NO320052B1 - Progressiv, multifokal kontaktlinse egnet for kompensering av langsynthet - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en progressiv multifokal kontaktlinse som er egnet for å kompensere langsynthet eller, mer generelt, ametropi tilknyttet langsynthet.

Nærmere bestemt angår således oppfinnelsen en kontaktlinse av den art som angitt i innledningen til det selvstendige patentkrav 1.

Kjente multifokale kontaktlinser for formålet angitt ovenfor omfatter fysisk definerte optiske soner for å generere en dobbelt fokalisering av et enkeltobjekt.

Spesielt viser GB-2288033A en kontaktlinse for å korrigere langsynthet hvor den sent-rale delen er asfærisk og korrigerer nærsynet, mens det ringformede omkretspartiet er sfærisk og korrigerer langsynet, hvor den asfæriske delen er multifokal, mens den sfæriske delen har et enkelt fokus.

Fra EP-0822439 Al er det kjent en multifokal kontaktlinse, en form for å tilforme kontaktlinsen og en fremgangsmåte for fremstilling av kontaktlinsen. Kontaktlinsen har en linsekurve tilformet ved vekslende å anordne et mangfold av kurvede overflater for langsyn og nærsyn for å fjerne sfæriske avvik og for å fungere som en bifokal linse for en langsynt og nærsynt person. Linsen har en sentral del for langsynet og flere ringformede deler for vekslende å korrigere nær- og langsyn.

Fra US-5691797 er det kjent en annen multifokal kontaktlinse som har en sentral del for langsyn, en første mellomliggende del for mellomsyn, en andre mellomliggende del for nærsyn og en omkretsdel for langsyn. Linsen kan ha minst en sfærisk eller asfærisk bak-re overflate eller en kombinasjon av sfæriske og asfæriske overflater.

Hovedulempen med de kjente linsene er at et tilstrekkelig godt syn oppnås bare dersom og når linsen har og opprettholder adekvat dynamikk, dvs. en adekvat bevegelse på overflaten til hornhinnen. Men selv når dette resultatet oppnås, vil det etterfølges av en fraksjonering av strålingsenergifluksen, som på effektiv måte deles av de to områdene med forskjellig dioptrisk styrke med den konsekvensen at bæreren av linsen taper synskapasitet med hensyn på mesoptisk og nattsyn.

En lang serie eksperimenter har ført til den foreliggende oppfinnelsen, som er i stand til å omgå disse ulempene og tilveiebringer fordeler som skal forklares i det etterfølgende. Oppfinnelsen er en progressiv multifokal kontaktlinse som får den optiske styrken til å variere med hensyn til den grunnleggende dioptiske styrken fra senter til omkretsen av hele den optiske sonen, hvor styrkevairasjonen er slik at den første avtar, så forblir konstant og sluttelig stiger igjen; og denne linsen er i stand til å kompensere den optiske virkningen av langsynthet eller andre anomaliteter i tilpasningssystemet.

Oppfinnerne antar at de nye og ikke-forutsigbare resultatene som ble oppnådd med deres eksperimenter kan finne forklaring i kapasiteten til det kombinerte systemet bestå-ende av øyet og hjerne for å velge det mest egnede fokuspunktet for å tilveiebringe en klar og tydelig persepsjon av det observatøren ønsker å se innenfor det visuelle scenariet som har hans oppmerksomhet. Med start fra det som for tiden er kjent om bildepersep-sjonsmekanismen har oppfinnerne slik den var fulgt banen til lysstrålene bakover fra retina til den eksterne overflaten til kontaktlinsene. Ved hjelp av en datamaskin ble dette simulert og ved bruk av programvare som spesielt laget til disse formålene, ble den optiske sonen til kontaktlinsene så behandlet og gjenbearbeidet for å definere en uavbrutt bunt av klart perseptible fokalsoner; og dette førte til konstruksjonen av en temmelig kompleks overflate, men som gir et avstandssyn som er nøyaktig likt det som tilveie-bringes med en normal monofokal kontaktlinse og et utmerket syn ved både mellomavstander (kontorpult, datamaskin) og næravstander (bøker, armbåndsur etc).

Oppfinnelsen tilveiebringer således en progressiv, multifokal kontaktlinse av den inn-ledningsvis nevnte art som er kjennetegnet ved trekkene angitt i karakteristikken til det selvstendige patentkrav 1.

En fordelaktig utførelse av oppfinnelsen er angitt i det uselvstendige patentkravet.

Den foreliggende beskrivelsen anvender et antall uttrykk som konvensjonelt må forstås å ha de følgende meningene: (i) linse for kontaktlinse; (ii) intern og ekstem, når det refereres til overflatene eller profilen til en linse, står for henholdsvis siden som er i kontakt med øyet og siden som vender bort fra det; (iii) progresjon indikerer den fundamentale eller grunnleggende egenskapen til oppfinnelsen: det er funksjonen i samsvar med hvilken den optiske styrken til linsen varierer med avstanden fra senteret og like til periferien av linsen; (iv) profilen til linsen blir brukt for å indikere profilen, generelt den eksterne, som oppvises av et radialt snitt av en linse (uttrykkene profil og ekstem overflate, eller intern overflate, kan noen ganger brukes forskjellig for å uttrykke ett og samme konsept); (v) basisdioptrisk styrke er brukt som også er kjent som nøytralstyrken eller verdien til ametropien eller langsyntstyrken til linsen; (vi) diagrammet hvori progresjonen til linsen skal representeres har avstanden fra senteret til omkretsen av den optiske sonen til linsen som abscisse og den optiske styrken til linsen som ordinat (det vil være diagrammet til en rotasjonsfigur rundt senteret av linsen); (vii) uttrykkene - å se på nært hold - og å se på lang avstand - er forenklet til henholdsvis for nærsyn og for langsyn.

Progresjonen har den egenskapen at den oppviser tre områder, som hvert er sammen-føyd med dets umiddelbare forgjenger: a) et første område hvori linsen fungerer for nærsyn, som begynner fra en topp ved senteret og minsker svært hurtig mot den dioptriske basisstyrken; b) et andre område hvori linsen fungerer for langsyn og forblir hovedsakelig parallell med abscissen ved nivået til den dioptriske basisstyrken; c) et tredje område som omfatter en første progressivt økende del og en andre del parallell med abscissen, som korresponderer med styrkene hvorved linsen fungerer progressivt i den første delen for mellomavstander og i den andre delen på en konstant måte for nærsyn.

Det er funnet at første og tredje området, a) og c), separert av det andre området, b), påvirker hverandre og er begge uunnværlige for å tilveiebringe et adekvat syn for mellomavstander og næravstander.

Det kan lett forstås at progresjonen skaper en serie konsentriske optiske soner på overflaten til linsen; en første sentral og sirkulær sone og andre i ringform med større eller mindre utstrekning i den radiale retningen, hvor hver av disse sistnevnte åpenbart har like optiske egenskaper over hele deres radiale og sirkulære utstrekning, og det kan også ses at for hver person som lider av en bestemt refraksjonsstatus vil progresjonen, selv om den alltid er kjennetegnet av de forannevnte tre områdene, ha et bestemt eget møns-ter som generelt er forskjellig fra alle andre.

Linsen i henhold til oppfinnelsen kan enten av den myke, hydrogel eller stiv gassperme-able typen.

Oppfinnelsen skal nå beskrives mer detaljert med henvisning til de medfølgende teg-ningene, hvori: Fig. 1 viser et logisk skjema over konstruksjonen av den eksterne overflaten til en linse; Fig. 2 viser et diametralt linsesnitt i tilknytning til et skjematisk diagram; Fig. 3 viser et første detaljert diagram;

Fig. 4 viser et andre detaljert diagram; og

Fig. 5 viser en gruppe av seks diagrammer.

Fig. 1 viser rekkefølgen av faser for å komme fram til definisjonen av en linse i samsvar med oppfinnelsen.

i) valg av basiskurven, eller den indre kurven som må tilpasses hvert spesifikt øye;

denne blir bestemt av applikasjonsvalgene til optometristen; og siden den utgjør en variabel finnes det like mange krumningsradiuser som det er matematisk mulige kurver og den utgjør derfor ikke noen karakteristisk egenskap for linsen det

gjelder;

ii) den dioptriske basisstyrken til linsen er en funksjon av refraksjonsstatus for avstandssyn til objektet det gjelder, og følgelig er det heller ikke igjen nødven-dig å kompensere for langsyntheten;

iii) ved at basiskurven er definert og dersom det er nødvendig den dioptriske basisstyrken, blir en bestemt styrkevariasjon besørget på den ytre overflaten til linsen og den strekker seg over hele den optiske sonen for det formålet å kompensere langsyntheten. Denne styrke vairasjonen blir overført til en kontinuerlig variasjon av profilen eller den eksterne overflaten. Selv om det brukes bare en av de mulige spesifikke progresjonene (denne tilstanden vil forstås lettere senere), vil det oppnås så mange profiler som det er kombinasjoner avledet fra forholdet mellom basiskurver og dioptrisk styrke for avstandssyn. Progresjonen bestemmer kapasiteten til linsen med hensyn på å korrigere langsynthet. Progresjonen i linsen vil

således bli bestemt.

iv) progresjonen er således en funksjon av de tidligere beskrevne elementene; og de mulige kombinasjoner genererer millioner av profiler, som alle er forskjellige fra hverandre, og en gitt linse vil være lik en annen linse bare dersom de

grunnleggende elementene til begge linsene (dvs. basiskurve, styrke for langsyn),

og styrkevariasjon fra hvilken den eksterne eller ytre kurven frembringes) alle er identiske. Realisering av den eksterne overflaten oppnås med en konvensjonell maskin som er egnet for å behandle kontaktlinser og styres av et dataprogram.

Fig. 2 viser det diametrale snittet av en linse 1; og den progressive variasjonen til profilen til linsen er i størrelsesorden hundreder av en millimeter og finner sted hver ti mik-ron fra linsesenteret mot omkretsen til den optiske sonen. Disse variasjonene er påført linsen i samsvar med den følgende regel: for hvert lite område fra senteret av linsen, for hver grunnleggende stråle som er nødvendig for applikasjonen av linsen på øyet og for hver fraksjon av et diopter for avstandssyn som starter fra null er det først en glorie med sirkulær form også andre glorier med ringform, og profilen til hver av disse har en egen krumningsradius; og det er derfor umiddelbart klart at de mulige profilene til linsen i

samsvar med oppfinnelsen er ubegrenset; og av denne grunn er det ikke realistisk å for-søke å representere eller gjengi noen av profilene til linsen på en tegning; det som snarere har blitt gjort her er å overlagre det skjematiske progresjonsdiagrammet i formen av optisk styrke/avstand fra senter-diagrammet som styrte konstruksjonen av linsen, på profilen av linsen. Dette diagrammet anvendt på linseprofilen viser i skjematisk form de tre områdene a), b) og c) som karakteriserer progresjonen. Til høyre på linse 1 er det vist en rekke punkter A på den optiske aksen I-l som er representative for det svært sto-re antallet fokaliseringspunkter frembragt ved den variable optiske styrken til linsen. Det faktum at de progressive variasjonene til linseprofilen er mikroskopiske sikrer at progresjonen kan påføres på den indre overflaten av linsen snarere enn dens ytre overflate; idet slike mikroskopiske variasjoner ikke forstyrrer overflaten til hornhinnen. Fig. 3 viser et progresjonseksempel noe detaljert, dvs. en bestemt måte hvorved den optiske styrken til linsen kan variere mellom senteret av linsen og omkretsen til den optiske sonen; området a) har en topp på omtrent 5 dioptri ved senteret av linsen og avtar så hurtig slik at verdien ved foten er 0 dioptri, som er ekvivalent med den optiske styrken for avstandssyn, og i en avstand på 0,7 mm fra senteret av linsen er området b) parallelt med abscisseaksen ved nivået 0 dioptri og forblir hovedsakelig konstant fra foten av området a), dvs. fra 0,7 mm til 1,8 mm fra senteret av linsen; og området c) danner en første del c') inntil området b), som stiger progressivt fra det forannevnte verdiparet 1,8 mm-0 dioptri til verdiparet 3,0 mm-4 dioptri, og en andre del c"), som forblir hovedsakelig konstant ved verdien 4 dioptri over hele den gjenværende utstrekningen av den optiske sonen til linsen, dvs. fra 3,0 til 9,0 mm. Fig. 4 og 5 viser at den illustrerte progresjonen på fig. 3 ikke er noe annet enn et bestemt tilfelle av en av progresjonsfamiliene som er spesiell for linsen i samsvar med oppfinnelsen; fig. 4 viser tre deler a, b, c, som respektivt indikerer området til diagrammet hvori hvert av områdene a), b), c) av uendeligheten av progresjoner kan komme til å befinne seg. Fig. 5 viser på den annen side seks mulige konfigurasjoner

(5/1-5/6) som kan inntas av den angitte progresjonen. Denne fig. viser bare referansetal-lene på abscisse og ordinataksen, men identifiserer ikke områdene a), b) og c), som er de samme som de som er indikert på fig. 3. Konfigurasjonene reprodusert på

fig. 5 viser så mange mulige progresjoner som omfattes i diagrammet på fig. 4, som ikke må forstås å være begrensende.

Claims (2)

1. Progressiv, multifokal kontaktlinse (1) som er egnet for å kompensere langsynthet, som har et sentralt område for nærsyn og mellomliggende og fjerntliggende områder som er varierbare for å være tilpasset til lang-, mellomliggende og nærsyn, karakterisert ved at styrken i den optiske sonen varierer med hensyn på den dioptriske basisstyrken mellom senteret til linsen og omkretsen til den optiske sonen i samsvar med en progresjon som oppviser: en topp ved senteret, hvorfra det går ut et første område (a) som hurtig avtar til den dioptriske basisstyrken og langs hvilken linsen fungerer for nærsyn, et mellomliggende andre område (b) som i hovedsaken er parallelt med abscissen ved verdien til den dioptriske basisstyrken og langs hvilken linsen fungerer for avstandssyn, et tredje omkretsområde (c) som består av en progressivt stigende første del (c') og en andre del (c") som er parallell med abscissen, hvor de to delene (c', c") korresponderer med styrkene hvorved linsen fungerer progressivt for mellomavstander i den første delen og på en konstant måte for nærsyn i den andre delen.

2. Progressiv, multifokal kontaktlinse i samsvar med krav 1, karakterisert ved at det første området (a) har en topp ved senteret av linsen, som kan ha verdier opp til omtrent 6 dioptri, fra hvilken den avtar til en verdi på 0 dioptri, som er ekvivalent med den dioptriske basisstyrken på en avstand fra senteret til linsen som kan være i området fra 0,5 til 1,5 mm; det andre området (b) er parallelt med abscissen ved nivået på 0 dioptri og forblir hovedsakelig konstant fra foten av det første området (a) til sammenføyningspunktet med den nedre enden til det tredje området (c); hvor det tredje området (c) omfatter: (i) en første del (c') som stiger progressivt fra det nevnte sammenføyningspunktet til et punkt som befinner seg i en avstand fra senteret til linsen på mellom 2,5 og 3,5 mm og har en dioptrisk styrke på mellom 0,5 og 5,0; (ii) en andre del (c") som forblir i hovedsaken konstant ved den nevnte verdien til den dioptriske styrken på mellom 0,5 og 5,0 over hele den gjenværende utstrekningen av den optiske sonen til linsen, fra de forannevnte avstandene fra senteret til linsen på mellom 2,5 og 3,5 mm like til omkretsen til den optiske sonen.