NO135633B - - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrorer en fremgangsmåte og en apparatur for gjennvinning av ammoniakk og karbondioksyd fra avgassen til en ureasyntese.

Syntesen av urea fra ammoniakk og karbondioksyd forloper ifolge moderne prosesser,, under hoye trykk- og temperatur-forhold i to trinn, hvorved omsetningen av ammoniakk og karbondioksyd til ammoniumkarbamat skjer ifolge reaksjonsligningen:

med etterfolgende dannelse av urea fra ammoniumkarbamat under

utskilling av vann:

NH2COONH4 fc=*CO(NH2)2 + H20 (2) ;Reaksjon (1) forloper spontant og fullstendig såfremt den frigjorte varmen bortfores tilstrekkelig hurtig. Reaksjon (2) er en likevektsreaksjon som forloper endotermt mot hoyre. ;Den prosentuelle andelen ammoniumkarbamat, som blir omsatt ;i urea, er bl.a. avhengig av reaksjonsbetingelsene, av mol-forholdet ammoniakk/karbondioksyd og av reaksjonsblandingens vanninnhold. Av reaksjonsligning (2) fremgår det at omsetningsgraden er lavere desto hoyere vanninnholdet er. ;Ammoniumkarbamat, som enda forekommer i den fra syntesereaktoren uttatte synteselosning, så vel som vann og overskudd av ammoniakk må adskilles fra den dannede urea, og dette skjer i folgende trinn: Spaltning av ammoniumkarbamat, fjerning av nærværende ammoniakk og karbondioksyd, og tilslutt utskilling av rest-vann. Den utskilte ammoniakk og karbondioksyd kan bearbeides til biprodukter så i som ammoniumnitrat eller ammonium-sulfat, men disse reaksjonskomponentene blir som regel igjen tilfort ureasyntese©. Når det gjelder gjenvinningsfremgangs--•*måtene går man frem på folgende måte: Den i syntesereaktoren dannede synteselosning oppvarmes i noen trykk-trinn, f.eks.

10 - 30 atmosfærers trykk og 2 - 5 atmosfærers trykk, hvorved

ammoniumkarbamat dissosierer og den frigjorte ammoniakk samt karbondioksyd utdrives. De ikke-omsatte reaksjonskomponentene blir tilslutt absorbert i vann eller i en vandig losning, hvorpå den erholdte losning igjen tilfores til syntesereaktoren. Ifolge en annen kjent fremgangsmåte skjer spaltningen av ikke-omsatt ammoniumkarbamat og avdrivningen av den hovedsakelige mengden av frigjort ammoniakk og karbondioksyd ved at man ved syntesetrykk og under oppvarming foretar avdrivning av syntese-losningen ved hjelp av gassformig ammoniakk eller karbondioksyd eller en inert gass. Den derved erholdte gassblandingen kondenseres likeledes ved syntese-trykk og absorberes i en vandig losning. Derved dannes<!>en ammoniumkarbamatlosning som tilfores syntesereaktoren. Ammoniakk og karbondioksyd, som fremdeles befinner seg i den behandlede synteselosning, gjen-

vinnes ved lavt trykk og resirkuleres eventuelt.

Den ved fremstillingen av urea anvendte ammoniakk og karbondioksyd inneholder, og da avhengig av den metode som anvendes for deres utvinning, vanligvis små mengder av andre gasser så

som hydrogen, nitrogen, karbonmonoksyd og eventuelt metan, hvorved disse gasser forekommer i gassform eller i opplost tilstand.Disse gasser, som ikke tar del i urea-dannelsen, ville ved gjenvinning etter hvert akkumulere i reaktoren eller i andre deler av anlegget og påvirke omsetningsgraden ugunstig. En bortforing av inertgassen er således nodvendig. Det er derved uungåelig at man samtidig bortforer ammoniakk og karbondioksyd,

og da i mengder som er avhengig av de anvendte temperatur- og trykk-betingelser. Det er mulig å gjenvinne disse verdifulle bestanddeler fra avgass-blandingen ved absorpsjon i vann, ammoniakkholdige eller ureaholdige vandige losninger. Den på denne måten gjenvunede ammoniakk og karbondioksyd blir deretter i opplost tilstand igjen tilfort ureareaktoren, hvor de på nytt tar del i syntesen. Absorpsjonen skal gjennomføres under

hoyest mulig trykk foråt den nodvendige losningsmiddelmengde

skal forbli minst mulig, hvilket er onskelig med hensyn til den allerede nevnte ugunstige innvirkningen av vann på dannelsen av urea fra ammoniumkarbamat.

Hvis ureafremstillingen skjer i apparatur og ledninger av titan eller korrosjonsresistent stål, eller når disse er foret med disse materialer, så vil, for å unngå korrosjon av disse materialer, vanligvis en mindre mengde luft eller oksygen tilfores separat eller til karbondioksyden. Andelen oksygen eller luft, som ikke anvendes for opprettholdelse av den passive tilstand til metalloverflaten som er utsatt for korrosjon, kommer i det minste delvis til de allerede nevnte inertgassene og må- likeledes bortfores. Under absorpsjonen av ammoniakk og karbondioksyd fra den inertgass-holdige gassblandingen vil selvsagt inertgass-konsentrasjonen i gassfasen endre seg. Spesielt .i .overgangs-perioder, så som igangkjoring og stopping av anlegget/ kan sammensetningen av den gjenværende gassblandingen være slik at man enten p.g.a. indre eller ytre årsaker får eksplosjonsartig forlopende reaksjoner av oksygen med f.eks. hydrogen eller andre brennbare bestanddeler i den nærværende inertgassblandingen, eller eventuelt med ammoniakk, og dette forer til en hurtig trykkstigning, hvorved trykket kan oppgå til det tidobbelte av prosesstrykket. Ved konstruksjon av apparaturen må man ta hensyn til denne omstendighet. Hvis absorpsjonen skjer ved syntesetrykk så bor absorpsjonsanlegget og tilhorende ledninger og armatur holde for trykk på 1 500 - 3 000.atmosfærer. En slik utforelsesform er meget dyr.

På grunn av at man i hydrogenfrie blandinger av

inertgass med ammoniakk og karbondioksyd kan tillate et 3 til 4 ganger så hoyt oksygeninnhold, sammenlignet med lignende

hydrogenholdige blandinger, for forran nevnte reaksjoner inn-treffer, så kan man overgå til på forhånd å fjerne hydrogenet, f.eks. ved katalytisk forbrenning, fra karbondioksydet. Denne bearbeidelse forer imidlertid ikke til en fullstendig fjerning av hydrogenet, og er dessuten også temmelig kostbar.

Ifolge kjente fremgangsmåter, og som f.eks. er beskrevet i British Chemical Engineering 12 (1968) nr. 10, sidene 1368a

b/e 1368c blir p.g.a. dette bare en delvis kondensasjon gjennom-ført, eamt eventuelt absorpsjon av de med inertgassene med-..-revne reaksjonskomponentene under det trykk hvorved ureasyntesen foretas. Den gjenværende gassblanding, som enda inneholder store mengder ammoniakk og karbondioksyd, blir deretter trykk-redusert til atmosfærisk trykk, samt tilfort en absorpsjonskolonne hvor nesten all enda forekommende ammoniakk og karbondioksyd blir opplost i proséss-kondensat. Ved utvasking av ammoniakk og karbondioksyd i denne kolonne kan den gjenværende gassblanding bli eksplosiv. Eksplosjonsrisikoen er riktignok p.g.a. de lave temperaturene liten, men av sikkerhetsgrunner må absorpsjonskolonnen holde for et trykk som er det tidoble av prosesstrykket. En ytterligere ulempe er at den derved erholdte losningen inneholder en storre mengde vann, slik at en direkte tilbakeforing til ureasyntesens hoytrykksdel er forbundet med en betydelig reduksjon av omsetningsgraden samt en okning av dampforbruket for spaltningen av ikke-omsatt ammoniumkarbamat og avdrivning av-den derved frigjorte ammoniakk og karbondioksyd. Dette blir ved kjente fremgangsmåter begrenset.

men ikke ungått, ved at man desorberer losningen ved et trykk på noen atmosfærer, og ved at den frigjorte ammoniakkkarbondioksyd-vanndamp-blandingen absorberes i en fortynnet ammoniumkarbamatlosning. Til dette er det nodvendig med en separat absorpsjonskolonne, hvilket igjen medfarer ytterligere investerings- og drifts-omkostninger. Dette medforer også

den viktige ulempe at absorpsjonsvarmen i dette system frigjores ved et lavt temperaturnivå, hvorved absorpsjonsvarmen altså

ikke kan finne anvendelse.

Oppfinnelsen fremskaffer en fremgangsmåte hvorved de foran

nevnte ulemper unngås, og hvorved muligheten for eksplosjonsartede forlopende reaksjoner elimineres eller i det minste begrenses betydelig. Dessuten blir avgassen på kjent måte i det minste i en absorpsjonssone eller i en vandig losning bragt i intim kontakt med vann. Ifolge oppfinnelsen blir den fra den siste absorpsjonssonen utkommende gassblandingen straks deretter blandet med en i forhold til avgasskomponentene inert gass.

Det kan være besværlig å fullstendig eliminere muligheten for

en eksplosjonsartet forlopende reaksjon p.g.a. den store inert-gassmengden som er nodvendig for å endre sammensetningen av en viss avgassblanding, slik at denne ikke lenger ligger i eksplosjonsområdet. Ifolge en foretrukket utforelsesform av fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen blir inertgassen av denne grunn tilfort en puffersone, som er fylt med denne gass, og som omgir i det minste den siste absorpsjonssonen. Denne puffersonen skal oppfange de hurtige trykkstigningene som frenkommer p.g.a. eventuelle reaksjoner i avgass-blandingen. I praksis betyr dette at den maksimale trykkstigningen i absorpsjonsapparaturen bare får oppgå til noen titalls prosenter.

Oppfinnelsen vedrdrer likeledes et for gjennomførelse av den

foran beskrevne fremgangsmåten egnet apparatur. Denne apparatur består av to deler, hvorav den ene er utfort som en gassboble-vasker, som er forsynt med en tilforselsledning for gass, et på hoyere nivå anordnet væskeutlop samt varme-bortforings-anordninger, og hvis andre del står i forbindelse

med den førstnevnte delens gassrom, og hvorved denne del inneholder minst en gruppe anordninger for utforelse av en intensiv gass/væske-kontakt, over hvilke det er anordnet midler for tilfdrsel og fordeling av væske samt en gassutldps-ledning. Anordningen ifolge oppfindelsen karakteriseres ved at det i gasstromningsretningen og over den siste gruppen av kontakt-anordninger forekommer anordning for gasstilfdrsel.

I anordningen som tjener for gjennomfdreise av den foretrukkede utforelsesformen av fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen blir i det minste den siste gruppen av kontakt-anordninger omgitt av et j pufferrom. og er delt fra dette pufferrom ved hjelp av en vegg som er forsynt med en tilforselsåpning for gass og står i forbindelse via åpninger i den nevnte vegg med gassrommet over kontakt-anordningene.

Oppfinnelsen blir nærmere anskueliggjort i det etterfdlgende

ved hjelp av vedlagte tegninger.

Fig. 1 viser skjematisk en del av en fremgangsmåten for fremstilling av urea. Fig. 2 viser en vaskekolonne hvormed fremgangsmåten ifolge 'oppfinnelsen kan realiseres. Fig. 3 viser en modifisert utforelsesform av vaskekolonnen ifolge fig. 2. Fig. 4 viser en vaskekolonne som er egnet for gjennomfdreise av en foretrukket utforelsesform av fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen.

I fig. 1 representerer A en synteseautoklav hvor urea dannes.

Den erholdte synteselosning, som foruten urea og vann inneholder ammoniumkarbamat og overskudd av ammoniakk, blir via ledning 1 tilfort den ovre del av avdrivningskolonne B, hvor ammoniumkarbamatet, ved hjelp av dem i 2 tilfort karbondioksyd, spaltes i ammoniakk og karbondioksyd under varmebortfdring. Ammoniakk og karbondioksyd avdr i ves i gassformig tilstand.Den fra avdrivningskolonnen utkommende gassblanding, som foruten ammoniakk og karbondioksyd inneholder vanndamp, forés via ledning 3 til kondensator C,

hvor det under varmebortfdring dannes en ammoniumkarbamat-

losning, som via ledning 4, strommer inn i autoklaven A.

Den i awirivningskolonne B forekommende urealosning blir etter trykkreduksjon i reduksjonsventil 5 bearbeidet videre. Den for syntesen nodvendige mengde ammoniakk innledes ved 6 i autoklaven. Til den friske karbondioksyden er det tilsatt en viss mengde luft eller oksygen foråt man skal unngå korrosjon av kar, ledninger og armatur, hvilke er tilvirket i titan eller et austenitisk og korrosjonsbestandig stål, eller som er foret med disse materialer.

Inertgassene, som er tilfort systemet sammen med den friske ammoniakken og det friske karbondioksydet, samler seg i autoklav-toppen, hvorved de via ledning 7 tilfores til vaske-kolonne D, hvor de ved kondensasjon og absorpsjon av medrevet ammoniakk, karbondioksyd og vanndamp skilles fra disse, og hvoretter de nevnet inertgasser får ekspandere til atmosfærisk trykk samt utsleppes. Den i vaksekolonnen erholdte fortynnede ammoniumkarbamatlbsningen strommer, via ledning 8, til autoklav A eller til kondensator C.

En for behandling av avgassene egnet vaskekolonne gjengis

noe forenklet i fig. 2. Syntese-avgassen blir, via 7 og den i kolonnens bunn anordnede tilforselsdel 9, innledet i kolonnen under væskenivået. Denne del av kolonnen er utfort som gassboble-vasker. I væsken blir en del av ammoniakken og karbon-oksydet alt etter varmemengden, som ved hjelp av ikke inntegnede kjoleelement bortfores fra losningen, kondensert og absorbert. Den erholdte losning forlater kolonnen via overlopstrakten 10, hvilken overgår i utlopsledning 8. Den gjenværende gassblanding stiger opp og blir i kortest mulig avstand over væskenivåets anordnede skikt 11, som er fylt med fy 11kr opper, f. eks. Raschig-ringer, vasket ifted en gjennom ledning 12 og fordelingsanordning 13 tilfort vaskeldsning. Til dette kan den i tilbakeforings-

eller konsentrerings-delen av ureaanlegget erholdte ammoniumkarbamat-, ammoniumkarbonat-, urea- eller ammoniakk-losningen benyttes. Denne vaskevæske opptar nesten all enda forekommende ammoniakk og karbondioksyd. Den derved erholdte losningen oppfanges i den nedre del av kolonnen/ og kan her på foran beskrevne måte enda en gang tjene som vaskevæske.

Under vaskeprosessen, som forloper i to trinn, kan gassfase-sammensetningen endre seg slik at denne kommer til å ligge innenfor eksplosjonsområdet. I begge soner, og også der-imellom, er gassblandingen imidlertid fordelt i form av gass-bobler eller delstrommer, hvilke er fullstendig omgitt av væske. Herved er eksplosjonsartede forlopende reaksjoner ute-lukket. Isteden for fyllkropper kan også andre midler, som bevirker en intensiv gass/væske-kontakt, f.eks. silplater, anvendes.

Den fra kolonnefyIlingen 11 oppadstigende gassblanding blir blandet med en gjennom ledning 14 og fordeleranordning 15 tilfort inertgass/ slik at sammensetningen kommer til å ligge fullstendig utenfor eksplosjonsområdet. Den på denne måte utspedde gassblandingen forlater tilslutt vaskekolonnen via utlop 16, og blir sluppet ut gjennom en ikke inntegnet ekspansjons-ventil.

Som inertgass kan man anvende f.eks. luft, nitrogen eller karbondioksyd. Når det gjelder luft og nitrogen,er det for okning av gasstrykket til syhtesetrykk nodvendig med en separat

kompressor, mens det med anvendelse av karbondioksyd er nok , med en mindre okning av kapasiteten til den i ethvert tilfelle nodvendige karbondioksyd-kompressoren. Med luft har man dessuten den ulempen at det ved samme i sammensetning av avgass må tilfores en storre mengde enn den som er nodvendig ved anvendelse av karbondioksyd for å oppnå den onskede fortynning. I dette tilfellet er altså også komprimeringsomkostningene hdyere.

Vanligvis foretrekkes også anvendelse av karbondioksyd. I dette tilfellet kan en del av karbondioksydet opploses i vaskevæsken. Det er for å oppnå den nodvendige fortynning også nodvendig

å oke tilsvarende den til vaskekolonnen tilforte karbondioksyd-mengden. Det totale forbruket av karbondioksyd blir ikke derved storre da den absorberte mengden til syvende og sist kommer til syntesereaktoren, men man får en storre mengde absorpsjons-varme som må bortfores. Absorpsjonen av fortynnings-karbondioksyd kan imidlertid begrensés til en minst mulig kontaktflate mellom karbondioksyd og vaske-losning eller ved anvendelse av

karbamat- eller karbonat-losninger med et minimalt ammoniakk-overskudd som vaskelosning. En annen mulighet er vist i fig.3. I den her tegnede vaskekolonnen har man over væskefor-delingsanordning 13 anordnet en andre fyllkropp-fyIling 17,

som gjennom ledning 18 og fordeleranordning 19 berislesav en mindre mengde vann eller en nesten ammoniakkfri urealosning. Heri opploser det seg meget små mengder karbondioksyd. Vaske-losningen strommer gjennom fylling 17 til fyllkropp-fyIling 11

.og absorberer her den i gassen enda nærværende ammoniakk

på samme måte som den via fordeleranordning 13 tilforte vaske-losningen. Forovrig blir avgassen behandlet i denne vaske-kolonne på samme måte som i vaskekolonnen ifdlge fig. 2.

Den inertgassmengde som er nodvendig for å oppnå en fullstendig fortynning av den vaskede gassblandingen, d.v.s. en blanding som ligger utenfor eksplosjonsområdet, er foruten temperatur-og trykk-betingelser også avhengig av denne gassblandings-sammensetning. I ugunstige tilfeller kan f.eks. det nodvendige volum karbondioksyd, som man hver time må tilfore, være betydelig mer enn halvparten av det behandlede avgass-volumet. Denne omstendighet kan p.g.a. komprimeringsomkostningene være besværlig. Istedenfor en fullstendig fortynning kan det derfor være fordelaktig å anvende en delvis fortynning, og da ifolge den i fig. 4 beskrevne fremgangsmåten. Her blir avgass-blandingen, som'skal behandles via ledning 7, innledet i den nedre del av losnings-rom 20 til vaskekolonnen D. Også her får man kondensasjon og absorpsjon av den storste delen av den i blandingen forekommende ammoniakk og karbondioksyd. Den dermed frigjorte varmen bortfores ved hjelp av " kjole-elementet 21, gjennom hvilke det strommer kjolemiddel, som tilfores gjennom 22 og bortfores gjennom 23. Den erholdte fortynnede karbamatlosningen bortfores via overlopsror 8 fra losnings-rommet. Den gjenværende gassblanding vaskes enda en gang i fy11kropp-rorranet 11,. som berisles med vaskelosning via ledning 12 og fordeleranordning 13. Den fra 11 utstrommende losningen oppfanges.i trakt 24, og strommer gjennom det med åpningen 25 forsynte ror 26 til den nedre del i losningsrom 20. Gassrom 27 over fyllkropprom 11 er lukket på oversiden og står via åpningene 28 i mantel 29 i forbindelse med det med inertgass fylte pufferrom 30, til hvilket gasstilforsel 14 er tilkoblet. Volumet til pufferrom 30 er valgt så stort at hvis man får en for stor trykkstigning i gassrom 27 p.g.a. en eksplosjon i den delvis inertholdige avgassen, og hvorved mantelen 29 og/eller dekselet 31 svikter, så kan denne trykkstigningen oppfanges fullstendig av inertgasspufferen. Det er vanligvis tilstrekkelig at!volumet til pufferrom 30 er 5 til 20 ganger så stort som volumet til gassrom 27. Derved kan man noye seg med en inertgassmengde som er tilstrekkelig for kontinuerlig spyling av gassrom 27, d.v.s. en mengde som er betydelig mindre enn det som er tilfellet med en fullstendig fortynning. Den fortynnedé avgass-blandingen slippes ut via ledning 16.

Fordelene med fremgangsmåten ifolge oppfinnelsen fremgår av folgende sammenligningseksempel.

EKSEMPEL

Avgassen fra syntesedelen til et ureaanlegg inneholder foruten de inerte bestanddeler, som uttas fra prosessen, 30 kg NH^ og 5 kg CO_ per tonn fremstilt urea.

I

Når disse stoffene blir utvasket ifolge den tidligere beskrevne og kjente fremgangsmåte, då er det per tonn fremstilt urea nodvendig med: for absorpsjon ved atmosfærisk trykk: 2 m 3 kjolevann nar kjølevannets temperaturstigning er 8 C;

for desorpsjon ved 3-4 atmosfærer: 50 kg damp;

for absorpsjon ved 3-4 atmosfærer: 2 m 2kjolevann og 30 kg vann for oppfosning av NH^ og CO^.

Den erholdte losning går til syntese-autoklaven, hvilket forer til at omsetningen går tilbake, og at en storre ammoniumkarbamat-mengde må spaltes, og at frigjort NH^ og C02 må avdrives. Til dette er det nodvendig med 50 kg damp.

De 30 kg vann i losningen går sammen med urealosningen til konsentreringsdelen i ureaånlegget. Til fordampning av denne 1 ytterligere vannmengde er det nodvendig med 30 kg damp, og kondenseringen av den bortledede damp krever 2 m 3kjolevann.

Totalt er det ved denne fremgangsmåte per tonn urea nodvendig med 6 m 3kjolevann og 130 kg damp for gjenvinning av ammoniakk og karbondioksyd fra avgassen.

Hvis den i avgassen nærværende NH^ og CC>2 absorberes ifolge oppfinnelsen under syntesetrykk, så vil en storre del av kondensasjons- og absorpsjons-varmen, og som i dette tilfellet

i blir frigjort ved et hoyere temperaturnivå, bli anvendt for oppvarming av den tilbakeforte ammoniumkarbamatlosningen, hvilken blir benyttet som absorpsjonsvæske, mens den resterende del kan anvendes for oppvarming av den friske ammoniakken. Derved er det ytterligere kjolevannforbruket altså likt null, og ved å anvende den frigjorte varmen spares 20 - 70 kg damp per tonn urea. Mens det nå dessuten ikke er nodvendig med noen damp for den foran nevnte desorpsjon o.s.v., så blir det totale dampforbruket altså redusert med 150 - 200 kg per tonn urea.

Ved fullstendig fortynning av den endelige avgassen er det ytterligere energiforbruk for komprimering av den nodvendige karbondioksydmengde ca. 10 kWh per tonn urea. Ved delvis fortynning og anvendelse av vaskekolonnen ifolge fig.4 er karbondioksyd-mengden bare 1/5, og det ytterligere energiforbruk fdlgelig ca. 2 kWh per tonn urea. Innsparingen av kjolevann og damp kompanserer rikelig de ytterligere komprimerings-omkostninger.

Anvendelse av fremgangsmåten og apparaturen ifolge oppfinnelsen begrenser seg ikke bare til behandling av avgasser ved syntese-trykk. Også ved fremstilling av urea hvorved.inertgassen skal bortfores fra et lavere trykktrinn, f.eks. fra en absorpsjon-eller vaske-kolonne for den avdrevne ammoniakk og karbondioksyd, kan fremgangsmåten og apparaturen med fordel anvendes.

Claims (6)

1. Fremgangsmåte for gjenvinning av ammoniakk og karbondioksyd fra en hydrogenholdig og oksygenholdig avgass fra en ureasyntese, hvorved avgassen i det minste i en absorpsjonssone blir bragt til intensiv, kontakt med vann eller en vandig losning, karakter i| sert ved at man blander den fra den siste absorpsjonssonen utkommende gassblanding med en i forhold til avgasskomponentene inert gass.

2. Fremgangsmåte ifolge krav 1, karakterisert ved at inertgassen tilfores fra en med denne gass fylt puffersone som omgir i det minste den siste absorpsjonssonen.

3. Fremgangsmåte ifolge krav 1 eller 2, karakterisert ved at man, som inertgass anvender karbondioksyd .

4. Apparat for utforelse av fremgangsmåten ifolge krav 1 bestående av to deler av hvilke den ene er utfort som gassboble-vasker (20) og forsynt med en gasstilforselsledning (7), en på hoyere nivå anbragt væskeborfforingsanordning (8) og varmefjer-ningsinnretning (21), og en absorpsjonssone (11) som står i forbindelse med gassrommet i gassboblevaskeren og inneholder anordninger for å iverksetteren intens gass/væskekontakt, og over disse er anbragt anordninger for tilforsel (12) og fordeling Q.3) av væske og en gasstaortforingsledning (16) , karakterisert ved at rommet i hvilket - sett i gass-stromningsretningen -den siste gruppen av kontaktmidler befinner seg, er utstyrt med en ledning for tilforsel av gass (14, 28).

5. Apparatur ifolge krav 4, karakterisert ved at den siste gruppen av kontaktanordninger (11) er omgitt av et pufferrom (30) og adskilt fra dette pufferrom ved hjelp av en vegg (29, 31), og hvis rom er forsynt med en tilforselsåpning for gass, og at rommet via åpningene (28) i den nevnte vegg står i forbindelse med gassrommet (27) via kontakt-anordningene.

6. Apparatur ifolge krav 5, karakterisert ved at volumet i pufferrommet (30) er 5-20 ganger volumet til gassrommet (27) over den siste gruppen av kontaktanordninger .