, dvs. polyetylener med lav eller høy densitet og med en smelteindeks på under 100. Det vil med andre ord si at de omfatter et stort antall polyetylener som imidlertid ikke oppfyller de krav til styrke og bruddforlengelse som det stilles til en basis-polymer for at den skal kunne brukes til å gjøre en glassbeholder splintfri.

Den surt reagerende polymer kan innarbeides i overtrekksmaterialet ved fysikalsk blanding, slik som smelteblanding eller pulverblanding, med basis-polymeren. Konsentrasjonen av basis-polymer i blandingen skal som sagt være minst 60 vekts%, fortrinnsvis minst 80 %.

De relative mengder av basis-polymer og sur polymer skal som sagt være slik at syretallet for det totale overtrekksmateriale ligger mellom 1 og 9. Syretallet bestemmes ved hjelp av den metode som anvendes for bestemmelse av syretall for fettsyrer,

og betegner det antall mg kaliumhydroksyd som kreves for nøy-tralisasjon av 1 g.prøvemateriale. Bestemmelsen utføres ved titrering av en alkoholoppløsning av materialet med alkali med anvendelse av fenolftalein som indikator (ASTM metode D1980-67).

Den etylenisk umettede karboksylsyre i den sure polymer kan være en monokarboksylsyre, en polykarboksylsyre eller en partiell ester av en polykarboksylsyre eller blandinger av to eller flere av de nevnte syrer. Eksempler er akrylsyre, metakrylsyre, etakrylsyre, krotonsyre, fumarsyre, maleinsyre, ita-konsyre, vinylsulfonsyre, monometyl- og monoetylestere av maleinsyre og fumarsyre. Som etylenisk umettet karboksylsyrean-hydrid kan man f.eks. anvende maleinsyreanhydrid. Det polymere materialet kan være en homopolymer eller en kopolymer av de foran nevnte forbindelser med en eller flere andre monomerer, slike som lavere a-olefiner, for eksempel etylen, propylen, buten-1, eller vinylmonomerer, slik som styren, vinylacetat og estere av akryl- og metakrylsyre.

Spesielle eksempler på polymere materialer som omfattes av nærværende oppfinnelse er polyakrylsyre og kopolymerer, slik som etylen/akrylsyre-kopolymerer, etylen/metakrylsyre-kopolymerer, etylen/etakrylsyre-kopolymerer, etylen/krotonsyre-kopolymerer, etylen/fumarsyre-kopolymerer, etylen/maleinsyre-kopolymerer, etylen/itakbnsyre-kopolymerer, etylen/vinylsulfonsyre-kopolymerer, etylen/maleinsyreanhydrid-kopolymerer, etylen/ monometylmaleat-kopolymerer, etylen/monoetylmaleat-kopolymerer, etylen/monometylfumarat-kopolymerer, etylen/monoetylfumarat-kopolymerer. Dessuten omfattes også kopolymerene av andre lavere a-olefiner enn etylen som inneholder mellom 3 og 6 kar-bona tomer pr. molekyl, med hvilken som helst av de sure monomerer som foran er beskrevet, f.eks. de som omfatter propylen, buten-1, 3-metyl-buten-l og 4-metyl-penten-l. Andre eksempler på egnede kopolymerer er terpolymerer av to ulike a-olefiner og en av de sure monomerer som er angitt foran, samt terpolymerer av en a-olefin, en av de foran angitte sure monomerer og en vinylforbindelse, slik som vinylacetat, vinylklorid, vinylal-kohol og vinyletere, vinylfluorid.

De foran angitte forbindelser og deres respektive fremstillings-metoder er alle velkjente innen teknikken og behøver ikke å beskrives nærmere i detalj her.

Polyetylenbasis-polymeren som skal blandes med den forannevnte sure polymer,skal være en som inneholder en betydelig mengde kortkjedede grener sammen med noen langkjedede grener slik at den blir ettergivende, og for å sikre at den oppviser høy bruddforlengelse og høy strekkbruddgrense. Den kan som sagt bestå av en homopolymer eller en kopolymer av etylen og vinylacetat. Vinylacetatinnholdet skal holdes på et relativt lavt nivå, vanligvis under 20 vektsprosent og fortrinnsvis innen intervallet fra 2 til 7 vekts%, for å sikre at polymeren ikke kommer til å bli altfor gummi1ignende, og at dens strekkbruddgrense og bruddforlengelse holdes over minimumsnivåene på ca. 70 kp/cm henh. 200%. Økning av vinylacetatinnholdet fra 0 % til den maksimalt tillatte verdi kommer til å resultere i en økning av klarheten for basis-polymeren fra opak til i det ve-sentlige klar. En slik økning kommer også vanligvis til å resultere i en senkning av smeltepunktet og følgelig i den tempe-ratur som kreves for den etterfølgende påføring av overtrekksmaterialet til glassubstratet. Innarbeidelsen av vinylacetat i polyetylenbasis-polymeren kommer således til å bidra til re-duksjon til et minimum av den nedbrytning som skyldes høy be-handlingstemperatur. Vinylacetat-innholdet kommer til å variere fra tilfelle til tilfelle, avhengig av de spesielle egenskaper som ønskes, og den påvirkes også av andre variable, slik som sammensetningen av den sure polymer og prosentandelen av denne i blandingen. En vilkårlig ("random") kopolymer av etylen og vinylacetat, hvor vinylacetat-innholdet varierer mellom ca. 2 og ca. 7 vekts%, beregnet på kopolymeren, er særlig egnet for foreliggende oppfinnelse.

Smelteindeksen for de foran beskrevne basis-polymerer skal

som sagt være under 60, bestemt ved ASTM-metode nr„ D-1238 og fortrinnsvis under 10. Et annet krav er som sagt at deres densitet er under 0,94 bestemt etter ASTM metode nr. D-1505, og den holdes fortrinnsvis mellom 0,915 og 0,930. Et tredje krav er som sagt at grenseviskositeten skal være minst 0,5 dl/ g bestemt etter den modifiserte ASTM metode D-1601 (a-klor-naftalen ved 125°C) og den holdes fortrinnsvis mellom 0,65 og 0,90 dl/g. Når disse tre kriterier samtidig er oppfylt, oppviser basis-polymeren høy elastisitet og seighet, slik som det fremgår av en strekkbruddgrense på minst 70 kp/cm 2 (bestemt etter ASTM metode D-6 38) og av en bruddforlengelse på minst 200 % (bestemt etter ASTM metode D-6 38 ved 51 cm pr.

minutt).

Egnede mengder av polyetylenbasis-polymeren og den sure polymer blandes under betingelser som sikrer at det sure materiale dis-pergeres vesentlig enhetlig i hele blandingen. Konvensjonelle metoder, slik som smelteblandings- eller pulverblandingsfrem-gangsmåter, kan anvendes eller en kombinasjon av de to metoder. Det ligger også innen rammen for foreliggende oppfinnelse å innarbeide det sure materiale i overtrekket ved å avsette det som et tynt lag på overflaten av partikler av polyetylenbasis-polymeren, f.eks. ved impregnering av partikkelformet polyetylenbasis-polymer med det sure materiale oppløst i et egnet oppløsningsmiddel, fulgt av et tørketrinn for avdrivning av opp-løsningsmiddelet.

En særlig fordelaktig utførelsesform for denne oppfinnelse fremkommer når man anvender et overtrekk som fremstilles ved pulverblanding av komponentene i tilstrekkelig tid i et egnet apparat. Etter anbringelse av overtrekksmaterialet på overflaten av glassbeholderen fulgt av et herdningstrinn kommer det resulterende overtrekk til å hefte ytterst godt på de steder hvor partikler som inneholder den sure polymer er avsatt, mens det på de steder hvor polyetylenbasis-partiklene er. avsatt, blir betraktelig dårligere klebning. Et overtrekk oppnås således som hefter enhetlig, men på en flekkvis måte, og som ved brudd på glasset kommer til å frigjøres derifra på ønsket måte og gjøre beholderen splintsikker.

Selv om det ikke spiller noen rolle for splintsikkerheten hvor-vidt vedheftningspunktene for overtrekket til glasset er enhetlig anordnet i samlinger som oppnås ved pulverblandinger, hvorved hver sur polymerpartikkel danner en slik samling, eller på en enhetlig ikke-samlet måte slik som oppnås ved anbringelse av det smelteblandede overtrekksmaterialet til glassubstratet, finnes det en tydelig fordel for overtrekk som er fremstilt etter pulverblandings-metoden, ved at mengden surt materiale for en gitt vedheftningsgrad kan reduseres. Dette er i særdeleshet tilfellet for blandinger som inneholder partikkelformet sur polymer med mindre partikkelstørrelse enn den for polyetylenbasis-polymeren.

Hvis så ønskes, kan fargestoffer, pigmenter og/eller fyllstoffer innarbeides i blandingen, for oppnåelse av ønskede farge-og/eller overflate-effekter. Når det gjelder smelteblandede materialer, kan for eksempel farging gjøres ved at man først fremstiller et fargékonsentrat, slik som en blanding av tørre pigmenter og/eller fargestoffer med en egnet bærer, slik som en polyetylen med relativt høy smelteindeks, f.eks. ca. 20. En liten mengde av det fremstilte konsentrat smelteblandes deretter med overtrekksmaterial-blandingen, deretter males og siktes det til en egnet partikkelstørrelse. Når det gjelder pulverblandinger, kan for eksempel farging gjøres på den foran beskrevne måte til hver og en av komponentene før blanding. Alternativt kan pigmenter og/eller fargestoffer tilsettes blandingen selv i tørr tilstand, som en pasta, som en kolloidal dispersjon i mineralolje eller vann, eller som en fargestoffoppløsning, og etterpå underkastes en blanding, fortrinnsvis høyenergiblanding. Til dette kan utstyr som en Henschelblander, en båndblander eller en kulemølle anvendes.

Partikkelstørrelsen for det endelige overtrekksmaterialet som skal anbringes ved hjelp av en hvilken som helst vanlig pulver-påføringsmåte, skal vanligvis ligge mellom ca. 25 og ca. 250 mesh (Tyler-sikt), fortrinnsvis mellom 35 mesh og 75 mesh. En ma-lingsmetode med anvendelse av hvilken som helst av de kjente fremgangsmåter basert på sterk skjærpåkjenning, fulgt av sikt-ning av det malte materiale, kreves derfor for oppnåelse av det endelige overtrekksmaterialet med ønsket partikkelstørrelse. Disse fremgangsmåtetrinn kan gjennomføres før eller etter blanding av komponentene.

Det ferdige overtrekksmaterialet anbringes deretter på glassbeholderen ved hjelp av hvilken som helst kjent pulverpåførings-måte. Etter påføring varmeherdes overtrekket på kjent måte.

(Se f.eks. svensk patent nr. 368.190, især krav 7). Uavhengig

av hvilken fremgangsmåte som anvendes for påføringen, skal be-tingelsene være slike at bare et relativt tynt skikt av etter-

givende overtrekk påføres. Vanligvis varierer overtrekkstyk-kelsene mellom 5% og 90% av glassubstratets tykkelse, hvorved det foretrukne intervallet er mellom 5 og 50%. Minimumstykkel-sen skal som sagt være minst 0,05 mm.

Det kan iblant være ønskelig å øke smøreevnen eller glattheten av overtrekket. Dette kan f.eks. oppnås ved at man forsyner den belagte beholder med en meget tynn finish av et egnet materiale eller ved å innarbeide et smøremiddel i selve overtrekksmaterialet ved anvendelse av fremgangsmåter som ligner de som foran er beskrevet for innarbeidelse av fargestoffer, pigmenter eller fyllstoffer.

Spesielle eksempler på belagte beholdere av glass ifølge foreliggende oppfinnelse omfatter flasker og bokser, glødelamper, blitzlamper og televisjonsrør.

Oppfinnelsen anskueliggjøres nærmere ved de følgende eksempler, i hvilke kommersielt tilgjengelige leskedrikksflasker ble overtrukket med forskjellige partikkelformede materialer ved anvendelse av teknikken med fluidisert lag. I samtlige tilfeller ble overtrekksmaterialene pulverisert og siktet til 35 mesh på Tyler-sikt før de ble innført i fluidiseringskammeret, som var utstyrt med midler for innføring av en fluidiseringsgass med relativt lav hastighet for tilveiebringelse av tette, ikke-turbulente fluidiserte lag. Flasker med en middels sideveggs-tykkelse på ca. 0,229 cm ble på forhånd oppvarmet til temperaturer innen intervallet fra ca. 220 til ca. 245°C, ble dyppet ned i det fluidiserte lag i 2-5 sekunder, hvilket gav overtrekk med en tykkelse på ca. 0,15 mm til ca. 0,40 mm, og ble derpå herdet i en ovn ved temperaturer mellom ca. 220°C og ca. 245°C i 4-6 minutter, hvoretter de fikk kjølne i minst 24 timer før de ble prøvet. De belagte flasker ble deretter prøvet med hensyn til overflateutseende og vedheftning av overtrekket til glasset. Overflateutseendet graderes enten som "dårlig" eller "bra", hvorved betydningen "dårlig" ble gitt når det fantes tegn til arrdannelse og blæredannelse. Ved adhesjonsprøven graderes prøven på en skala fra 1 til 5, hvorved definisjonen for de respektive verdiene var følgende: 1. Løsner med letthet - indre overflate av overtrekket er jevnt.

2. Løsner med vanskelighet - indre overflate er ujevn.

3. Brytes av - løsner ikke.

4. Brytes av med vanskelighet.

5. Ytterst vanskelig å bryte løs.

Flaskene fylles deretter med CC^-holdig vann til et indre trykk på ca. 5,55 kp/cm2, lukkes og prøves på "splintsikkerhet". De siste prøver ble utført i et (1,22 x 1,22) kvadratmeters lukket kammer med betonggulv, gjennomsiktige vegger med en høyde på 1,22 m og et gjennomsiktig deksel som hadde en sentral åpning med tilstrekkelig diameter til å tillate nedslipning av prøveflaskene gjennom åpningen ned på betonggulvet. "Splintsikkerheten" ble gradert som dårlig, bra eller utmerket i overensstemmelse med følgende definisjoner: Dårlig - Flasken springer i minst 3-4 deler, overdelen av flasken går i stykker og sluttdelen hos flasken

kan flyve av;

Nogenlunde - Flasken slås iblant i 3-4 deler, og andre ganger beholder den sin form med en brist opp langs

flaskens lengde;

Bra - Flasken beholder sin form, alle deler henger sammen, selv om en sprekk kan forløpe 3/4 av

veien opp langs flaskens forside;

Utmerket - Flasken beholder formen - brist skjer bare i

bunnen hvor trykk frigjøres, og store sprekker opptrer ikke.

EKSEMPEL 1- 6

Disse sammenligningseksempler viser effekten av variasjon av syretallet og basis-polymerinnhold for overtrekksmaterialet på utseende, adhesjon og splintsikkerhet. Polyetylenbasis-polymeren utgjorde en tilfeldig ("random") kopolymer av 97 vekts% etylen og 3 vekts% vinylacetat som hadde en densitet på 0,924, en smelteindeks på 0,9, en grenseviskositet på 0,84, en strekkbruddgrense på ca. 133 kp/cm 2 og en bruddforlengelse på 620%.

Den sure polymer utgjorde en kopolymer på 6 vekts% akrylsyre

og 94 vekts% etylen med et syretall på 46,7. Pulverblandinger ble fremstilt som inneholdt 5, 10, 15 henholdsvis 20 vekts% av etylen/akrylsyre-polymeren, og flasker ble overtrukket med disse blandinger samt med 100% polyetyhlenbasis-polymeren og med 100% etylen/akrylsyre-polymer. I tabell I nedenfor er date fra disse forsøk sammenstilt.

EKSEMPEL 7- 8

Fremstilling av pulverblandinger skjedde ved anvendelse av samme basis-polymer som i eksempel 1-5, men med en kopolymer av etylen og akrylsyre som hadde et akrylsyreinnhold på 15 vekts%. I eksempel 7 bestod blandingen av 99 vekts% basis-polymer og 1 vekts% akrylsyrekopolymer, men i eksempel 8 var pro-sentandelene 96 henholdsvi 4 vekts%. Resultatene av disse for-søk er angitt i tabell 2.

EKSEMPEL 9

Flasker ble overtrukket med en blanding av 96 vekts% av samme basis — polymer som i de tidligere eksempler og 4 vektsprosent av en kopolymer av etylen og akrylsyre som hadde et akrylsyreinnhold på 20 vekts%.

Syretallet for den resulterende blanding var 6,22. Den etter-følgende prøvning av flasker, overtrukket med pulverblandingen, viste "bra" utseende, "bra" splintsikkerhet og en verdi på 4 med hensyn til vedheftning.

EKSEMPEL 10

En blanding ble fremstilt som inneholdt 90 vekts% av etylen/ vinylacetat-basispolymeren i eksemplene 1-5 og 10 vekts% av en styren/metakrylsyre-kopolymer som inneholdt 7 vekts% metakrylsyre. Syretallet for blandingen var 4,6. Prøver av flasker, overtrukket med dette materialet, viste at beleggene hadde bra splintsikkerhetsegenskap, en vedheftningsverdi på 2 og bra overflateutseende.

EKSEMPEL 11- 12

Etylen/vinylacetat-kopolymerbasis-polymeren i eksemplene 1-5 ble blandet med en etylen/maleinsyreanhydrid-kopolymer (mol-forholdet etylen til maleinsyre 1:1) i et vektforhold på 99 til 1, hvilket resulterte i et syretall for blandingen på 8,9.

En attnen blanding ble fremstilt på identisk måte i alle hen-seender med den forannevnte blanding med unntagelse av at den sure kopolymeren utgjorde en etylen/maleinsyre-kopolymer (mol-forhold 1:1), hvilket resulterte i et syretall på 7,8. Prøver av flasker, overtrukket med disse materialer, viste forbedret vedheftning og overflateutseende for disse overtrekk sammen-lignet med overtrekk fremstilt av 100% basis-polymer. Splintsikkerheten var utmerket.

EKSEMPEL 13- 14

Disse sammenligningseksempler viser effekten av syretallet på adhesjonen for overtrekket, hvorved man som basis-polymer anvender en etylenhomopolymer med en smelteindeks på 1,0, en densitet på 0,921 og en strekkbruddgrense på ca. 126 kp/cm , en bruddforlengelse på 500% og en grenseviskositet på 0,83. Flasker ble overtrukket med basis-polymeren (eksempel 13) samt med en pulverblanding på 90 vekts% etylenhomopolymer med 10 vekts% av en oksydert polyetylen med et syretall på ca. 15, hvilket resulterte i en blanding med et syretall på ca. 1,5 (eksempel 14). Sammenligningsprøver viste at overtrekket iføl-ge eksempel 13 hadde dårlig adhesjon (verdi 1) og dårlig utseende, i særdeleshet på bunnen og over de med bokstaver forsynte områdene av flasken, mens overtrekksblandingen ifølge eksempel 14 heftet til på enhetlig måte (verdi 2) og hadde bra utseende og nogenlunde splintsikkerhet.

EKSEMPEL 15

I dette eksempel fremstilles en smelteblanding på 1 vekts% polyakrylsyre og 99 vekts% av en kopolymer av etylen og vinylacetat. Kopolymeren inneholdt 5 vekts% vinylacetat og hadde en densitet på ca. 0,926, en smelteindeks på ca. 20, en grenseviskositet på ca. 0,8 dl/g, en strekkbruddgrense på ca. 123 kp/cm 2 og en bruddforlengelse på ca. 720%. Blandingen ekstru-deres, males og siktes til 35 mesh ifølge Tyler-skalaen. Flasker, overtrukket med dette materiale, hadde utmerket splintsikkerhet, bra utseende, og vedheftningsverdien ble bedømt til 3.

Claims (1)

1. Glassbeholder, særlig flaske, som har et minst 0,05 mm tykt, ettergivende plastbelegg på basis av et polyetylen eller en etylen/vinylacetat-kopolymer, karakter i-

sert ved at belegget utgjøres av en blanding av

a) en basis-polymer av den angitte art, idet denne polymers smelteindeks er mindre enn 60, dens grenseviskositet er

minst 0,5, og dens densitet er mindre enn 0,94, og denne

polymer utgjør minst 60 vekts% av blandingen, og

b) minst én, surt reagerende polymer, valgt fra gruppen oksy-derte polyolefiner og polymerer som inneholder enheter av

en etylenisk umettet karboksylsyre eller karboksylsyre-anhydrid, idet den sure polymer utgjør en slik andel at blandingens syretall ligger mellom 1 og 9.