NO850468L

NO850468L - Slitasjeresistente amorfe mineraler og artikler og fremgangsmaate til fremstilling derav

Info

Publication number: NO850468L
Application number: NO850468A
Authority: NO
Inventors: David Milton Scruggs
Original assignee: Dresser Ind
Priority date: 1983-06-10
Filing date: 1985-02-07
Publication date: 1985-02-07
Also published as: EP0147434B1; CA1241554A; DE3484896D1; JPS60501550A; WO1984004899A1; AU582343B2; SU1538890A3; BR8406927A; EP0147434A4; US4743513A; IT8448344A0; AU3012384A; ZA843910B; IT1177783B; EP0147434A1

Description

OPPFINNELSENS BAKGRUNN

Denne oppfinnelse angår generelt slitasjeresistente materialer og artikler, og mer spesielt amorfe materialer og artikler med meget høy slitestyrke.

Slitasje er et problem av enorm betydning, siden det

selv ved forsiktig anslag hvert år tapes milliarder av dollar som resultat av slitasje. Kostnadene ved slitasje oppstår di-

rekte gjennom behovet for å erstatte slitte artikler så som maskinkomponenter, og også indirekte gjennom redusert maskineri-effektivitet, tap av kritiske toleranser i maskineri, sammen-

brudd forårsaket av slitasje og dødtid nødvendiggjort av behovet for å inspisere og erstatte slitte komponenter. Det økonomiske tap på grunn av slitasje er således ikke like frem proporsjonalt med mengden av materialet som slites bort.

Slitasje kan finne sted via forskjellige mekanismer, og flere forskjellige måter til å klassifisere slitasjeprosesser er blitt foreslått. I henhold til en sådan klassifiseringsmåte kan slitasje i en spesiell situasjon finne sted ved abrasjon, adhesjon, erosjon, skuring eller kjemiske mekanismer, eller ved kombinasjoner av to eller flere mekanismer. Som resultat av de forskjellige mekanismer og mange typer av materialer som er utsatt for slitasje, er det ikke blitt funnet noen generelt tilfredsstillende metode for forutsigelse av slitasjeresistensen hos materialer eller artikler. I noen omgivelser og anvendelser er harde materialer så som keramer blitt funnet å være slitasjeresistente, mens slike materialer så som gummi er begunstiget i andre omgivelser og anvendelser.

Slitasje på artikler blir i alminnelighet bekjempet ved riktig design, ved valg av slitasjeresistente materialer og ved beskyttelse av materialer i bruk. Når det gjelder design-til-nærmingsmåten minimaliseres eller unngås slitasje ved mini-malisering av eksponeringen av følsomme materialer for et slitasje-induserende miljø. Materialer beskyttes i bruk ved forskjellige midler så som smøring av slitekomponenter. Ved ma-terialvalg-tilnærmingsmåten blir slitasjeresistente materialer utviklet, testet og valgt for anvendelse i slitasje-^nduserende omgivelser så som flytting av jord/grus eller boring, hvor eksponeringen ikke kan unngås ved riktig design.

Uansett mekanismen ved slitasje så er slitasje i alminnelighet et fenomen som finner sted ved eller nær en overflate heller enn i det indre av materialet. En rekke forskjellige teknikker er blitt utviklet for å forbedre overflaters slitasje-resistens, innbefattende varmebehandlinger, overflatesammen-setning eller hardhetsbehandlinger, og anvendelse av slitasjeresistente belegg eller harde kledninger. Sammen med utviklingen av meget slitasjeresistente materialer i masseform har disse teknikker resultert i forbedret slitasjeresistens hos artikler så

som de som anvendes i maskinkomponenter. De mest slitasjeresistente materialer har imidlertid alvorlige ulemper ved spesielle anvendelser. Gummi har en lav styrke og kan ikke anvendes ved høye temperaturer. Hardkledningslegeringer er typisk skjøre og har liten duktilitet, hvilket begrenser deres anvendelsesmåter og fører til sprekkdannelse og avskalling av belegget i bruk. Populære slitasjeresistente masseformige legeringer så som wolfram-karbid-kobolt(WC-Co) pulvermaterialer mangler strekkstyrke og duktilitet, lar seg ofte ikke lett fabrikkere som belegg eller hardkledninger og er utsatt for avflaking og avskalling under bruk. Materialer er ofte påkrevet for anvendelse i korrosive miljøer,

og mange vanlige slitasjeresistente materialer mangler kombina-sjonen av korrosjons- og slitasje-resistens.

Det er således fortsatt et behov for forbedrede materialer til bruk når det gjelder å motstå eller beskytte mot slitasje. Spesielt foreligger det nå et behov for materialer som har høy slitasjeresistens, god strekk- og trykkstyrke, duktilitet, korrosjonsresistens og som er egnet for fabrikasjon. Den foreliggende oppfinnelse oppfyller dette behov og gir dessuten beslektede fordeler .

OPPSUMMERING AV OPPFINNELSEN

Den foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte til fremstilling av slitasjeresistente materialer og artikler, materialene og artiklene som sådanne, og spesifikke komposisjoner av amorfe materialer som har høy slitasjeresistens. De amorfe materialer anvendes til å beskytte artikler som er utsatt for slitasje, eller fabrikkeres direkte til slitasjeresistente artikler. De amorfe materialer ifølge oppfinnelsen har mange ganger høyere slitasjeresistens enn lav-karbon-stål og herdet stål. Deres slitasjeresistens kan dessuten være høyere enn endog resistensen hos typiske masseformige slitasjeresistente cermet-materialer så som WC-3%Co, mens de oppviser god styrke, beskjeden duktilitet, korrosjonsresistens og fabrikabilitet. Med denne oppfinnelse kan tynne, meget slitasjeresistente oveflatelag påføres artikler som anvendes i et slitasje-induserende miljø for å beskytte de deler som er mest utsatt for slitasje.

I henhold til oppfinnelsen har det overraskende vist seg at amorfe materialer som har et Vickers hardhetstall (nedenfor også betegnet VHN) større enn ca. 1600, har forbedrede slitasje-resistens-egenskaper sammenlignet med amorfe og krystalliske materialer med en hardhet mindre enn ca. 1600 VHN. De slitasjeresistente amorfe materialer fabrikkeres til slitasjeresistente artikler eller fremstilles som tynne lag for beskyttelse av overflatene av substrater. De amorfe materialer ifølge foreliggende oppfinnelse lar seg lett fabrikkere som tynne ark til bruk ved beskyttelse av overflatene av substratartikler, som f.eks. ved binding av et tidligere dannet amorft materiale som har en hardhet større enn ca. 1600 VHN, til en redskap for beskyttelse av dennes overflate mot slitasje. Alternativt kan det slitasjeresistente amorfe materiale fabrikkeres som et helhetslag på overflaten av en slik substratartikkel, hvilket også resulterer i forbedret slitasjeresistens.

Det vil forstås av det foregående at den foreliggende oppfinnelse representerer et betydelig fremskritt ved fabrika-sjonen av slitasjeresistente artikler. Under anvendelse av de amorfe materialer ifølge oppfinnelsen kan artikler som har betydelig øket resistens mot slitasje, fabrikkeres. Artiklene kan i sin helhet fremstilles ut fra det amorfe materialet, eller, mer økonomisk, det amorfe materialet kan påføres på et substrat som selv dannes i form av en anvendbar artikkel. Ved denne sistnevnte tilnærmingsmåte kan det amorfe materialet påføres selek-tivt bare på de deler av substratet som fordrer øket slitasje-resistens. De spesifikke amorft-material-komposisjoner som for tiden foretrekkes som slitasjeresistente amorfe materialer med en hardhet større enn ca. 1600 VHN, innbefatter W-Ru-B, Re-Mo-B, Mo-Ru-B og Co-Nb-B.

Andre trekk og fordeler ved den foreliggende oppfinnelse vil fremgå av den følgende mer detaljerte beskrivelse, tatt i forbindelse med de vedføyede tegninger, som illustrerer, ved

eksempler, prinsippene ifølge oppfinnelsen.

KORT BESKRIVELSE AV TEGNINGENE

De vedføyede tegninger illustrerer aspekter ved testingen av de amorfe materialer ifølge oppfinnelsen og resultatene av testingen. På tegningene:

Fig. 1 er et oppriss av en oppslemnings-slitasje-tester

som anvendes for evaluering av materialers slitasjeresistens;

Fig. 2 er et diagram hvor den relative slitasjeresistens

av noen amorfe materialer ifølge oppfinnelsen sammenlignes med slitasjeresistensen av andre amorfe materialer, alle målt i den slitasjetester som er illustrert på fig. 1.

DETALJERT BESKRIVELSE AV DEN FORETRUKNE UTFØRELSESFORM

Metaller blir vanligvis størknet fra den smeltede tilstand som krystaller med en periodisk gjentatt krystallinsk struktur. Ved riktig prosessering kan imidlertid normalt krys-tallinske materialer fremstilles i en amorf tilstand som viser liten eller ingen strukturell periodisitet. Som et eksempel • ) blir amorfe materialer så som metalliske legeringer typisk pro-dusert ved hurtig størkning fra deri' flytende--tilstand-ved kjøle-^ hastigheter på ca. 10pr. sekund eller størr e. For oppnåelse av de høye kjølehastigheter størknes de amorfe materialer som tynne ark eller strimler som har en tykkelse mindre enn ca. 0,07 mm, ved at en flytende legering avsettes på et kjølt substrat som et tynt lag, slik at varme ekstraheres meget hurtig og høye kjøle-hastigheter oppnås. Forskjellige teknikker for fremstilling av amorfe materialer er velkjente på området.

De amorfe materialer har ingen korn eller korngrenser og^-

er følgelig resistente mot korrosjonsangrep. (- Amorfe materialer kan ' omdannes_tiL-den-krystallinske tilstand igjen ved tilførsel av tilstrekkelig energi til å indusere en transrfo frnasjon til en periodisk struktur, som ved oppvarmning av det amorfe materialet^y til en tilstrekkelig høy temperatur. Siden mange av de gunstige egenskaper ved den amorfe tilstand går tapt etter krystallisasjon,

er en høy krystallisasjonstemperatur, som indikerer resistens mot krystallisasjon, ønskelig.

I henhold til den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer

et amorft materiale som har en hardhet større enn ca. 1600 VHN, forbedret slitasjeresistens for artikler som er følsomme for slitasje.

Det amorfe materialet kan fabrikkeres og deretter påføres de sli-tas je-følsomme deler av et substrat, eller det amorfe materiale kan fabrikkeres direkte på overflaten av substratet som et slitasjeresistent overflatelag. Alternativt kan det amorfe materialet selv fabrikkeres til en anvendbar, slitasjeresistent artikkel. Spesielt tilfredsstillende resultater er blitt oppnådd med metall-metalloid-legeringer så som W-Ru-B, Re-Mo-B, Mo-Ru-B og Co-Nb-B-legeringer, som har utmerket duktilitet sammenlignet med konvensjonelle sli-tas jeresistente materialer så som karbider og hardmetaller, og høye krystallisasjonstemperaturer såvel som høy hardhet.

Som nevnt tidligere kan slitasje finne sted ved abrasjon, adhesjon, erosjon, skuring eller kjemiske mekanismer, eller ved en kombinasjon av to eller flere slike mekanismer. Ingen enkelt test tilveiebringer en måling av alle de forskjellige slitasje-mekanismer, og for evaluering av materialene ifølge foreliggende oppfinnelse ble en konvensjonell type av oppslemnings-slitasje-tester konstruert. Den oppslemnings-slitasje-tester som er illustrert på fig. 1, måler primært abrasjonsslitasje ved å bevirke at slipende partikler slepes over en overflate av en prøve som testes. En uretangummi-skive 10 av flexane-60, diameter 3 tommer, roterer horisontalt i en beholder 12 inneholdende en oppslemning 14. Et paddelhjul 16 omrører stadig oppslemningen 14. Et prøvestykke 18 med ca. 3/8 tomme diameter eller mindre av kjent vekt presses mot hjulet av en leddinnretning 20 belastet med en dødvekt 22 på

3 pund. Skiven 10 roteres over prøvestykket 18, typisk 70 om-dreininger pr. minutt av en motor 24 i 15 eller 30 minutter. Prøve-stykket 18 blir så veiet, og vekttapet under testen beregnes. Vekter måles omsorgsfullt i alle tilfeller, under anvendelse av en vekt med en nøyaktighet på 0,00001 gram. En relativ slitasje-resistens WR blir så beregnet som:

hvor:

Ws er vekttapet for en standardprøve av 301 rustfritt stål testet under de samme betingelser;

Wr er vekttapet for det materiale som skal evalueres;

ds er densiteten av 301 rustfritt stål; og

dr er densiteten av det materialet som skal evalueres.

Ved de resultater som rapporteres i det foreliggende, fremstilles oppslemningen 14 som en blanding av deler av 200 mesh kvartssand og 94 deler vann, idet blandingen stabiliseres ved tilsetning av 0,25 del xantangummi. Oppslemningen 14 og gummi-skiven 10 skiftes ved slutten av hver dags testing, og ikke mer enn 4-30 minutters tester utføres hver dag. Et standard 301 rustfritt stål måles ved begynnelsen eller slutten av hver dags testing, og resultatene av denne test gir et grunnlag for å sikre reproduserbarhet av resultater fra dag til dag.

Resultater av slitasjetestingen er vist på fig. 2 hvor relativ slitasjeresistens er avsatt som funksjon av prøve-hardhet. Den relative slitasjeresistens WR, beregnet som beskrevet ovenfor, er vist i forhold til resistensen av 301 rustfritt stål, som vil-kårlig er tilskrevet en slitasjeresistens WR på 1,0 målt i tverr-gående snitt. Vickers hardhetstall (VHN) for hver prøve bestemmes ved en standard Vickers hardhetstest under anvendelse av en penet-reringslast på 100 g. (For en mer fullstendig diskusjon av Vickers hardhetstest se "The Making, Shaping and Treating of Steel",

Ninth Ed., 1971 (publisert av United States Steel Co.), side

1236). På fig. 2 er det avsatt resultatene av de eksempler som rapporteres nedenfor og som illustrerer utførelsesformer av oppfinnelsen, såvel som resultatene av testing av amorfe materialer som har lavere hardheter enn de som ble fremstilt i henhold til den foreliggende oppfinnelse.

Som det vil fremgå av fig. 2, kan slitasjeresistensen

hos amorfe materialer deles i to grupper. Slitasjeresistensen hos de materialer som har hardheter mindre enn ca. 1600 VHN øker generelt lineært til ca. 4 - 5 ganger slitasjeresistensen hos standarden av rustfritt stål. For amorfe materialer som har hardheter over ca. 1600 VHN, er slitasjeresistensen i det minste flere ganger høyere enn resistensen hos det mest slitasjeresistente amorfe materiale i den første gruppe.

Fig. 2 viser at skillet mellom den mindre slitasjeresistente gruppe og den mer slitasjeresistente gruppe av amorfe materialer ikke foreligger ved en enkelt verdi, men foreligger i steden over et område av verdier ved ca. 1500 - 1600 VHN. Hardheter på ca. 1600 VHN og høyere medfører overraskende høyere slitasjeresistenser. Hardheter under ca. 1500 VHN medfører slitasjeresistenser av mer konvensjonelle verdier, hvilke er lettere å forutsi. Enn videre er resultatene på fig. 2 bare for en enkelt spesifikk type av slitasjetesting. Det vil derfor forstås at anvendelsen her av uttrykket "ca. 1600 VHN" som skillet mellom de to grupper representerer et område i terskelnivået for den forbedrede slitasjeresistens og er underlagt en del variasjon i materialer og utprøvningsprosedyrer, kanskje så meget som 100 VHN-poeng eller mer.

Den følgende tabell viser eksempler på den relative slitasjeresistens hos en rekke amorfe materialer, hvilke også er vist grafisk på fig. 2. Disse eksempler er imidlertid ikke tilsiktet å begrense oppfinnelsen, men fremsettes isteden som illustrerende for resultater innenfor og ikke innenfor oppfinnelsens område:

(Alle sammensetninger er i vekt%, som alle sammensetninger an-gitt i det foreliggende, "bal" indikerer at resten av materialet er det angitte element, slik at prosentangivelsene tilsammen er 100. )

For oppnåelse av de høye slitasjeresistenser i henhold til denne oppfinnelse må amorfe materialer ha hardheter høyere enn ca. 1600 VHN. Visse klasser av amorfe materialer er blitt funnet å ha slike høye hardheter, innbefattende amorfe metall-metalloid-materialer. Et amorft metall-metalloid-materiale dannes ved hurtig kjøling av en smelte med de riktige andeler av ett eller flere metalloider så som B, C, P eller Si. Et eksempel på et egnet metall-metalloid-materiale er sammensetninger innenfor området W bal, 26-35 Ru, 1,8-3,4 B. Amorfe materialer i dette sammensetningsområdet har hardheter nær eller over ca. 16 00 VHN, har gode bøyeduktiliteter og er resistente mot krystallisasjon. Molybden kan helt eller delvis erstatte wolfram ved høyere nivåer av metalloid, og rhenium kan helt eller delvis erstatte ruthenium.

Det amorfe materiales kostende kan reduseres ved inn-setning av mindre kostbare ingredienser, under bibeholdelse av den nødvendige hardhet på over ca. 1600 VHN og evnen til å opp-nå den amorfe tilstand etter størkning. Eksempelvis kan jern erstatte en del av rutheniumet i W-Ru-B-materialet. Videre menes det at andre metalloider så som P, C eller Si for en del vil kunne erstatte B i W-Ru-B eller W-Ru-Fe-B-legeringene.

Et annet metall-metalloid-materiale med den nødvendige høye hardhet er Co bal, 38 Nb, 5 B. Som med tilfellet W-Ru-B, antas det at andre elementer kan erstatte Nb, Co og B helt eller delvis, mens den nødvendige hardhet høyere enn ca. 1600 VHN bibeholdes. Niob er et tidlig overgangsmetall, og det menes at andre tidlige overgangsmetaller så som Ti, V og Zr helt eller delvis kan erstatte Nb i Nb-Co-B-legeringen. På liknende måte er Co et sent overgangsmetall, og det menes at andre sene overgangsmetaller så som Fe eller Ni helt eller delvis kan erstatte Co. Og det menes at andre metalloider så som P, Si eller C delvis kan erstatte B. Som ved tilsetningen av Fe til W-Ru-B-materialet menes det enn videre at mindre mengder av andre elementer kan erstatte Nb eller Co, mens den amorfe karakter og hardheten høyere enn ca. 16 00 VHN bibeholdes.

Avhengig av. f abr.ikas.jons.teknikken kan et spesielt materiale være fullstendig amorft eller bare delvis amorft.

Det vil forstås at både fullstendig og delvis amorfe materialer er innenf o"f~3en foreliggende oppfinne Ise somr ade ,~" så—lenge- hardheten av "den^mc>rf"e~andel"_^ver<:>stiger ca. 1600 VHN.

Ved utvikling av andre slitasjeresistente amorfe materialer i henhold til den foreliggende oppfinnelse kan forskjellige kombinasjoner av bestanddeler benyttes. Uansett den nøyaktige sammensetning bør imidlertid slike slitasjeresistente materialer være helt eller delvis amorfe, og den amorfe andel må ha en hardhet høyere enn ca. 16 00 VHN.

Amorfe materialer med hardhet høyere enn ca. 1600 VHN kan anvendes på flere forskjellige måter for å redusere slitasje. Det amorfe materialet blir noen ganger anvendt uten tilknytning til et substrat som en slitasjeresistent artikkel.

Mer vanlig er det amorfe materialet tilknyttet et substrat for å gi substratet slitasjeresistens. Som anvendt heri: er et "substrat" en artikkel som har en nyttig funksjon, men hvis nytte reduseres av slitasje under dens levetid. Det amorfe materialet påføres substratet over de deler som er utsatt for slitasje, slik at det amorfe materialet beskytter substratet mot slitasje på grunn av sin større slitasjeresistens. Ved denne tilnærming dannes substratet hovedsakelig til sin nyttige form. Det amorfe materialet fabrikkeres som et separat stykke og påføres deretter substratet i det slitasje-utsatte område, ved et sammen-føyningsmiddel så som binding, klebemiddel, festeanordninger eller andre egnede midler. Ved en alternativ påføringstilnærming blir et overlag av det amorfe materiale avsatt på, eller forbundet med, overflaten av substratet i den amorfe tilstand, eller avsatt i den ikke-amorfe tilstand og deretter omdannet til den amorfe tilstand in situ.

Sistnevnte tilnærming blir et ikke-amorft lag med den riktige sammensetning avsatt på overflaten og deretter omdannet til den amorfe tilstand. Alternativt kan en artikkel dannes fra et materiale i den ikke-amorfe tilstand og overflatelaget om-dannes til den amorfe tilstand. Disse omdannelser kan eksempelvis oppnås ved momentan smelting av overflatelaget med en høy-energi-kilde, så som en laser, hvoretter den smeltede del til-lates å størkne på substratet. Andre høyenergi-kilder så som elektron stråler, magnetiske felt eller høyfrekvensinduksjon kan også være tilfredsstillende. Substratet virker som et varme-avløp, hvorved varmen fra det avsatte materialet hurtig bort-ledes, slik at den nødvendige høye kjølehastighet for oppnåelse av det amorfe materiale oppnås. Ved en slik prosess kan mindre mengder av substratmaterialet smeltes inn i det amorfe lag, men slike ytterligere tilsetninger til det amorfe materialet er akseptable hvis materialet forblir helt eller delvis amorft og har hardhet høyere enn ca. 1600 VHN.

Ved en ytterligere tilnærming kan et stykke av slitasjeresistent amorft materiale anvendes til beskyttelse av et substrat eller artikkel uten å være i fysisk kontakt med substratet eller artikkelen. For eksempel kan det amorfe materiale være opphengt fjernt fra substratet slik at det avbøyer en slitasje-induserende strøm, slik at strømmen ikke treffer substratet.

Det vil nå forstås at denne oppfinnelse tilveiebringer et meget slitasjeresistent materiale som har betydelige fordeler når det gjelder å redusere skade på grunn av slitasje. Amorfe materialer som har hardheter høyere enn ca. 1600 VHN, har en slitasjeresistens som er betydelig og uventet høyere enn den hos andre amorfe materialer og hos vanlig anvendte ikke-amorfe materialer. Slike amorfe materialer kan enn videre fabrikkeres til overflate-beskyttende materialer med god styrke, beskjeden duktilitet, korrosjonsresistens og resistens mot krystallisasjon.

Skjønt en spesiell utførelsesform av oppfinnelsen er beskrevet i detalj for illustrasjonsformål, kan forskjellige ut-førelsesformer foretas uten avvikelse fra oppfinnelsens idé og område. Oppfinnelsen skal derfor ikke begrenses unntatt av de etterfølgende krav.

Claims

1. Fremgangsmåte til fremstilling av en slitasjeresistent artikkel, omfattende trinnene: det tilveiebringes et substrat, hvilket substrat har en del som er utsatt for slitasje under bruk; og det påføres på substratet et amorft materiale som har en hardhet høyere enn ca. 16 00 VHN, hvorved den del av substratet som er utsatt for slitasje, beskyttes av det amorfe materiale mot slitasje.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvori det amorfe materialet fremstilles som et overlag på substratet.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvori det amorfe materialet fremstilles adskilt fra substratet og deretter sammenføyes med substratet.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvori det amorfe materialet hovedsakelig består av den kjemiske komposisjon X^ Y^^ , hvor X er i det minste ett element valgt fra gruppen bestående av titan, vanadium og niob, Y er i det minste ett element valgt fra gruppen bestående av kobolt, nikkel og jern, og r, s og t er vektprosenter hvori r er i området fra ca. 32 - ca. 48, s er i området fra ca. 4 4 - ca. 63, t er i området fra ca. 5 - ca. 8, og summen av r, s og t er hovedsakelig 100.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvori det amorfe materialet hovesakelig består av den kjemiske komposisjon W Ru B , og q, r og t er vektprosenter hvor r er i området fra ca. 26 - ca. 35, t er i området fra ca. 1,8 - ca. 3,4, og summen av q, r og t er hovedsakelig 100.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvori nevnte amorfe materiale hovedsakelig består av den kjemiske komposisjon W q Fe Ru B , oq q r s t ^ q, r, s og t er vektprosenter hvor r er i området fra ca. 15 - ca. 25, s er mindre enn ca. 25, t er i området fra ca. 2,1 - 3,3, og summen av q, r, s og t er hovedsakelig 100.

7. Slitasjeresistent artikkel laget i henhold til fremgangs-måten ifølge krav 1.

8. Fremgangsmåte til fullførelse av oppgaver i et slitasje-induserende miljø omfattende trinnene: det tilveiebringes et artikkelsubstrat, hvilket substrat er sammenføyet med et amorft materiale som har en hardhet høyere enn ca. 1600 VHN; og nevnte substrat utsettes for det slitasje-induserende miljø slik at nevnte amorfe materiale beskytter substratet mot slitasje.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 8, hvori det amorfe materialet fremstilles som et overlag på substratet.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 8, hvori det amorfe materialet fremstilles adskilt fra substratet og deretter sammenføyes med substratet.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 8, hvori det amorfe materialet hovedsakelig består av den kjemiske komposisjon X^Y^B^, hvor X er i det minste ett element valgt fra gruppen bestående av titan, vanadium og niob, Y er i det minste ett element valgt fra gruppen bestående av kobolt, nikkel og jern, og r, s og t er vektprosenter hvor r er i området fra ca. 32 - ca. 48, s er i området fra ca. 44 - ca. 63, t er i området fra ca. 5 - ca. 8 og summen av r, s og t er hovedsakelig 100.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 8, hvori det amorfe materialet hovedsakelig består av den kjemiske komposisjon W^ Ru^ B^ , og q, r og t er vektprosenter hvor r er i området fra ca. 26 - ca. 34, t er i området fra ca. 1,8 - 3,4, og summen av q, r og t er hovedsakelig 100.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 8, hvori nevnte amorfe materiale hovedsakelig består av den kjemiske komposisjon W^Fe^Ru^^, og q, r, s og t er vektprosenter hvor r er i området fra ca. 15 - ca. 25, s er mindre enn ca. 25, t er i området fra ca. 2,1 - ca. 3,3, og summen av q, r, s og t er hovedsakelig 100.

14. Fremgangsmåte til å redusere slitasjen på en slitasje-utsatt artikkel, omfattende trinnene: det tilveiebringes en artikkel som skal brukes ved en slitasje-induserende anvendelse; og i det minste en del av nevnte artikkel beskyttes med et amorft materiale som har en hardhet høyere enn ca. 1600 VHN.

15. Fremgangsmåte til fremstilling av en slitasjeresistent artikkel, omfattende det trinn å fabrikkere artikkelen av et amorft materiale som har en hardhet høyere enn ca. 1600 VHN.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 15, hvori nevnte artikkel er et belegg.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 15, ytterligere innbefattende det trinn å feste nevnte artikkel til et substrat for å beskytte substratet .

18. Slitasjeresistent artikkel laget i henhold til fremgangs-måten ifølge krav 15.

19. Kombinasjon av en slitasjeresistent artikkel og et substrat laget i henhold til krav 17.

20. Fabrikasjonsartikkel til bruk i et slitasje-induserende miljø, omfattende: et substrat; og et stykke av amorft materiale posisjonert til å beskytte nevnte substrat mot slitasje, hvilket amorfe materiale har en hardhet høyere enn ca. 16 00 VHN.

21. Artikkel ifølge krav 20, hvor nevnte stykke av amorft materiale er et overlag på substratet.

22. Artikkel ifølge krav 20, hvor nevnte stykke av amorft materiale er forbundet med substratet.

23. Artikkel ifølge krav 20, hvor substratet er et ikke-amorft materiale som har hovedsakelig den samme kjemiske sammensetning som nevnte stykke av amorft materiale.

24. Artikkel ifølge krav 20, hvor det amorfe materialet hovedsakelig består av den kjemiske komposisjon xr^s^^-' nvor X er i det minste ett element valgt fra gruppen bestående av titan, vanadium og niob, Y er i det minste ett element valgt fra gruppen bestående av kobolt, nikkel og jern, og r, s og t er vektprosenter hvor r er iområdet fra ca. 32 - 48, s er i området fra ca.

44 - ca. 63, t er i området fra ca. 5 - ca. 8, og summen av r, s og t er hovedsakelig 100.

25. Artikkel ifølge krav 20, hvor det amorfe materialet hovedsakelig består av den kjemiske komposisjon W Ru B , og q, r q r t og t er vektprosenter hvor r er i området fra ca. 26 - 34, t er i området fra ca. 1,8 - 3,4, og summen av q, r og t er hovedsakelig 100.

26. Artikkel ifølge krav 20, hvor det amorfe materialet hovedsakelig består av den kjemiske komposisjon W^FerRusB^, og q, r, s og t er vektprosenter hvor r er i området fra ca. 15 til ca. 25, s er mindre enn ca. 25, t er i området fra ca. 2,1 til ca. 3,3, og summen av q, r, s og t er hovedsakelig 100.

27. Stoffkomposisjon bestående hovedsakelig av en legering med formelen X r Y s t , hvor X er i det minste ett element valg^ t fra gruppen bestående av titan, vanadium og niob, Y er i det minste ett element valgt fra gruppen bestående av kobolt, nikkel og jern, Z er bor og i det minste ett element valgt fra gruppen bestående av karbon, silisium, aluminium og germanium, r er i området fra ca. 32 - ca. 48, s er i området fra ca. 44 - ca. 63, t er i området fra ca. 5 - ca. 8, og summen av r, s og t er hovedsakelig 100.

28. Stoffkomposisjon bestående hovedsakelig av en legering med formelen WqFer Rus Bt' og q, r, s og t er vektprosenter hvor r er i området fra ca. 15 - ca. 25, s er mindre enn ca. 25, t er i området fra ca. 2,1 - ca. 3,3, og summen av q, r ,s og t er hovedsakelig 100.

29 . stoffkomposisjon bestående hovedsakelig av den kjemiske komposisjon Re bal, 33 Mo, 1,65 B.