NO116690B

NO116690B -

Info

Publication number: NO116690B
Application number: NO146172A
Authority: NO
Inventors: P Flodin
Original assignee: Pharmacia Ab
Priority date: 1961-10-25
Filing date: 1962-10-22
Publication date: 1969-05-05
Also published as: CH439756A; US3208994A; GB974054A; SE358894B; AT253776B; DK104019C; DE1443359A1

Description

Anvendelse av ot'sampolymerisat som gelfUtrerende materiale ved separering av stoffblandinger.

Oppfinnelsen vedrører en forbedring ver) anvendelsen av et sampolymerisat av hydroksylgrupeholdige uladede polymere stoffer med et bifunks.ionelt stoff, sorr. kan reagere med det polymere stoffs hydroksylfTupper under dannelse av eterliknenrle bindinger som gelfUtrerende materiale for separering av stoffblandin^er. Sampblymerisatene har en svellbarhet innen grensen 1 - SO rr -or. f tørrstoff, vanligvis innen grensene 1 - 30 g. pr.&t^rrstoff.

En slik anvendelse er tidligere kient (se norsk patent nr. 95.196 )• Herved utnyttes det gelfiltrerénde materiale i form av knuste gélkorn som fåes ved malinpc eller annen knusnine av et ved sampoiymerisas.jonen dannet blokknolymerisat. På crunn av sin uregelmessige form får kornene en relativt dårlig fasthet.således at strømningshastighet i en lagring av korn gjennom dettes sammenpresning blir for lav for tekniske formål.

Det har nå vist seg at denne ulempe kan unngås,

hvis man istedenfor knuste korn anvender runde korn som gelfiltrerende materiale som separering av stoffblandingen. Det viser seg da at strømningshastigheten gjennom lagring av korn blir betraktelig større samtidig som kornene helt overraskende muliggjør en minst like god eller til og med bedre separering av stoffene i stoffblandingen. De gelkorn som anvendes i henhold til opfinnelsen fremstilles ved omsetning av hydroksyleruppeholdig, ikke ladedeDolymere stoffer med et bifunksjonelt organisk stoff, som kan reagere med den uladede substans hydroksylgrupper under dannelse av eter-broer, som brodannere i nærvær av alkaliske stoffer.

Som eksempel på egnede hydroksylgruppeholdige uladede polymere stoffer for ovennevnte reaksjon kan nevnes polysakkarid er {f.eks. dekstran, stivelse, dekstrin, cellulose, polyglykose) og hydroksylgruppeholdige uladede derivater av disse stoffer (f.eks. metyldekstran, etyldekstran, hydroksypropyldekstran, metylcellulose, etylcelluloee, etylhydroksy-etylcellulose) op: produkter som er fått ved partiell depolymerisasjon av disse, samt fraksjoner derav, og polyvinylalkohol.

Det bifunksjonelle organiske stoff er fortrinnsvis

av typen XRZ, hvor R betegner en alifatisk rest, som inneholder 3-10 karbonatomer, oe X og Z hver betegner halogenatomer eller epoksygrupper, hvilke sistnevnte hver er forbundet med et karbonatom i den alifatiske rest, så det dannes en oksirangruppe

Eksempler på egnede bifunksjonelle stoffer for den

ovenfor angitte reaksjon er epiklorhydrin , diklorhydrin, 1,2-3,4-diepoksybutan, bis-epoksypropyleter, etylehglykol-bisepoksypropyleter og 1,4-butandiol-bisepoksypropyleter og liknende forbindelser.

De alifatiske kjeder som således danner de tverr-forbindendé broer i såmpolymerisatet, er følgelig substituert, fortrinnsvis med hydroksygrupper og/eller brutt av andre atomer, fortrinnsvis oksygenåtbmer.

Molforholdet mellom det organiske hydroksylgruppeholdige polymere stoff og det bifunksjonelle stoff bør v»re 1 til minst 10.

Med uttrykket "sampolymerisasjon" menes i denne be-skrivelse en prosess hvor ett antall mindre enheter forenes, til ett tredimensjonalt nettverk, slik at det dannes et eneste molekyl uavhengig av om det er tale om en kondensasjon eller en polymerisasjon.

Gelkornené av høymolekylære hydrofile sampolymerisater av hydroksylgruppeholdige uladede polymere stoffer fremstilles ved at en slik substans i nærvær av alkali omsettes med ett bifunksjonelt organisk stoff, som kan reagere med det polymere stoffs hydroksylgrupper under dannelse av eterartede bindinger, i egenskap av brodanner, idet en oppløsning av det polymere stoff blandes med en væske, som er i stand til sammen å danne et tofasesystem, under slite omrøringsbetingelser at oppløsningen overføres til dråper, oe at brodanneren bringes til å reagere med den polymere substans i nærvær av alkaliet, iallfall inntil geldannelse har funnet sted, hvoretter de av dråpene dannede gelkorn utvinnes.

Vanligvis inngår det før reaksjonen nødvendige alkaliske stoff i oppløsningen av den polymere uladede substans, men det er også mulig å tilføre det alkaliske stoff oppløst i den væske som danner den sammenhengende fase i tofasesystemet. Man kan også først danne tofasesystemet og deretter tilføre det alkaliske stoff for å sette i gang brodannelsesreaksjonen.

Som alkalisk stoff er det i prinsipp mulig å anvende

et hvilket som helst alkalisk reagerende stoff. Vanligvis anvendes alkali-hydroksydene, først og fremst natriumhydroksydog kalium-hydroksyd. Det er imidlertid også mulig å anvende slike stoffer som kvaternære ammoniumforbindelser. Eventuelt kan også alkali- og jordalkalikarbonater og jordalkalihydroksider anvendes.

Ved reaksjonen kan man hensiktsmessig gå frem på

den måte at en oppløsning av det alkaliske stoff og denolymere hydroksylgruppeholdige uladede substans blandes med en væske, som er beregnet på å inngå som sammenhengende fase i tofasevæskesystemet, under slike omrøringsbetingelser at det oppnås ønsket størrelse av dråpene, hvoretter brodanneren tilføres til tofasesystemet, eventuelt trinnvis. Brodannelsen kan imidlertid også tilføres tofasesystemet oppløst i den for dannelse av den sammenhengende fase anvendte væske.

Selv om ovenstående arbeidsrekkefølge ved utførelsen av de til fremstillingsmetodens hørende forholdsregler har vist seg

å være egnet i praksis, er det ingenting som hindrer, at en del

av brodanneren eller hele mengden av denne føres i berøring med

oppløsningen av den polymere uladede substans, før tofasesystemet dannes. Geldannelsen hindres i å finne sted før tofasesystemet er blitt dannet. Dette kan skje ved at blandingen holdes på en lav temperatur, ved hvilken brodannelsesreaksjonen forløper så langsomt at det blir tid nok til å utføre den nødvendige blandingsoperasjon. Geldannelsen kan også hindres ved at blandingen holdes borte fra

det alkaliske stoff, hvilket sistnevnte tilfares, etterat dråpe-dannelsen har funnet sted.

For de fleste på tale kommende stoffer, slik som stivelse, dekstran, vanlig cellulose og liknende stoffer, er vann det egnede oppløsningsmiddel, men det er ingenting som hindrer at andre stoffer med liknende egenskaper - sett fraODpløsnin<g>smiddel-synsDunktet - "f.eks. lavere alkoholer, ketoner kan komme på tale. Eventuelt kan det anvendes oppløsningsmiddelblandinger i hvilke

vann utgjør en hovedbestanddel. Det er fordelaktig å tilsette det alkaliske stoff i form av alkalihydroksyd til det for polymerets oppløsning anvendte vann, da alkalihydroksidet i mange tilfeller letter polymerets oppløsnin?og dker dets opløselighet.

Konsentrasjonen av det hydroksylgruppeholdige polymere stoff har stor betydning, fordi den bestemmer det ferdige sampoly-merisas jonsprodukts svellbarhet. Lav konsentrasjon hos det hydroksylgruppeholdige stoff gir en større svellbarhet enn en stirre konsentrasjon i dette." Ved dekstran kan konsentrasjonen av stoffet være 5 - JOfo, og gode resultater er blitt oppnådd med konsentrasjoner på 10 - ^ 0%. Med visse cellulosederivater kan også lavere konsentrasjoner anvendes.

Som sammenhengende fase i tofasesystemet kommer på tale væsker, som ikke er blandbare med vann eller med et som opp-løsningsmiddel for det hydroksylgruppeholdige stoff anvendte stoff. Egnede oppløsnirgsmidler er alifatiske og aromatiske hydrokarboner-, halogenerte alifatiske og aromatiske hydrokarboner, f.eks. diklormetan, 1,2-dikloretan og 1,2-dibrometan, o-diklorbensen, hvis den polymere substans er opplast i vann. For stabilisering av dispersjonen av en oppløsning av det hydroksylgruppeholdige polymere stoff er det egnet å.tilsette en stabilisator. Som stabilisator kan det anvendes i vann ikke oppløselige høypolymere, f.eks. polyvinylacetat, polystyren, polyisobutylen, og cellulose-acetatbutyrat. Det har vist seg at de polymeres middelmolekylvekt spiller en betydelig rolle for deres virkning som stabilisator, fordi produkter som har høyere middelmolekylvekt virker bedre stabiliserende på dispers.joner enn det produkt som har mindre middelmolekylvekt under forøvrig like betingelser. Det er egnet å sammenlikne mengden av stabilisator med mengden av det oppløsningsmiddel som utgjør den sammenhengende dispergerende fase. Egnede sammensetninger av stabilisatoren er 0,1 - 15$, fortrinnsvis 0,1 - 10% (vekt/volum).

Stabilisatoren kan fjernes fra de dannede gelkorn

ved behandling med ett passende oppløsningsmiddel. For htfypolymere, som er i stand til å undergå hydrolyse under relativt milde betingelser, kan det være egnet å først behandle gelkornene med et hydrolyserende stoff, f.eks. alkalihydroksyd, og deretter fjerne det hydrolyserende produkt ved hjelp av oppløsnin<g>smiddel. m^ r-molekylære estere, f.eks. polyvinylacetat og celluloseacetatbutvrat, kan behandles med en lavprosentig alkalihydroksydoppldsning som forsåper esterne, hvoretter de dannede høymolekylære alkoholer fjernes ved vasking med et passende oppløsningsmiddel.

Under visse forhold kan detvære hensiktsmessig at

man til reaksjonsblandingen tilsetter et overflateaktivt stoff av typen detergent. Slike stoffer virker ikke som susensjonsstabjli-sator, men kan anvendes i kombinasjon med en slik, hvis man ønsker å oppnå spesielle effekter, f.eks. en mindre kornst^rrelse hos det erholdte sampolymerisatproduktet.

Omføringsbetin<g>elsene er særlig viktige under det første trinn av sampolymerisasjonsprosessen, fordi de sammen med stabilisatoren bestemmer kornsttfrrelsen hos den av flytende dråner sammensatte dispergerte fase. Her har fagmannen det i sin hånd ved undersøkelsen av uttagne prøver, under forskjellige omrørin^shasti<g->heter å fastslå den med hensyn til et visst Ønsket resultat mest egnede omrøringshastighet.

Ofte er det hensiktsmessig å tilsette det bi funk-sjonelle stoff først når ønsket dråpestørrelse er onpnådd, hvorved reaksjonen setter i gang. På et visst stadium, som avhenger av innholdet av hydroksylgruppeholdig uladet polymer, mengden av bi.r-funksjonelt stoff, temperaturen etc, dannes det en gel. Reaksjonen fortsetter imidlertid inntil det bifunksjonelle stoff er blitt for-brukt eller reaksjonen stanset på annen måte. Etterat geldannelsen har funnet sted er omrøringen uten vesentlig betydning for partikkel-størrelsen.

Reaksjonstemperaturen bestemmer den hastighet med hvilken sampolymerisasjonen skrider frem. Egnet temperatur ligger mellom romtemperatur og °P°C, fortrinnsvis 20 - 60°C.

Den for anvendelsen som molekylsjikt viktigste egenskap er gelens vannopptagende evne. Den bestemmes veé svelling i vann og bortføring av fri væske, eksempelvis ved sentrifugering og angis som det antall gram vann som er bundet pr. gram tørr substans.

Sampolymerisat fremstilt i henhold til det ovennevnte er blitt undersøkt med hensyn til sin evne til å virke som molekylsjikt, og herunder er meget gode resultater blitt oppnådd. Dette kan delvis tilskrives den omstendighet at kornene er runde og således etter innføring i et høyt reaksjonskar gir lavere strømningsmotstand enn sampolymerisat som underkastes finfordeling etter sin frem-stilling. Særlig gode resultater er blitt oppnådd veé separering av stoffer i biologiske væsker, hvorunder det er av betydning at tiden for separasjonen er kortvarig. På grunn av sin form har kornene av sampolymerisat ifølge oppfinnelsen bedre fetyrke hvorfor det kan oppbygges søyler selv av korn med relativt stor vannopptagende evne med minsket risiko for sammenpakning som følge av deformering.

Nedenfor angis noen eksempler på fremstillin<g>av sampolymerisat, som egner seg til å anvendes ifølge oppfinnelsen. Eksempel 1.

Dekstran av middelmolekylvekt (Mw = 40.000) fuktes først med ca. 20% vann, og til den slik erholdte blanding settes 6-n natronlut. Etter 1 time inntrer oppløsningen uten klumpdannelse. Mengden av 6-n lut avpasses da, slik at den ferdige oppløsning får

en konsentrasjon av 4- 0%.

600 g av den således erholdte dekstranoppløsning overføres til et sylindrisk reaksjonskar, som er forsynt med en ankeromrører og et termometer. Som suspensjonsstabilisator tilsettes 20 g polyvinylacetat med en middelmolekylvekt på 430.000 oppløst i 500 ml toluen, hvilket siste fungerer som suspensjonsmiddel. Omrøreren settes i gang og innfetilles på en slik hastighet, at den vånnholdige fase dispergeres i form av små dråper i toluenfasen. Deretter tilsettes 50 g epiklorhydrin som bifunksjonelt stoff eller brodanner. Den erholdte reaksjonsblanding holdes under omrøringen ved 50°C inntil den hovedsakelige mengden av epiklorhydrinet har reagert.

Reaksjonsforløpet følges ved at prøver uttas hver time og innholdet av epiklorhydrin bestemmes i prøven, etter at i prøven suspenderte korn er blitt skilt fra. Oeldannelsen inntrer allerede etter 1 times reaksjonstid.

Når reaksjonen er avsluttet, opparbeides den erholdte suspensjon. Suspensjonsmidlet separeres fra velkornene ved nutschning, og suspensjonsstabilisatoren vaskes bort med toluen. Etter vasking med alkohol for å fjerne oppløsningsmidlet og deretter med vann til nøytral reaksjon, tørkes det erholdte sampolymerisat ved 110°C. Utbyttet av sampolymerisat, beregnet på dekstran, blir i det nærmeste kvantitativt.

De erholdte gelkorn av sampolymerisatet av dekstran med epiklorhydrin siktes for bestemmelse av kornstrtrrelsen, og vannopptagningen bestemmes.

Eksempel 2.

På liknende måte som i eksempel 1 fås det fra

480 g 40%-ig dekstranoppløsning av samme art som angitt i eksempel 1, og 84 ml epiklorhydrin med S00 ml o-diklorbensen som suspensjons-middél og JO g polyvinylacetat av samme type, som angitt i eksemne! 1, som suspensjonsstabilisator ved<t>50°C et på det nærmeste kvantitativt utbytte av sampolymerisat av dekstran og epiklorhydrin.

Eksempel 3«

På liknende måte som i eksempel 1 fås det av 4^0 f 40%'s dekstranoppløsning av samme art, som anvendt i eksempel 1,

og 70 ml epiklorhydrin med 500 ml diklormetan som susnensjonsmiddel og 20 g polyvinylacetat av samme type, som angitt i eksempel 1,

som suspens jonsstabilisator ved<c>S0°C et på det nærmeste kvantitativt utbytte av sampolymerisat av dekstran og epiklorhydrin.

Eksempel 4.

På liknende måte som i eksempel 1 fåes det av 480 g 40%'s dekstranoppløsning av samme art som anvendt i eksempel 1, or 70 ml epiklorhydrin med ^ 00 ml 1,2-dibrometan som suspensjonsmiddel og 20 g polyvinylacetat av samme art, som angitt i eksempel 1, som suspens jonsstabilisator ved 50°C et på det nærmeste kvantitativt utbytte av sampolymerisat av dekstran og epiklorhydrin. Vannopptagning 3»2 g/g.

Eksempel 5♦

På liknende måte som i eksempel 1 erholdtes ut av 240 g 40%'s dekstranoppløsning av samme art, som anvendtes i eksempel 1, og 35 ml epiklorhydrin med 500 ml 1,2-dikloretan som suspensjonsmiddel og 2,5 g polyvinylacetat av samme art, som an<g>itt i eksempel 1, som suspensjonsstabilisator ved 50°C et på det nærmeste kvantitativt utbytte av sampolymerisat av dekstran og epiklorhydrin.

Eksempel 6..

Man fremstiller først en oppløsning av dekstran

(Mw =. 40.000) ved at 120 g dekstran løses onp i 800 ml vann og

60 ml 5_n NaOH. Den erholdte dekstranoppløsnln.?blir altså 14^-ig (vekt/volurn).

Man fremstiller deretter en oppløsning av 15 g celluloseacetatbutyrat (Cellit BP Q00 fra Reyer-Leverkusen) i 500 ml etylendiklorid. Den således erholdte opplesning overfares til et toliters sfærisk reaksjonskar med vid hals, som er forsynt med omrører. Oppløsningen innstilles på ca. 50°C og omrøringshastigheten på 200 omdreininger pr. minutt. Dekstranoppløsningen tilsettes deretter suksessivt til etylendikloridoppløsningen av det høymole-, kylære stoff. En time etterat hele dekstranopDløsningen er blitt tilsatt, har det dannet seg jevne dråper, hvilket.kan verifiseres ved undersøkelse av en uttatt prøve. Nn tilsettes 10 ml epiklorhydrin

o '•: reaksjonen får fortsette v<v* 50°H, natten over. Oeldannelsen inntror'etter ?..tiners • forløp.

Den etterfølgende da o-s morgen avbrytes reaksjonen,

og til rea.k;-.jonsblandingen settes det aceton, hvoretter man dekanterer. Denne operasjon gjentas, hvoretter etyl^ndikloridet og den deri oppløste celluloseacetatbutyratpolymere fjernes helt. For å befri gelkornene for den film av det polymere stabiliserende stoff, som omgir kornene, oppslemmer man gelkornene i en oppløsning av like deler 2-u !"aOH og 95%-ig etanol. Etterat behandlingen av<g>elkornene

er blitt utført i 15 min., tilsettes fortynnet saltsyre før nøytralisering og den erholdte blanding filtreres. Gelkornene krympes ved behandling med etanol og tørkes til slutt ved 70°C

i vakuum.

Produktet inneholdér l6fo aceton. Utbyttet, beregnet på acetonfri substans, utgjør 90 g. Vannopptaghingen ér 19,2 g/g og svelningsfaktoren 38 ml/g.

Eksempel 7.

100 g dekstrin, fremstilt ved sur hydrolyse av stivelse, oppløses i 200 ml vann som er tilsatt 125 ml 5-n natriumhydroksyd. Oppløsningen dispergeres i en oppløsning av 15 g celluloseacetatbutyrat i 500 ml etylendiklorid ved ^ 0°C. 40 ml epiklorhydrin tilsettes, og reaksjonen får foregå ved 50 C i 18 timer. Etter rensning og tørkning som i eksempel 6 får man 100 g av et sampolymerisat av dekstrin og epiklorhydrin, som har vannopptagningen 4.8<g>/<g>.

Eksempel 8.

120 g dekstran med middelmolekylvekt 20.000 fuktes med 80 ml vann og oppløses etter tilsetning av 95 ml 5-n natriumhydroksyd. Oppløsningen dispergeres i en oppløsning av 10 g cellu-loseacetat-butyrat i 250 ml etylendiklorid. Ved 50°C tilsettes 80 g etylen-glykoldiglycideter, og blandingen får reagere i 18 timer. Etter opparbeidelse og tørking som i eksempel 6 får man 157?av

et sampolymerisat av dekstran og etylenglykoldiglycideter som har vannopptagning 2,1 g/g.

Eksempel 9.

120 g av én hydroksypropyleter og dekstran med middélmoiekylvekt 5 . 10^ løses opp i 200 ml vann og tilsettes

60 ml 5-n natriumhydroksyd. Oppløsningen dispergeres i en oppløsning av 10 g celluloseacetatbutyrat i 250 ml etylendiklorid ved en temperatur på 50°C. 10 ml epiklorhydrin tilsettes og reaksjonen får gå i 18 timer. Etter opparbeidelse og tørking som i eksempel 6 får man 102 g av et produkt som har vannopptagning 7»3g/g*

Eksempel 10.

60 g hydroksyetylcellulose løses opp i 35° ml vann og tilsettes JO ml 5-h natriumhydroksyd. Oppløsningen dispergeres i en oppløsning av 10 g celluloseacetatbutyrat i 250 ml etylen-klorid, hvoretter 10 ml epiklorhydrin tilsettes. Etter reaksjon ved 50°C i l8 timer og etterfølgende rensing som i eksempel 6 og tørking får man 43 g av et sampolymerisat av hydroksyetylcellulose og epiklorhydrin, som har vannopptagning f,l g/g,

Eksempel 11.

50 S sprøytetørket dekstran løses opp i 50 ml vann og tilsettes 4 ml 2-n natriumhydroksyd. Oppløsningen dispergeres deretter i en oppløsning av 3 g celluloseacetatbutyrat i 100 ml etylendiklorid.

Etter tilsetning av 10 ml 1,2-3,4-diepoksybutan får reaksjonen fortsette ved 50°C natten over. Etter rensing og tørking som i eksempel 1 får man 50 g av et sampolymerisat av dekstran og 1,2-3,4-diepoksybutan, som har vannopptagning 5>0 g/g» Eksempel 12.

100 g stivelse, vasket med vann, løses opp i 280 ml

vann og 240 ml 5-n NaOH, og denne oppløsning dispergeres i en opp-løsning av 15 g celluloseacetatbutyrat i 500 ml 1,2-dikloretan. Etter 1 times forløp tilsettes 70 g l,3-diklorpropanol-(2). Reaksjonen får foregå natten over ved 50°C. Etter opparbeidelse som i eksempel 6 får man 93 g av et sampolymerisat av stivelse og 1,3-diklorpropanol-(2), som har en vannopptagning på 3,3 g/g. Eksempel 13»

20 g polyvinylalkohol løses opp i 140 ml vann og -60 ml 5~n NaOH, og denne oppløsning dispergeres i eri oppløsning av 8 g celluloseacetatbutyrat i 200 ml 1,2-dikloretan, 20 ml epiklorhydrin tilsettes og reaksjonen får foregå i 16 timer ved 50°C samt 4 timer ved<r>fO°C. Etter opparbeidelse som i eksempel 6 får man et sampolymerisat av polyvinylalkohol og epiklorhydrin som har vannopptagning på 9,1 g/g.

Eksempel 14.

120 g dekstran med en middelmolekylvekt = 40.000 fuktes med j6 ml vann, hvoretter det fuktede dekstran løses opp i 144 ml J- n NaOH. Dekstranoppløsningen dispergeres i en oppløsning

bestående av 300 ml 1,2-dikloretan og 30 g av den 27#-ige oppløs-

ning av polymetylmetakrylat i etylacetat. Etter 30 min. tilsettes 30 ml epiklorhydrin og reaksjonen får foregå natten over ved 50°C.

De dannede gelkorn fraskilles ved filtrering, vaskes med 1,2-dikloretan, deretter med 99»5%-ig etanol og oppslemmes 3 ganger i 3 liter vann med dekantering mellom oppslemningene. Til sist

krympes gelkornene med 99»5$-ig etanol. Sampolymerisatet av dekstran og epiklorhydrin veier etter tørking ved 60°C 120 g og har en vannopptagning på 6,2 g/g.

Eksempel 1* 5.

120 g dekstran med en middelmolekylvekt M^. = 20.000 fuktes med 30 ml vann, og det fuktede dekstran løses opp i 120 ml 5-n NaOH. Dekstranoppløsningen dispergeres i en oppløsning av 6 g polyvinylbutyrat (M^. = 70.000) i 300 ml 1,2-dikloretan, 40 ml epiklorhydrin tilsettes og reaksjonen får foregå ved 50°C i 16 timer. Gelkornene filtreres fra og oppslemmes 4 ganger i 500 ml aceton

med dekantering mellom oppslemningene. Rester av polyvinylbutyral vaskes bort ved oppslemning i 10 min i l-n HC1. Sampolymerisatet av dekstran og epiklorhydrin vaskes til slutt med vann, krympes med 99,5%-ig etanol og tørkes. Produktet veier 110 g og har en vannopptagning på 2,5 g/g.

Eksempel 16.

For å kontrollere produktenes egnethet som sepa-reringsmédium blé det gjort forsøk med et sampolymerisat av dekstran og epiklorhydrin med en svellbarhet på 2,5 g/g tørrstqff. Herved prøvdes først knuste korn av sampolymerisatet i en kolonne med en

indre diameter 20 cm, som var pakket med en lagring bestående av

33 liter i vann svellede korn av produktet med en kornstørrelse på

50 - 80 mesh i tørr tilstand. Hvert sekund matetes en prøve på

4,6 liter av en vannholdig 5$-ig oppløsning, inneholdende en vann-oppløselig sampolymer av sakkarose med epiklorhydrin med en gjennom-snittlig molekylvekt på ca. 400.000 og 23% natriumklorid, øverfet i lagringen og ble eluert med en strømningshastighet på 0,7 - 0,9

cm pr. min. Trykkfallet gjennom lagringen var 0,2 - 0,3 atmosfærer. Herved fremkom 2,1 kg sampolymerisat i ren form pr. 24 time inneholdende 0,4% natriumklorid.

Ved et analogt forsøk med svellede korn av en kornstørrelse innen området 40 - 140 mesh i tørr tilstand ble det matet 5,7 liter av ovennevnte oppløsning på lagringens topp og eluert med en strømningshafetighet på 1,7 - 2,0 cm/min. Trykkfallet gjennom lagringen var nå 0,06 - 0,07 atm. 5,3 kg sampolymer, inneholdende 0,6% natriumklorid, fremkom pr. døgn. På tross av at kornene var mindre, da sampolymerisatet av dekstran pg epiklorhydrin ble anvendt i form av runde korn, var produksjonsevnen for denne type gelkorn 2,5 ganger større enn når det gjaldt knuste gelkorn. Med hensyn til runde korn var trykkfallet gjennom lagringen betraktelig lavere.

Eksempel 17.

På liknende måte som i eksempel 16 ble det gjort

et forsøk med et sampolymerisat av dekstran og epiklorhydrin, som har svelningsevne 20 g/g tørrstoff. En kolonne med indre diameter 4 cm ble pakket med 450 ml svellede, runde korn med kornstørrelse 140 400 mesh i tørr tilstand. Gelkornene hadde blitt svellet i følgende bufferoppløsning: 1 M natriumklorid, 0,1 M trishydroksy-metylaminometan, pH 8. En, prøve på 7 ml bovint serum ble matet på toppen av kolonnen og eluert med bufferten ved en strømningshastighet a<y>30 ml pr. time. Prpteinkonsentrasjonen ble mål ved kolonnens utløpsende med en absorpsjonsmeter for ultrafiolett lys. Resultatet fremgår av diagrammet. Serumet hadde således effektivt, blitt opp-delt i tre fraksjoner.

For sammenlikning ble de runde gelkorn erstattet med knuste korn av samme kornstørrelsesfprdeling som angitt ovenfor. Nå ble strømningshastigheten så lav at forsøket ikke kunne gjennom-føres innen rimelig tid. For å få entilfredsstillende strømning i en søyle beståendé'av sampolymerisatet i form ay knuste korn, måtte kornstørrelsen velges så høy at det ble oppnådd en meget dårlig separering. Med hensyn til sampolymerisat med høyere svellbarhet enn 10 g/g tørrstoff er det mer ønskelig at stoffet er i form av runde korn for å oppnå effektiv separering.

Claims

Anvendelse av et sampolymerisat av hydroksylgruppeholdige uladede polymere stoffer med et bifunksjonelt organisk stoff som kan reagere med det polymere stoffs hydroksylgrupper under dannelse av eterliknende bindinger, som gelfUtrerende materiale for separering av stoffblandinger,karakterisert vedat sampolymerisatet anvendes i form av runde gelkorn.