NO840965L - Fremgangsmaate og koblingsanordning til billedfeilkorreksjon - Google Patents

Description

Fremgangsmåte og

koblingsanordning til billedfeil- korreksjon

Når det gjelder digital overføring av billedsignaler

i fremtidige digitale fjernmeldingsnett, regner man med en bitfeilrate på ca. 1.10 . Allerede ved denne lave bitfeilrate blir lysheten eller farven av enkelte billedpunkter så sterkt forfalsket at billedkvaliteten blir merkbart forringet. På

en del overføringsstrekninger kan bitfeilraten dessuten ligge vesentlig høyere, f.eks. 1.10 _2. Til å korrigere selve bitfeilene er det mulig å anvende feilkorreksjonsmetoder som er kjent fra dataoverføring. I den forbindelse er det tilstrekkelig at de høyestverdige bits av de billedsignalverdier som skal overføres, blir beskyttet. En forstyrrelse av de lavverdige bits bevirker bare liten forfalskning av farven eller lysheten og virker derfor mindre forstyrrende. Uheldig ved anvendelse av en vanlig feilkorreksjonsmetode er den relativt høye redundans som fører til en økning av overførings-raten. Dessuten blir korreksjonskapasiteten overskredet allerede ved relativt lave bitrater, noe som til og med kan føre til en forverrelse av billedkvaliteten i forhold til en an-ordning uten feilkorreksjon.

Avhengig av den valgte koding behøves ofte en anselig koblingsteknisk påkostning.

Oppfinnelsens oppgave er å gi anvisning på en enkel

og effektiv metode til feilkorreksjon ved digital overføring av billedsignaler, en metode som bare krever liten overførings-kapasitet i tillegg, og som arbeider tilfredsstillende selv ved meget dårlige bitfeilrater.

Med utgangspunkt i det innledningsvis angitte stadium

av teknikken blir denne oppgave løst ved at der på mottagningssiden skjer en sammenligning av de mottatte billedsignalverdier med billedsignal-anslagsverdier utregnet fra tilgrensende billedsignalverdier, og at der når størrelsen av differansen mellom billedsignalverdi og tilhørende billedsignal-anslagsverdi overskrider en på forhånd gitt terskel, deretter istedenfor den mottatte billedsignalverdi gjøres bruk av den tilsvarende billedsignal-anslagsverdi.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen korrigeres ikke selve bitfeilene, men de billedfeil de forårsaker. En korreksjon skjer bare når billedfeilen virker forstyrrende, altså overskrider en bestemt størrelse - terskelverdien. Ved denne fremgangsmåte blir det forutsatt at nabo-billedsignalverdier er korrelert seg imellom. Koblingsmessig lar fremgangsmåten seg enklest realisere om der hver gang betraktes to eller flere kronologisk på hinannen følgende billedsignalverdier. Dette svarer til billedpunktene i en linje. Likeledes er

det imidlertid også mulig å foreta en vertikal korrelasjon av billedsignalverdier eller også å betrakte ytterligere billedsignalverdier i omgivelsene av den billedsignalverdi som skal bedømmes. Avviker denne billedsignalverdi betraktelig fra de tilgrensende billedsignalverdier, blir der istedenfor den sannsynligvis forstyrrede billedsignalverdi gjort bruk av den billedsignal-anslagsverdi som ble utregnet ut fra de tilgrensende billedsignalverdier.

Det er gunstig om der blir overført en ekstra markering dersom differansen mellom billedsignalverdien og en tilgrensende billedsignalverdi eller den utregnede billedsignal-anslagsverdi overskrider den forhåndsbestemte terskelverdi.

I prinsippet er det det samme om man bestemmer differansen mellom to på hinannen følgende billedsignalverdier eller mellom siste billedsignalverdi og en anslagsverdi utregnet fra de tidligere billedsignalverdier. Hvis anslagsverdien ikke bare blir bestemt ved lineær ekstrapolasjon fra to foregående billedsignalverdier, gir en ikke-lineær ekstrapolasjon ofte billedsignal-anslagsverdier som er bedre tilpasset signal-forløpet.

For ikke å få forfalskning av billedinnholdet ved over-føring av sterke endringer i billedsignalverdiene som dem der f.eks. forekommer ved kanter av gjenstander, må billedfeil-korreks jonen utebli. Markering av disse billedsignalverdier skjer f.eks. ved hjelp av en spesiell bit som blir overført med ved hver billedsignalverdi, eller f.eks. ved numerisk angivelse av den kritiske billedsignalverdi ved numerisk markering i linjesamplingsluken. Dette problem er det også mulig å redusere ved å utnytte den kronologiske korrelasjon av de tilsvarende billedsignalverdier i på hinannen følgende bilder.

Det er gunstig om billedsignalverdienes høyestverdige bits blir sikret ved en feilkonstaterende koding.

Den feilkonstaterende koding overtar her markeringens oppgave.

Videre er det gunstig om der på mottagningssiden når differansen mellom billedsignalverdien og en tilgrensende billedsignalverdi eller billedsignal-anslagsverdien overskrider terskelverdien, deretter å anvende de mottatte billedsignalverdier dersom den nevnte overskridelse blir bekreftet ved karakteriseringen eller antatt korrekt på grunnlag av den feilkonstaterende koding.

For ved større forskjeller mellom nabo-billedsignalverdier ikke å få noen forfalskning av billedinnholdet på mottagningssiden, blir billedfeilkorreksjonen frakoblet når der mottas en tilsvarende markering eller en av kodingen bekreftet uforfalsket signalverdi.

Det er hensiktsmessig om der ved slike differanser mellom to nabo-billedsignalverdier som overskrider terskelverdien, deretter gjøres bruk av den mottatte billedsignalverdi dersom denne har en differanse fra en ytterligere tilgrensende billedsignalverdi mindre enn den forhåndsbestemte terskelverdi.

Der behøves da ikke noen ekstra markering eller noen feilkonstaterende koding for å sikre overføring av suksessive sterkt forskjellige billedsignalverdier så snart bare to nabo-billedsignalverdier har omtrent samme verdi. Som nabo-billedsignalverdier kan igjen betraktes slike som følger på hverandre vannrett, loddrett, diagonalt, eller til og med - riktignok med anselig lagringsutstyr - billedsignalverdier for på hinannen følgende bilder. Ser man bort fra utnyttelsen av den kronologiske korrelasjon, så resulterer en undertrykkelse av en enkelt signalverdi som avviker sterkt fra de tilgrensende signalverdier. Dette turde imidlertid bare i ekstreme unntagelsestilfeller kunne virke forstyrrende.

Ved en koblingsanordning til gjennomførelse av fremgangsmåten er det gunstig om billedsignalverdiene i en mottagningsdel tilføres en første inngang til en komparatbr og en inngang til en regnekobling, hvis utgang er forbundet med en annen inngang til komparatoren, hvis utgang styrer en elektronisk omkobler-, hvis innganger får de mottatte billedsignalverdier og billedsignal-anslagsverdiene tilført.

Ved hjelp av en regnekobling blir der ut fra de allerede mottatte billedsignalverdier utregnet en billedsignal-anslagsverdi som så blir sammenlignet med den tilsvarende mottatte billedsignalverdi.

Er differansen mellom de to verdier så stor at den forhåndsbestemte terskelverdi blir overskredet, blir den elektroniske omkobler styrt slik av komparatoren at billedsignal-anslagsverdien blir gjennomkoblet til utgangen. Den elektroniske omkobler kan realiseres med en tidskobling ved hvis hjelp billedsignalverdien eller en tilsvarende billedsignal-anslagsverdi leveres som kodeord fra forsinkelsesledd eller lågere til koblingsanordningens utgang.

Regnekoblingen består f.eks. av en predikator som i enkleste tilfelle gjennomfører en lineær ekstrapolasjon.

I den forbindelse blir differansen mellom to suksessive signalverdier bestemt og denne differanse addert til siste signalverdi. Herved resulterer den nye billedsignal-anslagsverdi, som så blir sammenlignet med neste mottatte billedsignalverdi. For beregningen av billedsignal-anslagsverdien er det selvsagt også mulig å gjøre bruk av flere allerede mottatte billedsignalverdier. Likeledes er det også mulig å beregne flere suksessive billedsignal-anslagsverdier når forstyrrede billedsignalverdier mottas. Oppbygningen av predikatorer er tilstrekkelig kjent fra DPCM-teknikken. Istedenfor en predikator kan man selvsagt også anvende en interpolator.

Med utgangspunkt i den lineære interpolasjon er det også mulig å anvende kompliserte utførelsesformer for interpolatoren. I alminnelighet vil man imidlertid bare gjøre bruk av en eller noen få billedsignalverdier som ble mottatt senere enn den billedsignalverdi som skal bedømmes. Interpolatoren gir i alminnelighet en noe større nøyaktighet i tilfellet av øket påkostning til koblingsteknisk utstyr og en ekstra gangtid, som imidlertid ikke i noe tilfelle virker forstyrrende for koblingsanordningen.

Ytterligere gunstige utforminger av oppfinnelsesgjen-standen er angitt i. øvrige underkrav.

Fremgangsmåten vil bli nærmere belyst ved utførelses-eksempler. Fig. 1 viser kurven for et utsnitt av et billedsignal. Fig. 2 er et prinsippkoblingsskjerna for en mottagningsdel.

Fig. 3 er et prinsippkoblingsskjerna for en sendedel.

Fig. 4 er et prinsippkoblingsskjerna for en tilhørende mottagningsdel med en dekoder til utvalgstyring ved hjelp av en ekstra markering. Fig. 5 viser mottagningsdelen i en variant som likeledes muliggjør korrekt overføring av suksessive billedsignalverdier med store forskjeller. Fig. 6 er et koblingsskjerna for en komparator, og fig. 7 viser skjematisk en regnekobling.

På fig. 1 er der for amplitudene A av de enkelte billedsignalverdier s inntegnet en omhyllingskurve. Istedenfor signalverdien s^blir der imidlertid mottatt en feilaktig signalverdi E1. Den billedsignal-anslagsverdi s^som utregnes fra de forutgående signalverdier, avviker bare minimalt fra den virkelige billedsignalverdi s^. Da den feilaktige billedsignalverdi E1 ligger innenfor terskelverdien S betraktet fra den utregnede billedsignal-anslagsverdi s^, skjer der ingen billedfeil-korreksjon. Etter noen uforfalskede signalverdier s^ blir der mottatt en ytterligere feilaktig signalverdi E5 istedenfor den korrekte billedsignalverdi s,.. Avviket av den feilaktige signalverdi E5 fra en utregnet billedsignal-anslagsverdi s,- er her større enn terskelverdien S. Derfor blir der deretter istedenfor den feilaktige signalverdi E5 gjort bruk av den tilhørende billedsignal-anslagsverdi s^. Etter flere korrekt mottatte signalverdier blir der igjen mottatt en-feilaktig signalverdi E13. Også denne feilaktige signalverdi avviker mer enn tillatt terskelverdi S fra den utregnede billedsignal-anslagsverdi s^- Der blir altså igjen deretter gjort bruk av den utregnede billedsignal-anslagsverdi s.|2 istedenfor den feilaktige signalverdi E13.

Man ser av fig. 1 at de utregnede signal-anslagsverdier

i tilfellet av et korrelert signal stemmer meget godt overens med signalverdiene s. I alminnelighet turde en lineær ekstra-polas jon være tilstrekkelig. Bruken av flere signalverdier og en forbedret ekstrapolasjon, f.eks. under anvendelse av et polynom, bringer enda bedre resultater. I alminnelighet vil der ikke behøves noen interpolasjonsmetode til utregningen av signal-anslagsverdiene.

Ved en mottagningsdel som vist i prinsippet på fig.

2, får koblingsanordningens inngang 1 billedsignalverdiene s tilført. Et forsinkelsesledd 2 er tilkoblet inngangen 1. Utgangen fra forsinkelsesleddet er forbundet med en første inngang 4^til en komparator 4 og med inngangen til et annet forsinkelsesledd 5. Utgangen fra annet forsinkelsesledd er forbundet med en elektronisk omkobler 7, ved hvis utgang 8 de korrigerte billedsignalverdier scgis ut. Til inngangen 1 er der likeledes koblet en regnekobling 3 som bestemmer billedsignal-anslagsverdiene s\ . Utgangen fra regnekoblingen

3 er forbundet med en annen inngang 4^ til komparatoren 4

og via et tredje forsinkelsesledd 6 med den elektroniske omkobler 7. Den elektroniske omkobler styres fra utgangen 4^for komparatoren 4.

Ut fra de billedsignalverdier s som opptrer ved inngangen 1, blir billedsignal-anslagsverdiene s^ utregnet i regnekoblingen 3. For dette prinsippkoblingsskjerna blir det antatt at regnekoblingen 3 har en bestemt gangtid som utlignes av første forsinkelsesledd 2.

Inneholder regnekoblingen 3 en interpolasjonskobling,

er dette første forsinkelsesledd 2 likeledes nødvendig. Komparatoren sammenligner hver gang en utregnet billedsignal-anslagsverdi s\ med den tilhørende billedsignalverdi s^.

Er det beløpsmessige avvik større enn den forhåndsbestemte terskelverdi, kommer de utregnede billedsignal-anslagsverdier

A

via den elektroniske omkobler 7 til koblingsanordningens utgang 8. Er differansen mellom utregnet billedsignal-anslags-A

verdi si . og tilhørende billedsig3 nalverdi si. derimot mindre enn terskelverdien S, blir billedsignalverdien s^ avgitt ved utgangen 8. De korrigerte signalverdier som gis ut, er betegnet med sc<

I tilfellet av en seriell virkemåte av koblingsanordningen behøves stadig annet og tredje forsinkelsesledd 5, 6. Skjer behandlingen av signalverdiene derimot parallelt, kan disse forsinkelsesledd eventuelt falle bort og de korrigerte signalverdier overtas direkte av første forsinkelsesledd 2 eller

. av regnekoblingen 3.

Som forsinkelsesledd kan der alt etter koblingsutførelse

anvendes gangtidsledd eller lagerelementer.

Som komparator 4 kan der anvendes en vanlig hardware-messig utført subtraksjonskobling, f.eks. komponent SN54181, firma Texas Instruments, med etterkoblet terskelverdikobling.

Et utførelseseksempel er vist på fig. 6. Billedsignal-anslagsverdien s\ og billedsignalverdien s^ tilføres subtraksjonskoblingen 41 via inngangene 4^og A^. Differansens høyest-verdige bits blir kontrollert på positive og negative differanser. Dette skjer ved hjelp av en ELLER-port 43 med etterkoblet OG-port 44, resp. ved hjelp av en NOR-port 45. Fortegns-biten VB tilføres OG-porten 44 og NOR-porten 45 via en inverter 42. Utgangene fra disse portene er sammenfattet ved en ELLER-port 46.

Regnekoblingen 3 består i enkleste tilfelle av en subtraksjonskobling som bestemmer differansen mellom to suksessive billedsignalverdier s^_^, s^resp. s^_2'Si-1'°9en ac^i~sjonskobling hvor denne differanse blir addert til siste billedsignalverdi (Sj_=sj__-|+s^_^~s^_2) (fig-7)-Denne regnekobling inneholder et forsinkelsesledd 31 hvis inngang og utgang er forbundet med inngangene til en ytterligere sub-traks jonskobling 32 (komponent SN54181, firma Texas Instruments), og en addisjonskobling 33 hvis innganger er forbundet med henholdsvis utgangen fra subtraksjonskoblingen 32 og inngangen til gangtidsleddet 31.

For at en koblingsanordning som vist på fig. 2 ikke

skal føre til undertrykkelse av billedsignalverdier, blir der på sendesiden føyet inn en markering som angir større differanser i billedsignalverdiene.

Sendedelen på fig. 3 inneholder et forsinkelsesledd

10 som sammen med en regnekobling 11 er tilkoblet inngangen

9. Utgangene fra forsinkelsesleddet 10 og regnekoblingen

11 tilføres henholdsvis en første og annen inngang 12^ resp. 122til en komparator 12, hvis utgang 12^styrer en koder 14. Utgangen fra denne koder er forbundet med en elektronisk omkobler 15 som sig^ nalverdiene si. tilføres via et ekstra gangtidsledd 13. Utgangen fra den elektroniske omkobler 15

er betegnet med 16. Den tidligere beskrevne mottagningsdel er avpasset i samsvar med denne sendedel. Hver gang en sammenligning av de utregnede billedsignal-anslagsverdier s\ med billedsignalverdiene s^gir en overskridelse av den forhåndsbestemte terskelverdi, blir der over koderen 14 levert en markering k. Denne blir ved hjelp av den elektroniske omkobler 15 sammenfattet med billedsignalverdien s^ til et multipleks-signal s, k.

Denne markering kan også bestå av en bit som tilordnes hver billedsignalverdi, men markeringen kan også som allerede nevnt innledningsvis, overføres før en billedlinje i samplings-luken.

Koderen sørger for å sette den tilsvarende bit eller

føye inn en karakteriserende kombinasjon. Den kan realiseres med et skiftregister hvor der i tilfellet av en markering blir satt en eller flere bits.

Prinsippkoblingsskjemaet på fig. 4 tjener til å belyse virkemåten av markeringen. Mottagningsdelen på fig. 4 stemmer langt på vei overens med den på fig. 2. Første forsinkelsesledd 2, regnekoblingen 3, komparatoren 4, forsinkelsesleddene 5 og 6 samt den elektroniske omkobler 7 forekommer likeledes. Regnekoblingen 3 får billedsignalverdien s tilført over et fjerde forsinkelsesledd 24 og en annen elektronisk omkobler 19. Inngangen til koblingsanordninen 1 fører til en tredje elektronisk omkobler 18 som arbeider som demultiplekser og deler opp de mottatte signaler i billedsignalverdier og markering k. Markeringen k kommer til en dekoder 20 hvis utgang via et femte forsinkelsesledd 21 er forbundet med en ELLER-port 22, hvis annen inngang er forbundet med utgangen fra komparatoren 4, og hvis utgang styrer både den elektroniske bryter 7 og den annen elektroniske bryter 19, hvis annen inngang er tilkoblet utgangen fra tredje forsinkelsesledd 6.

Hvis der ikke mottas noen markering som angir at en differanse mellom billedsignalverdien s. og billedsignal-

1

anslagsverdien s^ overskrider den fastlagte terskelverdi, stemmer virkemåten av prinsippkoblingen på fig. 4 langt på

vei overens med den for koblingsanordningen på fig. 2. Blir der koblet om fra en mottatt billedsignalverdi til den utregnede billedsignal-anslagsverdi, som via den elektroniske omkobler 7 avgis til koblingsanordningens utgang, blir denne

A

billedsignal-anslagsverdi s^via annen elektroniske omkobler 19 også tilført inngangen til regnekoblingen 3, som anvender den med for beregningen av neste billedsignal-anslagsverdi s\ + .j . Herved unngår man i størst mulig grad å la feilaktige billedsignalverdier s komme med i beregningen av billedsignal-anslagsverdien.

Blir en markering k konstatert av dekoderen 20, så blir den elektroniske omkobler 7 via femte forsinkelsesledd 21

ved hjelp av ELLER-porten 22 på riktig tidspunkt stilt på utvalg av billedsignalverdiene s^, skjønt den forhåndsbestemte terskelverdi er overskredet.

Tjener bare en bit av de mottatte billedsignalverdier

som markering, så behøver bare den å kontrolleres av dekoderen. Ellers består denne av en portkobling hvormed der tolkes en binærkombinasjon som tjener som markering.

På fig. 5 er der vist en variant av mottagningsdelen

med mulighet for å klare seg uten markering av større differanser ved på hinannen følgende billedsignalverdier.

Denne koblingsanordning svarer langt på vei til den

på fig. 4, dog mangler den elektroniske omkobler 18 ved inn-

gangen 1, dekoderen 20 og femte forsinkelsesledd 21. Isteden er der i billedsignalelementenes signalvei etterkoblet første forsinkelsesledd 2 et annet forsinkelsesledd 23. Inngangen til og utgangen fra forsinkelsesleddet 23 er forbundet med inngangene til en annen komparator 25, hvis utgang er forbundet med en inngang til ELLER-porten 22.

Ved hjelp av forsinkelsesleddet 23 blir der tilført

annen komparator 25 to nabo-billedsignalverdier s^og s^+^. Ved en sammenligning av den billedsignalverdi s^ som opptrer på første komparator 4, med den billedsignal-anslagsverdi som blir utregnet fra foregående billedsignalverdier, fås en overskridelse av den tillatelige terskelverdi. Ved utgangen fra komparatoren 4 opptrer logisk null, som ville koble den elektroniske omkobler 7 om til utvalg av utregnet billedsignal-anslagsverdi s\ dersom ikke annen komparator 25, betinget ved en liten differanse mellom billedsignalverdiene s^og s^+i, avgir logisk ett, som via ELLER-porten 22 bringer den elektroniske omkobler 7 til å velge ut den mottatte billed-

signalverdi s..

3 i

Med denne koblingsanordning er det således likeledes mulig å overføre store differanser mellom nabo-billedsignalverdier ved billedkanter uten at det behøves å overføre til-leggsinformasjon. Enkelte sterkt avvikende signalverdier blir derimot undertrykket.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte til billedfeil-korreksjon ved overføring av billedsignaler, karakterisert ved at der på mottagningssiden skjer en sammenligning av de mot-taA tte billedsignalverdier (s1.) med billedsignal-anslagsverdier (s^ ) utregnet fra tilgrensende billedsignalverdier, og at der i tilfellet av at størrelsen av differansen mellom billedsignalverdi (s^ ) og tilhørende billedsignal-anslagsverdi (s\ ) overskrider en på forhånd gitt terskelverdi (S), istedenfor den mottatte billedsignalverdi (s^ ) deretter gjøres bruk av den tilsvarende billedsignal-anslagsverdi (s\ ) .

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at der overføres en ekstra markering dersom differansen mellom billedsignalverdien (s^ ) og en tilgrensende billedsignalverdi (s^ _^ ) eller den utregnede billedsignal-anslagsverdi (s\ ) overskrider den fastlagte terskelverdi.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at høyestverdige bits av billedsignalverdiene (s^ ) sikres ved en feilkonstaterende koding.

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 2 eller 3, karakterisert ved at der på mottagningssiden når differansen mellom billedsignalverdien (s^ ) og en tilgrensende billedsignalverdi (s^_^) eller billedsignal-anslagsverdien (s\ ) overskrider terskelverdien (S), deretter gjøres bruk av de overførte billedsignalverdier (s^ ) dersom overskridelsen bekreftes av markeringen eller antas korrekt på grunnlag av den feilkonstaterende koding.

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at der når differansen mellom to nabo-billedsignalverdier (s._^, s^ ) overskrider terskelverdien (S), deretter gjøres bruk av den mottatte billedsignalverdi (s^ ) dersom denne har en differanse mindre enn den fastlagte terskelverdi (S) fra en ytterligere nabo-billedsignalverdi ( <s> i+1 ).

6. Koblingsanordning til gjennomførelse av en fremgangsmåte som angitt i et av de foregående krav, karakterisert ved at billedsignalverdiene (s^ ) i en mottagningsdel tilføres en første inngang (4^ ) til en komparator (4) og en inngang til en regnekobling (3), hvis utgang er forbundet med en annen inngang (42 ) til komparatoren (4), hvis utgang styrer en elektronisk omkobler (7), hvis innganger får de mottatte billedsignalverdier (s^ ) og billedsignal-anslagsverdiene (s^) tilført (fig. 2).

7. Koblingsanordning til gjennomføelse av en fremgangsmåte som angitt i krav 2 eller 3, karakterisert ved at der i en sendedel likeledes er anordnet en komparator (12) hvis første inngang (12^ ) får billedsignalverdiene (s^) tilført, at der finnes en ytterligere regnekobling (11) som likeledes får billedsignalverdiene (s^ ) tilført, at den ytterligere regnekoblings utgang er forbundet med en annen inngang (122 ) til komparatoren (12), hvis utgang fører til en koder (14) hvis utgang i sin tur er forbundet med en elektronisk omkobler (15) som sender de av koderen (14) avgitte markeringer (k) og billedsignalverdiene (s^ ) ut.

8. Koblingsanordning som angitt i krav 6 eller 7, karakterisert ved at der i mottagningsdelen finnes en dekoder (20) som de mottatte markeringer eller tilleggsinformasjonene til feilbestemmelse tilføres, at dekoderens (20) utgang med utgangen fra komparatoren (4) via en logisk sammenknytning (22) styrer den elektroniske omkobler (7), og at der er forkoblet regnekoblingens (3) inngang en ytterligere elektronisk omkobler (19) ved utvalg av billedsignal-anslagsverdien (s\) til videre bruk istedenfor billedsignalverdien (s^ ).

9. Koblingsanordning som angitt i krav 6 eller 7, karakterisert ved at der i mottagningsdelen er innkoblet et ekstra forsinkelsesledd (23) i billedsignal elementenes (s^ ) signalvei, at der finnes en annen komparator (25) hvis innganger får nabo-billedsignalverdier (s^ , s^+-j) tilført fra det ekstra forsinkelsesledd (23) for kontroll av deres differanse, at utgangen fra den ekstra komparator (25) sammen med utgangen fra den førstnevnte komparator (4) via en logisk sammenknytning (22) styrer den elektroniske bryter (7) og den ytterligere elektroniske omkobler (19) som er forkoblet inngangen til regnekoblingen (3), og som i tilfellet av utvalg av billedsignal-anslagsverdien ( <s>\ ) for videre bruk, likeledes tilfører regnekoblingens inngang denne billedsignal-anslagsverdi.

10. Koblingsanordning som angitt i et av kravene 1-9, karakterisert ved at der som regnekobling (3) tjener en predikator eller en interpolator.