NO784332L - Amidderivater, farmasoeytiske preparater og fremgangsmaate til bekjempelse av virusinfeksjoner - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår nye farmasøytiske preparater samt en ny fremgangsmåte for selektiv bekjempelse av vir-us, så som herpesvirus, influensavirus, RNA svulstvirus,. etc, som kan forårsake forskjellige sykdommer hos dyr og mennesker.

Slike sykdommer inbefatter både vanlige infeksjoner og neoplastiske lidelser, f.eks. kreft. I de tilfelle hvor den aktive ingrediens i preparatet er en ny forbindelse, så

inbefatter oppfinnelsen også de nye forbindelser som sådanne.

Effekten av virus på forskjellige kropps-funksjonér er sluttresultatet av forandringer som opptrer på

det cellulære og subcellulære nivå. De patogene forandringer på de cellulære nivå er.forskjellige for forskjellige kombinasjoner av virus og verts celler. Mens noen virus frembringer en generell nedbrytning (dreping) av disse celler, så kan andre typer virus omdanne celler til neoplastisk tilstand.

Viktige vanlige virusinfeksjoner er herpes dermatitis (heri ingår herpes labialis), herpes keratitis,

herpes genitalis, herpes zoster, herpes encephalitis, smittsom mononucleose og cytomegalovirusinfeksjoner, som alle forårsakes av virus som horer til herpesvirusgruppen. Andre viktige virussykdommer er influensa A og B som forårsakes av influensa A og B virus henholdsvis. En annen viktig og vanlig virussykdom er virushepatit, og da spesielt hepatit B virusinfeksjoner som har stor spredning. Effektiv og selektiv antivirale midler er folgelig nodvendig og onskelig for behandling av disse sykdommer og lidelser.

Flere forskjellige virus av både DNA og RNA typen har vist seg å kunne frembringe svulster hos dyr. Effekten av cancerogene kjemikalier på dyr kan resultere i aktivering av latente svulstvirus. Det er mulig at svulstvirus inngår også hos menneskesvulster. De mest sannsynlige tilfelle man kjenner hos mennesket idag er leukemi, sarcoma, brystkarcinoma, Burkitt lymphoma, nasopharyngeal carcinoma og cervicalkreft

hvor RNA svulstvirus og herpesvirus er indikert. Dette gjor det meget viktig å kunne finne selektive hemmere for tumoppgen virus og deres funksjoner, hvorved man kunne få et effektivt middel for bekjempelse og behandling av kreft.

Det viktigste og vanligste trekk ved samvirkningen mellom virus og celler er repeteringen eller transkriberingen av spesifikk viral genetisk informasjon, som bæres av virusets nukleinsyrer. Disse virale nucleinsyrer er av to typer, desoksy-ribonukleinsyre (DNA) eller ribonukleinsyre (RNA). Den primære genetiske informasjon i cellen bæres av cellens DNA. DNA og RNA syntesen inbefatter komplekse enzymer som kalles DNA og RNA polymeraser henholdsvis. Den genetiske.informasjon overfores til de nye nukleinsyrer fra en såkalt template nukleinsyre. Det er fire vanlige måte ved hjelp av hvilke disse nukleinsyrer

kan repiteres eller transkriveres.

Prosessen 1 og 3 brukes av cellene. , DNA virus så som herpesvirus kan også bruke prosess eller fremgangsmåte 1, men enzymet er forskjellig fra det som finnes i cellen.

RNA virus så som influensavirus bruker prosess 2 og RNA svulstvirus (retrovirus) kan transkribere sin RNA til DNA ved hjelp av fremgangsmåte 4*

De virale polymeråser og den virale nukleidsyre-syntesen er ikke viktig bare for vanlig (produktiv) virusinfeksjoner, men også for oral omformning av celler til en neoplastisk tilstand som forer til kreft (tumorogenfunksjon av virus).

I det sistnevnte tilfelle kan DNA fremstillet av DNA virus så som herpesvirus eller transkribert fra RNA av RNA svulstvirus og som bærer den genetiske informasjon som er nodvendig for celletrans-formasjon, integreres i vertscellens DNA. Denne integrering, eller senere som en konsekvens av integrering ( så. som en samvirkning med cancerogene kjemikalier), kan f6re til omdannelse av vertscellen. De implikasjoner som kan oppstå ved hemming av reverstranskriptase for celleomdannelse er blant annet beskrevet i U.S. patent 3.979.511.

Siden virale polymeraser i de fleste tilfelle er forskjellig fra.de som finnes i cellene, så er disse virus-enzymér og virusnukleinsyresynteser gode mål for spesifikk antiviral kjemoterapi, sa som kjemoterapy mot kreft forårsaket av virus. Det skal bemerkes at mange forbinels.er som for tiden brukes for kjemoterapi mot kreft er hemmere av nuklinsyresynteser. Det er derfor mulig at antivirale forbindelser som også er hemmere av nukleinsyresyntesen, kan påvirke kreftcellene direkte. Det er folgelig et behov for et effektivt antiviralt middel

som fortrinnsvis har en selektiv hemmende effekt på en specifikk viral funksjon i det virus som skal. bekjempes. Det er folgelig en generell hensikt ved foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en ny fremgangsmåte for bekjempelse av virusinfeksjonene ved at man bruker et antiviralt middel som utover en selektiv hemmende effekt på virusfunksjoner, men som bare har svak eller en neglisjerbar hemmende effekt på vertscellenes funksjoner.

Man har ifolge foreliggende oppfinnelse funnet

at folgende forbindelser:

hvor R-j_ og R2som er de samme eller f orsk jellige, og hver er valgt fra gruppen bestående.av hydrogen, alkylgrupper med fra 1-6 karbonatomer; cykloalkylgrupper med fra 3-6 karbonatomer; cykloalkyl-alkylgrupper med fra 4-6 karbonatomer;

fenyl og benzyl, og hvor R^og R^er de samme eller forskjellige og hver er valgt fra gruppen, bestående av hydrogen, alkyl-

grupper med fra 1-6 karbonatomer, cykloalkylgrupper med fra 4-6 karbonatomer, fenyl, og benzyl; eller hvor R^

og R^ sammen med nitrogenatomet kan danne en pyrrolidin

eller piperidinring; samt fysiologisk akseptable salter av disse forbindelser, hemmer visse virusfunksjoner så som svulst-frembringende funksjoner og formeringen av virus...

Det er underforstått at med begrepet "fysiologisk akseptable salter" av forbindelser med formel i i den foreliggende beskrivelse og etterfølgende krav, bare angår slike forbindelser som kan danne salter. Forbindelser hvor minst en av gruppene R-^og Rg er hydrogen kan danne salter. Forbindelser hvor både R-^ og R^ er forskjellig fra hydrogen danner ikke salter.

Ettersom forbindelsene med formel I, når R^og Rg er forskjellige, inneholder et assymmetrisk sentrum,

så kan de eksistere i form av optisk aktive former og kan folgelig ved hjelp av kjente fremgangsmåter opploses i sine optiske antipoder.

I den foreliggende beskrivelse er forbindelser ifolge oppfinnelsen angitt som derivater av forbindelsen hydroksykarbonylfosfonsyre, og denne er også kjent under navnet fosfonomaursyre.

Forbindelser med formel I og deres fysiologisk akseptable salter kan brukes ved terapeutisk og/eller profylaktisk behandling av virussykdommer og kan folgelig brukes ved terapeutisk og/eller profylaktisk behandling av kreft forårsaket av virus.

Forskjellige karbamoylfosfonater er f.eks. beskrevet i US patentene nr. 2.909.558, 3.849.102,' 3.929.448, 3.952.074, 3.997.544 og i Chemical Abstracts Vol. 50, 793

(1956) og.Vol. 45. 542 (1951). Imidlertid er ingen av disse forbindelser blitt foreslått brukt for noe farmakologisk formål.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer folgende fremgangsmåter.

A. En fremgangsmåte for behandling av lidelser og sykdommer som skyldes virus i dyr og mennesker, som inbefatter at man tilforer et dyr eller ehslik pasient en terapeutisk' effektiv mengde av en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av en slik forbindelse.

B. Fremgangsmåte for behandling av virus-induserte. neoplastiske lidelser eller sykdommer i. dyr og mennesker ved at man hemmer omdannelsen av virus-infiserte celler,karakterisertved at man tilforer dyret eller pasienten en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av denne. C. En fremgangsmåte for behandling av sykdommer som skyldes virus' i dyr og mennesker ved at man hemmer aktiviteten på den virale polymerasen,karakterisert vedat man tilforer dyret eller pasienten en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av en slik forbindelse i en tilstrekkelig stor mengde til åt man hemmer aktiviteten på nevnte virale polymerase. D. En fremgangsmåte for å hemme aktiviteten for reverse transkriptaser av virus i.dyr og mennesker, ved at man tilforer dyret eller pasienten en forbindelse med formel I

eller et fysiologisk akseptabelt salt av denne i en tilstrekkelig

stor mengde til at man hemmer aktiviteten på nevnte reverse transkriptåse. Spesielle reverse transkriptaser er reverse transkriptaser for retrovirus, så som visna, sarkoma og leukemivirus.

E. Fremgangsmåte for å hemme formeringen ,av virus, da spesielt herpesvirus, influensavirus og hepatit B virus, samt retrovirus i dyr og mennesker, ved at man tilforer dyret eller pasienten en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av denne i tilstrekkelig stor mengde til at man hemmer nevnte formering.

F. Fremgangsmåte for å hemme veksten av virusomdannede celler i dyr og mennesker,karakterisert vedat man tilforer dyret eller pasienten en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av denne i tilstrekkelig stor mengde til at man hemmer nevnte vekst.

G. Fremgangsmåte for behandling av virus-induserte neoplastiske sykdommer i dyr og mennesker, ved at man hemmer formeringen av svulstvirus,karakterisert vedat man tilforer dyret eller pasienten en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av en slik forbindelse i tilstrekkelig stor mengde til at man hemmer en slik formering.

H. Fremgangsmåte for behandling av virus-induserte neoplastiske sykdommer i dyr og mennesker ved at man hemmer aktiviteten på revers transkriptåse,karakterisert vedat man tilforer dyret eller pasienten en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt herav i tilstrekkelig stor mengde til at man hemmer aktiviteten på nevnte reverse transkriptåse. I. En fremgangsmåte for behandling av neoplastiske sykdommer i dyr og mennesker,karakterisert vedat man til-'forer dyret eller pasienten en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av en slik forbindelse.

Oppfinnelsen angår videre bruken av en forbindelse med formel I eller fysiologisk akseptable salter av slike forbindelser i hver av de ovenfor gitte fremgangsmåter A, B, C, D,

E, F, G, H, ogl. Således angar oppfinnelsen f.eks. bruken av

en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av en slik forbindelse, for (a) for å hemme formeringen av virus i dyr og mennesker, da spesielt herpesvirusinfluensavirus og hepatit B virus, og (b) for.å hemme veksten av virus-omdannet celle i dyr og mennesker.

Videre tilveiebringer oppfinnelsen farmasøytiske preparater som inbefattes som aktiv ingrediens i en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av en slik forbindelse, eventuelt sammen med et farmasøytisk akseptabelt bærestoff eller fortynningsmiddel. Oppfinnelsen angår videre en fremgangsmåte for fremstilling av medisiner med antiviral aktivitet,karakterisert vedat en forbindelse med formel I eller et fysiologisk akseptabelt salt av en slik forbindelse opparbeides-i en tilforselsform som er egnet for terapeutiske formål, samt de ferdig formede preparater som oppnås ved en slik fremgangsmåte..

De fleste forbindelser med formel I er

nye forbindelser, og i de tilfelle hvor den aktive ingrediens'er en slik forbindelse så inbefatter altså oppfinnelsen også de nye'forbindelser som sådanne..

Spesielt kan det angis at forbindelser med formel I og deres fysiologisk akseptable salter hvor R^, Rg og R^.og R^ er kombinert på folgende måte, er ikke beskrevet tidligere:

a) Forbindelser hvor både R-^ og R^er hydrogen)'

b) Forbindelser hvor R-^er hydrogen og Rg er fenyl, benzyl, cykloalkyl eller .cykloalkyl-alkyl;

c) Forbindelser hvor minst en av gruppene R^, R^, R^og R^

er cykloalkyl eller cykloålkyl-alkyl; d) Forbindelser hvor minst en av gruppene R^og R^ er benzyl.

I de nedenforstående tabeller er angitt de

forbindelser med formel I som er tidligere kjente . Oppfinnelsen inbefatter som sådan også de forbindelser som sådan med formel I og som tidligere ikke er kjente. Videre. inngår grupper av nye forbindelser som har de foretrukne grupper av radikale slik dette er angitt i de etterfSigende tabeller. De individuelle forbindelser som er angitt i de nedenforstående tabeller, eller som er ekemplisert i eksemplene og som tidligere ikke er angitt som kjente, ansees å være nye og inngår i oppfinnelsen.

Forbindelsene med formel I kan hydrolyseres

in vivo til fosfonomaursyre eller ioniserte former av denne, som er virksomme antivirale midler.- Rent generelt inbefatter således oppfinnelsen bruken av alle fysiologidk akseptable forbindelser (heri inngår fysiologisk akseptable salter)

med formel I, hvor R-p Rg, R^og R^er enhver farmasøytisk akseptabel organisk gruppe, som ved en in vivo hydrolyse er istand til å danne fosfonomaursyre eller et fysiologisk akseptabelt salt av denne i mennesker eller dyr (dvs. bioforloperforbindelser for fosfonomaursyre), for derved å

få en behandling av virusinfeksjoner og nærstående lidelser og sykdommer slik dette er beskrevet tidligere, både i dyr og mennesker, foruten at oppfinnelsen inbefatter farmasøytiske preparater inneholdende slike forbindelser.

Fosfonomaursyre og dens fysiologisk akseptable salter hemmer virusfunksjoner så som polymeraser heri inngår revers -transkriptåse og virusformering som sådan, og har effekter på virusinfeksjoner og virus-beslektede svulster både hos mennesker og dyr. Den antivirale effekt av trinatriumfosfonoformat er beskrevet av Helgstrand et.al. o Science 201, 819 (1978).

En viktig trekk ved foreliggende oppfinnelse er at radikalene R-^, Rg, R^og R^ i formel I kan velges på en slik måte at forbindelsene med formel I og deres fysiologisk akseptable salter får mere gunstige farmakokinetiske egenskaper enn f osf onomaursyre og dens fysiologisk akseptable salter.. Slike gunstige farmakokinetiske egenskaper inbefatter bedre vevsintrengning, bedre oral absorbsjon og forlenget aktivitet.

bedre oral absorbsjon og forlenget aktivitet.

Skjont foreliggende oppfinnelse angår generelt en ny fremgangsmåte for selektiv bekjempelse av virussykdommer hos dyr og mennesker , samt farmasøytiske preparater som kan brukes ved en slik behandling, så er foreliggende oppfinnelse spesielt anvendbar ved behandling av herpesvirusinfeksjoner, influensavirusinfeksjoner, hepatitis B virusinfeksjoner og kreft forårsaket av herpesvirus og RNA-svulstvirus.

Et spesielt viktig trekk ved foreliggende oppfinnelse er bruken av preparater ved behandlingen av herpes-virusinf eks joner . Blant dé herpesvirus som kan behandles kan nevnes herpes simplex type 1 og 2, varicella (Herpes zoster), virus som forårsaker smittsom mononukleosis (f.eks. Epstein-Barr virus), og cytomegalovirus. Viktige sykdommer som skyldes herpesvirus er herpes dermatitis, (heri ingår herpes labialis) herpes genitalis, herpes keratitis og herpes encefalitis. Et annet viktig område er bruken av de: foreliggende preparater for behandling av infeksjoner som skyldes ortomyxoyirus, f.eks. influensavirus av type A og type B. Videre kan preparatene brukes for behandling av infeksjoner som er forårsaket av virus og som hepatitvirus A og hepatitvirus B, papillomavirus, adenovirus og poxvirus.

Videre kan preparater ifolge foreliggende oppfinnelse brukes for behandling av infeksjoner som skyldes pikornavirus, togavirus heri ingår arbovirus, retrovirus (f.eks. leukovirus), arenavirus, koronavirus, rhabdovirus, paramyxovirus, hepatitis non A og non B virus, iridovirus, papovavirus, parvo-virus, reovirus og bunyavirus.

Andre mulige områder for anvendelse av de foreliggende preparater, er behandling av kreft og svulster, spesielt de som skyldes virus. Denne effekten kan oppnås på forskjellige måter, f.eks. ved at man hemmer omdannelsen av virus-infiserte celler til en neoplastisk tilstand, ved at man hemmer spredningen av virus fra de omdannede celler til andre normale celler og ved at man stanser veksten av virusomdannede celler. Et spesielt område for. bruk av de foreliggende oppfinnelser er hemmingen av . reverse transkriptåse hos RNA svulstvirus. Virus i denne gruppe inbefatter alle de omdannende sarkoma C-typevirus,

leukemi C-type virus og brystkreft B-type-virus. Andre mulige områder for anvendelse av de foreliggende preparater med hensyn til kreftkjemoterapi er behandling av leukemi, lymfoma heri ingår Burkitt lyfoma og Hodgkins sykdom, sarkoma, brystkarcinoma, nasofaryngeal karcinoma og cervikal kreft I hvor RNA svulstvirus og herpesvirus' er indikert. Andre mulige j områder for bruk av de foreliggende preparater med hensyn.til j kreftkjemoterapi er behandlingen av muliple myeloma og kreft i i lungene ( og bronkiene), i maven, leveren, tykktarmen, urin- i blæren, leppene, ben og lever, samt eggstokker, prostata, pancreas , j hudkreft (melanoma), rectum, spyttkjertlene, munnen, esofagus,".i

r testes, hjernen, (og kranial meninges) thyroidkjertelen, j galleblæren,(og galleganger) nesen, larynx, sammenbindende vev, j penis, yulvas, vagina, corpus uteri, tungen, bryst og cervix.

Illustrerende eksempler på betydningen av radikalene R^, R^, R^og R^er folgende:

De ovenfor angitte eksempler er ment å illustrere betydningen av alle radikalene R^, R^, R^og R^med hensyn til antall karbonatomer som er angitt for hvert enkelt radikal.

Foretrukne grupper av radikalene R-^ og R^er folgende: 1. gruppen bestående av rette og grenede alkylgrupper med fra 1-6 karbonatomer, fenyl og benzyl,

2. gruppen bestående av rette og grenede alkylgrupper med fra 1-4 karbonatomer, fenyl og benzyl, 3. gruppen bestående av rette og grenede alkylgrupper med fra 1-6 karbonatomer, 4. gruppen bestående av rette alkylgrupper med fra 1-4

karbonatomer, d.vs. metyl,.etyl, n-propyl og butyl

5- fenyl,

6. benzyl,

7'hydrogen, (nye forbindelser)

Det er spesielt foretrukket av R-^og R^ er

de samme.

Foretrukne grupper av radikalene R^og R^ er folgende:

8.R^ og R^ er de samme eller forskjellige og hver valgt fra

en gruppe bestående av hydrogen, alkylgrupper med fra 1-4-karbonatomer, fenyl og benzyl.,

9'R a og R^er de samme eller forskjellige og er valgt fra grupper bestående av hydrogen og alkylgrupper med fra 1-4 karbonatomer, 10. R^og R^er de samme eller forskjellige og hver valgt fra hydrogen og fenyl, 11. R^j_ og R^er de samme eller forskjellige og hver valgt fra gruppen bestående av hydrogen og benzyl,

12. R^ og R^er begge hydrogen,

13. R^er hydrogen og R^er valgt fra gruppen bestående av alkylgrupper inneholdende 1-4 karbonatomer,

14. R^er hydrogen og R^ er benzyl,

15. R^er hydrogen og R^ er valgt fra cykloålkylgrupper med fra 4-6 karbonatomer.

Foretrukne kombinasjoner av R^'og Rg samt R^

og R^ er folgende:

1. R-j_ og Rg. er de samme og valgt fra rette eller grenede

alkylgrupper inneholdende 1-6 karbonatomer, fenyl og benzyl, mens R^og R^er som definert i.enhver av gruppene 8 - 15 ovenfor,

2. Rj og Rg er.de samme og valgt fra rette eller grenede alkylgrupper med fra 1-4 karbonatomer, fenyl og benzyl, mens

.R^og R^er som definert i enhver av gruppene 8 - 15 ovenfor,

3. R-]_ og Rg er de samme og valgt fra rette og grenede alkylgrupper med fra 1-6 karbonatomer, mens-R^og R^er som definert i enhver av gruppene 8 - 15 ovenfor, 4- R}, og Rp .er fenyl, mens R^og R^ er som definert i enhver av gruppene 8-15 ovenfor, 5. R-^ og Rg er benzyl, mens R^og R^er som definert i enhver av gruppene 8 - 15 ovenfor (nye forbindelser), 6. R-^og Rg er hydrogen, mens R^og R^ er som definert i enhver av gruppene 8^15 ovenfor..

I de ovenfor angitt seks foretrukne kombinasjoner av R-L og Rg samt R^og R^, er det foretrukket at R^og R^er de samme eller forskjellige og at hver er valgt fra gruppene bestående av hydrogen, alkylgrupper med fra 1-4 karbonatomer, fenyl og benzyl.

Eksempler på foretrukne forbindelser ifolge oppfinnelsen er gitt i den etterfølgende tabell. I den hoyre kolonnen er det angitt hvorvidt forbindelsen spesielt har vært beskrevet i litteraturen tidligere; méns alle de andre forbindelsene ansees å være nye og således inngår i oppfinnelsen.

og fysiologisk akseptable salter av disse forbindelser.

Salter av de aktive forbindelsene

Fysiologisk akseptable salter av de aktive forbindelser som har formel I som kan danne salter,, kan fremstilles ved fremgangsmåter som er kjente og som er illustrert i det etterfølgende. Metallsalter kan fremstilles ved å reagere et metallhydroksyd med den aktive forbindelse i syreform. Eksempler på metallsalter av den aktive forbindelse som kan fremstilles på denne måte, er salter som inneholder Li, Na, K, Ca, Mg, Zn, Mn og Ba. Et mindre opploselig metall-salt kan utfelles av en oppløsning .av et mer opploselig salt ved tilsetning av en egnet metallforbindelse. Således kan f.eks. Ca, Ba, Zn, Mg og Mnsalter av de aktive forbindelsene fremstilles fra deres natriumsalter. Metallionet i et metall-salt i den aktive forbindelse kan utbyttes med hydrogenjoner, andre metallioner, ammoniumioner og ammoniumioner substituert med en eller flere organiske radikaler, ved å bruke en kationutbytter som vist i de etterfølgende eksempler.

Eksempler på andre brukbare salter som kan fremstilles på denne måte, er salter med formelen

hvor n. er 1 eller 2 og X er en saltdannende forbindelse C6H13NH2, (CH3)2NH; (C^H^NH, (C^HgJgNH, ((^H-^NH, (C6H13)2NH, (CH3)3N, (C2H5)3N, (C^H^N, (C^H^N, (C^-^N, (C5H13)3N, CgH5CH2NH2, HOCHgCHgNHg, (H0CH2CH2)2NH, (HOCH2CH2)3N, CgH^NHfCHgCHgOH), CgH^N- (CH2CH2OH)2,

Andre eksempler på brukbare salter som kan fremstilles ved ioneutbytningsteknikken er kvaternære ammoniumsalter av de aktive forbindelser, d. vs. salter hvor hydrogenatomene i de aktive forbindelser (strukturformel i)

er blitt substituert med kvaternære ammoniumioner så som (<CH>3)4<N,>(<C>2<H>5)4<N,>(C3H7)4N,- (C^^N,. (C^-^N, (Cg<H>^^<N>

og C2H^N(CH2CH2OH)3. Lipofiliske salter av denne typen kan også fremstilles ved å blande et salt av den aktiye forbindelse med et kvaternært ammoniumslat i vann og så ekstrahere ut det resulterende kvaternære ammoniumsalt av den aktive forbindelse med et organisk opplosningsmiddél, så som diklormetan, kloroform, etylacetat eller metylisobutylketon.

De foreliggende forbindelser kan opparbeides slik

at de kan brukes som medisiner både for dyr og mennesker,

både for terapeutisk og profylaktisk bruk. Forbindelsene kan brukes i form av et fysiologisk akseptabelt salt. Egnede salter er f.eks. aminsalter, f.eks. dimetylamin og trietylaminsalt, ammoniumsalt, tetrabutylammoniumsalt, cykloheksylaminsalt,. di-cykloheksylaminsalt, og metallsalter, f.eks. mono- og dinatrium-salt, mono- og dikaliumsalt, magnesiumsalt, kalsiumsalt og sink-salt.

Forbindelser ifolge foreliggende oppfinnelse er spesielt fordelaktige for systemisk behandling av virusinfeksjoner ved oral ti]førsel eller ved injeksjon. Sammenlignet med fosfononomaursyre er de vanligvis mer stabile i syreopplosninger, og folgelig blir de vanskeligere dekomponert i mavesekken.

Sammenlignet med fosfonomaursyre er forbindelser ifolge foreliggende oppfinnelse mere lipofile og er således bedre egnet for behandling av virusinfeksjoner i organer hvor det er viktig med en gjennomtrengning av lipidbarriærer.

I klinisk praksis vil forbindelsene vanligvis tilfores topikalt, oralt, intranasalt eller ved injeksjon eller ved en inhalering .i form av et farmasøytisk preparat som inbefatter den

aktive ingrediens i form av en opprinnelig forbindelse eller eventuelt i form av et farmasøytisk akseptabelt salt av denne,

sammen med et farmasøytisk akseptabelt bærestoff eller fortynningsmiddel som kan være et fast, semi-fast eller flytende stoff eller . en fordoybar kapsel, og slike preparater inngår videre i oppfinnelsen. Forbindelsen kan også brukes uten fortynningsmiddel.

Som eksempler på farmasøytiske preparater kan nevnes tabletter, dråper så som nese- eller oyedråper,.preparater for topikal anvendelse så som salver, kremer og suspensjoner, aerosoler for inhalering, nesesproyter, liposomer, etc. Vanligvis vil den aktive forbindelse utgjore fra 0,05 til 99»eller mellom 0,1

og 99 vektsprosent av preparatet, f.eks. mellom 0,5 og 20%

for preparater som skal brukes for injeksjon, og mellom 0,1

og 50% for preparater som skal brukes for oral tilforsel.

For å fremstille farmasøytiske preparater i form av doseringsenheter for oral anvendelse inneholdende en forbindelse

ifolge foreliggende oppfinnelse, kan den aktive ingrediens blandes med et fast pulveraktig bærestoff, f.eks. laktose, sakarose, sorbitol, mannitol, en stivelse så som potetstivelse, maisstivelse,amylopektin, laminariapulver eller sitrusskallpulver>

et cellulosederivat eller gelatin og kan videre inbefatte smoremidler som magnesium eller kalsiumstearat eller en Carbowax eller andre polyetylenglykolvokser, og sammensetningen,

kan presses til tabletter eller kjerner for belagte tabletter. Hvis det sistnevnte er onskelig kan kjernene belegges for eksempel med konsentrerte sukkeropplosninger som kan inneholde gummiarabikum, talkum og/eller titandioksyd, eller alternativt med et film-dannende middel opplost i lett flyktige organiske opplosningsmidler eller blandinger av organiske opplosningsmidler. Farvestoffer kan tilsettes disse belegg, f.eks. for å kunne skille mellom forskjellige innhold av aktive stoffer. For å fremstille myke gelatinkapsler bestående av gelatin og f.eks. glycerol som mykningsmiddel eller tilsvarende lukkede kapsler,,

så kan den aktive forbindelse blandes med en Carbowax eller en egnet olje så som sesamolje, olivenolje, eller jordnottolje. Harde gelatinkapsler kan inneholde granulater av den aktive forbindelse sammen med faste pulveraktige bærestoffer eller for-tynningsmidler, så som laktose, sakkarose, sorbitol, mannitol, stivelser (f.eks. potetstivelse, maisstivelse eller amylopektin), cellulosederivater eller gelatin, og kan dessuten inbefatte magnesiumstearat eller stearinsyre som smoremidler.

Ved å bruke flere lag av den aktive forbindelse,... skilt av langsomt oppløsende belegg, kan man få tabletter med langsom frigjoring. En annen-vei for å fremstille slike

tabletter er å oppdele dosen av deri aktive forbindelse i granulater med belegg med forskjellig tykkelse, og presse granulatene sammen til tabletter med et bærestoff. Den aktive forbindelse kan også inkorporeres i langsomt opplosende tabletter fremstillet f.eks. av fett og vokstype eller jevnt fordeles i en

tablett av et uoppløselig stoff så som fysiologisk inert plast-stoff.

For å oppnå doseringsenheter for oral tilforsel,

tabletter, kapsler, etc.., som er utformet slik at de hindrer en frigjoring av og en mulig dekomponering av den aktive forbindelse i mavesaften, kan man fremstille tabletter som er såkalt enterisk, belagt, dvs. at de er utstyrt med et lag av mavesaftresistent enterisk film eller belegg som har slike egenskaper at det ikke loser seg opp ved den sure pH man har i mavesekken. Således vil det aktive stoff ikke bli frigjort for preparatet når tynntarmen. Som eksempel på slike kjente enteriske belegg kan nevnes celluloseacetatftalat, hydroksypropylmetylcellulose-ftalater, f.eks. av den type som selges under v?aremerkene HP 55 og HP 50, og EudragitL og Eudragit S.

Brusende pulvere kan fremstilles ved å blande den aktive ingrediens med ikke-toksiske karbonater eller hydrogen-karbonater f.eks. av natrium, kalium eller kalsium, så som kalsiumkarbonat, kaliumkarbonat og- kaliumhydrogenkarbonat,

faste, ikke-toksiske syrer så som tartarsyre, askorbinsyre og sitronsyre, og f.eks. aromastoffer.

Flytende preparater for oral anvendelse kan være

i form av eliksirer, sirup eller suspensjoner, f.eks. opplosninger inneholdende fra 0, 1% til 20% aktiv ingrediens, sukker, samt blandinger av etanol, vann, glycerol, propylenglykol og eventuelt aromastoffer, sakkarin og/eller karboksymetylcellulose som dispergeringsmiddel.

For parenteral anvendelse kan injeksjonspreparater inbefatte en vandig suspensjon av den aktive forbindelse ifolge foreliggende oppfinnelse, fortrinnsvis i en konsentrasjon på fra 0,5 - 10%, og eventuelt et stabiliserende middel og/eller buffer-stoffer i vandig opplosning. Doseringsenheter av oppløsningen

1 kan fordelaktig innelukkes i ampuller.

For topikal anvendelse, spesielt for behandling

av herpesvirusinfeksjoner på huden, kjønnsorganene og i munnen og øynene kan-preparatene egnet være i form av en opplosning,

en salve, en gel, en. suspensjon, en krem eller lignende.

Mengden av aktiv forbindelse kan variere, f.eks. mellom 0,05 og

20 vektsprosent av preparatet. Slike preparater for topikal anvendelse kan fremstilles på kjent måte ved å blande den aktive forbindelse med kjente bærestoffer så som isopropanol, glycerol, paraffin, stearylalkohol, polyetylenglykol, etc. Det farmasøytisk akseptable bærestoff kan videre inbefatte en kjent kjemisk absorpsjonsfremmende forbindelse. Eksempler på slike forbindelser er f.eks. dimetylacetamin (U.S. patent nr. 3•472.931)>triklor-etand eller trifluormetanol (U.S. patent nr. 3.891-757)>visse alkoholer og blandinger av disse (britisk patent nr. 1.001.949)*

Et bærestoff for topikal anvendelse på hel hud er også beskrevet

i britisk patent nr. 1.464.975»som beskriver et bærestoff bestående av et opplosningsmiddel inbefattende fra 40-70% (volum/ volum) isopropanol og 0- 60% (volum/volum) glycerol, og hvor resten, hvis noe er tilstede, er et inert stoff av et fortynningsmiddel som ikke overstiger /\. 0% av det totale volum av oppldsnings-midlet.

Den dose ved hvilken den.aktive ingrediens til-

fores kan variere innen et vidt område og vil være avhengig av de forskjellige faktorer så som infeksjonens type, pasientens alder etc, og kan justeres individuelt. Et mulig område for mengde av aktiv forbindelse som kan tilfores pr. dogn kan f. eks., være fra 0,1 mg til ca. 2000 mg, eller fra ca. 1 mg til ca.

2000 mg, fortrinnsvis fra'1 mg til ca. 2000 mg for topikal tilforsel, fra 50 til ca. 2000 mg eller fra 100 til 1000 mg for oral tilforsel og fra- 10 mg til ca. 2000 mg eller fra 5° til 500 mg for injeksjon. I alvorlige tilfelle kan- det være nød-

vendig å oke dosen 5 ganger til 10 ganger. I mindre alvorlige tilfelle kan det være tilstrekkelig å bruke opptil 500 eller 1000 mg.

De farmasøytiske preparatene inneholdende de aktive ingredienser kan egnet opparbeides slik at de tilveiebringer doser innenfor de angitte områder som enkeltdoseenheter eller som multiple doseringsenheter.

Man har således funnet ifolge foreliggende oppfinnelse 1 at de ovennevnte forbindelser og deres fysiologisk akseptable salter kan brukes for selektivt å hemme formeringen av virus, og at forbindelser ifolge foreliggende oppfinnelse og deres fysiologisk akseptable salter folgelig kan brukes ved terapeutisk og/eller profylaktisk behandling av virusinfeksjoner og neoplastiske. lidelser , slik disse er beskrevet ovenfor.

Fremstilling; av de aktive forbindelser

Begrepet "som angitt ovenfor" for R^, R^, R^og Rcjrefererer seg til de definisjoner' som er gitt i forbindelse med formel I. Hydroksykarbamoylfosfonsyrediestere kan fremstilles ved kjente fremgangsmåter. Eksempler på disse fremgangsmåter er beskrevet av T. Reetz et al i J.Am. Chem. Soc. 77(1955) 3813 og i Houben-Weyl, Methoden der Organische Ohemie-, Opplag 4>Bind XIl/l, Organische Phosphorverbindungen, p. 453-458. Eksempler på disse fremgangsmåter er angitt i det. étterfolgende.

A. Man kan reagere en hydroksykarbonylfosfonsyretriester med ammoniakk eller et amin, noe som skjer etter folgende reaksjonsskjerna:

hvor R-p Rg, R^og R^har samme betydning som angitt ovenfor. R-^ og Rg kan være de samme eller f orsk jellige, • og R^og R^

kan være de samme eller forskjellige. R^er en alifatisk, cykloalifatisk, aralifatisk eller aromatisk avspaltende gruppe som alkylgrupper med fra 1-8 karbonatomer, cykloalkylgrupper med fra 3-8 karbonatomer, cykloalkyl-alkylgrupper med fra 4-8 karbonatomer, fenyl og benzyl.

Reaksjonen utfores fortrinnsvis med ammoniakk, et primært amin eller et egnet sekundært amin så som dietyl-amin, ved temperaturer fra 0 til 100° i tidsrom fra 1 time til 5 dogn.

B. Man kan reagere en fosfittriester med karmamoylforbindelser etter folgende skjema:

hvor Ry er en avspaltende gruppe egnet for reaksjoner av Arbuqow-typen, så som Cl, Br,. I, sulf onat, karboksylat,

alkoksyd og hvor R-p R^og R^har samme betydning som angitt ovenfor.

Reaksjonen utfores fortrinnsvis fra 0 til

150°C fra 1 til 50 timer..

C. Man kan reagere en fosfittriester med karbamoylforbindelser etter folgende skjema:

hvor R-p R^, Rcj og Ry har samme betydning som angitt ovenfor. Rgk-an f.eks. være en. alkyl, en cykloalkyl, en cykloalkyl-

alkyl, en benzyl, en adamantyl eller enhver fosfitforestrende gruppe som er egnet for deltagelse i reaksjoner av Arbuqow-typen.

Reaksjonen utfores fortrinnsvis ved temperaturer fra 0 til 150° fra 1 til 50 timer.

D. Man kan reagere en fosfittriester med karbamoylforbindelser etter folgende skjema:

hvor R-p Rg) R^, R^og R^har samme betydning som angitt ovenfor, bortsett fra at R-^ikke må være fenyl.

Reaksjonen utfores fortrinnsvis fra 0 til 150°C fra 1 til 50 timer.'

E. Man kan reagere et fosfittdiestersalt med karbamoylforbindelser etter folgende skjema:

hvor R-p Rg, R^, R^og Ry har samme betydning som angitt ovenfor, og hvor R-|_ og R^kan være de samme eller forskjellige.

M er et kation, fortrinnsvis et metallion så som Li, Na eller

K, og reaksjonen utfores fortrinnsvis ved 0 til 100°C fra 1 til 50 timer i et opplosningsmiddel som toluen, eter eller tetrahydrofuran.

Fosfitdiestersaltene fremstilles ved å

behandle fosfittdiesteren med en egnet protonabstraherende forbindelse så som et metallalkoksyd, egnet fritt for alkohol,

så som'litium-, natrium- eller kaliummetoksyd, etoksyd eller t-butoksyd,eller med et hydrid så som natriumhydrid,

eller kaliumhydrid, eller med en base så som butyllitium.

F. Man reagerer fosfittdiester med isocyanater

etter folgende skjema:

hvor Rg og R^har samme betydning som angitt ovenfor,

og R-^og Rg kan være de' samme eller forskjellige.

Reaksjonen utfores fortrinnsvis ved 5.0 til

150°C fra 1 til 50 timer.

Utgangsforbindelsene som er brukt i de ovenfor angitte fremgangsmåter er kjente forbindelser eller kan fremstilles ved kjente fremgangsmåter av den type som vanligvis brukes for syntese av hydroksykarbonylfosfonsyretriestere, fosfitestere, karbamoylforbindelser og isocyanater.

Eksempler på fremgangsmåter for syntese av fosfittestere kan finnes i Houben-Weyl, Methoden der Organischen Chemie,

Opplag 4>bind XIl/2, Organische Phosphorverbindungen, p. 5-78.

Eksempler på fremgangsmåter for syntesen av hydroksykarbonylfosfonsyretriestere kan finnes i Houben-Weyl, Methoden der Organischen Chemie, Auflag 4»Bind XIl/l, Organische Phosphorverbindungen p.433-463'

G. Man kan forestre en karbamoylfosfonsyre etter folgende skjema:

hvor R-p R^og R^har. samme betydning som angitt ovenfor. Reaksjonen utfores gjennom aktiverende midler som i seg selv er kjente for fosforyleringen av alkoholer og fenoler.

Eksempler på slike fremgangsmåter er beskrevet av

L.A.- Slotin i Synthesis 1977, 737 og H. Seliger og

H. Kossel i Progress in the Chemistry of Organic Natural Products 32 (1975) 297.

Syntese av karbamoylfosfonsyre er beskrevet nedenfor under fremgangsmåtene L-Q.

H. Man kan forestre en karbamoylfosfonsyre-monoester etter folgende skjema:

hvor R-p Rg>R^og R^har samme betydning som angitt ovenfor..

Reaksjonen utfores gjennom aktiverende midler som i seg selv er kjente for fosforyleringen av alkoholer og fenoler.' Eksempler på slike fremgangsmåter er f..eks. beskrevet av L.A. Slotin i Synthesis 1977*737 og av H. Seliger og H. Kossel ig Progress in the Chemistry of Organic Natural Products .32 (1975) 297. Syntese av karbamoylfosfonsyremonoestere er beskrevet nedenfor under fremgangsmåtene R-U.

J. Man kan reagere karbamoylfosfonsyredihalogenider etter folgende formel:

hvor Hal er Cl, Br eller I og R-^, R^og R^har samme betydning som angitt ovenfor.

Reaksjonen utfores fortrinnsvis ved fremgangsmåter som i seg selv er kjente for fosforileringen av alkoholer og fenoler ved hjelp av fosforsyre og fosfonsyrehalogenider. Eksempler på slike fremgangsmåter er f.eks. beskrevet av L.A. Slotin i Synthesis 1977, 737, og av H. Seliger og H. Kossel

i Progress in the Chemistry of Organic Natural Products 32

(1975) 297-

Karbamoylfosfonsyredihalogenider kan fremstilles fra karbamoylfosfonsyrer ved fremgangsmåter som i seg. selv er kjente for syntese av dihalogenider av fosfonsyrer og fosforsyrer. Referanser tildisse fremgangsmåter kan f.eks. finnes i de to ovennevnte publikasjoner, og i Houben-Weyl, Methoden der Organischen Chemie, opplag 4>

bind XII/I, p 386-406 og Bind XIl/2, p. 211-225 og

på 274-292.

Karbamoylfosfonsyrer kan fremstilles ved fremgangsmåter som er beskrevet nedenfor under L-Q.

K. Man kan reagere karbamoylfosfonsyremonoesterhalogenider etter folgende skjema:

hvor Hal er Cl, Br eller I og R^, Rg, R^og R^har samme betydning som angitt ovenfor.

Reaksjonen utfores ved fremgangsmåter som

i seg selv er kjente for fosforyleringen av alkoholer og fenoler. Eksempler på slike fremgangsmåter er beskrevet

av L.A. Slotin r,:Synthesis 1977, 737 og H. Seliger'og H. Kossel i Progress in the Chemistry of Organic Natural Products 32-(1975.) 297-Karbamoylfosfonsyremonoesterhalogenider kan fremstilles fra karbamoylfosfonsyremonoestere ved fremgangsmåter som i seg selv er kjente for syntesen av monohalogenider av fosfon- og fosforsyrer. ' Referanser til disse fremgangsmåter kan finnes i de to publikasjoner ovenfor og i Houben-Weyl,

Methoden der Organischen Chemie, opplag 4>bind XIl/l,

p. 386-406 og bind XII/2 p. 211-225 og p. 274-292.

Karbamoylfosfonsyremonoestere kan fremstilles ved fremgangsmåter som er beskrevet nedenfor under

R-U.

Karbamoylfosfonsyrer kan fremstilles på kjent måte, f.eks. pa folgende måte:

L. Man kan utfore en hydrolyse av karbamoylfosfonsyrediestere etter folgende skjema:

hvor og R^ har samme betydning som angitt ovenfor.

Rg og R-j^Q har samme betydning som. angitt for R-^og Rg.

R^og R-^q kan være de samme eller forskjellige.

Reaksjonen utfores fortrinnsvis med en base

så som MHCCy MgCO^eller MOH. M<+>er f .eks. NH^<4>" eller et metall så som Li*,- Na<+>eller K<+.>Reaksjonen utfores fortrinnsvis som en vandig hydrolyse ved 20 til. 100°C fra 1 til 24 timer.

Karbamoylfosfonsyrediestrene kan fremstilles

ved fremgangsmåter som er analoge til de som er beskrevet, ovenfor under A-K.

Eventuelt kan disaltet av fosfonatgruppen surgjores til fosfonsyregrupper ved surgjoring med en syre,

så som en mineralsyre eller en sterk kationutbytter (H+).

M. Man kan utfore en vandig hydrolyse av karbamoylfosfonsyrediestere etter folgende skjema:

hvor R^, Rfj, Rg og R-^q har samme betydning som angitt ovenfor';

Reaksjonen utfores fortrinnsvis med en syre

så som HC1 eller HgSO^.

Eventuelt kan fosfonatsyregruppene nøytraliseres. De kan fortrinsvis nøytraliseres med en svak kationutbytter M+ eller ved en base så som MHCOq, MpC0o eller MOH. M<+>. er NH^eller et metall som Li , Na eller K .

N. Man kan reagere karbamoylfosfonsyrediestere med hydrohalogenidsyrer etter folgende skjema:

hvor R^, R^og Rg har samme betydning som angitt ovenfor. R-q har samme betydning som angitt for Rg, og Rg og R-^ kan være de samme eller forskjellige. X er Cl, Br eller I.'

Fortrinnsvis bruker man HI og reaksjonen utfores i et tort opplosningsmiddel så som eddiksyre eller metylenklorid ved temperaturer fra 0 til 30°C.

Eventuelt kan fosfonsyregrupper nøytraliseres, og dette kan skje.med en svak kationutbytter (M ) eller en base som MHCCL, MpCCL eller MOH. M<+>er f.eks. Nh/ eller et metall som Li ., Na eller K .

Karbamoylfosfonsyrediestrene kan fremstilles ved fremgangsmåter som er analoge til de som er beskrevet ovenfor under A-K.

0. Man kan utfore en vandig hydrolyse av en. karbamoylfosfonsyre inneholdende to silylforestrede fosfonatgrupper, etter folgende skjema:

hvor R^og R^har samme betydning som angitt ovenfor, og Rg er et inert organisk residuum, fortrinnsvis en organisk gruppe som CH^. Andre eksempler på silylestergrupper som kan brukes er f.eks. butyldifenylsilylforbindelser, som er beskrevet av R.A. Jones et al i Biochemistry 17 (1978) 1268 som fosfatesterderivater.

Eventuelt kan de dannede fosfonsyregrupper nøytraliseres. Dette skjer fortrinnsvis med en svak kationutbytter (M<+>) eller med en. base så som MHCOq, M?COq eller MOH. M er NH^eller et metall så som Li , Na eller K ..

Fosfonat bis-silylestrene kan fremstilles etter folgende reaksjonsskjerna:

hvor R^, Rcj, Rg, Rg og R-^ har samme, betydning som angitt ovenfor.

De organiske residua av silylgruppen er fortrinnsvis de som er beskrevet ovenfor. Hal er Cl, Br eller I, og reaksjonen utfores fortrinnsvis fra -20 til kokepunktet for de opplosningsmidler som.brukes i tidsrom fra 1 time til flere dogn.

Karbamoylfosfonsyrediestrene fremstilles

ved fremgangsmåter som er analoge til de som er beskrevet ovenfor under A-K.

Alternativt kan bissilylfosfonatestrene fremstilles ved å reagere et trisilylfosfitt med en aktivert karbamoylforbindelse etter folgende skjema:

hvor R^, R^, Rg og Ry har samme betydning som angitt ovenfor, og fortrinnsvis er de organiske residua av silylgruppen som beskrevet ovenfor. Reaksjonen kan utfores fra 20-150 C fra 1 til 25 timer.

Tris-silylfosfittene fremstilles på kjent måte,, f.eks. slik det er beskrevet av Herrin et al i J.Med. Chem. 20,

(1977) 660, for fremstillingen av tis(trimetylsilyl)-fosfitt.

P. Man kan hydrogenére dibenzyl karbamoylfosfonater etter folgende skjema:

hvor R^og R^har. samme betydning som angitt ovenfor..

Reaksjonen utfores fortrinnsvis med en katalysator så som palladium på karbon. Eventuelt kan fosfonsyregruppene noytraliseres. Fortrinnsvis bor dette skje med en svak kationutbytter (M+) eller med en base som MHCCy M2C03eller MOH. M<+>er f.eks. NH^eller et metall

så som Li , Na+ eller K<+.>

Q. Man kan reagere karbamoylfosfonsyremonoestere til karbamoylfosfonsyrer ved hjelp av de fremgangsmåter som analogt er beskrevet ovenfor under L-P.

Eventuelt kan de fremstilte karbamoylfosfonsyrer noytraliseres med en svak kationutbytter (M ) eller med en

base så som MHCOo, M C0„ eller MOH. M<+>er f.eks. NH * eller

et metall sa som Li , Na eller K .

Karbamoylfosfonsyremonoesterene kan fremstilles ved fremgangsmåter som nedenfor er beskrevet under R-U.

Karbamoylfosfonsyremonoestere kan fremstilles ved kjente fremgangsmåter, så som R. Man reagerer en karbamoylfosfonsyrediester.

med et iodid eller bromidanion etter folgende skjema:

hvor R-]_, R^, R^og Rg har samme betydning som angitt ovenfor. X" er Br" eller I".

Reaksjonen utfores.fortrinnsvis med natriumj<p>did i et opplosningsmiddel som tetrahydrofuran eller aceton. . Den kan utfores ved temperaturer fra 20 til 100°C fra 2 timer til 7 dogn.

Karbamoylfosfonsyrediester kan fremstilles ved fremgangsmåter som er analoge til de som ovenfor er beskrevet under A-K.

S. Man kan hydrolysere en karbamoylfosfonsyrediester med en base etter folgende skjema:

hvor R-p R^, R^ og Rg har samme betydning som angitt ovenfor.

Reaksjonen utfores fortrinnsvis med en base så som natriumhydrogenkarbonat, natriumkarbonat eller natriumhydroksyd i vann ved temperaturer fra 20 til 100°C fra 2 timer til 7 dogn.

Karbamoylfosfonsyrediestrene kan fremstilles ved fremgangsmåter, som er analoge til de som er beskrevet under A-K.

T. Man kan' utfore en vandig hydrolyse av

en karbamoylfosfonsyrediester inneholdende en silylforestret fosfonatgruppe, noe som skjer etter folgende skjema:

hvor R-^, R^ og R^har samme betydning som angitt ovenfor,

og Rg er et inert organisk residuum, fortrinnsvis et som er beskrevet under fremgangsmåte 0.

Eventuelt kan den dannede fosfonsyregruppe noytraliseres. med en base så som NHCOq, MOH eller M?C0o eller med en svak kationutbytter.(M ), hvor M er NH, eller et metall som Li , Na eller K ..

Den silylforestrede fosfonatgruppen kan fremstilles ved å behandle karbamoylfosfonsyrediesteren med et halogensilan etter folgende skjema:

hvor X er Cl, Br eller I og Rj. , R^, R^, Rg og Rg har samme betydning som angitt ovenfor.

De reagenser som brukes for silyleringen kan f.eks. være bromtrimetylsilan ved temperaturer fra -20 til + 50°C fra l/2 til 20 timer, eventuelt med klortrimetylsilan ved 20°C til kokepunktet for det brukte opplosningsm.iddel i tidsrom på opptil flere dogn.

Karbamoylfosfonsyfre diestrene kan fremstilles ved' fremgangsmåter som er analoge til de som ovenfor er beskrevet under A-K.

Alternativt kan den silylforestrede fosfonatgruppen fremstilles ved å omsette en fosfittriester inneholdende to silylestergrupper,. med et. karbamoylklorid, etter folgende ski erna:

hvor R-p R^, R^, Rg og Ry har samme betydning som angitt ovenfor.: Fosfittet er fortrinnsvis en ester som f.eks. en bis-(trimetylsilylert)fosfittriester. Disse forbindelser-kan fremstilles ved fremgangsmåter som i seg selv er kjente.

F.eks. er syntesen av propyl- og heksyl-bis(trimetylsilyl) fbsfitter beskrevet av T.R. Herrin et al, J.Med. Chem. 20,

(1977) 660.

U. Man kan reagere karbamoylfosfonsyre etter folgende skjema:

hvor Rp R^og R^har samme betydning som angitt ovenfor. Reaksjonen utfores ved hjelp av aktiverende midler som i seg selv er kjente for fosforylering av alkoholer og fenoler. Eksempler på slike fremgangsmåter er beskrevet av L.A. Slotin

i Synthesis 1977, 737 og av H. Seliger og H. Kossel i

Progress in the Chemistry og Organic Natural Products, 32.

(1975)'297. Syntese av karbamoylfosfonsyrer er beskrevet ovenfor under fremgangsmåtene L-Q.

Eksempler Fremstilling av karbamoylfosfonsyrediestere.

Eksempel 1.

Dietylkarbamoylfosforiat

Ammoniakkgass ble fort inn i 19>6 g dietylmetoksy-kårbonylfosfonat ved 40°C i 3 timer. Etter en stund fikk man utfelt krystaller. Blandingen ble hensatt over natten, bunnfallet ble så frafiltrert og utkrystallisert to ganger fra benzen og lufttorket. Utbytte 10,8 g, smeltepunkt 132-133°C. Syntese ifolge T. Reetz et al. J. Am. Chem. Soc. 77 (1955) 3^ 3-

Eksempel 3 Dietyl- dietylkarbamoylfosfonat

Syntetisert ifolge T.. Reetz et al, J.Am.Chem'.

Soc. 77 (1955) 3813.

12,5 g dietylkårbamoylklorid ble i lopet av

45 minutter tilsatt 20 g trietylfosfitt ved 130-135°C. Oppvarmingen ble fortsatt i 3 timer og produktet ble så avdestillert. Utbytte 18,7 g (86%), Kokepunkt Q ^ 99-102°C.

IR (netto) cm-1: 1620 (CO)', 1280, 1250, 1050, 1020, 98O.

Eksempel 4

Difenylbenzylkarbamoylfosfonat

0,71 g difenyletyloksykarbonylfosfonat

(A. Takamizawa og Y. Sato, Chem. Pharm. Bull. 12 (1964) 398)<*>og 1,5 g benzylamin ble holdt på 140°C over natten. Flyktige komponenter ble fordampet i vakuum (lCT^mm)ved romtemperatur og residuet ble ekstrahert med ca. 40 ml di-isopropyleter. Opplosningen ble fordampet i vakuum og residuet ble vasket

<;>med 3x25 ml heksan og torket (0,30 g). Ca. 70 mg av dette

reSiduum ble renset ved preparativ tynnskiktkromatografi

(silisiumdioksydgél 20X20 cm, kloroform-etanol, 24 -l)

hvorved man fikk difenylbenzylkarbamoylfosfonat. Tynnskikt-kromatograf i .( silisiumdioksydgél , kloroform-etanol, 24-1) Rf 0,30 (renhet ca. 95%).<\>IR (netto) cm"<1>: 1630,1590, 1450, 1260, 1090, 1060, IO3O.

Fremstilling av karbamoylfosfonsyrer Eksempel 5

Etylkarbamoylfosfonsyre

Dietyletylkarbamoylfosfonat (syntesisert i ifolge T. Reetz et al, J.Am. Chem. Soc. 77 (1955) 3813) i (.2,09 g) og NaOH (1,2 g) i 24 ml HgO ble holdt på 100°C.

i 1 time og så.hensatt ved romtemperatur i 24 timer. j Opplosningen ble fordampet i vakuum.og man fikk et residuum

som ikke lot seg utkrystallisere fra etanol. Det ble gjenopplost I i 20 ml varmt vann og avkjolt på is. Bunnfallet på 0,8 g j ble kastet ved filtrering, og vannopplosningen fort over en ' kolonne med Dowex 50 H (150 ml). Eluatet ble fordampet i j vakuum og ga farvelose krystaller av det foronskede produkt. J-Smeltepunkt l65-l67°C. j

Tynnskiktkromatografi (polyetylenimin, IM LiCl, molybdatpåsproytning) R^, 0,63, ca. 95% renhet.

En ny syntese ga 0,85.g etylkarbamoylfosfonsyre,

smeltepunkt 158-l6l°C. Tynnskiktkromatografi Rf 0,63. Ved [ hjelp av tynnskikt kunne man fastslå at forbindelsen inneholdt f mindre enn 0,2% trinatriumoksykarbonylfosfonat.

NMR (DMSO-Dg: 1,03 (t, J 7Hz, CH^) , 3,15 (kvintett, J 7Hz, CHg-)., j 8,4 (bred, NH), 10,7 (bred, 20H).

Eksempel 6

<»>

Pa samme mate som beskrevet i eksempel 5 ble benzylkarbamoyifosfonsyre fremstillet og analysert.

Fra dietylbenzylkarbamoylfosfonat. Etter r gjennomgang gjennom en Dowex 50 (H ) ioneutbytter ble produktet

omkrystallisert fra etanol-isopropyleter. Smeltepunkt'

(dek.) 178-l80°C. To omkrystalliseringer til ga smeltepunkt (dek) 180-182°C. [

Analyse for CgH-^NOJ<3>. Funnet (beregnet): C 44,66 (-44,66), H 4,70 (4,68), N 6,49 (6,51), Tynnskikt l R^0,43- Ved denne fremgangsmåten kunne man fastslå at forbindelsen inneholdt mindre enn 0,2% trinatriumoksykarbonylfosfonat.

NMR (DMS0-d6)ci: 4,30 (d, J 6Hz, CHg), 7,27 (s, CgH^) , >

9,00 (t,J 6Hz, NH), 9,95 (s, 20H).

Eksempel 7 Dinatriumdietylkarbamoylfosfonat

2,37 g(10 mmol) dietyl-dietylkarbamoylfosfonat og 1,2 g (30 mmol) natriumhydroksyd i 25 nil vann ble oppvarmet ved koking under tilbakelop i 2 timer. Opplosningen ble fort gjennom en kolonne med Dowex 50 (H ), eluert med ca. 75 ml vann,

og eluatet ble behandlet med ca. 60 g Amberlite IRC 50 (Na ). Opplosningen ble så fordampet i vakuum, og man fikk 0,93 g'dinatriumdietylkarbamoylfosfonat. Tynnskiktkromatografi (polyetylenimin, IM LiCl, molybdatpåsproytning) R^0,68.

Ved tynnskiktkromatografi kunne man påvise en annen flekk som kunne være trinatriumoksykarbonylfosfonat (c. 5%)•

IR (KBr) cm"<1>: 1590, 1440, 1150, II3O, 1110, 1000.

Fremstilling av karbamoylfosfonsyremonoestere.

Eksempel 8

Etylnatriumbenzylkarbamoylfosfonat 0,71 g (2,6 mmol) dietylbenzylkarbamoylfosfonat og 5,0 ml 0,5N NaOH (2,5 mmol) ble rort ved romtemperatur i 24 timer. Opplosningen ble vasket med kloroform og fordampet<1>

i vakuum. Residuet ble behandlet med kloroform og ga 0,58 g ;

(88%) etylnatriumbenzylkarbamoylfosfonat som et amorft residuum. Tynnskiktkromatografi (silisiumdioksydgél, etanol, UV og Jg) Rf 0,49, enkel flekk. NMR (DgO) £ : 1,23 (t, J. 7Hz, CH»')^

4,00 (kvintett, J 7Hz,.. CH2), 4,48 (s, N-CH2), 7,38 (s, 6gH^) , IR(KBr) cm"<1>: I63O, 1240, 1100,- 1060, 96O.

Farmasøytiske preparater

De folgende eksempler illustrerer fremstillingen av farmasøytiske preparater ifolge oppfinnelsen. Hvis den aktive forbindelse kan danne salter, så blir ingrediensen fortrinnsvis brukt i.form av sitt natriumsalt..

Biologiske prover

I. Hemming av virusformering i cellekultur

A. Hemming av herpes simplex type 1 plaque

Denne reduksjonsproven for herpes simplex type

1 ble utfort på GMK (Gree Monkey nyre) celler slik det er beskrevet av Ejereito et al, J. Gen. Virol. 2 (1968) 357. Encellelag på 5 cm petriskåler ble brukt og etter virus absorbsjon ble proveforbindelsen tilsatt mediet. Resultatene er vist nedenfor.

Hemming av herpes simplex type 1 plaque på

GMK encellelag

B. Hemming av influensa (WSN Wilson Smith Neurotropic type A.)

plaque

Selve fremgangsmåten er beskrevet av Bentley

et al, Archiv fur die Gesamte Virusforschung 33 (1971) 234.

Encellelag av MDCK (Madin Darby Kaninnyre) celler på 5 cm plastpetriskåler ble inokulert méd 100 plaqu-dannende enheter av influensavirus (WSN). Etter virusadsorpsjon tilsatte man 5 ml agarose over laget inneholdende forskjellige konsentrasjoner av proveforbindelsen, og platene ble så inkubert ved 35°C,i 4 dogn. Det. antall'plaque som var dannet på dette tidspunkt ble så tellet. Resultatene er vist nedenf or..

Hemming av influensa (WSN Wilson Smith Neurotropisk type A) plaque på GMK encellelag.

II. Stabilitetsprove

Syrestabiliteten ble undersøkt ved å opplose.

5 mg av hver forbindelse i 1 ml 0,1 N HC1 i et prøveror.

For bruk som referanse ble 0,2 ml av hver opplosning tatt

ut, umiddelbart behandlet med 0,2 ml av en 10% vandig opplosning av NaHCOoog frosset. Den gjenværende 0,8 ml av .

hver opplosning ble inkubert ved 37o■<C>i 2 timer. Etter inkubering tilsatte man 0,8 ml av en 10 vandig opplosning av NaHCO^til opplosningen, og disse ble så frosset. De inkuberte forbindelsene og. referanseforbindelsene ble lyofili-sert til torrhet og gjenopplost i destillert HgO, 0,2 ml og 1,0 ml henholdsvis, for hver referanseopplosning og inkubert-opplosning. Opplosningen ble så påsatt silisiumdioksydgél (Merck PF^^, 20x20 cm) og polyetylenimin (Macherey-Nagel PEI,

20x20 cm) tynnskiktplater. Totalt ble 20^/ul av referanseopp-løsningene (100 ^/ug forbindelse) og 25^/ul av de inkuberte oppløsningene (100<y>ug forbindelse) påsatt. Hver plate ble også som referanse påsatt oppløsninger av fosforsyrling (HgHPO^)

(5 og 20yug) og av trinatriumfosfonoformat (t og 20^/ug).

(Dekomponering av fosfonomaursyre ved lav pH gir fosforsyrling)..

Silisiumdioksydgelplatene ble fremstillet

i to serier og eluert med en opplosning av metanol - 10% vandig ammoniakk - trikloreddiksyre- vann (50-15-5-3, v/v) og

polyetyléniminplatene ble eluert med IM vandig litiumklorid-opplosning. Etter eluering ble platene .torket. En av seriene med silisiumdioksydgelplater ble sproytet med 4% vandig (NH^J.gMoO^ - mens polyetyleniminplatene ble sproytet med en opplosning sammensatt av 60% HCIO^- 0,1N vandig HC1 - 4% - (NH^pMoO^- H20 (5-10-25-60, v/v). Silisiumdioksydgelplatene ble kort torket ved 80-90°C og så sproytet med 1% SnClg i 10% vandig HC1. Fosforsyrlingen og fosfonsyregruppene fremtrer som blå flekker på silisiumdioksydgelplatene (System l) og-som hvite flekker på polyetyleniminplatene (system II).

De gjenværende serier av silisiumdioksydgelplatene ble eksponert for joddamp for påvisning av di- og triestere av fosfonomaursyre.

Dannelsen av fosforsyrling og fosfonomaursyre i hver inkubert opplosning ble så beregnet og resultatene er gitt nedenfor. Tallene for de ikke-inkuberte referanseforbindelsene er gitt i parentes .

Trinatriumfosfonoformat (referanse) >20 (N.D.)

III. In vivometabolisering

Metaboliseringen av forbindelser ifolge oppfinnelsen ble provet i NMR I 19-20 g hannmus. Proveforbindelsen 10 (^umol) ble opplost i 0,5 ml saltopplosning og injisert intraperitonalt. To mus ble holdt I et bur (for metaboliserings-eksperimentet) for hver.forbindelse. Urinen fra de to musene ble oppsamlet på dag 1, 2 og 3 etter injeksjonen. Urinen ble fortynnet med Tris-HCl buffer (pH 7,9) til et konstant volum på 1 ml. Dette volum ble så fortynnet til 1:500, 1:5000 og 1:50000 med samme buffer og undersokt for fosfonomaursyreaktivitet på celle-fri influensa polymerase. Selve proveblandingen som inbefatter Mn 2+ samt provebetingelsene er beskrevet av Bishop, Obijeski og Simpson, J.Virol. 8,66 (1971)'Fosfonomaursyre i fortynnet urin ga ^ 0% hemming ved 0,5^uM i denne proyen og ble brukt som en standard for å bedomme mengden av den fosfonomaursyreaktivitet som var dannet i urinen fra forbindelser ifolge oppfinnelsen.

Diskusjon av prøveresultatene

Det fremgår av prove I at forbindelser ifolge oppfinnelsen er aktive på herpesvirus og influensa-virusformering i celler. Ifolge stabilitetsprove II er forbindelser ifolge oppfinnelsen mer stabile enn trinatriumfosfonoformat i 0,1 M vandig HC1, som er en modell for stabiliteten i mavesaft, og forbindelser ifolge oppfinnelsen skulle derfor være mere egnet for oral tilforsel enn fosfonomaursyre og dens fysiologisk akseptable salter.. Proven på in vivometabolismen (III) viser at forbindelser ifolge oppfinnelsen metaboliseres til fosfonomaursyre slik dette kunne måles som fosfonomaursyreaktivitet på influensapolymerase. Det er også vist i samme prove at forbindelser ifolge oppfinnelsen gir en slik aktiv metabolite i urinen hos mus over lengere tidsrom enn tri-natriumf osfonoformat. Således skulle forbindelser ifolge oppfinnelsen ha lengere aktivitet sammenlignet med fosfonomaursyre og dens fysiologisk akseptable salter. Som konklusjon kan man si at forbindelser ifolge oppfinnelsen har antiviral effekt på herpes og influensavirus. Videre vil forbindelser ifolge oppfinnelsen kunne biotransformeres eller omdannes til fosfonomaursyre eller ioniserte former av denne som har en sterk aktivitet mot forskjellige typer-virusfunksjoner og virusformering.

Claims (4)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av forbindelser med formelen

hvor R-^ og Rg, som er de samme eller forskjellige, er valgt fra gruppen bestående av hydrogen, alkylgrupper med fra 1-6 karbonatomer, cykloalkylgrupper med fra 3-6 karbonatomer, cykloalkyl-alkylgrupper med fra 4-6 karbonatomer, fenyl, og benzyl, og hvor R^ og R^ er de samme eller forskjellige, og hver er valgt fra gruppen bestående av hydrogen, alkylgrupper med fra 1-6 karbonatomer, .cykloalkylgrupper med fra 4-6 karbonatomer, fenyl og benzyl; eller hvor R^ og R^ tilsammen med nitrogenatomet kan danne en pyrrolidin eller piperidinring; eller fysiologisk akseptable salter eller optiske isomerer av disse forbindelser, karakterisert ved at man: A. Reagerer en hydroksykarbonylfosfonsyretriester med ammoniakk eller et amin etter folgende skjema

hvor R-^ ,R<g> , og R^ har samme betydning som angitt ovenfor; R 1 og Rg kan være de samme eller forskjellige, og R^ og R^ kan være de samme eller forskjellige, og R^ er en alifatisk, cykloalifatisk, aralifatisk eller aromatisk avspaltende gruppe, så som alkylgrupper med fra 1-8 karbonatomer, cykloalkylgrupper med fra 3-8 karbonatomer,. cykloalkyl-alkylgrupper med fra. 4-8 karbonatomer, fenyl og benzyl;B. Reagerer en fosfittriester med karbamoylforbindelser etter folgende skjema:

hvor Rj er en avspaltende gruppe som egner seg for reaksjoner av Arbuzow-typen, så som Cl, Br, I, sulfonat, karboksylat eller alkoksyd, og R-^, R^ og 'R^ har samme betydning som angitt ovenfor;C. Reagerer en fosfittriester med karbamoylforbindelser etter folgende skjema:

hvor-R-p R^ , R^ og Ry har samme betydning som angitt ovenfor; . Rg er en alkyl, cykloalkyl, cykloalkyl-alkyl, en benzyl, en adamantyl eller enhver' fosfittforestrende gruppe som.egner seg for deltagelse i reaksjoner av Arbuzowtypen;D. Reagerer en fosfittriester med karbamoylforbindelser etter folgende skjema:

hvor R-p Rg, R^, R^ og Ry har samme betydning som angitt ovenfor, bortsett fra at R-^ ikke må være fenyl;E. Reagerer et fosfittdiestersalt med karbamoylforbindelser etter folgende skjema:

hvor R-p Rgj R^_, R^ og Ry har samme betydning som angitt ovenfor, og R-^ og Rg kan være de samme eller forskjellige, og M er et kation s„å som Li, Na eller K;F.. Reagerer fosfittdiestere med isocyanater etter folgende skjema:

hvor R-^, Rg og R^ har samme betydning som angitt ovenfor og R-^ og Rg kan være de samme eller forskjellige;G. Forestrer karbamoylfosfonsyre etter folgende skjema:

hvor R-p R^ og R^ har samme betydning som.angitt ovenfor;H. Forestrer karbamoylfosfonsyremonoestere etter folgende reaksjonsskjerna:

hvor R-p. Rg, R^ og R^ har samme betydning som angitt ovenfor;J. Reagerer karbamoylfosfonsyredihalogenider etter folgende reaksjonsskjema:

hvor Hal er Cl, Br eller I, og og R^ har samme betydning som angitt ovenfor;K. * Reagerer karbamoylfosfonsyremonoesterhalogenider etter folgende reaksjonsskjerna:

hvor Hal er Cl, Br eller I og R-^ , Rg, R^ og R^ har samme betydning som angitt ovenfor;.L. Hydrolyserer karbamoylfosfonsyrediestere etter folgende reaksjonsskjerna:

hvor R^ og R^ har samme.betydning som angitt ovenfor, R^ og R-j^Q har samme betydning som R-^ og Rg, og hvor R^ og R-^q kan være de samme eller forskjellige;M. Utforer en vandig hydrolyse av karbamoylfosfonsyre diestere etter folgende reaksjonsskjema:

hvor R^ , R^ , R<2 og R-^ q har samme betydning som angitt ovenfor;N. Reagerer karbamoylfosfonsyrediestere med hydrohalogenidsyrer etter folgenue reaksjonsskjema:

hvor R^j R^ og Rg har samme betydning som angitt ovenfor; R-j^ har samme betydning som angitt for Rg, og <R> g og R-^ kan være de samme eller forskjellige, og X er Cl, Br eller I;0. Utforer en vandig hydrolyse på en karbamoylfosfonsyre, inneholdende to silylforestrede fosfonatgrupper, noe som skjer etter folgende skjema:

hvor R^ og R^ har. samme betydning som angitt ovenfor, og Rg er et inert organisk residuum;P. Hydrogenerer dibenzylkarbamoylfosfonater etter folgende skjema:

hvor R^ og R^ har samme betydning som angitt ovenfor;. R. Reagerer en karbamoylfosfonsyrediester med et jodid eller bromidanion etter folgende skjema;

hvor R-^ , R^j Rc;, og Rg har samme betydning som angitt ovenfor,, og X~ er Br" eller I~;S. Hydrolyserer en karbamoylfosfonsyrediester med en base etter folgende skjema:

hvor , R^ , R^ og Rg har samme betydning som angitt ovenfor; T. Utforer en vandig hydrolyse av en karbamoylfosfonsyrediester , inneholdende en silylforestret fosfonatgruppe, noe som skjer etter folgende skjema:

hvor R-p R^ og R^ har samme betydning som angitt ovenfor, og Rg er et inert organisk residuum; U. Reagerer karbamoylfosfonsyre etter folgende reaksjonsskjema:

hvor R-p R^ og R^ har samme betydning som angitt ovenfor.

2. Fremgangsmåte ifolge krav 1, karakteriser v e d at: . a) både R-^ og Rg er hydrogen; eller b) R-^ er hydrogen og Rg er fenyl, benzyl, cykloalkyl eller cykloalkyl-alkyl; eller c) minst en av gruppene R^ , Rg, R^ og R^ er cykloalkyl eller cykloalkyl-alkyl; eller d) minst en av gruppene R^ og R^ er benzyl; samt fysiologisk akseptable salter av slike forbindelser.

3. Fremgangsmåte ifolge krav 1, karakterisert ved at både R^ og Rg er hydrogen.

4. Fremgangsmåte ifolge krav 1, karakterisert ved at R^ , Rg, R^ og R^ er kombinert på folgende måte: