NO140032B - Metallkledd dielektrisk ark til bruk ved fremstilling av trykte kretser - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører et metallkledd dielektrisk ark til bruk ved fremstilling av trykte kretser og omfattende et elektrisk ledende metallag, spesielt kopper, som hefter til en ikke-vevet bane som omfatter en blanding av diskontinuerlige fibre.

Kjente metallkledde, ikke-vevede baner er ikke helt velskikket til bruk ved tilberedningen av visse typer, spesielt store ark, av bøyelige trykte kretser. For å være brukbare for slike typer av trykte kretser bør den ikke-vevede fiberholdigé

bane ikke krympe mer enn 100 mikrometer pr. centimeter lengde under tilberedningen av kretsene. Tilberedningen innbefatter flere operasjoner som kan bevirke forandringer i dimensjon, innbefattet etseoperasjoner hvor metall fjernes i flate-områder, og lodde-operasjoner hvor den trykte krets ganske kortvarig kommer i be-røring med et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C eller mer.

Dersom banen under slike operasjoner krymper mer enn 100 mikrometer pr. centimeter lengde, vil deler av den trykte krets ikke komme på linje med elektriske komponenter eller andre kretser som skal forbindes med den trykte krets.

Andre nødvendige egenskaper hos ikke-vevede fiberholdigé baner innbefatter god seighet og rivstyrke (der ønskes en rivstyrke på minst 1,8 Kp ifølge Graves riveprøve som spesifisert i ASTM D-1004, eller mer), evne til å kunne skjæres rent uten dannelse av utstikkende fibre samt lav absorbsjonsevne for fuktighet som har tendens til å bevirke blæredannelse av metallaget bort fra den ikke-vevede fiberholdigé bane når det metallbelag-

te ark oppvarmes på et loddebad.

En kjent metallbelagt ikke-vevet fiberholdig bane som generelt har viktige egenskaper for trykte kretser, men ikke alltid oppviser den ekstreme grad av dimensjonsstabilitet som er nevnt

ovenfor, , er beskrevet i FR-PS 2. 098. 242 svarende til US-PS 3. 878. 316.

Den ikke-vevede fiberholdigé bane i et slikt metallkledd ark innbefatter ikke-trukne varmemyknende fibre som varmemykes under frem-stillingsprosessen av banen for å binde fibrene i den ikke-vevede bane til et sammenhengende hele. (Et eksempel på en fiberblanding beskrevet i ovennevnte patentskrift omfatter 50 vektprosent ikke-trukne varmemyknende polyesterfibre, 25 vektprosent trukne polyester-fibre og 25 vektprosent høytemperaturfaste polyamidfibre).

Søkeren har funnet at arkmaterialet ifølge den foreliggende oppfinnelse, som omfatter en fiberblanding som ikke innbefatter noen som helst fibermykning slik tilfellet er med de ikke-trukne polyesterfibre ifølge det franske patentskrift, virkelig gir ekstrem dimensjonsstabilitet. Istedenfor å være sammenholdt med ikke-trukne varmemyknende polyesterfibre, er arkmaterialet ifølge oppfinnelsen sammenbundet med et polymert bindemiddel som har en spesiell kom-binasjon av egenskaper: Det er fast og ikke-klebrig ved værelsestemperatur, men mykner og flyter lett under varme og trykk, iall-fall til å begynne med. P.g.a. disse egenskaper holder bindematerialet blandingen sammen under sammenpressingsoperasjonen. Formet som en film vil bindematerialet kunne bøyes sammen uten å sprekke. Dessuten motstår bindematerialet deformasjoner når det som film oppvarmes i 10 sekunder på et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C. Bindematerialet absorberer dessuten mindre enn 3 % fuktighet når det i én dag utsettes for 65 % relativ fuktighet og 21°C.

Et metallkledd dielektrisk ark ifølge den foreliggende oppfinnelse er karakterisert ved at hovedsakelig alle fibrene har et mykningspunkt over 230°C, at fibrene er sammenpresset og sammenholdes med en masse av filmdannende polymert bindemateriale som motstår deformasjon når det i filmform i 10 sekunder utsettes for et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C, og som utgjør 15-75 vektprosent av den ikke-vevede bane, idet mellom 30 og 95 vektprosent av fibrene er trukne polyesterfibre, mellom 5 og 60 vektprosent av fibrene er stapelfibre av aromatisk polyamid og opptil 70 vektprosent av fibrene er akrylfibre, at både fibrene av aromatisk polyamid og akrylfibrene motstår deformasjon når de i 10 sekunder utsettes for et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C, og at det metallkledde, dielektriske ark oppviser ikke mer enn 20 mikrometer dimensjonsendring pr. cm ved bortetsing av deler av eller hele det elektrisk ledende lag, og oppviser ikke mer enn 100 mikrometer dimensjonsendring pr. om og hovedsakelig ingen blæredannelse når det i 10 sekunder utsettes for et smeltet loddebad oppvarmet til 230°C.

En gunstig sammensetning av fiberblandingen går ut på at minst 70 vektprosent av fiberblandingen er trukne polyesterfibre og 10-30 vektprosent av fiberblandingen er stapelfibre av aromatisk polyamid.

Fortrinnsvis kan det polymere bindemateriale være et tverrbundet materiale som motstår ødeleggelse når det i filmform utsettes for et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C.

Tegningen viser en forenklet trykt krets 10 fremstilt ut

fra et dielektrisk ark ifølge oppfinnelsen. Som vist bærer den ikke-vevede fiberholdigé bane eller underlaget 11 metalledere 12 levnet etter bortetsning av resten av det elektrisk ledende

metallag på banen 11. En elektrisk komponent 13 er vist elektrisk forbundet med lederne 12, idet elektriske ledninger 14 fra komponenten er ført gjennom hull utstanset i lederne, og deretter loddet på plass.

Generelt blir ikke-vevede baner i metallkledde dielektriske ark ifølge oppfinnelsen fremstilt ved at man først blander de ønskede diskontinuerlige fibre eller stapelfibre, hvoretter blandingen formes til en luftig ikke-vevet bane fortrinnsvis

ved konvensjonelle luftleggeprosesser, f.eks. Rando-baneform-

ning eller opprivning, og banen så impregneres med et polymert bindemateriale, f.eks. ved å føres mellom to pressvalser hvor-

av den ene er delvis neddykket i en dispersjon eller oppløsning av bindematerialet, og tilslutt sammenpresses og tørkes, f.eks. idet den impregnerte luftige bane føres mellom oppvarmede trykkvalser og gjennom en ovn (som ved en foretrukken utførelsesform også tverrbinder bindematerialet).

Stapelfibrene som brukes i fiberblandingen, bør ha lengder som skaffer god rivstyrke og lett banedannelse (ved "stapel-fibre" menes diskontinuerlige fibre). Rando-banedannelse, opprivning eller lignende luftleggeprosesser er generelt passende å bruke med stapel-fibre som er lengre enn ca. 0,3 cm og fortrinnsvis lengre enn 1,5 cm. Fibre lengre enn ca. 8 eller 10 cm brukes generelt ikke selv i kardeihaskin. Det foretrekkes at de diskontinuerlige fibre eller stapel-fibré ifølge oppfinnelsen ér mono-filament-fibire med filament-diametre svarende til 0,5 - 20 deriier> fortrinnsvis mindre énn 10 dehier. Fibrene bør innblandes i en

mengde av minst 10 kg pr. ris og fortrinnsvis i en mengde av 20

kg. pr. ris for å skaffe passende rivstyrke av underlaget, skjønt vekten vil variere noe avhengig av mengden og typen av de fibre med høy styrke som brukes.

Høytemperaturfaste fibre er av viktighet for dimensjonsstabiliteten av de dielektriske ark ifølge oppfinnelsen. Tempe-raturfasthet kan man måle ved å iaktta fibre som har ligget i 10 s på overflaten av et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C. Fibre som oppviser en betydelig deformasjon (f.eks. polyeten tereftalfibre, som krøller seg til en ball ved denne prøve),

har ikke tilstrekkelig varmefasthet, og dielektriske ark som i sin helhet fremstilles av slike fibre, vil ikke ha den nødvendige dimensjonsstabilitet.

Selv en liten andel av høytemperaturfaste fibre som viser liten eller ingen deformasjon ved den beskrevne loddebad-prøve, vil i høy grad forbedre dimensjonsstabiliteten av de dielektriske ark. Øyensynlig bevirker fordelingen av høytemperaturfaste fibre i fiberblandingen en god dimensjonsstabilitet, idet høytempera-turfaste fibre kommer i berøring med ikke-høytemperaturfaste fibre, sammen med tilstedeværelsen av en masse av høytemperaturfast bindemateriale. En så liten andel av høytemperaturfaste fibre som 5 vektprosent av fiberblandingen vil gi god dimensjonsstabilitet skjønt der fortrinnsvis benyttes minst 10 vektprosent høy-temperaturfaste fibre.

Foretrukne høytemperaturfaste fibre som brukes i ikke-vevede baner for ark ifølge oppfinnelsen, er fra klassen aromatiske polyamider, f.eks. som beskrevet i US-PS 3 094 511 og 3 300 450. Brukere av trykte kretser ifølge oppfinnelsen ønsker ofte å benytte temperaturer på 300 eller 350°C i sine smeltede loddebad, og ark basert på aromatiske polyamider er funnet å gi den beste dimensjonsstabilitet ved slike temperaturer. Disse aromatiske polyamider har følgende formel:

hvor R. er hydrogen eller lavere alkyl og A^ og Ar2 er tover-dige aromatiske radikaler. Blandt de foretrukne polymere er de hvor R1 er hydrogen og Ar er et meta- eller para-fenyl-radikal. Disse foretrukne polymere bibeholder i hovedsaken sine fysiske egenskaper ved temperaturer over ca. 310°C og smelter ikke, men nedbrytes over ca. 370°C. Polymerisasjonsindeksen ("n") bør være

høy nok til å skaffe molekylvekt ved bruk i spunnede f i lamen ter.

To spesielt.foretrukne kommersielle materialer er de som markeds-føres av duPont under varebetegnelsene "Nomex" og "Kevlar", og som prinsipielt antas å omfatte poly (m-fenyl-isoftalamid) ("Nomex") eller poly (p-fenyl-tereftalamid) ("Kevlar"). De sistnevnte fibre foretrekkes spesielt fordi de synes å gi bedre dimensjonsstabilitet og er mindre tilbøyelige til å absorbere fuktighet.

En annen nyttig klasse av høytemperaturfaste fibre er klassen akryl-fibre, fortrinnsvis de som er homopolymere av akryl-nitril, skjønt de også innbefatter kopolymere av akryl-nitril

(som generelt inneholder i det minste 85 vektprosent akryl-nitril)

og en hvilken som helst ytterligere monomer som ikke berøver fibrene deres høytemperaturfasthet.

Foretrukne seige fibre med stor strekkfasthet (som tilfredsstiller kravene til forlengelse og seighet som angitt ovenfor) som har vært brukt i arket ifølge oppfinnelsen, er polyesterfibre med .formelen:

0-A-O-CO-Ar-CO ,

n

hvor A er et toverdig rettkjedet eller syklisk alifatisk radi-_ kal, Ar er et toverdig aromatisk radikal, f.eks. meta- og/eller para-fenyl og n er polymerisasjonsindeksen. Disse polyestere fremstilles på kjent måte fra di-funksjonelle alkoholer, f.eks. etylen-glykol og 1,4 - cykloheksan-dimetanol - og difunksjonelle karboksyl-syrer (eller estere av disse) - f.eks. tereftal-syre, isoftal-syre og blandinger av disse. For å få de beste styrke-egenskaper blir fibrene trukket, dvs. strukket og orientert, slik at de får krystalinsk struktur.

De ovenfor omtalte fibre av aromatisk polyamid er altså ofte seige fibre som har stor styrke og tilfredsstiller de krav til forlengelse og seighet som er angitt ovenfor.

Ved ikke-vevede baner er de generelle områder for mengdene av de fibre som er oppsummert ovenfor, og som brukes ved den foreliggende oppfinnelse, som følger: For trukne polyester-fibre 30-95 vektprosent, fortrinnsvis minst 50 vektprosent og helst minst 70 vektprosent. For fibre av aromatisk polyamid 5-60 vektprosent, fortrinnsvis 10-30 vektprosent, og for akryl-fibre opptil 70 vektprosent, fortrinnsvis opptil 40 vektprosent.

De gagnlige bindematerialer som ikke-vevede fiberholdigé baner eller underlag ifølge oppfinnelsen blir sammenpresset og

sammenholdt med, er høytemperaturfaste materialer som fortrinns-

vis reagerer til en tverrbundet eller .varmeherdet tilstand. Bindematerialet impregneres eller legges inn i fiberblandingen for å danne en hovedsakelig kontinuerlig masse som fibrene inneholdes i. Spesielt nyttige harpikser er reaktive harpikser på akrylbasis, generelt omfattende kopolymere med en hovedandel av lavere alkyl (generelt 1-8 karbonatomer)-estere av akryl- eller metakryl-syre, f.eks. etyl-akrylat, butyl-akrylat og 2-etyl-heksyl-akry-

lat, og en mindre andel av akryl- eller metakryl-syre. Andre nyttige bindematerialer er termoplastiske polymere, f.eks. polymere på vinylklorid-basis (f.eks. den harpiks som markedsføres av Union Carbide under navnet "Vinyon"). Bindematerialene bør ikke absorbere fuktighet, dvs. de bør absorbere mindre enn ca.

3 % fuktighet når de i film-form utsettes for 65 % relativ fuktighet ved 21°C en dag (etter tverrbinding dersom de er reaktive) . Videre bør de ved oppvarming til 230°C motstå hurtig nedbrytning

av sin polymere struktur (f.eks. når de i form av film oppvarmes på et smeltet loddebad. Hensiktsmessig kan det polymere bindemateriale være et tverrbundet materiale som motstår ødeleggelse når det i filmform utsettes for et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C.

I ikke-vevede fiberholdigé baner for ark ifølge oppfinnelsen blir bindematerialet generelt tilsatt i en mengde av mellom 15 og 75 vektprosent av underlaget, fortrinnsvis mindre enn 35 vektprosent. Ikke-vevede fiberholdigé baner som er gagnlige ved oppfinnelsen,

er generelt temmelig bøyelige, f.eks. like bøyelig som en 2 50 mikrometer-tykk biaksialt orientert polyeten-tereftalat-film. Banene er vanligvis mindre enn 0,5 mm tykke.

De ikke-vevede fiberholdigé baner eller underlag forsynes

med et kontinuerlig elektrisk ledende metallag i det minste på

én side og vanligvis på begge sider, fortrinnsvis ved påklebing av et på forhånd tildannet metallark eller -folie på banen med et klebe- eller bindemateriale. Det er til hjelp om banen er noe porøs før påføringen av klebematerialet for å gi bedre for-ankring av klebematerialet til banen. Et særlig velskikket klebe-materiale er en sammensetning på epoksy-basis som beskrevet i US-PS 3 027 279. Den sammensetning som er beskrevet i dette patentskrift, omfatter generelt en blanding av forgrenet syre-avsluttet polyester og en epoksysammensetning. Polyesteren er et produkt av a) dikarboksylsyre, b) dihydroksyalkohol og c)

en polyfunksjonell sammensetning valgt fra klassen flerverdige

alkoholer ned i det minste tre ikke-tertiære hydroksyl-grupper og polybasiske syrer med i det minste tre karboksylgrupper. Ikke mer enn halvparten av det totale innhold av syrene og alko-holene har aromatiske ringer, og polyesteren inneholder gjennomsnittlig 2,1 - 3,0 karboksyl-grupper pr. molekyl, har et syre-

tall på 15 - 125 og et hydroksyltall på mindre enn 10 og er fri for uraettede etylen-grupper i sin skjelettkjede. Epoksy-forbindelsen inneholder gjennomsnittlig i det minste 1,3 grupper som lett reagerer med karboksyl-gruppen, idet i det minste én av gruppene er okslran-gruppen, de reaktive grupper er adskilt ved en kjede av i det minste to karbonatomer og kjeden er fri for umettede etylen-grupper. For eksempel kan en epoksy-polyester-blanding av denne type omfatte en blanding av (1) en polyester avledet fra adipinsyre, isoftalsyre, propylen-glykol og trimetylol-propan, og (2) en flytende epoksy-harpiks, f.eks. den polyglysidyl-eter som stammer fra bisfenol A eller resorsinol, kondensasjonsproduktet av 1,1,2,2-ttStrakis- (4-hydroks yfenyl) -etan og epiklorhydrin, eller cyclopentadien-dioksyd. Halogenerte versjoner av de beskrevne polyestere kan også brukes for å skaffe flammehemning, og i noen tilfeller bruker man den halogenerte versjon som grunnstrøk og påfører en ikke-halogenert versjon over dette. Klebematerialet har uten oppløsningsmiddel generelt

en tykkelse på 50-259 mikrometer etter fjernelse av oppløsnings-middelet, og metallfoliet og den belagte bane bringes sammen og føres gjennom trykkvalser og en ovn.

Egnede ledende lag innbefatter folier av kopper, aluminium, nikkel, sølv, gull eller passende overgangsmetaller. Tykkelsen av metallfoliet er vanligvis av størrelsesorden 0,02 - 0,05 mm. Ledende lag kan også skaffes i et laminat ifølge oppfinnelsen ved ikke-eleltrolytiske pletterings-prosesser. Vanligvis innbefatter de dielektriske ark ifølge oppfinnelsen et elektrisk ledende metall-lag på hver side av den ikke-vevede bane. Andre produkter innbefatter et elektrisk ledende metallag på bare én side av banen, og har da ofte en på forhånd tildannet polymer film på den annen side av banen.

Oppfinnelsen vil bli ytterligere belyst ved de følgende eksempler:

Eksempel 1

Den følgende fiberblanding ble løsnet (opened) og blandet

sammen på en fiberblander:

Den godt sammenblandede blanding ble deretter formet til

en bane på en "Pando-Webber"-maskin med en hastighet på ca. 3,6 m/sek. Banen, som var meget luftig og hadde en høyde av ca. 6 mm, ble deretter presset mellom to rett over hverandre anbragte pressvalser, hvor det polymere bindematerialet ble tilføyet. Bindematerialet var en kopolymer som antas å inneholde en stor bestanddel av akryl- eller metakryl-ester, f.eks. etyl-akrylat og akrylsyre, sammen med et kryssbindende reagens f.eks. heksa-metoksyrnetyl-melamin (Rhoplex AC 172 fra Rohm and Haas Co.). Dette bindemateriale ble dispergert i vann som en emulsjon. Den nederste av de to pressvalser var plasert i et trau som inneholdt emulsjonen, og overførte emulsjonen til banen, og endel av emulsjonen ble pumpet opp til toppen av pressvalsene. Den impregnerte bane ble ført gjennom en ovn, hvor den ble tørket ved 120°C, og deretter mellom gummi- og stålvalser oppvarmet til 200°C, hvor den ble sammenpresset til en tykkelse av ca. 150 mikrometer. Vekten av den resulterende porøse, tette og seige bane var 20 kg pr. ris.

Den således fremstilte ubehandlede bane ble deretter ved dypping belagt med den epoksy-polyester-harpiks som er angitt under eksempel 2 i US-PS 3 027 279, dvs. reaksjonsproduktet av a) en adipinsyre/isoftalsyre/propylenglykol-trimetylolpropan-polyester, b) en epiklorhydrin-bisfenol-A-epoksy-harpiks og c) tri (2,4,6-dimetylaminometyl)-fenol. Det resulterende.belegg hadde i tørr tilstand en tykkelse på ca. 0,076 mm (totalt på begge sider). Dette belegg ble tørket og bragt på B-stadiet i 20 minutter ved 149°C. Deretter ble kopperark av kvalitet 0,03 g/cm o av typen "Treatment A" (Circuit Foil Corporation) laminert til hver side av banen mellom trykkvalser som var oppvarmet til 138°C, og hvorav den ene var av stål og den annen av gummi. Etter

lamineringen ble klebemiddelet herdet i 15 minutter ved 205'c.

Det resulterende flate laminat var bøyelig og hadde en total tykkelse på 0,25 mm. Det ble funnet at kopperet var sikkert fast-holdt til underlaget.

Det resulterende metallkledde dielektriske ark ble deretter prøvet på deformasjon under anvendelse av ark-prøvestykker av størrelse 7,62 x 7,62 cm. Et prøvestykke ble neddykket i en opp-løsning av amonium-persulfat-etsemiddel for fjernelse av kopper-laget og deretter tørket i 30 minutter ved værelsestemperatur. Det etsede prøvestykke ble deretter først oppvarmet i en ovn i 30 minutter ved 121°C for å simulere typiske trinn i prosessen ved fremstilling av trykte kretser, og deretter neddykket i 10 minutter i et bad av lodde-tinn/bly som holdt en temperatur av 260°C. Etter hvert av etse- og oppvarmingstrinnene ble dimen-sjonene av prøvestykket målt. Etter bortetsning ble det funnet at prøvestykket hadde utvidet seg 0,1% i lengde, etter oppvarmin-gen til 121°C hadde det krympet 0,3 % i lengde og etter oppvarmin-gen til 260°C hadde det krympet<*>1 %. ;Et annet prøvestykke av det metallkledde ark ifølge dette eksempel ble prøvet på loddemiddel-blæredannelse ved at det først ble kondisjonert under kontrollerte fuktighetsbetingelser (24 timer i et kammer oppvarmet til 21°C - 1°C og med en relativ fuktighet på 50 % - 5 %) og deretter ble neddykket i 10 s i et bad av smeltet lodde-tinn/bly som holdt en temperatur på 230°C eller 260°C. Eventuelle forekommende blæredannelser ville ha va<p>rt forårsaket av unnvikende damp som blåser kopperet opp eller på annen måte løser det fra, men ingen blæredannelse ble obser-vert. ;Med hensyn til andre egenskaper som har vært nevnt,ble målingen av disse utført som følger: Strekkforlengelse og seighet av fibrene ble målt ved standard metoder* Fibrenes fuk-tighetsabsorbsjon målte man ved å veie et prøvestykke, plasere det i et prøvekammer med 65 % relativ fuktighet og temperatur 21°C i én dag og deretter veie det på ny.

Eksempler 2 og 3

Ytterligere prøvestykker av metallkledde dielektriske ark ble fremstilt ved at man dannet en ikke-vevet fiberholdig bane eller underlag av fibre som angitt i den følgende tabell, idet

man benyttet det bindemateriale og den fremgangsmåte som er be-

skrevet i eksempel 1, og en kopperfolie ble laminert til underlaget, likeledes på den måte som er beskrevet i eksempel 1. Fiber-blandingene var som følger:

Eksempel 2

Eksempel 3

Da prøvene ble téstet som angitt i eksempel 1, var resul-tatene som følger:

Dimensjonelle endringer

Claims (4)

1. Metallkledd dielektrisk ark til bruk ved fremstilling av trykte kretser og omfattende et elektrisk ledende metallag, spesielt kopper, som hefter til en ikke-vevet bane som omfatter en blanding av diskontinuerlige fibre, karakterisert ved at hovedsakelig alle fibrene har et mykningspunkt over 230°C, at fibrene er sammenpresset og sammenholdes med en masse av filmdannende polymert bindemateriale som motstår deformasjon når det i filmform i 10 sekunder utsettes for et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C, og som utgjør 15-75 vektprosent av den ikke-vevede bane, idet mellom 30 og 95 vektprosent av fibrene er trukne polyesterfibre, mellom 5 og 60 vektprosent av fibrene er stapelfibre av aromatisk polyamid og opptil 70 vektprosent av fibrene er akrylfibre, at både fibrene av aromatisk polyamid og akrylfibrene motstår deformasjon når de i 10 sekunder utsettes for et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C, og at det metallkledde, dielektriske ark oppviser ikke mer enn 20 mikrometer dimensjonsendring pr. cm ved bortetsing av deler av eller hele det elektrisk ledende lag, og oppviser ikke mer enn 100 mikrometer dimensjonsendring pr. cm og hovedsakelig ingen blæredannelse når det i 10 sekunder utsettes for et smeltet loddebad oppvarmet til 230°C.

2. Dielektrisk ark som angitt i krav 1, karakterisert ved at minst 70 vektprosent av fiberblandingen er trukne polyesterfibre og 10-30 vektprosent av fiberblandingen er stapel-fibre av aromatisk polyamid.

3. Dielektrisk ark som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at det polymere bindematerialet er et tverrbundet materiale som motstår ødeleggelse når det i filmform utsettes for et smeltet loddebad oppvarmet til 260°C.

4. Dielektrisk ark som angitt i krav 3, karakterisert ved at bindematerialet omfatter et tverrbundet materiale på akrylbasis.