NO853607L - 7-(pyridinyl)-/-alkyl-1,4-dihydro-4-okso-3-kinolin-karboks ylsyre med antibakteriell aktivitet og fremgangsm¨te for f remstilling derav. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en ny 7-(pyridinyl)-1-alkyl-1,4-dihydro-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, dens salter og fremgangsmåter for dens fremstilling, og hvor nevnte forbindelse har antibakteriell anvendelse.

GB-PS 822.586 beskriver nitreringen av l-metyl-4-kinolon-3- karboksylsyre, alternativt kalt 1,4-dihydro-l-metyl-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, ved at den ved romtemperatur blir reagert med et nitreringsmiddel bestående av vannfri salpetersyre sammen med en annen vann mineralsyre, f.eks. svovelsyre eller fosforsyre, hvorved man får fremstilt 1-metyl-6-nitro-4-kinolon-3-karboksylsyre, alternativt kalt 1,4-dihydro-l-metyl-6-nitro-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre.

GB-PS 830.832 viser som antibakterielle midler l-alkyl-4-kinolon-3-karboksylsyrer. Illustrerende eksempler er f.eks.

l-etyl-6-nitro-4-kinolon-3-karboksylsyre (eksempel 38),

som ble fremstilt ved å nitrere 1-ety1-4-kinolon-3-karboksylsyre ved romtemperatur med en blanding av konsentrert salpetersyre og konsentrert svovelsyre, og l-etyl-6-fluor-4- kinolon-3-karboksylsyre (eksempel 17), alternativt kalt l-ety1-1,4-dihydro-6-flour-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre,

som ble fremstilt ved å oppvarme 3-etoksykarbonyl-6-fluor-4-hydroksykinolin med dietylsulfat i en vandig natriumhydrok-sydoppløsning.

US.PS 3.753.993 beskriver som antibakterielle midler 1-alkyl-1,4-dihydro-4-okso-7-(pyridinyl)-3-kinolinkarboksylsyrer. Illustrerende eksempler på disse forbindelsene er 1-etyl-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre (eksempel 6A, også kjent som Win 35.439),

som ble fremstilt på følgende trinnvise måte: man reagerer først 4-(3-aminofenyl)-2,6-dimetylpyridin med dietyletoksy-metylmalonat, hvorved man får fremstilt dietyl 3-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)anilinometylenmalonat (eksempel 6B), hvoretter sistnevnte forbindelse blir oppvarmet i en eutektisk blanding av difenyl og difenyleter (Dowtherm A), noe som gir etyl-

1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-3-kinolinkarboksylat (eksempel 6C), hvoretter nevnte ester blir oppvarmet med etyljodid i dimetylformamid i nærvær av vannfri kaliumkarbonat, noe som gjør at man får fremstilt etylesteren av 1-ety1-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre (eksempel 6A9 som så hydrolyseres til den tilsvarende syren. Også vist i dette patentet som eksempel IA er 1-etyl-l,4-dihydro-4-okso-7-(4-pyridinyl)-3-kinolinkarboksylsyre, som nå kommersielt er kjent som rosoksacin eller som Win 35.213.

US-PS 3.907,808 beskrives som antibakterielle midler 1-alkyl-1.4- dihydro-4-okso-5(eller6)-(halo, laverealkyl eller lavere-alkoksy)-7-(pyridinyl)-3-kinolinkarboksylsyrer. Illustrerende eksempler på disse forbindelser er 7-(3,5-dikarboksy-2,6-dimety1-4-pyridinyl)-l-ety1-6-fluor-1,4-dihydro-4-okso-3- kinolinkarboksylsyre (eksempel 57A), som ble fremstilt i seks trinn,' idet man startet med 2-fluor-5-nitrobenzalde-hyd på følgende måte: 1) en blanding inneholdende 2-fluor-5-nitrobenzaldehyd, metylacetoacetat, metanol og konsentrert ammoniumhydroksyd, ble kokt under tilbakeløp, noe som ga dimetyl 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-1,4-dihydro-2,6-dimetyl-3.5- pyridinkarboksylat (eksempel 57B); 2) oksyderer produktet fra eksempel 57B ved at det oppvarmes med 4N salpeterdyre, noe som gir dimetyl 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyridindikarboksylat (eksempel 57C); 3) katalytisk hydro-generer forbindelsen fra eksempel 57C, noe som gir dimetyl 4- (5-amino-2-fluorfenyl)-2,6-dimety1-3,5-pyridindikarboksy-lat (eksempel 57D); 4) reagerer forbindelsen fra eksempel 57D med dietyletoksymetylenmalonat, noe som gir 3-(3,5-dikar-bometoksy)-2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-fluoranilinometylen-malonat (eksempel 57E);- 5) oppvarmer forbindelsen fra eksempel 57E i Dowtherm A, noe som gir etyl 7-(3,5-dikarbomet-oksy-2,6-dimety1-4-pyridinyl)-6-fluor-1,4-dihydro-4-okso-3-kinolinkarboksylat (eksempel 57F); og 6) oppvarmer forbindelsen fra sistnevnte eksempel med etyljodid i dimetylformamid i nærvær av vannfri kaliumkarbonat og forsåper den resulterende forbindelsen, noe som gir 7-(3,5-dikarboksy-2,6- dimety1-4-pyridinyl)-l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre (eksempel 57A). Eksempel 56F i nevnte patent viser omdannelsen av 4-(2-metoksy-5-nitrofenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyridindikarboksylsyre til 4-(2-metoksy-5-nitro-fenyl)-2,6-dimetylpyridin ved at den oppvarmes i Dowtherm A. Videre beskriver eksempel 64C omdannelsen av 7-(3,5-dikarboksy-2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-1-etyl-l,4-dihydro-6-metyl-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre til 7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-l-ety1-1,4-dihydro-6-metyl-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre ved at den oppvarmes i dietylftalat ved 240-255°C.

US-PS 4.146.719 beskriver som et antibakterielt middel 1-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-4-okso-7-(1-piperazinyl)-3-kinolinkarboksylsyre, som også er kjent som norfloksacin, og dens salter.

US-PS 4.292.317 viser som antibakterielle midler 6-halogen-l-substituerte-7-substituerte-amino-l,4-dihydro-4-okso-3-kinolinkarboksylsyrer og deres salter, og heri inngår 1-etyl-6-f luor-1, 4-dihydro-7- ( 4-metyl-l-pipe-razinyl) -4-okso-3- kinolinkarboksylsyre, som også er kjent som pefloksacin.

Foreliggende oppfinnelse angår l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-4- okso-7- ( 2 , 6-diniety 1-4-pyridinyl) -3-kinolinkarboksylsyre med formel I.

og deres farmasøytisk akseptable, ikke-toksiske syreaddisjons;-salter eller kationiske salter. Forbindelsen med formel I og dens salter kan brukes som antibakterielle midler,

slik dette kan bestemmes ved standard bakteriologiske be-dømmelsesmetoder.

Forbindelse med formel I er fortrinnsvis i den frie base-formen. Som vist i det etterfølgende, er denne forbindelsen meget virksom som et antibakterielt middel med et vidt spektrum mot en rekke forskjellige mikroorganismer, og herr. inngår anaerobe mikroorganismer som er forbundet med periodontale sykdommer.

Et preparat for å bekjempe bakterier består av en antibakteriell effektiv mengde av l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre med formel I eller et farmasøytisk akseptabelt ikke-toksisk syreaddisjonssalt eller kationisk salt av en slik forbindelse, med et eller flere farmasøytisk akseptable fortynnings-midler. En fremgangsmåte for å bekjempe bakterier består at. man kontakter det sted hvor nevnte bakterier befinner seg, med et preparat inneholdende forbindelser med formel I eller et farmasøytisk akseptabelt, ikke-toksisk syreaddisjonssalt eller kationisk salt av en slik forbindelse.

Den ovennevnte forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse kan fremstilles ved at man:.

a. omdanner 6-amino-l-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-ckso-3-kinolinkarboksylsyre via dens 6-diazonium-sa.1t til l-etyl-6-f luor-1, 4-dihydro-7-( 2 , 6-dimetyl-4-pyridinyl )-4-okso-3-kinolinkårboksylsyre eller

b. etylerer en 6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre eller en laverealkyle-ester av en slik forbindelse, og sistnevnte tilfelle vil man få fremstilt en laverealkylester av l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkårbok-sylsyre, hvoretter denne esteren kan hydrolyseres til den tilsvarende syren, og

hvis det er ønsket, omdanner en fremstilt fri base til et syreaddisjonssalt eller omdanner en foibindelse til et kationisk salt ved at den reageres med en sterk uorganisk eller organisk base. Den fullstendige reaksjonssekvens ifølge fremgangsmåte a) innbefatter at man nitrerer l-etyl-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, noe som gir 1-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-6-nitro-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, hvoretter nevnte 6-nitro forbindelse reduseres til 6-amino-l-etyl-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, hvoretter denne 6-aminoforbindelsen omdannes via sitt 6-diazoniumsalt til l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre. Under reduksjonen vil man fortrinnsvis bruke natriumhydrosulfit som reduksjonsmiddel i et vandig alkalisk medium.

En fremgangsmåte for å rense l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre som inneholder som urenheter de tilsvarende 6-desfluor og 6-hydroksy forbindelser, innbefatter at forbindelsen omdannes til sitt tilsvarende lavere alkyl 3-karboksylat, hvoretter esteren skilles fra reaksjonsblandingen, hvoretter man forsåper esteren for å gi den rensede syren.

Under omdannelsen av den tilsvarende 6-amino forbindelsen til 6-fluor forbindelsen med formel I, så blir denne fortrinnsvis utført ved at man først fremstiller 6-diazonium-kloridet, reagerer dette med heksafluorfosforsyre, f.eks. HPFg, noe som gir det tilsvarende 6-diazonium heksafluorfosfoat, hensiktsmessig som dets hydrofluorfosfat, hvoretter sistnevnte oppvarmes, noe som gir 6-fluor forbindelsen med formel I.

Ifølge foreliggende oppfinnelse kan det fremstilte etyl 3-karboksylatet isoleres og forsåpes, noe som gir den rene forbindelsen med formel I.

Den foretrukne fremgangsmåten ifølge fremgangsmåte b), innbefatter at man oppvarmer 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyridindikarboksylsyre, noe som gir en blanding av 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin og 2,4-dimetyl-5H-/l/benzo-pyrano/3,4-c/pyridin-5-on, hvoretter man skiller komponentene i nevnte blanding, nitrerer det fremstilte 4-(2-fluorfe-nyl)-2,6-dimetylpyridin, noe som gir 4-(2-fluor-5-nitro-fenyl)-2,6-dimetylpyridin. Som vist nedenfor, kan 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin brukes som et mellomprodukt for fremstilling i meget høyt utbytte det tilsvarende 4-(5-amino-2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin som så i 4 trinn (alle med meget godt utbytte) omdannes til l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre. Hele fremgangsmåten gir en forbedret og hensiktsmessig fremgangsmåte for fremstilling av mengder i stor skala av nevnte antibakterielle middel.

Foreliggende oppfinnelse angår videre en forbindelse med formel II

hvor Q er hydrogen eller nitro, eller et syreaddisjonssalt av en slik forbindelse. Som nevnt ovenfor, kan disse forbindelsene brukes som viktige mellomprodukter ved fremstillingen av det sterkt virksomme antibakterielle midlet l-etyl-6-flour-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre.

Forbindelsene med formlene I og II kan brukes både i den

frie base-formen og i form av syreaddisjonssalter, og begge former ligger innenfor oppfinnelsen. Syreaddisjonssaltet

er en alternativ form, og i praksis vil bruken av saltet ha samme virkning som bruken av baseformen. Syrer som kan brukes for å fremstille syreaddisjonssaltene av forbindelsen med formlene I og II, innbefatter fortrinnsvis de som når de kombineres med den frie basen, gir farmasøytiske akseptable salter, dvs. salter hvis anioner er relativt ufarlige i dyreorganismen i farmasøytiske doser av saltene, slik at de fordelaktige antibakterielle egenskaper som forefinnes i den frie basen ikke tilsidesettes av effekter som kan tilskrives anionene. Passende farmasøytisk akseptable salter som ligger innenfor den foreliggende oppfinnelse, er de som er fremstilt fra mineralsyrer som saltsyre, hydrobrom-syre, svovelsyre, fosforsyre og sulfaminsyre, og organiske syrer som melkesyre, eddiksyre, sitronsyre, tartarsyre, metansulfonsyre, etansulfonsyre, benzensulfonsyre, paratoluen-sulfonsyre, cykloheksylsulfaminsyre, kininsyre o.l., og som henholdsvis gir hydrokloridet, hydrobromidet, sulfatet, fosfatet, sulfamatet, laktatet, acetatet, citratet, tartra-tet, metansulfonatet, etansulfonatet, benzensulfonatet, p-toluensulfonatet, cykloheksylsulfonatet og kinatet.

Syreaddisjonssalter av nevnte forbindelser med formlene

I og II kan fremstilles enten ved at man oppløser den frie basen i en vandig eller vandig-alkoholisk oppløsning eller et annet egnet oppløsningsmiddel som inneholder den passende syren, hvoretter man isolerer saltet ved å fordampe oppløs-ningen, eller ved at man reagerer den frie basen og syren i et organisk oppløsningsmiddel, og i dette tilfellet vil saltet skille seg direkte ut eller kan fremstilles ved at man konsentrerer oppløsningen.

Andre farmasøytisk akseptable salter av nevnte forbindelse med formel I er de hvis kationiske salter er fremstilt fra sterke uorganiske eller organiske baser, f.eks. natriumhydroksyd, kaliumhydroksyd, trimetylammoniumhydroksyd, noe som gir det tilsvarende kationiske saltet, dvs. natrium, kalium, trimetylammoniumsaltet henholdsvis.

Skjønt farmasøytisk akseptable salter av nevnte basiske forbindelse med formel II er foretrukket, så ligger alle syreaddisjonssaltene innenfor den foreliggende oppfinnelsen. De kan alle brukes som utgangspunkt, for fremstillingen av den frie baseformen, selv om et spesielt salt som sådan bare er ønskelig som et mellomprodukt, f.eks. når saltet fremstilles for å rense forbindelsen eller for å identifisere den, eller når det brukes som et mellomprodukt for fremstilling av et farmasøytisk akseptabelt salt ved en ioneutbyt-ningsmetode.

Molekylstruktyren på forbindelsene med formlene I og de tilsvarende intermediære 6-nitro og 6-amino forbindelsene,

og på forbindelsene: med formlene II, ble fastslått på basis av deres innfrarøde, ultrafiolette, kjernemagnetiske reson-ans- og massespektra, og ved en overensstemmelse mellom beregnede og funnede verdier i elementæranalyser, samt ved deres fremgangsmåte for fremstilling.

Fremgangsmåten og bruken av de foreliggende forbindelser

vil nå generelt bli beskrevet, slik at personer med insikt i den farmasøytiske kjemi kan fremstille forbindelsene og bruke disse.

Nitreringen av den kjente 1-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarbokslysyren (US-PS 3.753.993) for derved å få fremstilt den tilsvarende 6-nitro forbindelsen, ble utført ved å reagere nevnte kjente forbindelse med konsentrert salpetersyre i nærvær av konsentrert svovelsyre, og reaksjonen ble utført ved først å blande reaktantene ved romtemperatur og så holde reaksjonsblandingen på ca. 90-100°C, hensiktsmessig på et dampbad. Produktet ble oppnådd ved å helle den avkjølte reaksjonsblandingen over i et overskudd av isvann og delvis nøytralisere denne blandin-i gen (til en pH mellom 5,5 og 6,0) med konsentrert ammoniumhydroksyd, hvoretter man frafiltrerte den utfelte 6-nitro forbindelsen.

Omdannelsen av 1-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-6-nitro--4-okso-3-kinolinkarboksylsyre til den tilsvarende 6-amino forbindelsen, ble hensiktsmessig utført ved L\ t man oppvarmet 6-nitro forbindelsen mellom 90 og 110°C, f.eks.

på et dampbad, med natriumhydrosulfit (også betegnet natrium-ditionit) i et vandig, alkalisk medium, inneholdende et organisk oppløsningsmiddel, f.ek?, dimetylformamid, idet man brukte natriumbikarbonat for å gjøre oppløsningen alkalisk. 6-amino forbindelsen ble isolert ved å surgjøre den avkjølte reaksjonsblandingen til en pH på ca. 5,5, fortrinnsvis med eddiksyre, hvoretter man frafiltrerte den utfelte 6-amino forbindelsen. Alternativt kan reduksjonen av 6-nitro forbindelsen til den tilsvarende 6-amino forbindelsen utføres ved en katalytisk hydrogenering, idet man bruker palladium-på-trekull som katalysator og eddiksyre som oppløs-ningsmiddel .

Omdannelsen av 6-amino-l-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre til den tilsvarende 6-fluor forbindelsen, ble gjort ved først å fremstille 6-diazoniumsailter, fortrinnsvis kloridet, behandle dets vandigeopppløsning ved ca. -10°C, idet man brukte et is/ ssltbad) med heksafluorfosfcrsyre (forsiktig tilsatt i en porsjon), oppsa;mle det utfelte 6-diazonium heksaf luorf os-

fat som dets hydroheksafluorfosfat, oppvarme diazoniumsaltet ved ca. 220-240°C, fortrinnsvis 225-235°C i et egnet oppløs-ningsmiddel, f.eks. parafinolje. Deretter oppløste man den avkjølte reaksjonsblandingen i vandig ammoniumhydroksyd, (f.eks. 5N), filtrerte oppløsningen og surgjorde denne til ca. pH 5,5 med eddiksyre, og oppsamlet den utfelte 6-fluor forbindelsen (med formel I), som inneholdt fra 10-15% av 6-desfluor forbindelsen'(fremstilt ved dekomponering av diazoniumsaltet), og spor av den tilsvarende 6-hydroksy forbindelsen. 6-fluor forbindelsen ble skilt fra nevnte urenheter ved at den ble omdannet til sin lavere alkyl, fortrinnsvis etylester, hvoretter denne esteren ble skilt fra den tilsvarende esteren av 6-desfluor forbindelsen og

fra esteren av 6-hydroksy forbindelsen ved høytrykks væske-kromatografi, hvoretter man forsåpet esteren og fikk da fremstilt den rene 6-fluorsyren med formel I.

Som vist i det etterfølgende eksempel 3, ble mellomproduktet 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyridindikarboksylsyre som brukes i fremgangsmåte b, fremstilt med meget godt utbytte ved at man tilsetter konsentrert, vandig ammoniakk til den blanding av 2-fluorbenzaldehyd og metyl acetoacetat i metanol, noe som gir dimetyl 4-(2-fluorfenyl)-1,4-dihydro-2,6-dimetyl-3,5-pyridindikarboksylat, hvoretter man oksyderer 1,4-dihydro forbindelsen med 4N salpetersyre, noe som gir dimetyl 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimety1-3,5-pyridindikarboksy-lat, hvoretter denne forbindelsen forsåpes ved at den oppvarmes med natriumhydroksyd i vandig metanol ved 60-65°C, noe som gir 4-(2-flourfenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyridindikarboksyl-syre.

Dekarboksylering av 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyri-dindikarboksylsyre gir 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin, og dette ble hensiktsmessig utført ved å oppvarme dikarbok-sylsyren ved mellom 240 og 300°C, fortrinnsvis 240-255°C

i et egnet, høyt-kokende oppløsningsmiddel, fortrinnsvis ved at nevnte dikarboksylsyre ble kokt under tilbakeløp i en eutektisk blanding av difenyl og difenylester (Dowtherm A), noe som resulterte i dannelsen av 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin og varierende mengder av 2,4-dimetyl-5H-/l/- benzopyrano/3,4-c/pyridin-5-on som et biprodukt, frafiltrerte dette fra den avkjølte reaksjonsblandingen hvoretter man isolerte det forønskede produktet. Etter fjerning av biproduktet, ble det forønskede produktet isolert fra den gjenværende reaksjonsblandingen ved at denne ble ekstrahert med en vandig mineralsyre, fortrinnsvis HC1, hvoretter man gjorde det sure ekstraktet alkalisk, fortrinnsvis med vandig ammoniakk, og ekstraherte produktet med et egnet oppløsnings-middel som kloroform, eter eller metylendiklorid. Man kan også bruke andre, høyere-kokende oppløsningsmidler istedet

Dowtherm A, f.eks. mineralolje, dietylftalat o.l. Ved å bruke Dowtherm A som er foretrukket, fant man at man fikk fremstilt større mengder av det forønskede 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin og mindre mengder av nevnte biprodukt,

og utbyttet øket også når man brukte store mengder av Dowtherm A. Bruken av resirkulert eller tidligere brukt Dowtherm A satte utbyttet ned av det forønskede produkt.

Omdannelsen av 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin til 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin ble utført ved å tilsette en molar, ekvivalent mengde eller svakt overskudd av et metallnitrit, fortrinnsvis kaliumnitrit, til 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin i et overskudd av konsentrert svovelsyre, idet man holdt reaksjonstemperaturen under 0°C, fortrinnsvis mellom -10 og -15°C, noe som hensiktsmessig kan oppnås ved å bruke et salt/isbad. Alternativt kan man istedet for kaliumnitrat bruke andre alkalimetall- eller alkaljordmetallnitrater, f.eks. natriumnitrat eller kalsium-nitrat.

Som illustrerti det etterfølgende eksempel 6, kan 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin omdannes til l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre med meget godt utbytte, ved at man først reduserer 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin med katalytisk hydrogenering, noe som gir 4-(5-amino-2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin, alternativt kalt 3-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-fluorbenzenamin (eksempel 6A), hvoretter man reagerer 5-amino-2-fluorfenyl forbindelsen (eksempel 6A) med et di-lavere-alkyl(diety1)etoksymetylenmalonat (EMME), noe som gir et di-lavere-alkyl (dietyl) 3-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-fluoranilinometylenmalonat (eksempel 4B), hvoretter man koker EMME adduktet fra eksempel 6B under tilbakeløp i Dowtherm A, noe som gir et lavere-alkyl (etyl) 6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl)-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylat (eksempel 6C), hvoretter denne forbindelsen etyleres ved at den oppvarmes med etyleringsmiddel, dvs.

en etylester av en uorganisk syre eller en sterk organisk syre, f.eks. etyljodid, i dimetylformamid i nærvær av vannfritt kaliumkarbonat, noe som gir etyl l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylat (eksempel 6D), hvoretter denne forbindelsen hydrolyseres ved at den kokes under tilbakeløp i en vandig natriumhydroksyd oppløsning inneholdende metanol, noe som gir 1-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3- kinolinkarboksylsyre (eksemep 6E). Skjønt karboksylatet fortrinnsvis blir etylert ved hjelp av ovennevnte fremgangsmåte, så er det også mulig å hydrolysere den nevnte lavere alkylesteren fremstilt som beskrevet i eksempel 6C, og deretter etylerer den resulterende syren under i alt vesentlig samme betingelser som beskrevet ovenfor.

De følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen uten at denne er begrenset til disse.

Eksempel 1.

A. 1- etyl- l, 4- dihydro- 7-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl)- 6- nitro-4- okso- 3- kinolinkarboksylsyre.

En rørt oppløsning inneholdende 2 g 7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-l-etyl-l,4-dihydro-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre i 440 ml 95-98% H2S04ble tilsatt en oppløsning av 80 ml 90% HN03i 80 ml 95-98% H2SC>4i løpet av 1 time. Den resulterende oppløsningen ble rørt ved romtemperatur i ytterligere 20 minutter, og så holdt på et dampbad i 8 timer. Reaksjonsblandingen ble hensatt ved romtemperatur over natten, og så helt over i 6 liter isvann. Bunnfallet ble oppsamlet og utrørt i ca. 2 liter vann. Konsentrert NH^OH ble tilsatt til en pH mellom 5,5 og 6,0. Produktet ble frafiltrert og vasket med en mindre mengde etanol og eter. Ytterligere produkt ble oppnådd ved å behandle det opprinnelige filtratet med NH^OH som beskrevet ovenfor. Omkrystallisering fra dimetylformamid ga flere utbytter, totalt 135 g (59%) med smp. fra 274-298°C. En 2,8 g prøve ble omkrystallisert fra 20 ml dimetylformamid, vasket med eter og tørket ved 120°C i 16 timer ved 0,02 mm Hg, noe som ga 1,54 g 1-etyl-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-6-nitro-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, smp. 289-291°C.

B. 6- amino- 1- etyl- l, 4- dihydro- 7-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl)-4- okso- 3- kinolinkarboksylsyre.

35 g 1-etyl-l,4-dihydro-6-nitro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre ble suspendert i en blanding av 350 ml varm dimetylformamid, 280 ml mettet NaHCO^og 70 ml vann, og suspensjonen ble hodlt på et dampbad ved røring. Man tilsatte så 58 g natriumhydrosulfit i 100 ml vann i løpet av 20 minutter, og i løpet av dette tidsrom ble reaksjonsblandingen først klar, hvoretter den mørknet. Mer mettet NaHCO^oppløsning (50 ml) ble tilsatt, og reaksjonsblandingen ble oppvarmet i 16 timer og reduksjonen var på dette tidspunkt ikke fullstendig. Ytterligere 12

g natriumhydrosulfit ble tilsatt til reaksjonsblandingen og oppvarmingen fortsatt i 1 time, og på dette tidspunkt synes reduksjonen å være fullstendig (ved TLC). 100 ml vann ble tilsatt, dette gjenoppløste noe materiale som hadde blitt utfelt av oppløsningen, hvoretter blandingen ble holdt oppvarmet i 90 minutter for å sikre en fullstendig reduk-sjon. En 1,15 g prøve (smp. 288-290°C med dekomponering)

ble omkrystallisert fra etanol og tørket i 16 timer ved 130°C under høyvakuum, noe som ga 0,9 g 6-amino-l-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre som sitt monohydrat, smp. over 300°C.

C. 3- karboksy- 1- etyl- l, 4- dihydro- 7-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl)-4- okso- 6- kinolinyldiazonium heksafluorfos a

20 g 6-amino-l-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarbokslysyre monohydrat ble suspendert i 100 ml 6N HC1 og plassert i et is/salt-bad. Da temperaturen på blandingen hadde nådd -10°C, tilsatte man porsjons-vis en kald oppløsning av 4,5 g NaN02i 20 ml H20 i løpet av et par minutter. Reaksjonsblandingen ble rørt i 5-10 minutter, og den ble da klar. 18 ml heksafluorfosforsyre ble forsiktig tilsatt i 1 porsjon, hvoretter man fikk utfelt et bunnfall øyeblikkelig, og temperaturen steg til 0° før den igjen falt. Reaksjonsblandingen ble rørt i 1/2 time etter tilsetningen, bunnfallet ble frafiltrert og vasket suksessivt med vann, en mindre mengde kald etanol og til slutt med eter. Produktet ble vakuumtørket ved 50°C i 48 timer i nærvær av P2°5'noe som9a 29,7 g (78%) 3-karboksy-l-etyl-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-6-kinolinyldiazonium heksafluorfosfoat som sitt hydroheksafluorfosfat, 200-205°C med dekomponering. D. l- ety1- 6- fluor- 1, 4- dihydro- 7-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl)-4- okso- 3- kinolinkarboksylsyre.

19,6 g av diazoniumsaltet fra eksempel 3 ble plassert i en 3-halset rundkolbe utstyrt med en mekanisk rører og forbundet til et nitrogenapparat. 200 ml parafinolje ble tilsatt, og apparatet evakuert og fylt med nitrogen. Reaksjons-karet ble så nedsenket i et oljebad som var forvarmet til 230°C. Etter 10 minutter ble utgangsmaterialet gummiaktig og dannet en kule som gjorde røring vanskelig. Etter opp-arming i totalt 25 minutter ble den varme oljen hellet av og reaksjonsblandingen avkjølt. Den ble så vasket med 1-heksan, brutt opp ved hjelp av en kniv og oppløst i 5N NH^OH (ca. 900 ml). Denne oppløsningen ble filtrert gjennom en pute av diatomerjord og filtratet surgjort til pH 5,5

med konsentrert eddiksyre. Etter henstand i kjøleskap over natten, ble bunnfallet (6-fluor forbindelsen) filtrert og man fant at den inneholdt et spor av den tilsvarende 6-hydroksy forbindelsen (påvist i MS), og 10-15% av den tilsvarende 6-desfluor forbindelsen (påvist NMR). Omkrystallisering fra dimetylformamid ga et første utbytte på 4,4 g (43%) og et nytt utbytte på 1,5 g (15%). Produktet fra flere forsøk ble slått sammen og etter 2 omkrystalliser-inger fra DMF inneholdt det stadig ca. 10% av 6-desfluor-forbindelsen. Denne forbindelsen ble så renset (eksempel 2) ved at den ble omdannet til etylesteren, denne ble så skilt fra 6-desfluor etylesteren ved høytrykks væskekromato-grafi, og så forsåpet tilbake til syren.

Eksempel 2.

A. Etyl l- etyl- 6- fluor- 1, 4- dihydro- 7-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl ) - 4- okso- 3- kinlinkarboksylat.

12,3 g av 6-fluor forbindelsen inneholdende ca. 10% av 6-desfluor forbindelsen (dvs. sluttproduktet fra eksempel ID) og ytterligere 12,2 g av den samme 6-fluor forbindelsen oppnådd fra moderluten fra andre forsøk og med varierende renhet, ble omdannet til 14,8 g av etylesteren ved at den i 48 timer ble kokt under tilbakeløp i en IN etanolisk HC1 oppløsning inneholdende en mindre mengde trietylortoformat for opptak av eventuelt tilstedeværende vann (i et typisk eksempel vil 600 ml IN etanolisk HC1 og 3 ml trietylortoformat bli brukt for 5,0 g fluorsyre). 14,8 g ester ble renset ved preparativ HPLC idet man brukte et oppløsnings-middelsystem bestående av 60% aceton og 40% heksan, og dette ga 8,3 g rent 6-fluorester, dvs. etyl l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylat, som ble direkte brukt i neste trinn (eksempel 2A).

B. l- etyl- 6- fluor- 1, 4- dihydro- 7-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl)-4- okso- 5- kinolinkarboksylsyre.

8,39 g av etylesteren fra eksempel 2A ble tilsatt 200 ml vann og 1,8 g natriumhydroksyd. Blandingen ble holdt på

et dampbad i 3,5 time, og hydrolysen var da ufullstendig. 0,9 g NaOH ble tilsatt og oppvarming fortsatte i 16 timer. Den varme reaksjonsblandingen ble filtrert, og filtratet avkjølt og deretter surgjort til pH mellom 5 og 5,5 med konsentrert eddiksyre. Bunnfallet ble frafiltrert og vasket suksessivt med vann, etanol og eter. Produktet ble omkrystallisert fra dimetylformamid, noe som ga 6,7 g (88%) 1-ety1-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, smp. over 300°C.

Eksempel 3.

A. Dimetyl 4-( 2- fluorfenyl)- 1, 4- dihydro- 2, 6- dimetyl- 3, 5-pyridindikarboksylat.

En rørt oppløsning inneholdende 119 g 2-fluorbenzaldehyd,

600 ml metanol og 255 ml metylacetoacetat ble tilsatt 200

ml konsentrert ammoniumhydroksyd, og man fikk en eksotermisk reaksjon. Blandingen ble rørt ved romtemepratur i 1/2 time, så kokt under tilbakeløp i et par timer og så hensatt ved romtemperatur over natten (ca. 15 timer). Det faste, gule produkt ble frafiltrert, vasket med eter og tørket i en ovn ved 50-60°C, noe som ga 201 g dimetyl 4-(2-fluorfenyl)-1.4- dihydro-2,6-dimetyl-3,5-pyridindikarboksylat, smp. 206-208°C. Konsentrasjon av moderluten ga ytterligere 26,4

g produkt, smp. 204-206°C. Det totale utbyttet var 74%.

B. Dimetyl 4-( 2- fluorfenyl)- 2, 6- dimety1- 3, 5- pyridindikar-boksylat .

600 ml 90% salpetersyre oppvarmet til ca. 70°C ble under røring og i løpet av 20 minutter tilsatt 302,9 g dimetyl 4-(2-fluorfenyl)-1,4-dihydro-2,6-dimety1-3,5-pyridindikar-boksylat. Reaksjonsblandingen ble holdt på et dampbad i 1 time og så hensatt til avkjøling i løpet av 2 timer. Reaksjonsblandingen som da var avkjølt ble gjort basisk

med ammoniumhydroksyd oppløsning. Bunnfallet ble frafiltrert, vasket med vann og tørket i en vakuumovn ved 75°C, noe som ga 302,8 g av et gult, fast stoff. Dette ble utrørt i vann og frafiltrert, vasket med vann og tørket i en vakuumovn ved 65°C, noe som ga 273,7 g (93%) av produktet, smp. 85-88°C, og dette ble brukt direkte i neste trinn (eksempel 1C). En 20 g prøve av produktet ble tørket ved 70°C, omkrystallisert fra n-heksan og tørket i en vakuumovn ved 65°C, noe som ga 15,9 g dimetyl 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetyl-3.5- pyridindikarboksylat, smp. 94-96°C.

C. 4-( 2- fluorfenyl)- 2, 6- dimety1- 3, 5- pyridindikårboksylsyre. En blanding inneholdende 69 g dimetyl 4-(2-fluorfenyl)-2,6-

dimetyl-3,5-pyridindikarboksylat, 300 ml metanol og 100

ml 35% vandig natriumhydroksyd oppløsning, ble kokt under tilbakeløp og røring i 5 timer og så hensatt ved romtemperatur over natten. Metanolen ble fjernet i et roterende fordampningsapparat, og den gjenværende væsken ble tilsatt 200 ml vann og filtrert. Filtratet ble surgjort med konsentrert saltsyre, hvoretter man fikk et kremfarget, fast bunnfall som ble vasket med vann og tørket ved 80-85°C, noe som ga 52,6 g (88%) 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyridin-dikarboksylsyre, smp. over 285°C.

Eksempel 4.

4-( 2- fluorfenyl)- 2, 6- dimetylpyridin.

1400 ml Dowtherm A oppvarmet til 240-245°C ble i løpet av 10 minutter tilatt 113 g 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyridindikarboksylsyre, og reaksjonsblandingen ble kokt i 50 minutter, avkjølt og hensatt ved romtemperatur over natten. Det krystallinske bunnfallet, et biprodukt som er identifisert nedenfor, ble frafiltrert, mens filtratet ble ekstrahert med 700 ml 3N saltsyre, fulgt av ny ekstrak-sjon med 300 ml 3N saltsyre. De samlede syreekstrakter ble gjort basiske ved å tilsette vandig ammoniumhydroksyd, hvoretter blandingen ble ekstrahert med 800 ml kloroform. Fordampning av kloroformen ga en brun blanding av et fast stoff og en væske, og denne blandingen ble tilsatt 300 ml n-heksan og avkjølt. Det faste produktet ble frafiltrert og tørket. Dette faste stoff, et biprodukt, ble slått sammen med den ovenfor angitte faste biprodukt, og ga 25,4 g (29%) 2,4-dimetyl-5H-/l/benzopyrano/3,4-c/pyridin-5-on, smp. 194-197°C. Filtratet ble konsentrert til tørrhet på et dampbad, resten oppløst i etanol' og oppløsningen konsentrert på et roterende fordampningsapparat, noe som ga 55,2 g (70%) av 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin som en væske.

I et annet forsøk utført som beskrevet ovenfor, idet man brukte 113 g 2-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyridindikar-boksylsyre, 1,1 liter innvunnet Dowtherm A (brukt i et tid-

ligere forsøk), filtrert gjennom diatomerjord pluss 300

ml frisk Dowtherm A, fikk man fremstil 24,8 g (32%) av biproduktet , 2,4-dimetyl-5H-^l/benzopyrano^3,4-c/pyridin-5-

on, smp. 193-196°C og 44,8 g (57%) av 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin i den frie baseformen som en væske.

I et annet forsøk hvor man brukte en mindre mengde av Dowtherm A, dvs. 1200 ml, og 200 g 4-(2-fluorfenyl-2,6-dimetyl-3.5- pyridindikarboksylsyre, så fikk man en større mengde av nevnte biprodukt, nemlig 57 g (36,7%) av 2,4-dimetyl-5H-/l/benzopyrano/3,4-c/pyridin-5-on og 42 g (30%) 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin i fri baseform.

De ovennevnte tre porsjoner av biproduktet ble slått sammen, omkrystallisert fra metanol og tørket ved 70-75°C, noe som ga 141 g (2,4-dimetyl-5H-/l/benzopyrano/3,4-c/-pyridin-5-

on, smp. 204-207°C.

De tre ovennevnte porsjoner av 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin ble slått sammen og blandet med 400 ml n-heksan og 600 ml 3N saltysre. Det vandige laget ble skilt ut, behandlet med avfargende trekull og konsentrert til tørrhet i et roterende fordampningsapparat, noe som ga et hvitt,

fast produkt. Ca. 9 g av dette ble omkrystallisert fra isopropylalkohol og tørket over<p>2°5ved romtemperatur,

noe som ga 7,8 g 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin hydroklorid hemihydrat, smp. 200-203°C. Resten av produktet ble oppløst i 700 ml vann, oppløsningen ble gjort basisk med vandig ammoniumhydroksyd og den resulterende alkaliske oppløsningen ekstrahert 2 ganger med 500 ml porsjoner av kloroform. Fjerning av kloroformen ga 148 g 4-(2-fluorfenyl)-2.6- dimetylpyridin i den frie baseformen som en lysebrun væske, og denne ble brukt i neste trinn (eksempel 5).

Eksempel 5.

4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin.

55 ml konsentrert svovelsyre avkjølt i et salt/is-bad til mellom -10 og -15°C ble tilsatt 10,1 g kaliumnitrat i løpet av 5 minutter. Blandingen ble rørt i 10 minutter og så dråpevis i løpet av 1/2 time tilsatt 18,5 g 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin, hvoretter man fikk utskilt et gummiaktig fast stoff og man fikk en viskøs suspensjon, idet reaksjonstemperaturen steg til ca. 0°C. For å lette røringen, ble ytterligere 5 ml konsentrert svovelsyre tilsatt dråpevis i løpet av et kvarter, og blandingen ble rørt på salt/is-badet i ca. 5 timer mens man lot temperaturen på reaksjonsblandingen stige til romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble helt over i et stort overskudd av is, og blandingen ble nøytralisert ved å tilsette vandig ammoniumhydroksydopp-løsning. Det resulterende lysegule, skumaktige bunnfallet ble frafiltrert, vasket med vann og lufttørket. Det ble så oppløst i 300 ml kloroform, hvoretter denne oppløsningen ble behandlet med avfargende trekull og filtrert. Filtratet ble konsentrert på et roterende fordampningsapparat, mens resten ble utrørt med 200 ml 1:1 eter/n-heksan, blandingen ble filtrert og det faste produkt tørket ved 70-75°C, noe som ga 18,67 g (84%) 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin, smp. 169-171°C.

Eksempel 6.

A. 3-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl)- 4- flourbenzenamin. 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin, 180 g, ble oppdelt i fire like porsjoner, og hver. porsjon ble redusert separat på følgende måte. En blanding inneholdende 4 5 g 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin, 200 ml eddiksyre og 800 mg platina dioksyd ble katalytisk hydrogenert inntil hydrogenopptaket stoppet opp, noe som tok ca. 4 timer ved liten hydrogenabsorbsjon de siste 30 minuttene. Katalysato-ren ble frafiltrert, vasket med 300 ml vann, hvoretter filtratet ble gjort basisk ved å tilsette vandig ammoniumhydroksyd. Oppløsningen ble avkjølt til et oljeaktig materiale som stivnet. Dette ble frafiltrert, vasket med vann og tørket til det forønskede amin. De gjenværende 3 45 g porsjoner av 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin ble redusert på samme måte, og det samlede aminprodukt ble oppløst i 600 ml konsentrert saltsyre og holdt på et dampbad under røring i 4,5 time og så behandlet med avfargende trekull og filtrert. Filtratet ble gjort basisk ved å tilsette vandig ammoniakk, og den resulterende blandingen ble avkjølt, noe som ga en olje som utkrystalliserte seg. Det krystallinske produktet ble frafiltrert, vasket med vann og tørket i en ovn, noe som ga 164,9 g av et gummiaktig faststoff.

Dette ble oppløst i eter inneholdende 5% etanol, og oppløs-ningen ble filtrert gjennom silisiumdioksydgel for å fjerne gummiaktige urenheter. Eter/metanol oppløsningen av filtratet ble destillert i vakuum, og resten ble omkrystallisert fra eter-isopropylalkohol, noe som ga 80,9 g 3-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-fluorbenzenamin, smp. 142-145°C. Konsentrasjon av moderluten ga ytterligere 43,4 g av produktet, smp. 141-144°C, slik at det totale utbyttet ble 82%.

B. Dietyl 4- fluor- 3-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl) anilinometylen-malonat.

En blanding inneholdende 122 g 3-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-fluorbenzenamin, 130 g dietyletoksymetylenmalonat og 120

ml toluen ble holdt under røring på 130-135°C i 3,5 timer, idet man brukte en luftkjøler for å la etanol unnvike fra reaksjonsblandingen. Sistnevnte ble avkjølt og oppløst i 1 liter kokende n-heksan. Den varme oppløsningen ble filtrert gjennom diatomerjord, produktet ble vasket med varm n-heksan (400 ml), og det samlede filtrat og vaskeopp-løsningen ble hensatt ved romtemperatur i 18 timer. Det hvite, krystallinske produkt ble frafiltrert, vasket med n-heksan og tørket ved 60-65°C, noe som ga 159,6 g (74%) dietyl 4-fluor-3-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)anilinometylen-malonat, smp. 99-100°C. Ytterligere 67 g råprodukt ble oppnådd fra moderluten og ble cyklisert uten ytterligere rensning, som beskrevet i det følgende eksempel 6C, noe som ga 35,2 g av produktet fra dette eksempel (smp. over 300°).

C . Etyl 6- flour- 1, 4- dihydro- 7-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl)-4- okso- 3- kinolinkarboksylat.

1300 ml kokende Dowtherm A i en 2 liters Erlenmeyer kolbe innkapslet i aluminiumsfolie (for å holde temperaturen på nevnte Dowtherm A på 260-265°C), ble tilsatt 154 g dietyl 4-fluor-3-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)anilinometylenmalonat i løpet av 5 minutter. Den samme reaksjonstemperaturen ble holdt i 20 minutter, hvoretter blandingen ble avkjølt. Det utfelte blekt brune, faste stoff ble frafiltrert, vasket suksessivt med eter og etanol og tørket ved 90-95°C, noe som ga 107,4 g (79%) etyl 6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylat, smp. over 300°C. D. Etyl l- etyl- 6- fluor- 1, 4- dihydro- 7-( 2, 6- dimetyl- 4- pyridinyl ) - 4- okso- 3- kinolinkarboksylat.

En blanding inneholdende 34 g etyl 6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylat, fin-fordelt, vannfritt kaliumkarbonat og 250 ml dimetylformamid ble holdt oppvarmet med røring på et dampbad i 20 minutter, hvoretter man tilsatt 9 ml etyljodid i løpet av 20 minutter. Reaksjonsblandingen ble hodlt på et dampbad under røring

i 2,5 timer og så konsentrert til tørrhet på et roterende fordampningsapparat. Resten ble ristet med 300 ml vann og 500 ml kloroform. Lagene ble skilt, og det vandige lag ekstrahert med ytterligere 200 ml kloroform. De samlede kloroformekstrakter ble konsentrert i vakuum for å fjerne kloroformen. Det gjenværende produkt ble oppløst i 150

ml varm isopropylalkohol, den varme oppløsningen behandlet med avfargende trekull og så filtrert. Filtratet ble konsentrert på et roterende fordampningsapparat til ca. 50 ml som ble fortynnet med eter inntil det ble uklart. Blandingen ble avkjølt og det utskilte, krystallinske produkt ble frafiltrert, vasket med eter og tørket ved 80-85°C,

noe som ga 18,5 g etyl l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylat, smp. 221-224°C. Ytterligere konsentrasjon av moderluten ga ytterligere 3,4 g (60%) av produktet, smp. 220-223°C. Et større

forsøk (0,3 mol skala) ga den ovennevnte forbindelsen, smp. 222-225°C, i et utbytte på 80%.

E. l- ety1- 6- fluor- 1, 4- dihydro- 7-( 2, 6- dimety1- 4- pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre.

En blanding inneholdende 98 g etyl l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkårbok-sylat, 50 ml 35% vandig natriumhydroksyd oppløsning, 500

ml vann og 100 ml metanol ble kokt under tilbakeløp og røring i 90 minutter, og den resulterende brune oppløsningen ble surgjort med eddiksyre, hvorved man fikk et lysegult bunnfall. Blandingen ble hensatt ved romtemperatur i 2 timer, bunnfallet ble frafiltrert, vasket suksessivt med vann og etanol og så tørket ved 90-95°C, noe som ga 86,8 g (95%) 1-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, smp. over 310°C.

Bruken av l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl ) -4-okso-3-kinolinkarboksylsyre (forbindelse med formel I og fra eksemplene 2B og 6E, som her er betegnet Win 52, 522), og dets enestående sterke antibakterielle virkning med et bredt spektrum av antimikrobiell aktivitet, er blitt vist ved hjelp av de følgende eksperimenter.

Eksperiment 1

Sammenligning in vitro av den antibakterielle aktiviteten på Win 52. 522, Win 35. 439, methicillin og vancomycin.

Som nevnt ovenfor, er Win 52,522 forbindelsen med formel

I, dvs. forbindelsen fra eksempel 2B. Win 35.439 er dens 6-desfluor-analog. Methicillin som brukes som sitt natriumsalt (The Merck Index, 10. utg. 5842), er et 6-(2,6-dimet-oksybenzamido)penicillansyre natriumsalt. Vancomycin som brukes som sitt hydroklorid, (The Merck Indec, 10. utg. 9731) er et amfoterisk glykopeptid antibiotikum.

Sammendrag - Win 52,522 (MIC verdi <0,008 til 0,5 mcg/ml) var 2-8 ganger mer virksomt in vitro enn Win 35.439 mot flere grampositive cocci, heri inngår S. auerue, S. epidermis og Streptococcus arter. Win 52,522 var fra 32 til over

8000 ganger mer virksomt og fra 16 til 125 ganger mer virksomt in vitro enn methicillin og vancomycin henholdsvis,

mot forskjellige Staphylococcusarter. Win 52,522 var fra

2 til 8 ganger mindre virksomt enn methicillin mot S.pyogenes og S. pneumoniae, men var fra 32 til over 500 ganger mer virksom enn methicillin mot S.faecalis. Win 52,522 var baktericidal (MBC/MIC _4) for alle de 39 bakteriearter som ble prøvet.

Innføring - Denne undersøkelsen var utformet slik at man skulle sammenligne in vitro den antibakterielle aktiviteten av Win 52,522, Win 35,439, Methicillin og Vancomycin mot arter av Staphylococcus og Streptococcus. Escherichia coli og Pesudomonas aeruginosa arter ble også undersøkt for å illustrere den gramnegative virkningen av Win 52,522 i forhold til sammen virkning på Win 35,439.

Preparatfremstilling - Win 52,522 og Win 35,439 ble oppløst i 0,1 ml av en 0,5N NaOH/mg av forbindelsen og ble fortynnet i sterilt, destillert vann til 160 mcg/ml. Vancomycin og Methicillin ble oppløst i sterilt vann til en konsentrasjon på 1250 mcg/ml av basisforbindelsen. Lageroppløsningen ble sterilisert ved filtrering gjennom et membranfilter med en porestørrelse på 0,45^m.

Media Mueller-Hinton medium (MHB) - BBL

Mueller-Hinton agar (MHA) - BBL

Hjerne hjerte infusjonsmedium (BHI) - Difco

Hjerne hjerte infusjonsagar (BHI) - Difco

Normal hesteserum (NHS) - Gibco.

Bakteriekultur - De bakteriellekulturer som er angitt i

den etterfølgende tabell I ble dyrket over natten ved 37°C

i MHB for alle kulturer, bortsett fra Streptococcus artene.

Disse ble dyrket i BHI + 10% NHS. De kulturer som ble dyrket over natten ble justert til en optisk tetthet på 0,10 (650 nm, B L Spectronic 20) i sterilt, destillert vann og deretter fortynnet til 6,7 x 10 celler/ml i MBH eller BHI + 1% NHS.

Minimalt hemmende konsentrasjonsprøve ( MIC) - To gangers seriefortynninger av forbindelsens oppløsninger ble fremstilt i MHB (eller i BHI + 1% NHS for prøver med Streptococci)

og dispensert i 96-brønns mikrotitreringsbrønner i et volum på 0,1 ml/brønn idet man brukte Sandy Springs (Bellco Glass Co.) pipetter. Trauene ble inokkulert med 0,0015 ml av

en suspensjon inneholdende 6,7 x 10 pr ml av et passende inokkulum, idet man brukte en MIC-2000 inokkulator (Dynatech Corp.), og dette resulterete i et sluttinokkulum på ca. 4 5 1 x 10 pr. brønn eller 1 x 10 celle/ml. Trauene ble inkubert ved 37°C i fra 18 til 20 timer, og den minimalt hemmende konsentrasjonen (MIC) ble definert som den laveste konsentrasjonen av forbindelsen som hemmet synlig bakterievekst,

og denne ble nedtegnet.

Minimalt baktericid konsentras n B ve - Etter at

MIC verdiene var notert, ble innholdet i mikrotitrerings-trauene blandet i en Bellco mini-orbital ristemaskin (Bellco Glass Co.) i 3 minutter med bryteren på 8. En porsjon på 0,0015 ml fra hver brønn ble så overført via en MIC-2000 inokkulator til plater inneholdende MHA eller BHI agar +

10% NHS. Platene ble inkubert ved 37°C fra 18-20 timer.

Den minimale baktericide konsentrasjonen MBC er definert

som den laveste konsentrasjonen av forbindelsen som hindret dannelsen av en gjenkjennbar koloni på agar overflaten,

og denne ble notert.

Resultat og diskusjon - De individuelle prøveresultatene

er vist i tabell I og i sammendrags form i tabell 2.

Det fremgår fra tabell 1 at Win 52,522 var baktericid for alle grampositive og gramnegative prøvede raser (MBC/MIC

<4). Win 35,439 var bakteriostatisk mot 3 raser av S.pyoge-nes. Skjønt den var mindre virksom enn Win 52,522, var methicillin også baktericid mot grampositive cocci, mens vancomycin og bakteriostatiske for en rase av S. pneumoniae og alle fire raser av S. faecalis.

I forhold til Win 35,439 var Win 52,522 fra 2-8 ganger mer virksom in vitro mot grampositive cocci og E.coli, og tilsvarende mer aktiv mot P.aeruginosa. Disse resultatene er i overensstemmelse med in vivo muse beskyttelsesprøver, hvor Win 52,522 var 3,6 (s.c.) til 3,9 (p.o.) mer effektiv enn

Win 35,439 mot S. aureus og fra 2,6 (s.c.) til 2,0 (p.o.)

mer effektive mot E.coli infeksjon (eksperiment 3 i det etterfølgende).

Win 52,522 var fra 32 til 8000 ganger mer virksom in vitro enn methicillin mot Staphylococcus arter, fra 32 til 500 ganger mer virksom enn methicillin mot S.faecalis, men var fra 2 til 8 ganger mindre virksom enn methicillin mot S.pyo-genes og S.pneumoniae.

Win 52,522 var fra 16 til 125 ganger mer virksom in vitro

enn vancomycin mot grampositive cocci med 2 unntak: 1) Win 52,522 var 8 ganger mindre virksom enn vancomycin mot S.pneumoniae type III og, 2) var like effektiv mot en entero-coccus-art (rase 0-2-B) som ble prøvet.

Invitro resultatene bekrefter og støtter resultatene fra

en in vivo prøve som viser at Win 52,522 var fra 16 til over 91 gang mer effektiv enn vancomycin og methicillin henholdsvis, mot en methicillin-resistent Staphylococcus auerus infeksjon hos mus.

Fra de angitte in vitro resultater og fra de in vivo resultater som er vist i det etterfølgende, (eksperiment 3), fremgår det at Win 52,522 bør være mer effektiv enn vancomycin for å drepe dyptliggende staphylococcus vevsinfeksjoner. Vancomycin er et alternativt antibiotikum med hensyn til penicillinase-produserende S.aureus (The Choice of Antimicro-bial Drugs, Medical Letter, 5. mars 1982) og den aktive ingrediens man velger når man ønsker å behandle methicillin-resistent Staphylococcus aureus (Methicillin-resistent Staphylococcus aureus. United States Morbidity and Morta-lity Weekly Report, November 20, 1981, vol. 30, nr. 45, 557).

Eksperiment 2.

Antimikrobisk aktivitet for Win 52, 522, Win 35, 439, Rosoxacin, norfloxacin, pefloxacin og tetracyklin mot anaerobe og mikroaerofile bakterier forbundet med munn-infeksj oner.

Sammendrag - Win 52,522 var meget aktiv mot alle de 13 anaerobe mikroorganismer som ble prøvet, og lot seg gunstig sammenligne med tetracyklin, det antibiotikum som for tiden brukes mot slike mikroorganismer.

Innføring - Det er velkjent at visse mikroorganismer er de primære etiologiske årsaker til en rekke periodontale sykdommer (Socransky et al., Present Status of Studies on the Microbial Etiology of Periondontal Disea'ses, sidene 1-14.

In: R. Genco og S.Mergenhagen (red.), Host-Parasite Interac-tions in Periodontal Diseases, 1982, Amer.Soc.Micro., Washington DC). Videre er det et økende bevis som støtter hypotesen at spesifike mikroorganismer er hver enkelt forbundet med forskjellige former av tannsykdommer (Socransky et al., supra). Det har følgelig vært foreslått at man skulle bruke antimikrobiske stoffer for å bekjempe, kon-trollere og behandle disse pandemiske sykdommer. Det er videre bevist i en rekke dyreforsøk at tilførsel av for-skjellig antibiotika kan redusere de kliniske tegn til gin-givitis, og dessuten redusere angrepet av alveolart bentap som er forbundet med agressive tannsykdommer (Gibson, Anti biotics and Periodontal Disease: A Selective Review, J. Amer. Dent. Assoc. 104, 213-218 (1982)). I forbindelse med menne-sker er det klare data som støtter argumentet at antimikrobiske midler er meget fordelaktige ved å behandle etablerte sykdommer, spesielt når disse brukes for å bedre vanlig terapi (Gibson, supra). I så henseende, har tetracyklin og metronidazol vist seg å være spesielt fordelaktige (Genco, Antibiotics in the Treatment of Human Periodotal Diseases

J. Periodontol. 52, 545-558 (1981)), men disse midler synes ikke å være ideelle, ettersom de ikke er aktive mot alle de mikroorganismer som inngår i sykdomsforløpet. Videre er det et økende antall rapporter som indikerer at mange av de såkalte primære patogener i forbindelse med tannsykdommer, allerede har en økende toleranse mot disse antibiotika (Gibson, supra, Genco, supra og Williams et al., Subgingival Microflora of Periodontal Patients On Tetracy-cline Therapy, J. Clin. Periodontol. 6, 210-215 (1979)).

Det er følgelig et økende behov for å oppdage og utvikle

nye antimikrobiske midler som vil kunne brukes ved profyl-akse og behandling av forskjellige typer tannsykdommer.

De undersøkelser som er beskrevet her, viser at Win 52,522 er ekstremt aktiv mot en rekke anaerobe mikroorganismer som er forbundet med forskjellige periodontale sykdommer.

Mikroorganismer - De mikroorganismer■som blir brukt i nevnte undersøkelser er angitt i tabell A i det etterfølgende.

Kulturbetingelser.

1. Lagring. Før bruk ble alle raser og arter holdt i en lyofilisert tilstand. Under undersøkelsene ble kulturen undersøkt på et blodagar basismedium tilført 5,0% (v/v) av defibrinert kaninblod.- Kulturoverføring ble utført en gang i uken med alle kulturer som var inkubert i en anaerob atmosfære (GasPak beholder, BBL). 2. Agar medium. Basis prøvemediet besto av stryptikase soya agar (40g), gjærekstrakt (lg), glukose (2g), og 960 ml destillert vann, pH 7,2, (Mashimo et al., J. Clin, Micro, 17, 187-191 (1983)). Etter sterilisering og avkjøling til 50°C ble mediet tilført 4% (v/v) defibrinert kaninblod og 0,5 ug/ml menadion (vitamin ). Det middel som var under bedømmelse, ble på dette tidspunkt tilsatt til den ønskede konsentrasjon. Etter uthelning, ble platene tørket ved 4°C

i 24 timer.

2. Bestemmelse av midlets MIC. Den minimalt hemmende konsentrasjon (MIC) på de forskjellige prøveforbindelsene og midlene ble bestemt idet man brukte en agar fortynnings-teknikk. Aktive forbindelser og passende referanseforbind-elser ble tilsatt slik at man fikk en serie av konsentrasjo-ner som varierte mellom 32 ug/ml og 0,007 ug/ml. Inokkula ble fremstilt fra 96 timers kulturer som var dyrket på nevnte lagermedium. Etter en renhetsbedømmelse, ble koloniene fjernet og suspendert i tryptikase soya medium tilført 5 [ xg/ ml av menadion og 2% oppløst kaninblod filtrat for å få en ODg5Qpå o 0,1 (dette tilsvarer ca. 10 8 celler/ml). Kul-turene ble inokkulert aerobisk på modifisert stryptikase soya blod agarplater, idet man brukte en Steer<1>s replikator (som tilfører ca. 10 5 celler pr. punkt). Platene ble tørket i et tidsrom som ikke oversteg 1/2 time, og ble så inkubert ved 77°C under en atmosfære på 80% N2, 10% H2og 5% C02

og ble holdt i et anaerobt kammer (Coy Manufacturing Co.)

i 48 timer. MIC ble så definert som den laveste konsentrasjon som fullstendig hemmet vekst.

Aktive forbindelser - Tetracyklin lageroppløsninger (1 mg/ ml) ble fremstilt ved oppløsning i vann. Lageroppløsningen (1 mg/ml) av de gjenværende prøveforbindelsene ble fremstilt ved fortynning i 1/10 N NaOH. Passende kontroller indikerte at de mengder NaOH som ble brukt, ikke påvirket prøveorganismenes vitalitet.

Resultater - Den antimikrobiske aktivitet for de prøvede forbindelser er vist i tabell A. Det fremgår at Win 52,522 er markert bedre enn både Win 53,213 og 35,439. Win 52,522 viste i virkeligheten et bredt spektrum av antimikrobisk aktivitet og lot seg meget gunstig sammenligne med det hyppigst anvendte antibiotikum, dvs. tetracyklin. Win 52,297 og 50,150 var mindre aktive.

Eksperiment 3.

In vivo antibakteriell aktivitet for Win 52, 522 ammenli e med Win 53, 439 mot Staphylococcus aureus og Escherichia coli infeksjoner hos mus.

Sammendrag - Win 52,522 var mer effektiv enn Win 35,439 enten tilført subkunøst eller oralt mot infeksjoner i mus, frembragt ved hjelp av penicillinfølsom og methicillin-resistente Staphylococcus aureus raser.

Materialer og metoder.

Dyr - ICR mus, hunner, 18-20 g hver.

Antibakterielle midler - Win 52,522, Win 52,439, methicillin (Win 9,410) og vancomycin (Win 39,556).

Bakteriekulturer;

Escherichia coli Vogel.

Staphylococcus aureus 39881

Staphylococcus aureus Smith

Kulturmedia:

Hjerne hjerte infusjons agar (Difco)

Hjerne hjerte infusjons medium (Difco).

Mage mucin - Bakteriologisk kvalitet Lot nr. 0617, ICN Phar-maceuticals, Inc. En 5% (vekt/volum) suspensjon ble fremstilt ved å tilsette 25 g mage mucin til 475 ml kaldt vann. Suspensjonen ble blandet i fra 20-30 minutter med en Omni-blander, lagret ved 4° over natten, og like før bruk justert til pH 7,2 med 40% (vekt/volum) NaOH.

Fremstilling av antimikrobielle forbindelsesoppløsninger - Oppløsninger av Win 52,522 og Win 35,439 ble fremstilt ved

å oppløse en passende vekt av den aktive ingrediens i fra 0,3 til 0,4 ml av IN NaOH, og fortynne oppløsningene til det forønskede volum med destillert vann. Methicillin og vancomycin ble oppløst direkte i destillert vann.

Fremstilling av bakteriekulturer.

A. Staphylococcus aureus Smith - 2 1/2 ml av lageropp-løsningen ble tilsatt 247,5 ml 5% mage mucin, hvorved man fikk et prøve inokkulum som inneholdt 2,1 x 10 4 celler/ml.

B. Staphylococcus aureus 39881 - Kulturen ble utstreket på 3 hjerne hjerte infusjon agarplater og inkubert i 16 timer ved 37°C. Cellene ble vasket av hver plate med 5

ml saltoppløsning, og cellesuspensjonen ble ristet med glass-perler i 2 minutter i et risteapparat. Suspensjonen ble fortynnet med saltoppløsningen til en 1:00 fortynning, noe som ga en 44% T avlesning på et B + L Spectronic 20 apparat (650 nm) kalibrert med saltoppløsning. Lagersuspensjonen ble fortynnet 1:24 (10 ml lagersuspensjon pluss 230 ml 5% mucin), hvorved man fikk et prøveinokkulum som inneholdt 1,55 x IO<9>celler/ml).

C. Escherichia coli Vogel - Kulturen ble inokkulert i

10 ml hjerne hjerte infusjonsmedium og dyrket statisk i

16 timer ved 37°C. Ferske rør med samme medium ble inokkulert med 0,1 ml porsjoner av 16 timers kulturen, og inkuber-ingen ble fortsatt i 5 timer ved 37°C. 5 timers mediums kulturen ble til slutt fortynnet med saltoppløsning, slik at man fikk et prøveinokkulum som inneholdt 4,0 x 10 7 celler pr. ml.

Infeksjon av mus - Mus ble inokkulert intraperitonealt med 0,5 ml av bakterieprøve-inokkulumet.

Medisinsk behandling av mus.

A. Staphylococcus aureus Smith.

1. Enkelte dose prøve - Mus ble tilført subku-tenøst eller oralt en gang med 0,5 ml 1/2 time etter infeksjon. 2. Flerdoseprøve - Mus ble tilført subkutenøst 0,2 ml eller oralt 0,5 ml på følgende tidspunkt: 6 timer og 1 time før infeksjon (infeksjon kl. 14.00) og to ganger 1 et døgn (kl. 8 om morgenen og 3,3 0 om ettermiddagen) i de neste 2 døgn.

B. Staphylococcus a u 39881 - Musene ble behandlet

2 ganger: 1/2 time og 4 timer etter infeksjon. De aktive forbindelser ble tilført både subkunøst (0,2 ml) og oralt (0,5 ml). C. Escherichia coli Vogel - Mus ble behandlet subkutenøst eller oralt en gang med 0,5 ml 1/2 time etter infeksjon.

Dødsfall ble notert daglig i 7 døgn i alle prøver. De doser som ga 50% beskyttelse (PD,-q) ble beregnet ved hjelp av en sannsynlighetsanalyse (SAS Users Guide: Statistics, 1982 (SAS Institute, Inc., Cary, North Carolina).

Resultater.

Den in vivo antibakterielle aktiviteten for Win 52,522 sammenlignet med Win 35,439 i forhold til en Staphylococcus aureus Smith infeksjon i mus, er vist i tabellene 1 og 2.

Win 52,522 var 3,6 (sc) og 3,9 (po) ganger mer effektiv

enn Win 35,439 når den ble tilført som en enkelt dose 1/2 time etter infeksjon. Win 52,522 var 3,9 (sc) og 3,4 (po) ganger mer effektiv enn Win 35,439 mot den samme infeksjonen når den ble gitt i en flerdoseprøve.

PD50verdiene med Win 52,5522 mot en methicillin-resistent Staphylococcus aureus infeksjon i mus med tilførsel av 1,1 og 1,6 mg/kg subkutenøst eller oralt henholdsvis, er vist i tabell 3.

Win 52,522 (sc) var 4,5 og 16 ganger mer aktiv mot denne infeksjonen enn Win 35,439 og vancomycin henholdsvis.

In vivo aktiviteten for Win 52,522 og 35,439 mot en

Escherichia coli Vogel infeksjon i mus er vist i tabell 4.

Den subkutenøse og orale PD^q verdi for Win 52,522 mot denne infeksjonen var 5,2 og 8,2 mg/kg, dvs. ca. halvparten av den tilsvarende dosen for Win 53,439.

Resultatene var denne undersøkelsen viser at Win 52,522 både parenteralt og oralt er et meget sterkt antibakterielt middel mot infeksjoner i mus frembragt av både penicillin-følsomme og methicillin-resistente Staphylococcus aureus raser.

Forbindelsen med formel I eller et farmasøytisk akseptabelt, ikke-toksisk syreaddisjonssalt eller kationisk salt av en slik forbindelse, kan opparbeides for bruk ved hjelp av vanlige farmasøytiske metoder. Man kan f.eks. oppløse eller suspendere de aktive ingredienser i et farmasøytisk akseptabelt fortynningsmiddel, f.eks. vann, vandig alkohol, gly-kol, oljeoppløsning eller olje-vann emulsjoner, for parente-ral eller oralt tilførsel, eller ved at det inkorporeres i enhetsdoserformer som kapsler eller tabletter for oral tilførsel, enten alene eller i kombinasjon med andre kjente farmasøytiske tilsetningsmidler, f.eks. kalsiumkarbonat, stivelse, laktose, talkum, magnesiumstearat, gummi acacia o. 1.

Claims (9)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av en 4-okso-3-kinolinkarboksylsyre med formelen

eller et farmasøytisk akseptabelt, ikke-toksisk syreaddisjonssalt eller kationisk salt av en slik forbindelse, karakterisert ved at man a) omdanner 6-amino-l-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre via sitt 6-diazo-noumsalt til l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, eller b) etylerer en 6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre eller laverealkylester av en slik forbindelse, og i sistnevnte tilfelle vil man få fremstilt en laverealkylester av l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-"7- ( 2 , 6-dimety 1-4-pyridinyl) -4-okso-3-kinolinkarboksylsyre, hvoretter man hydrolyserer nevnte ester for å fremstille den tilsvarende syren, og hvis det er ønskelig, omdanner en fremstilt, fri base til et syreaddisjonssalt eller omdanner en forbindelse til et kationisk salt ved reaksjon med en sterk, uorganisk eller organisk base.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte 6-amino-l-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre er fremstilt ved å nitrere 1-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre , hvorved man får fremstilt en 1-etyl-l,4-dihydro-7-(2,6-dime-ty1-4-pyridinyl)-6-nitro-4-okso-3-kinoiinkårboksylsyre, hvoretter man reduserer nevnte 6-nitro forbindelse.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved . at man under avsnitt b) fremstiller nevnte 6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre ved å redusere 4-(2-four-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin for derved å få fremstilt 4-(5-amino-2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin, hvoretter sistnevnte forbindelse (eksempel 6A) blir reagert med et di-lavere alkyl etoksymetylenmalonat for derved å få fremstilt et di-lavere-alkyl 3-(2,6-dimetyl-4-pyridinyl)-4-fluorani-linometylenmalonat, hvoretter sistnevnte forbindelse ble kokt under tilbakeløp, noe som gir et laverealkyl 6-flour-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylat, og, hvis karboksylsyren er ønskelig, hydrolyserer det således fremstilte laverealkylkarboksylat.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1 a) eller 2, for å rense den således fremstilte l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7-(2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-kinolinkarboksylsyre inneholdende som urenheter de tilsvarende 6-desfluor og 6- hydroksy-forbindelser, karakterisert ved at man omdanner den således fremstilte forbindelsen til sitt tilsvarende laverealkyl l-etyl-6-fluor-1,4-dihydro-7- (2,6-dimety1-4-pyridinyl)-4-okso-3-karboksylat, skiller esteren fra reaksjonsblandingen og forsåper esteren for derved å få fremstilt den rene syren.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at nevnte laverealkylgruppe er etyl.

6. Kjemisk mellomprodukt, karakterisert ved å være en forbindelse med følgende formel hvor Q er hydrogen eller nitro, eller et syreaddisjonssalt av en slik forbindelse.

7. Kjemisk forbindelse ifølge krav 6, karakterisert ved å være et 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin hvor Q er hydrogen.

8. Kjemisk forbindelse ifølge krav 6, karakterisert ved å være 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin hvor Q er nitro.

9. Fremgangsmåte for fremstilling av en forbindelse ifølge krav 6, karakterisert ved at man oppvarmer en 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetyl-3,5-pyridinkarbok-sylsyre for derved å få fremstilt en blanding av 4-(2-fluor-fenyl ) -2 , 6-dimetylpyridin og 2, 4-dimetyl-5H-(/I7benzopyrono-/3,4-c/pyridin-5-on, skiller komponentene i blandingen og isolerer nevnte 4-(2-fluorfenyl)-2,6-dimetylpyridin, og hvis det er ønskelig, nitrerer sistnevnte forbindelse for derved å få fremstilt 4-(2-fluor-5-nitrofenyl)-2,6-dimetylpyridin.